Evig arr på sjelen

10.02.2016 - 21:00 501 kommentarer

Jeg var fire år. På dagen. I barnehagen hadde jeg fått en rød bursdagskrone med navnet mitt skrevet med glitterbokstaver, de sang bursdagssangen og jeg var midtpunktet - akkurat slik jeg elsket det. Endelig fire år, jeg var så stolt! Lykkelig uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som et uskyldig, lykkelig barn...

(OBS! Hvis du ikke har lest forhistorien, anbefaler jeg sterkt å gjøre det før du fortsetter. Les: Advarsel - sterke ord på vei. Nedenfor følger livshistorien til "Ida", og den gjengis her i sin helhet.)

 

 

Den store dagen ble feiret hos bestemoren min. Han bodde fast hos bestemor gjennom hele oppveksten grunnet vanskelige oppvekstvilkår hjemme hos foreldrene. Men vår hjertegode bestemor åpnet både dør og armer og slapp ham inn i varmen allerede da han var bitteliten. På fireårsdagen min var han 14 år og en vanskeligstilt ungdom som stadig kom i trøbbel på skolen, han var innblandet i et rusmiljø og slet med å komme seg ut. Men jeg var liten, uvitende og glad til.

Uansett, på fireårsdagen min skulle jeg overnatte hos bestemor - det var nemlig det aller beste jeg visste! Hun var min beste venn. Og jeg digget han! Vi pleide å kle oss ut med gamle klær fra en eske på loftet. Noen ganger satte han meg på skuldrene sine, kledde på seg lange jakker - da ble jeg megahøy og lo så hele meg ristet. Jeg var ett lykkelig barn, ble skjermet for mye av verdens elendigheter fra foreldrene mine. Men på fireårsdagen min på slutten av nittitallet var de ikke der.

De var nemlig hjemme hver for seg og slappet av etter en lang dag fylt med forventninger og glede. De var ikke der for å skjerme den lille datteren sin der oppe i andreetasje på bestemors gjesterom. Noen ganger følte jeg at de lot det skje, at de lot meg bli torturert på det groveste, selvfølgelig gjorde de ikke det. Men det føles sånn.

Jeg hadde med meg den aller fineste pysjamasen min. Den var blåstripete og hadde små teddybjørner på seg. Den lignet på den Karsten hadde på seg i Karsten og Petra-bøkene. Det var mine favorittbøker. Hver gang jeg overnattet hos bestemor, sov jeg på gjesterommet hennes. Det lå mellom hennes rom, og fetteren min sitt rom. Sengen hadde ett sengeteppe med blonder på, heklet, og veggene var i en lavendelfarge.

På veggen hang det ett stort bilde med en hest på, og mot veggen som var parallelt med sengen min, stod det en stor bokhylle, fylt med leksikon, album, pocketbøker og gamle noveller ingen leste lenger. Senere fant jeg ut at det også fantes pornobladet innimellom alle pocketbøkene. De var hans.

På fireårsdagen min var jeg sent i seng, vi hadde lekt ute hele dagen og hatt det kjempegøy. Jeg var utslitt og sovnet fort, men ikke uten at bestemor først hadde sunget fadervår med meg på sengekanten og fortalt historier om kattepuser og hundevalper. Mine favorittdyr. Jeg sovnet fort, uvitende om at det skulle bli den siste kvelden min som ett uskyldig, lykkelig barn. Over natten ble jeg brått voksen.

 

Picture of pedophile standing at the child room entry

 

Jeg aner ikke hva klokken var, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet eller om jeg i det hele tatt hadde sovet - men jeg våknet av at han strøk meg på håret.

«Lille, nå skal vi leke en lek».

Jeg var trøtt og forvirra. Var det morgen alt? Hvorfor skulle vi leke midt på natten?

Han fikk meg til å utføre orale handlinger på ham. Jeg var redd, hikstet, skalv og gråt.

Han kledde av meg den fine, blåstripete pysjbuksa. Jeg ble motvillig med på det, skjønte ikke hva som skjedde og gråt enda mer.

«Lille, føles det ikke godt? Åh, huden din er så myk.»

Sytten år senere husker jeg enda den enorme smerten som sprengte i hele kroppen. Jeg kjenner det stadig på kroppen enda, jeg kjenner hvordan han tvang seg inn i meg. Jeg kjenner stadig lukten av deodoranten han hadde på seg, grepene han hadde rundt armen og munnen min.

Hviskingen hans i øret mitt og svetten som rant nedover tinningen hans og ned på meg. Jeg var fire år den gang, men bildene er like tydelige den dag i dag. Og jeg trodde på han, jeg trodde det var normalt. At det skulle være sånn.

Han gjorde seg ferdig, løftet meg opp på fanget sitt og ventet til jeg stoppet å gråte.

«Om du forteller dette til noen, kommer noen du er glad i til å dø».

Morgenen etter hadde den blåstripede pysjbuksa med teddybjørner flekker av blod på seg. Jeg var livredd. Mer enn livredd. Jeg vet at jeg gjemte den bort, men jeg kan ikke huske hvor og jeg er helt sikker på at verken jeg eller noen andre fant den igjen.

 

 

Tiden etterpå hadde jeg ofte mareritt om natten, det kom stadig blod i trusa og jeg tisset i sengen. Jeg kan ikke fatte eller begripe at ingen av de voksne så alle de tydelige faresignalene. Det var så tydelig. Så innmari åpenbart.

«Ikke gråt, det er normalt, det skal være sånn. Alle gjør det, det er vanlig.»

Noen uker senere, i sommerferien, skulle jeg tilbringe to hele uker sammen med pappa. Vi dro alltid på bilferie med bestemor og fetter, gjerne opp i nord. I forkant av ferien, gruet jeg meg så mye at jeg ikke bare tisset på meg om natten, men også om dagen. 

De ble to, jævlige uker. Tortur, trusler og tvang.

«Hvis ikke du stopper å gråte, stapper jeg en sokk ned i munnen din.»

Og slik fortsatte det. Annenhver lørdag i 9 år. Det utgjør ca. 230 ganger. Jeg var hos pappa annenhver helg, og vi tilbragte alltid lørdagskvelden hos bestemor og han. Der spiste vi kjøttkaker og selvplukkede poteter fra gården. Det som pleide å være favorittdagen min i uken - ble til min største frykt. Jeg tisset mye på meg, spesielt i forkant av pappahelgene.

Tiden gikk og jeg begynte i førsteklasse. Jeg var stille, sjenert og likte aller best å observere andres lek. Sitte for meg selv. Gjerne pusle litt med egne ting, som å tegne litt. Hatet sosiale sammenhenger. Enda tisset jeg mye på meg, og skjulte det ved å løpe vekk fra skolen. Jeg var annerledes og mobbingen begynte. Jeg var rar, stygg og feit sa de. Jeg var dum og de skulle banke meg med spader. Skolen slo alarm, men ingenting ble gjort.

Årene gikk, ingenting forandret seg. Overgrep annenhver helg, mobbing på skolen. Jeg skilte meg ut, hadde små raserianfall. Slo, sparket, skrek og lagde leven dersom jeg ble sint. Ville ikke være med andre elever og bet mannlige lærere dersom de rørte meg. Men jeg sa det aldri til noen, ville ikke at noen jeg var glad i skulle dø. Virkeligheten min var forvridd, alt som ble påført meg som gjorde vondt, var vanlig. Det skulle skje. Jeg fortjente det. Det skulle være sånn.

