På fredag måtte jeg ta en klein telefon. En av de telefonene man helst vil unngå, men som likevel vil gjøre så mye godt for hverdagen. Likevel kjente jeg at jeg gruet meg litt.
Det er noe med å ringe noen for å si at man blir nødt til å oppgradere størrelsen på søppeldunken fordi den vanlige rett og slett ikke blir stor nok. Jeg tenkte at damen i den andre helt sikkert var nysgjerrig på hvorfor, så jeg følte for å slenge på en forklaring.
– Nei du skjønner, med et ekstra barn i huset så blir det plutselig dobbelt opp med bleier også.
Som om den forklaringen skulle hjelpe! I realiteten sier jo ikke det noe annet enn: “Du skjønner, det er så mye bajs som går ut av dette huset at vi trenger spesialbehandling.”
I etterkant ser jeg ikke helt hvilket formål det skulle tjene å legge til den informasjonen, men en slik telefonsamtale er litt som å dra på butikken og kjøpe bare dopapir; du føler at du må forklare deg.
Den høflige damen på telefonen spurte om vi ville ha med en større dunk for papiravfall også, uten tillegg i prisen. Det takket jeg gladelig ja til, men passet på å legge til:
– … men det er egentlig restavfallet som er viktig.
Viktig altså … Igjen, hvorfor må jeg presisere dette som om det er en slags krise på gang? “Dere må komme nå, det er dritt overalt!” Hun må jo tro vi har sirkuselefanter på stellebordet.
Men vi har bare blitt sånna folk som vanlig søppelbøtte ikke er godt nok for lenger. Når jeg tenker meg om så burde jeg kanskje bare sagt det der om sirkuselefanten, det ville sikkert gjort dagen hennes mye hyggeligere.
– Ja, du skjønner, vi har kjøpt oss sirkuselefant serru.
– Nei, så spennende! Har dere det? Har dere virkelig kjøpt dere sirkuselefant?!
– Eh … nei. Det er egentlig bare ungene og bikkja som skiter noe vakent!
Æsj, det er visst ingen fin måte å si det på.
Vi har bare blitt sånna folk.
/ Ha en fin dag, hilsen sirkusdirektøren
