Akkurat nå sitter vi på toget på vei inn til Oslo for pluttens aller første togtur! Selv om jeg har vært veldig spent var jeg usikker på om han egentlig ville synes det var noe stas.
Heldigvis synes han det er superstas å se verden suse forbi i superfart mens vi tøffer og toger oss innover mot hovedstaden for vår aller første guttetur. Bare papsen og plutten, gutta på tur. Dette blir gøy!
I bilen på vei til toget snakket plutten om at han heller ville kjøre buss, men da jeg fikk overbevist ham om at en buss bare er litt større enn en bil, mens toget er myyyye større enn huset vårt, ja da var det greit.
Tommel opp 🙂
Men nå får jeg logge av, jeg er guide her på togturen og må gå tilbake til jobben med å peke ut jorder, stoooore hus (bondegårder), vann, trær og biler.
Jeg er ikke en fyr som liker å selge skinnet før bjørnen har parkert tøflene, men nå klarer jeg rett og slett ikke å holde på det lenger: Plutten og jeg skal på God Morgen Norge!!
Førstkommende tirsdag morgen har vi blitt invitert til storbyen for et jovialt kaffeslaberas i beste sendetid for å prate litt om løst og fast. Jeg gleder meg selvfølgelig masse, men jeg er kanskje aller mest spent på hvordan det skal gå å ha med seg plutten på direktesendt tv.
Så i morgen suser vi inn til Oslo for en skikkelig guttetur og forbereder oss på vår aller første tv-opptreden på tirsdag morgen. Gooood morgen Norge!
Å filme barn går jo aldri som planlagt og lille pluttis elsker alt som heter kameraer og elektronikk, så det skal bli spennende å se hvordan plutten oppfører seg i rampelyset. Og ikke minst om fattern klarer å stokke ordene sine riktig også 😉
Så hvis du er hjemme på tirsdag morgen får du skru på skjermen, så skal vi skru på sjarmen, så sees vi i sofakroken en gang mellom kl. 08-09. Tommel opp!
I dag skulle jeg være skikkelig superpappa. Mens mams og fersken fortsatt lå oppe og purket fikk jeg i plutten frokost og la ut på tur. Bare oss gutta. Plutten, pappa og Teo. Gutta boys.
Vi skulle ta oss en tur i skogen, gå en lang tur rundt boligfeltet, ta oss god tid og komme tilbake når det måtte passe oss. Men så begynte det å regne. Selvfølgelig gjorde det det. Og hadde pappa tatt sine forhåndsregler og pakket inn sønn og/eller seg selv i egnet regntøy? Selvfølgelig ikke.
Umiddelbart begynte jeg på returen, men jeg hadde jo helt glemt at plutten går i barnehagen nå, de bryr seg visst ikke så mye om regn der. Han bare herjet videre og virket helt uanfektet av at skyene hadde begynt å late vannet.
– Men kom igjen a pluttis, vi blir våte jo!
– Nei, løpe i vannet, en gang til.
Det er egentlig en ganske rar situasjon å stå der som voksen mann og måtte be sin sønn på knærne om å få lov til å dra hjem. Men han tok absolutt ingen hensyn og fortsatte bare å leke i den store vanndammen sammen med vovsen mens pappa sto på sidelinjen og følte seg forfordelt.
Det var nesten så jeg vurderte å dra den gamle klassikeren “Jeg får ikke lov til å bli våt av mamma” og til slutt måtte jeg krype til korset og kjøpslå med den lille bruktbilselgeren.
– Kom igjen a pluttis, hvis vi drar hjem nå… Oj, vet du hva eller? Vet du hva vi kan lage da? Kakao! Mmmm, kakaaaao! Men da må vi gå nå altså.
– Kaste stein, en gang til.
– Okei da, én stein til, men så må vi gå.
– Nei, ikke én. Twenty.
Ja, jeg glemte kanskje å si at han er litt lost in translation for tiden. Så da ble det et par steiner til. Og et par til. Jeg innså at jeg måtte prøve noe nytt og gikk for den desperate taktikken med å prøve snakke ham til fornuft. Jeg tror kanskje jeg overvurderer ham litt etter at han har blitt storebror. Han er 2,5 år og han elsker vanndammer.
– Men Gustav, du skjønner det at vi må gå litt nærmere skogen slik at Teo får gått på do, for Teo kan ikke bæsje midt i vanndammen, kan han vel? Dessuten tror jeg det er lurt å gå hjem nå slik at vi ikke alle blir våte og syke. Ja, for du vil vel ikke bli syk?
– Twenty one, twenty two!
Lift off!
På det tidspunktet fikk både Teo og pappa nok. Teo innså at det aldri ville bli noen tur i skogen og “sendte en fax” rett på asfalten. Det holdt lenge for pappa som tok både plutten og bajspåsan under armen og vendte snuten hjemover.
Denne innsatsen mottok selvfølgelig ingen stående applaus. Men så snart han var ute av vannpytt-hypnosen innså plutten at han kanskje var en anelse klissvåt likevel og da var det plutselig greit. Så var det også ekstra godt å komme hjem til en tørr og god joggebukse, en kopp varm kakao og en nyristet brødskive med smør og brunost.
Jeg ligger ved siden av deg og ser på den søte lille nesa di mens du sover. Den er som en gummibjørn. Du er til å spise opp.
Det er så rart hvor mye du betyr for meg. Alt egentlig. Du og broren din, og Christina da. Alt jeg eier og har.
Det er rart å tenke på tiden før dere, før familien ble til. Så mange ting som betydde så mye som nå betyr ingenting. Det er rart hvordan en som er så liten kan bety så mye.
Men kanskje er det bare meg? Legger jeg for mye i det? Burde jeg være flere steder enn bare her? Er jeg i ferd med å fortape meg helt i foreldrelivet? Burde jeg tenke mer på meg selv og vie meg mindre til deg? Burde jeg kanskje bli flinkere til å gjøre andre ting, komme meg ut mer og se andre fjes?
…men så nyser du så den lille kaninnesa di hopper, og alt faller på plass igjen. Det er her jeg hører hjemme.