«Sett deg opp, slikk meg der, ta den inn i munnen. Ikke gråt, det skal være sånn.»

Jeg husker ikke når, kanskje jeg var omkring 9 år. Eller 8. Kanskje 7. Eller 10. Men jeg klaget mye på at jeg hadde vondt i magen, ville ikke på skolen. Ville ikke stå opp. Ville ikke til pappa. Ville ikke spise middag. Ville ikke ut. Magesmerter var unnskyldningen. Og sant var det, jeg hadde vondt i magen. Jeg var helt kvalm av bekymring, hadde vondt i hele kroppen av stress og traumer. Hodet spant og jeg var hele tiden redd.

En dag tok mamma meg med på legevakten, men selvfølgelig var alt fint. Magesmertene kunne være en strukket muskel, sa legen. Han var fra Cuba og snakket på et språk til og med jeg forstod. Jeg likte ham. Eller de kunne være tidlige menstruasjonssmerter. Jeg må da ha vært eldre enn 7 og 8, kanskje jeg var 10. Eller 11? Han rusket meg i håret og sa at alt ordnet seg. Jeg håpet på det.

«Du er spesiell, prinsessa mi, du burde takke meg. Ikke gråt, det er vanlig. »

Jeg begynte i femteklasse og ingenting hadde forandret seg. Vi hadde seksualundervisning for første gang på skolen. Jentene ble plassert på ett grupperom og guttene satt i klasserommet. Vi, jentene, fikk Trine. Den ene klasseforstanderen vår. Guttene derimot folk Beate. Den andre klasseforstanderen, Trine var alles favoritt, hun var ung og hadde bergensdialekt.

Jeg visste null, niks og nada om sex og seksualitet på forhånd. Jeg visste ikke at det som skjedde med meg, ikke var greit. Jeg visste ikke at det som skjedde mot meg, var ett lovbrudd. Jeg visste ikke hvordan barn ble til, jeg visste ikke hva mensen var. Jeg visste ingenting. Og jeg fikk sjokk. Jeg fikk frysninger i hele kroppen. Jeg fikk vondt dypt inn i hjertet. Jeg frosset i hele kroppen og klarte ikke bevege en muskel.

«Åh, kjære, du gjør meg glad»

 

 

Jeg skjønte ikke med en gang at det som skjedde mot meg var ett lovbrudd, men jeg skjønte at det VAR unormalt. Jeg forstod at jeg ikke var normal. Jeg gråt. Midt i timen. Ingen skjønte noe som helst. Alle så rart på meg, noen lo og andre hvisket seg i mellom. Jeg så ned i pulten og gråt. Trine ba meg vente ute på gangen mens hun fikk ro i klassen. På gangen spurte hun meg om hvorfor jeg gråt, hun spurte om det hadde skjedd noe. Jeg sa nei. Hun godtok svaret og gikk tilbake til de andre jentene. 

Brikkene begynte å falle på plass i hodet mitt, jeg skjønte at det ikke skulle være sånn, men jeg var livredd. Jeg var enda reddere enn noen gang før. Utageringen ble verre. Jeg slo andre elever, kastet ting rundt meg, dyttet stoler over ende og kjeftet høylytt om jeg ble sint. Beate sa til mamma at jeg hadde adferdsproblemer. Men i virkeligheten utagerte jeg ikke fordi jeg hadde adferdsproblemer, men jeg utagerte for å bli sett.

Jeg ville at noen skulle redde meg, hjelpe meg, redde meg og se hva som skjedde med meg. Jeg prøvde å utføre med handlinger, det jeg ikke kunne si med ord. Jeg trengte det så sårt, men jeg ble avvist. Gang på gang. Istedenfor å bli sett og tatt hånd om, fikk jeg kjeft og telefoner hjem. Så jeg sluttet og lukket meg inn i min egen, lille boble. Gjorde meg så usynlig som overhode mulig. 

Etterhvert som sjokket rundt seksualitet hadde lagt seg, begynte jeg å klandre meg selv. Selvhatet vokste, og følelsen av å være skitten ble uutholdelig. Jeg skrubbet underlivet til det ble blodig og fikk rifter, jeg klorte meg, skrapte huden opp med neglene. Ville rive av meg underlivet. Tenkte at den var grunnen til alt vondt. Forbannet meg selv, hatet meg selv for at jeg var jente. Jeg ville dø.

«Det er normalt, lille venn. Det er sånn det skal være. Ikke gråt, det er vanlig».

I syvendeklasse, omtrent rundt tiden jeg fikk mensen og en tid før 13 årsdagen min, stoppet overgrepene. Jeg husker ikke siste gangen det skjedde, tidsperspektiv finnes ikke i hodet mitt, jeg vet bare at det dabbet av. Skjedde mindre og mindre. Og til slutt var marerittet fullstendig over. Men det var bare det fysiske marerittet, for det mentale helvete hadde bare så vidt startet.

Det er grusomt å si det høyt, eller i det hele tatt tenke det, men det at det stoppet gjorde alt bare verre. Kanskje mest fordi det stoppet av... Naturlige grunner? At ingen tok tak, at ingen gjorde noe. For frykten ble mer intens, det å aldri vite om det kom til å skje noe eller ikke. Om det faktisk var over, eller om det skulle fortsette. Før det stoppet var jeg forberedt. Forberedt i den forstand at det var et mønster, jeg visste når det kom. Men da det forsvant, blåste angsten seg opp i hele meg. Det å ikke vite. Uforutsigbarheten. Redselen. Jeg knakk sammen på helsesøster sitt kontor.

Jeg gråt i mange timer, men sa aldri ett ord. Det turte jeg ikke. Aldri. Jeg glemte aldri truslene om at noen jeg var glad i kom til å dø om jeg sa det til noen. Den sitter enda som en fare inni meg, til tross for at jeg vet det bare er tomme ord og trusler. Men det forandrer ikke frykten jeg som liten følte på, frykten og det enorme ansvaret jeg satt på, som jeg egentlig ikke hadde.

«Husk at om du sier det til noen, vil noen du er glad i dø. Du vil vel ikke det, vil du? Nei, så ikke fortell det.»

Det er så mange ting jeg ikke forstår fra tiden på barneskolen. Alle signalene jeg sendte ut var så tydelige, så åpenbare og så veldig lett å se. Hvorfor ble ingenting gjort? Hvorfor tok ingen tak? Hvorfor skjønte INGEN at det måtte være noe mer bak min til tider merkelige oppførsel? Hvorfor var det ingen som brydde seg nok til å se meg? For det aller vondeste, den tanken som svir aller, aller mest - er å vite at ingen brydde seg nok til å ta tak og grave litt. For om noen hadde spurt, hadde jeg svart.

Signalene mine var så sterke at det er nærmest umulig at ingen av lærerne mine ikke mistenkte noe. Det gjør så innmari vondt, og jeg er så sint. Om jeg hadde fått hjelp for starten av, ville jeg nok sluppet alt jeg har gått igjennom psykisk i senere tid. Men ingen brydde seg.

Jeg er ikke unik, jeg er langt derifra det eneste barnet der ute. Det er hundretusenvis av dem. Barn som lever i samme frykt som jeg gjorde, som lever med samme ansvar hengende på skuldrene som jeg hadde. Det er så mange fler enn jeg tør å tenke på, men jeg må likevel tenke på det. Vi alle må det, for det skjer. Det skjer i huset på andre siden av gaten, det skjer hjemme hos venninna til sønnen din, det skjer med barnet foran deg i køen på matbutikken og det kan til og med skje med ditt barn. Uten at du er klar over det.

 

Portrait of little girl crying with tears rolling down her cheeks

 

Voksne misbruker sin autoritet, barn mishandler andre barn og de mest vennlige menneskene du vet om, de som gjerne byr på kaffe og nystekte vafler, de som alltid hilser og de som virker så ordentlige - de misbruker barna sine. Vi er blinde, vi er selvsentrerte og vi er egoistiske. Vi ser det vi vil se og tror det vi vil tro. Legger oss ikke bort i andres elendighet, velger å tro at noen andre tar tak dersom nabogutten har en merkelig oppførsel. 

Jeg måtte gå ni år på skole uten at så mye som en eneste lærer en gang mistenkte at noe kunne skje med meg hjemme, at det ikke var adferdsproblemer eller trass. I niendeklasse tok engelsklæreren min meg til side og spurte rett ut. Jeg svarte. Brutalt og ærlig, for jeg var sliten av å bære en så tung bør på mine skuldre. Da hadde overgrepene stoppet for to år siden og jeg hadde levd alene i kaoset i elleve år.

Vi må slutte å så relativt på alt, vi må slutte å se gjennom fingrene, vi må slutte å la ting skure. Jeg brenner for dette med hvert fiber i kroppen, for fenomenet rundt seksuelle overgrep er så innmari unødvendig. Det skal ikke skje, det er ikke normalt og det skal ikke være sånn. Det ødelegger liv og lager dype sår i små sjeler. Man må ikke være redd for å sende en bekymringsmelding for mye, for det viser at man bryr seg. Og dersom familien ikke har noe å skjule, er det jo ikke noe problem.

Livet mitt er ødelagt, og jeg har tilbragt omtrent alle tenåringsårene mine på psykiatriske avdelinger og diverse institusjoner. Jeg ville satt uendelig stor pris på om noen faktisk hadde brydd seg så mye om mitt barn, at de satte i gang hjelp fra andre instanser om det var grunn til bekymring. For barnets beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.

 

Concept photo of bused child break the silence of sexual and violence abuse by drawing.

 

/ Bry deg.

 

P.S. Legg gjerne igjen noen ord til "Ida", som turte å brette ut sitt liv i et håp om at det kanskje kan hjelpe andre.

P.P.S Hvis ingen prater om det, blir ingenting bedre. Del "Idas" budskap videre!

Les også --> "En stor takk og hilsen fra "Ida"

* Følg Pappahjerte på Facebook *

501 kommentarer

Hegemie

10.02.2016 kl.21:11

så forferdelig og grusomt!!dette var øyeåpnende,dette var noe jeg vil huske,og bære med meg!Jeg håper inderlig denne stakkars jenta klarer å bygge seg et godt liv til tross for denne grusomme bagasjen.

Ida

10.02.2016 kl.21:12

Sender ein klem og eit hjerte <3

Marianne

10.02.2016 kl.21:16

Du er tøff som orker å dele dette. Det jeg har vært igjennom er ikke i nærheten av det du har levd med, men jeg kjenner følelsen av å ikke bli sett. Jeg har kjent konsekvensene på kroppen og kan ikke fatte hvor jævelig det har vært for deg. Jeg håper inderlig at du har fått ro i sjelen og at du har noen i livet ditt å elske og som elsker deg akkurat sånn som du er.

Mone

10.02.2016 kl.21:18

Helt grusomt å lese! Men sånn er faktisk virkeligheten for mange. Jeg er lærerstudent, og for noen år siden hadde vi et foredrag om akkurat dette temaet. Det var nok det tøffeste, men også viktigste foredraget jeg har vært med på. Vi var mange som var kvalme og sjokkerte den dagen. Statistikken er helt uvirkelig, og det er så viktig at de som er i nærheten faktisk tar tak i det hvis det er noe som skurrer. Ingen fortjener å leve sånn!

Bodil

10.02.2016 kl.21:21

Jeg gråter for deg og med deg, "Ida". Det er så urettferdig at du skal ha måttet oppleve dette. Jeg ser du synes at livet ditt er ødelagt, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger for å få et godt liv. Jeg håper du fortsatt har et ønske om det, for da tror jeg du får det til. Takk for at du deler historien din. Jeg lover i hvertfall at jeg skal være en voksen som har øynene oppe for unger som kanskje ikke har det så bra.

Anette

10.02.2016 kl.21:21

Dette var utrolig tung lesning. Det er så utrolig mye som kunne vært sagt om saken, men ikke så mange ord som betyr noe i det store og det hele... Eneste jeg vil si er "jeg beklager så veldig mye "Ida", for at du måtte gå igjennom dette. Gå igjennom det gang på gang og helt alene. Beklager for alle voksne som ikke tok seg de minuttene til å bry seg det lille ekstra... Beklager at livet ble så utrolig mye tyngre enn det skulle ha blitt. Men en ting jeg ikke vil beklage er at du har overlevd det! Du er ufattelig sterk (sterkere enn du noen gang kan forstå) siden du kom igjennom det! Du har overlevd og du hjelper utallige voksne med historien din. Akkurat nå har du gjort veldig mange litt ekstra oppmerksom på omgivelsene sine og menneskene man har rundt seg (både barn og voksne som kanskje trenger den ekstra støtten).

Så tusen takk for at du er så modig og for at du er her!!

Silje

10.02.2016 kl.21:22

Det er helt grusomt. Det er helt grusomt å tenke at sånt skjer. Heldigvis har jeg mange gode erfaringer med min jobb hvor slike ting blir tatt tak i med en gang. Men du er vanvittig tøff som tørr, jeg håper du finner ro <3

Oda

10.02.2016 kl.21:23

Det er helt forferdelig å lese, men nødvendig så vi alle kan holde øynene åpne. Takk for at du delte historien din, jeg håper du får den hjelpen du trenger. For du er verdt et godt liv.

<3

mette

10.02.2016 kl.21:24

Takk for et brutalt, ærlig og viktig blogginnlegg. 💜 Man blir tom for ord.

Marte

10.02.2016 kl.21:24

Dette er noe av det sterkeste jeg har lest...Tårene triller..Så utrolig modig du er Ida,som velger å dele dette med oss!Et så utrolig viktig budskap å få ut!!Stå på videre!Klem fra meg❤

Lill-Inger

10.02.2016 kl.21:24

Jeg har vondt i hele meg.

For en tøffing du er Ida, som deler historien din. Den forferdelig vonde, men likevel viktige historien din. ❤️ Jeg er full av respekt og beundring for deg!!! Stå på!

Håper du får den hjelpen du trenger og at du har gode folk rundt deg du føler du kan snakke med.

God bless. ❤️

Aina

10.02.2016 kl.21:24

Å kjære vene.. Slike historier er vonde å lese... Men godt at hun velger å dele sin personlige historie.. At hun tør å stå fram er utrolig tøft gjort! Det er nok flere der ute som ikke tør å stå fram på denne måten...

May Helen Karlsen

10.02.2016 kl.21:24

Finnes ikke ord for hva du har gått igjennom, og fortsatt gjør 😢❤

Janne

10.02.2016 kl.21:24

Grusomt...Finnes ikke ord...Dette er så tragisk som det kan få blitt...

Aina

10.02.2016 kl.21:26

Kjære, kjære Ida, du steintøffe jente! Ingen, absolutt ingen, skal gå gjennom noe sånt! Hjertet mitt blør for deg, og jeg ønsker og håper med hele meg at du kommer deg gjennom dette. Vi MÅ bli flinkere til å se, vi må bli flinkere til å si ifra, vi må bli flinkere til å bry oss! Tusen takk for at du velger å dele historien din, kjære du. Sender deg all verdens varme tanker og klemmer, og ønsker deg alt det aller, aller beste for fremtiden. <3

Anne

10.02.2016 kl.21:27

Forstår godt hva du mener med ikke å bli sett! Hadde det likedan på skolen, ble kalt skolens grinarunge og vanskelig på alle måter...når alt jeg prøvde var å '' si ifra " gjennom kroppsspråk...de skjønte det til slutt når jeg sa hva det var for bare noen år siden...har først mange år etter fortalt hva som virkelig hendte...da jeg ikke turte pga trusler i eget hjem...vet hvordan det er å ha det jævli i perioder og føler sterkt med deg!

Ann Christin

10.02.2016 kl.21:30

Hjertet mitt gråter! 😭

Leah

10.02.2016 kl.21:32

Forferdelig lesing, utrolig tøft og dele, og godt at noen som deg tørr og ta historien videre ut hvor mange leser den.. <3 til jenta som deler dette.

Rita

10.02.2016 kl.21:32

Jeg har aldri lagt igjen kommentar på bloggen din. Men nå.....jeg har ikke ord. Jeg ble fysisk dårlig men leste hvert eneste ord.. sterk historie. Og "Ida" er sterk. Takk for at du brukte bloggen din til å dele hennes historie. Takk for at jeg fikk lese. Jeg mangler ord .......

Charlene

10.02.2016 kl.21:33

Kjære "Ida"

Takk for at du deler en så vond opplevelse i håp om å hjelpe andre i nød. Det var hjerteskjærende lesning, men det har åpnet mine øyne.

Jeg håper du en dag vil føle at livet ikke er ødelagt, at du klarer å glede deg over livet igjen. Det fortjener du så inderlig! <3

Ingrid

10.02.2016 kl.21:35

Et veldig viktig budskap. Takk for at du delte dette med oss, Ida. Du er ei sterk jente og du fortjener alt det beste i livet, håper du finner livsgleden igjen og at du i størst mulig grad klarer å legge dette grusomme bak deg.

Men, fortsett arbeidet for å bevisstgjøre rundt dette temaet, det er utrulig viktig!! Jeg studerer medisin, og i fjor var det satt opp et foredrag med en dame som hadde vært gjennom det grusomste av det grusomme. Hele salen var stappfull og man kunne knapt nok høre en lyd. Trur folk var for sjokka til å gråte engang.

Vi får krysse fingrene og gjøre vårt for at all overgrep mot uskyldige små barn (og voksne og forsåvidt, ingen overgrep er greit) skal stoppes fullstendig! Det skal ikke skje, det er ikke greit! Takk for at du delte din historie som et bidrag for å stå opp mot dette grusomme fenomenet!

Sigrid

10.02.2016 kl.21:35

Jeg studerer barnevernspedagog, og sitter igjen uten ord etter å ha lest dette......utrolig at ingen så signalene og grep inn....vet ikke hva jeg kan si, annet enn å applaudere for at du deler historien din! Deler den videre til klassen min :)

Beate

10.02.2016 kl.21:35

Herre gud, så forferdelig å lese! Jeg har grått meg gjennom alt, ikke vært sikker på om jeg klarte å fullføre lesingen. Men jeg har vært nødt, ut av respekt for deg og historien du står fram med. Du er så innmari sterk som tørr å fortelle din historie! Vi er alt for mange som tier slikt ihjel.. av skam, redsel, selvhat. Men det må slutte! Det er ikke vår skyld at slikt skjer, det må ut og fram i dagslys at dette skjer i norske hjem, som du sier. Tusen takk for at du delte din historie Ida! Jeg har så lyst til å gi deg en klem!

Aina

10.02.2016 kl.21:36

Dette var en tøff historie å lese. Allerede før jeg begynte å lese skjønte jeg hva som kom. For et helvete Ida har vært gjennom.

Jeg håper at Idas historie vil åpne øynene til andre, og barn som trenger hjelp får det.

Jeg lærer min datter på 3 at ingen voksne har lov til å kose med tissen hennes, og vi er i fasen om gode og dårlige hemmeligheter. Jeg håper dette skal være til hjelp hvis min datter blir utsatt for det helvete som Ida har vært gjennom.

Ingeborg

10.02.2016 kl.21:36

Så inderlig vondt den stakkars jenta må ha hatt det!

Håpar vi alle tek lærdom av dette og spør dei rette spørsmåla!

Stå på vidare "ida".

Og takk for at du vil dele historien din!

Line

10.02.2016 kl.21:37

Jeg kjenner klumpen i magen når jeg leser dette, et sinne uten like som bare vokser.

Ingen barn skal oppleve dette. Jeg er glad for at jeg selv aldri har opplevd noe sånt og håper ingen skal oppleve noe slikt. Jeg klarer ikke forstå hvordan noen kan gjøre noe sånt mot et barn? Hvorfor ingen så henne? Hvorfor ingen ser? Peter det er fint at du velger å poste dette. Viktigheten av det kommer aldri godt nok frem dessverre men du bidrar til at mange flere blir opplyste. "Ida" håper du blir sett! Jeg sender varme tanker. Jeg vil gråte med deg.

Fugl Føniks

10.02.2016 kl.21:37

Så tøff du er som tør dele din historie <3 All respekt og ære til deg! Dette vil nok få mange til å tenke seg om, og forhåpentligvis blir overgrep stoppet til noen barn pga folk som har lest historien din. Jeg ønsker deg all lykke, håper du får bearbeidet dette og at alt godt skjer med deg i fremtiden <3

10.02.2016 kl.21:38

💔

Helene

10.02.2016 kl.21:38

Så utrolig viktig det er at du deler historien din Ida, tusen takk. Jeg jobber i barnehage og utdanner meg til pedagog, og jeg lover å holde øynene åpne hver eneste dag. <3

Kristine

10.02.2016 kl.21:40

Kjære Ida. Det du ha opplevd er helt forferdelig grusomt. Jeg leser redselen i hver linje, og er så utrolig glad for at jeg har hatt en lykkelig barndom. 4 år? Så utrolig liten, med altfor mye bekymringer du aldri skulle hatt! Jeg ligger og ammer datteren min mens jeg skriver dette, og det knyter seg så i hjertet at jeg blir helt dårlig. Vet ikke hva jeg hadde gjort om det var henne dette var skjedd med! Tror jeg kunne vært kapabel til å drepe personen som hadde utsatt datteren min for noe sånt. Jeg lurer på flere ting. Hvordan går det med deg i dag? Fikk han straff? Hvordan reagerte foreldrene dine? Jeg håper virkelig det til tross for alt er bedre med deg i dag? Takk for at du delte din historie. Jeg er lærer, og dette skal jeg virkelig ta med meg videre!

Stine

10.02.2016 kl.21:40

Forferdelig. Rett og slett grusomt!

Kjære "Ida", jeg som aldri har opplevd noe slikt kan ikke forestille meg smerten du har gått gjennom. Du må være omtrent like gammel som meg. Barndommen er tiden vi skal finne og samle puslebiter, til å danne et nydelig bilde av oss selv. Jeg håper så inderlig du ikke har gitt opp å lete etter de fine puslebitene. Et sånt overgrep kan ta livet fra så mange, enda hjertet slår. I mangel på ord vil jeg ønske deg lykke til, håper ikke alle disse årene har frarøvet deg alt håp om et lykkelig liv <3

... Og til sist, jeg er veldig enig i at det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. Dessverre er det slik at vi voksne heller velger å tie, i frykt for å komme i konflikt med foreldrene. Hadde barnevernet kommet på døra hos oss grunnet noe slags mistanker om mishandling, selvfølgelig hadde vi reagert med sinne og frustrasjon! Hvem kan tro at barnet vårt blir mishandlet, vi elsker jo barnet vårt!

... men tenk om "vi" hadde vært like blinde som foreldrene til "Ida"?

SI FRA!

Marielle Bratthammer

10.02.2016 kl.21:41

Jeg har rett og slett ikke ord. Håper Ida får et bedre liv foran seg <3

Kaja

10.02.2016 kl.21:42

<3

Marit

10.02.2016 kl.21:48

syns du er tøff som deler;så andre kan lese at det du har opplevd ikke er bra❤så dem kan få hjelp..fortere ❤

Vidar

10.02.2016 kl.21:49

Ord blir fattige.. blir så uendelig trist... sint... maktesløs... ALT!

Karianne

10.02.2016 kl.21:51

Har ikke ord... du er ufattelig tøff som tør å si det høyt. Håper det hjelper deg å være åpen om det. Mange gode klemmer og tanker til deg<3

Ida

10.02.2016 kl.21:52

❤️😢

Hege

10.02.2016 kl.21:55

Sender all min medfølelse og beundring til deg! Tenk at du tør å dele dette! Det var sterk lesning. Du er tøffere enn du tror, så stå på videre. Jeg har trua på deg. Og takk for bevisstgjøring, den tar jeg med meg i mitt virke som lærer. 💜

Veronica

10.02.2016 kl.21:55

Eg blir sint,lei meg og frustrert...

At dette foregår rundt i alle sitt nærmiljø,

men mange velger å tie!! Å FY!!

Mi voksne må ta ansvar, ansatte i barnehage,

SFO og skole må bruke sin Myndighet til

å beskytte barn...

"Ida" dette var sterk lesning, takk som åpner deg,

takk får at dette vekket noe i meg..

Innlegget er delt med mine venner,

og sammen håper eg mi kan fange opp

å hjelpe noen 💝

Inger Marie

10.02.2016 kl.21:56

Kjære "Ida" ! Tårene renner. Her sitter jeg med to små (store) på 6 og 8 år og en liten en som spreller i magen. Og jeg tenker hvordan det er mulig å gjøre noe ondt mot noen barn i det hele tatt, noen sinne, av hvem som helst. Jeg måtte opp og disse de to som sover en ekstra gang nå, og hviske i øret på dem at jeg lover å beskytte og verne om dem og alle andre barn jeg treffer på min vei- med hvert fiber jeg har i kroppen! Det er min plikt som voksen, som mamma, som menneske! Man skal aldri aldri være redd for å melde fra om man tror man ser noe sånt. Jeg lover deg at jeg iallefall skal gjøre alt jeg kan for at det ikke skjer med noen rundt meg! Hjertet mitt blør for deg 💔 Samtidig må jeg si at du er fantastisk sterk som både tør og klarer å skrive det ned, videreformidle det og publisere det slik at du kan hjelpe andre.

Som forelder hadde jeg problemer med å forklare barna at jo, det finnes ondskap. Det finnes slemme mennesker, ikke bare på film men i virkeligheten også. Samtidig må man ikke skremme barna, men jeg har forklart dem på en god måte at visse steder på kroppen er det ingen ingen som skal røre og din kropp er bare din egen. Om noen spør om å få se eller ta på så er det alltid NEI uansett. Og aldri vær redd for å si i fra til en voksen hvis du føler at noe er galt eller ekkelt.

Julie

10.02.2016 kl.21:56

Din styrke er fantastisk. At du deler, redder liv. Takk! Mammahjertet gjør så vondt med tanke på at noe sånt kan skje mine barn. At du setter enda mer lys på et sånt tema hjelper mange og styrken du har til å dele din historie er beundringsverdig! Lykke til videre. Jeg heier på deg!

Heidi

10.02.2016 kl.21:58

Mye som å lese min egen historie. Min startet i 3 års alder og varte til jeg var ca 13 år. Men i mitt tilfelle var det min morfar som sto bak.

Jeg var så "heldig" at det var jeg selv som kom meg ut av det. Jeg visste og vet at jeg var sterkere enn ham.

Ps Alle vi som er utsatt for sånne ting er sterkere enn de som gjør sånt, men d å føle d pga at man selv trekker seg unna enn at de gjør det betyr for mange mye.

Stå på Ida og vit at du er så enormt mye verdt. Vær stolt av deg selv fordi du har klart skrive denne historien

Julianne

10.02.2016 kl.21:58

Takk for at du delte denne historien. Grusomt for oss å lese men kan ikke forestille meg hvor grusomt det må ha vært å oppleve dette! Dette er noe det er viktig å snakke om, så takk til alle som våger å stå frem og sette ord på det. Incest skal ikke ties ihjel, det skal tales ihjel. Bare slik kan vi bli opplyst og huske på at slike ting skjer, og kanskje klarer vi å SE noen som trenger det.

Maria

10.02.2016 kl.21:59

Fy f... måtte den jævelen dø en lang og pinefull død!

Varme klemme til tøffe modige vakre deg ❤

Li

10.02.2016 kl.21:59

Som snart ferdig sykepleier, er dette noe jeg skal ta med meg videre og ikke glemme. Takk for ett viktig innlegg! På forelesning om overgrep fikk vi høre at antall barn som blir misbrukt, er minst dobbelt så mange som antall barn som opplever mobbing - en tankevekker.

Til "Ida".

Jeg er så utrolig lei meg for at du ikke ble sett, hørt eller tatt på alvor da du uttrykte deg slik barn ofte gjør. Jeg er så utrolig lei meg for at du har gått igjennom dette og nå strever med ettervirkningene. Jeg håper du etterhvert kan ta innover deg hvor utrolig modig du er som forteller din historie. I mangel av bedre ord, ønsker jeg deg lykke til i fremtiden.

Meg

10.02.2016 kl.22:00

Kjære Ida.. Jeg er så lei meg for din del, for jeg kjenner meg så igjen. Ingen vet min hemmelighet heller, jeg har aldri kunnet si det. Du er tøff, så utrolig tøff at det er en fryd å se 😊 stor klem til deg fra Meg.

Ann-kristin

10.02.2016 kl.22:00

Kjære "Ida". Jeg beklager fra bunnen av mitt hjerte for hva som har skjedd med deg. Og sender deg en kjempe stor kos. Ingen fortjener å oppleve noe sånt og det er helt utrolig. Mangler ord. 💔

Synnøve

10.02.2016 kl.22:01

Det er så uendelig viktig å sette fokus på disse tingene, og du er utrolig tøff og sterk som deler! Det viktigste jeg har lært i min jobb som lærer er en _veldig_ viktig huskeregel: "Du må tro det, for å se det". Det er en setning som ikke kan sies ofte nok til oss som jobber med barn og unge, uansett yrkesgruppe...

Anine

10.02.2016 kl.22:02

Så vondt å høre det du har gått gjennom, jeg er lei meg for at ingen tok tak i signalene du ga og utrolig tøft av deg å dele❤️ Sikkert mange som nå tenker en ekstra gang når man tolker signalene barn gir og ikke minst vanskelig for oss som ikke har opplevd noe misbruk av noen slag, å lese slike signaler, takk for at du ga oss kunnskap til å prøve å oppdage dersom vi har noen rundt oss som burde fanges opp❤️❤️❤️

Lillian

10.02.2016 kl.22:03

Kjære lille Ida. Lille uskyldige barnet. Det var aldri din feil. Det var og er ikke din feil at barnet Ida ble sveket. Og nå er det du, voksne Ida, som snakker. Og jeg, mamma til to jenter på tre og fem, jeg hører deg. Jeg lover deg, lille store Ida, at jeg skal følge med og ha ører og øyne åpne. Både for mine egne og de andre jeg møter. Det du har opplevd er utenfor fatteevne og gir vondt i magen å tenke på. Men du lever. Du har liv. Du kan fremdeles gi lille Ida håp, drømmer, kjærlighet og glede. De rundt deg har ikke klart å hjelpe. Jeg håper at du, voksne Ida, klarer å gi deg selv et godt liv. Det fortjener du <3

Ina

10.02.2016 kl.22:03

Hei ida, sitter her me tårer i øynene etter og ha lest historien din. Får så vondt av deg.og er heilt sjokkert øve at ingen merka at noe va galt. Du viste jo så mange tegn på at noe va galt.. håper det går bra med deg no. Og at du har komt deg litt videre. Og at du har funnet en som elske deg for den du er. <3 du fortjene alt godt.

Hildur

10.02.2016 kl.22:03

Min første og intuitive tanke er : "åh fy f**n, noen mennesker fortjener en 9 mm". Men selvfølgelig løser ikke vold noenting.

Jeg er av den oppfatning at det å bry seg er det beste man kan gjøre, i tillegg til å prate med barna fra ung alder om at kroppen er din egen og ingen (og da mener jeg ingen) får lov til å røre deg uten at det er greit. Samt å ha samtaler om sex. Ikke på en intrikat og finurlig måte, men rett frem. Med fokus på gjensidig respekt og tillatelse. Samt at voksne aldri(!!) skal gjøre noe sånt med barn.

Kjære Ida, du er sterkere enn du tror. En dag blir det litt bedre, jeg lover.

Mariell

10.02.2016 kl.22:04

Jeg får så ubeskrivelig vond i mammahjertet av å lese dette. At noen kan gjøre noe slikt mot et barn er for meg ubegripelig!Jeg skulle så veldig ønske at noe så deg og kunne hjulpet deg tidligere. Tusen takk for at du er så modig å deler dette med oss og kanskje hjelper et annet barn å bli sett og hørt<3

Siv Alexandra Vestnes

10.02.2016 kl.22:04

Du er så sterk Ida💜

Silje

10.02.2016 kl.22:05

Dette innlegget satte virkelig en støkk i hjertet mitt, jeg sitter her og gråter nå og tenker på hvor høyt jeg elsker den nydelige, datteren min og at jeg aldri kunne taklet at noe sånt hadde skjedd med henne! Barn skal ikke måtte godta noe sånt og tro det er normalt, det er jo det verste som kan skje med et lite barn! Hvordan kan noen bare ta seg til rette på denne måten?? Hjertet mitt gråter for deg, kjære "Ida" Jeg håper du har noen rundt deg som bryr seg om deg og som du kan støtte deg til. Helt forferdelig det som har skjedd! Tusen takk for historien din, det kan få mange til å tenke og se deg ekstra rundt om på hvordan barn har det! Masse gode klemmer til deg! <3

Cathrine

10.02.2016 kl.22:05

Hjertet mitt gråter for "Ida" og de andre "usynlige" barna💚 veldig viktig tema å belyse. Takk som delte.

Sonja-karin

10.02.2016 kl.22:05

Takk "ida" for at du deler historien din. Ord blir fattige ..Du har vært sterk,og er det fremdeles som velger å dele dette. Håper du har den hjelpen du trenger, du har hatt en utrolig vond oppvekst, håper voksenlivet ditt er bedre. Viktig det du deler, slik at andre er obs på faresignalene og er våkne nok til å forstå at noe er galt og hjelper barn som opplever det samme som deg. Takk for at du åpner øya på folk, det trengs. Mammahjerte mitt gråter for deg. Sender deg den varmeste hjerte ♥ klemmen du kan tenke deg.

Vigdis

10.02.2016 kl.22:08

Grusom lesing! Håper alt ordner seg for Ida. Det finnes ingen tilgivelse for overgripere.

Mona

10.02.2016 kl.22:09

En forferdelig historie... Jeg sender "Ida" varme klemmer <3 Håper du finner de menneskene som kan hjelpe deg der du nå er i livet ditt og gi deg den tryggheten og støtten du trenger. Jeg støtter deg <3

Tonje

10.02.2016 kl.22:10

Takk Ida. Takk for at du deler. Jeg er lærer. Jeg lover deg, Ida. Jeg skal se. Jeg skal våge å stille spørsmålene. Jeg skal huske din historie.

Nina

10.02.2016 kl.22:11

Jeg ble kvalm av å lese denne bloggen, kvalm og elendig av å lese hvordan et lite barn måtte klare seg alene i en grusom hverdag. Jeg får lyst til å rase vilt rundt meg og slå og skrike... Og jeg er voksen, jeg har ikke opplevd dette her, det går over min fatteevne at du har overlevd.. Snille, snille Ida, jeg er målløs og lei meg til margen. Tankene mine har du! <3

Mari

10.02.2016 kl.22:12

Du er kjempetøff som setter ord på det du har opplevd, Ida. Jeg, derimot, har vanskelig for å finne ord. Viktig budskap du kommer med. Vi må våkne opp, se oss rundt, tørre å spørre, bry oss og blande oss inn i andres saker. Vanvittig at barn går med sånne hemmeligheter uten at noen fatter mistanke.

Stå på! Håper du kjenner på egenverdi, stolthet og glede etterhvert, det fortjener du som alle andre!

Marianne

10.02.2016 kl.22:14

Helt fælt det som hendte med deg 💙 og det som skjer med barn hver eneste dag... jeg vil oppfordre folk til å like siden "foreningen mot seksuelle overgrep" på Facebook. Det er så viktig at vi ser at alle får vite at #JegErHer ingen skal behøve på oppleve slik frykt og smerte 💔💙 dette er et tema jeg prøver å snakke med de fleste om. For jeg fikk åpnet mine øyne etter jeg fikk min egen sønn for 1 år siden. Kan ikke begripe hvordan noen kan gjøre små barn så vondt

For hans del og andre barn har jeg valgt å åpne øynene og vise at #JegErHer. De fleste vil jo ikke snakke om slikt, for det er så ubehagelig for dem...da sier jeg alltid hvis du får vondt av å høre på det, tenk så vondt det er for de små uskyldige barna!

Ann Cathrin

10.02.2016 kl.22:15

Det var grusomt tungt å lese historien din.

Forstår ikke hvordan du har overlevd og hvilke enorme krefter som du innehar.

Jeg lover å være oppmerksom og stille spørsmål og gripe inn ved bekymring. Jeg lover å være tilstede og lytte når barna trenger det. Jeg lover...

Anonym...

10.02.2016 kl.22:16

Jeg føler så med deg Ida,jeg kjenner meg så igjen.

Jeg er en av de som opplevde det samme som deg.Ingen oppdaget det,og jeg kunne ikke si noe.Jeg var selv fire år.

Nå er jeg selv mamma og jeg er som en hauk over mine barn.

Jeg får lyst til å gi deg en klem for at du er så sterk og deler historien din.

Takk!<3

Jorunn Øvergård Myrvold

10.02.2016 kl.22:18

Sender deg mine varmeste tanker ❤ håper at du ved å dele din historie medvirker til at andre barn kan slippe å oppleve det samme! Klem fra en mamma og bestemor

Hilde

10.02.2016 kl.22:21

Takk for at du deler! Det gjør meg veldig vondt at du har opplevd dette og at ingen så signalene og hjalp deg. Jeg skal love deg at som lærer og voksenperson, skal jeg være enda mer oppmerksom på barna rundt meg!

Klem fra meg

Marina

10.02.2016 kl.22:22

Du er sterk, modig og fornuftig! Jeg beundrer din styrke og mot! Stå på! Du er verdifull!💗💎 d som skjedde deg var groteskt og utilgivelig. Mitt hjerte gråter. Takk for at du delte din historie

Maysi

10.02.2016 kl.22:24

Sende mange gode tanker til dæ 'Ida' og alle andre barn som må oppleve dette grusomme DET SKAL IKKE VÆRE SÅNN, DET SKAL IKKE SKJE!! Mamma❤ mitt blør for alle små som blir ødelagt for livet....

10.02.2016 kl.22:25

Å, du kjære, kjære jente <3 <3 Jeg blør i hjertet av å lese dette, men så viktig det er å få dette med seg og kan vi ta dette til oss og faktisk våge å SE mer, se ETTER, ikke se gjennom - TAKK så inderlig for at du delte <3 Jeg ønsker deg absolutt alt godt, vakre sjel.

Aina

10.02.2016 kl.22:27

Hei Ida. Du har blitt utsatt for noe ingen barn skulle måtte oppleve. Det gjør meg så ufattelig trist og sint! Faktisk blir jeg så berørt at jeg gråter.. men det tåler jeg, dette må alle tåle å lese!

Jeg skulle ønske det var en måte for meg å viske ut alle vonde opplevelser og minner... Jeg skal bidra der jeg vet jeg kan, og det er å spre dette innlegget på jobb og ellers.

Jeg ønsker deg alt det beste for fremtiden, og håper at du får god hjelp og tilrettelegging for å skape deg et godt liv.

Takk for innlegget.

Lotte

10.02.2016 kl.22:28

Kjære Ida. Du er helt fantastisk! At du klarer å skrive om dette sanne helvete du har vært gjennom, at du klarer å formidle din historie. Jeg har ingenting annet enn dyp respekt for deg! Jeg sliter selv med angst og vet hva det kan gjøre med noen, spesielt hvordan det gjør en usikker på andre - det er jo ingen som SER og SKJØNNER hvorfor du gjør som du gjør. Det du sliter med er ikke synlig, som om en skulle gå med gips og krykker. Jeg kan ikke ta vekk smerten din, men jeg har likevel noen ord jeg vil sende med deg videre. Ida, du har enorme ressurser i deg. At du klarer å finne ord og skrive om det du har opplevd på en slik måte, at du klarer å formidle et sånt innhold på en slik måte, det vitner om at du er en særs dyktig forfatter. Det at du tar valget om å formidle dette til oss andre, slik at vi skal tørre å stille det uhyre viktige spørsmålet dersom vi en gang aner uråd, slik at andre ikke skal gå gjennom det som aldri skal skje. Det at du viser en slik omsorg og omtanke for andre, etter alt du har opplevd, DET er ressurser, det! Jeg er kjempestolt av deg, Ida!!!

Nina

10.02.2016 kl.22:29

Jeg leste og jeg gråt!

Vi har alle et ansvar- jeg jobber med barn og skal alltid ha dette i tankene når jeg møter barn som har en adferd man stusser over.

Takk for at du er så sterk som deler!

Klem

Linda

10.02.2016 kl.22:29

Kvalm. Mangler ord. Men noen ord har jeg. Ida: Gud velsigne deg. Jeg kan ikke fatte hva du har vært i gjennom.

Og en annen tanke; når dette kan skje i åpne Norge, tenk da hva som kan skje i mer tradisjonelle og dypt religiøse samfunn hvor sånt aldri snakkes om.

Hjertet mitt blør for de små! 💗

Siri

10.02.2016 kl.22:30

Har fulgt bloggen din siden før N ble født, og av alle innlegg du har delt må dette være det verste å beste. Aldri har noe innlegg vært så grusomt, så vondt å så ekte på en gang. Derfor velger jeg å beskrive som det verste. På den annen side er det så utroolig viktig at får det frem, så viktig at du får det opp å ut. Det gjør vondt å tenke på at så mange uskyldige små barn blir utsatt for slikt, å de får gjerne aldri fortalt historien sin. Fikk frysninger av den ekle sorten fra første setning å tårene trillet når jeg var ferdig å lese. Tror det er noe av det beste jeg har lest fra din kant, takk for at du deler. Kanskje blir enda en voldtektsmann stanset å straffet takket være deg, å kanskje får et barn hjelp før hele barndommen, ungdomstiden å voksenlivet er ødelagt. Tusen takk!

Jill

10.02.2016 kl.22:30

Kjære deg.. <3 Sender alle de varme klemmene som må til, din historie har satt spor, og jeg kommer alltid til å tenke på deg og din historie. <3

Rita

10.02.2016 kl.22:30

❤️

Lisbeth

10.02.2016 kl.22:31

Aldeles forferdelig og sterk lesning! Det står en enorm respekt bak hvert eneste ord, og du må være et enormt sterkt menneske! Jeg håper for alt i verden at den forferdelige grusomme gutten/mannen har fått sin straff, og at du klarer å få et "normalt" liv etter dette... Og jeg håper at jeg ALDRI blir så blind at noe slikt går meg hus forbi som mamma til ei jente på snart 3 år... Dersom bare noe tilsvarende hadde skjedd med henne, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort..!

Og tusen takk Pappahjerte, for at du deler denne historien. Hvorenn grusom den er. Vi trenger slike historier for at slike historier skal kunne unngås, tror jeg..

Linda

10.02.2016 kl.22:31

<3

Ida

10.02.2016 kl.22:35

Takk for at du er sterk nok til å dele.

Jeg skal bry meg - jeg lover!!

helena hjerpe

10.02.2016 kl.22:36

Hei Ida

Du er ikke alene. Min datter som nå er 16 år har en liknende opplevelse med sin far og onkel. Og jeg så ingenting. Såg på henne og lurte hva som var feil. Men såg ikke de voksnes svek og vold. Nå ser jeg. Og jeg bebreider meg selv. Det handler om kunnskap. Din åpne historie sprer kunnskap. Håper det går bra med deg <3

Malin

10.02.2016 kl.22:37

Du fortjener virkelig en god klem "Ida" ❤️

Du er så utrolig modig, og det står så respekt av å gjøre noe som dette!

Fortsett å stå opp for det du brenner for, det er så viktig!

så absolutt et tema som må belyses!

Else

10.02.2016 kl.22:38

Sender en god klem til deg <3

Dette var tungt å lese.

Du er tøff som deler dette med oss. Takk! Forhåpentligvis vil kunnskapsdeling om dette emnet kanskje forhindre at det skjer med noen andre.

Malin

10.02.2016 kl.22:39

Og selvfølgelig Peter, pappahjerte - du er helt konge som bryr deg! ❤️

Du har en fantastisk blogg - får inntrykk av at du er en fantastisk mann, og ikke minst pappa ;-)

Angelica

10.02.2016 kl.22:46

Dette er det vondeste jeg noen gang har lest, tårene bare triller! mamma hjertet mitt river skikkelig, men er veldig tøft av deg å legge ut din historie. Du er tøff!

André

10.02.2016 kl.22:47

Hei Ida, takk for din historie, den er viktig. Jeg er selv kontaktlærer og har snakket med klassen om dette flere ganger, også dette med at man kan få trusler for å hindre barnet å fortelle. Din historie har gitt meg trygghet til å i enda større grad snakke om overgrep, og spesielt med de elevene som har en utagerende oppførsel. Som sagt, din historie er viktig. Takk.

Pedagog

10.02.2016 kl.22:50

Det finnes ingenting man kan si som tar vekk det Di har opplevd, men jeg som pedagog kan love deg at dette er det jeg fokuserer mest på. At er det noe barna opplever som ikke er greit, så skal jeg se det og ta tak i det. Jeg leser meg opp og får kunnskapen som gjør at jeg forstår, og de barna jeg ikke forstår de jobber jeg hardt med å forstå. Mine øyne skal aldri lukkes, jeg er ikke redd for å se. Jeg kan desverre ikke gjøre noe med dine vonde opplevelser, men jeg kan love deg at når jeg møter ett barn med samme skjebne som deg, så skal jeg gripe inn og hjelpe.

Mari

10.02.2016 kl.22:50

Kjære Ida!

Beklager at du måtte oppleve dette. Det er utrolig vanskelig å forstå at det går an. Takk for at du delte din historie så vi får øynene opp for at dette faktisk skjer rundt oss. Dette er et tema vi må tørre å snakke om. Vi må tørre å spørre hvis vi har en eneste liten mistanke.

Alle barn bør også få vite at dette ikke er normalt. De må bli fortalt at kroppen er dems egen og at INGEN har lov til å gjøre slikt. Kunnskap er makt! Gi alle barn mer av det.

Jeg skal i alle fall følge med rundt meg, snakke om det med både barn og voksne. Og jeg skal oppsøke mer informasjon både om tegn man kan se etter og hva man kan gjøre.

Varme tanker og klemmer til jenta som deler dette med oss, og til Peter som åpner opp sin blogg for slike viktige innlegg

Renate

10.02.2016 kl.22:51

Så vondt å lese, men så uendelig mykje vondare å måtte oppleve slikt, "Ida". Morshjertet mitt skrik høgt for deg ❤️

Kjerstin Bjerkås

10.02.2016 kl.22:51

IDA

En løvetannsøster hilser og kjenner seg igjen, æ syner du fortjener en hjerteklem 💗 der e bra at nån bane vei å tørr å vårrå ærlig å fortelle rætt i fra lælævra. For det e sånn det e... Hjerteklem 💗

Mona Korsell Bønke

10.02.2016 kl.22:52

Kjære "Ida"!

Det finnes ikke ord i verden som kan lindre den smerten du har vært gjennom, så alt jeg vil er å gi deg en klem. Takk for at du deler en så personlig historie og hjelper til med å sette søkelyset på et så viktig tema. Tårene trillet mens jeg leste, og jeg skal i allefall være våken fra nå av!

Klem

Lene J

10.02.2016 kl.22:52

Kjære Ida, jeg lover å åpne sinnet mitt mer for at ting kan skje rundt meg. Jeg lover å ikke være naiv. Jeg lover å følge med. Og jeg lover at jeg aldri kommer til å glemme historien din. Hadde jeg visst at jeg var en av de voksne som ikke så det åpenbare hadde jeg aldri greid å tilgi meg selv. Nå tror jeg du har gjort en fantastisk gjerning ved å være døråpner, talerør og stemmen for mange som har gjennomgått det samme som deg. Takk for at du ga meg tidenes punch i magen, det trengte jeg. Jeg ønsker deg alt godt, god klem fra meg!!

Kjære Peter: Før jeg leste innlegget hadde jeg egentlig bare lyst til å hyle NEEEIIII rett i øret ditt, ikke orke å lese og krympe meg i egen selvforakt over at jeg kjente meg så uvel at jeg ikke maktet å høre noe om det. Da de åtte sekundene var gått begynte jeg å lese. Er så evig takknemlig for at du åpnet døren for dette vanvittig sterke budskapet og historien til Ida. Jeg har akkurat fått en skikkelig knyttneve i både mage og i fleisen og det er jeg utrolig glad for. Ut av bobla, opp med øynene og få temaet vold og overgrep mot barn ned på bakkenivå. Det kan faktisk skje hvor som helst.

Marianne

10.02.2016 kl.22:52

Kjære "Ida", så tøff du er som forteller historien din her! Ord blir for meg fattige, men jeg sender deg den varmeste klemmen jeg har <3 Jeg har jevnlig samtaler med barna mine om dette temaet, ikke for at jeg synes det er noe gøy, MEN fordi jeg er LIVREDD for at de skal oppleve akkurat det du har gjort!!!! Jeg vil at de skal vite at JEG er her og lytter, hvis noe skulle skje!!!! Jeg håper at du får all den varmen og omsorgen du fortjener <3

Peter, Takk for at du viser ansvar og deler dette!!! Det er INGENTING i verden som er så viktig for et barn (ikke at du "Ida" nå, er et lite barn) som å bli hørt og trodd på av en voksen når de har ting på hjertet. Dette ser jeg daglig med ungene mine!!!!! At de vet at lærerne deres tar dem på alvor og at vi foreldre gjør det er alfa og omega! Jeg håper du vil fortsette å være en slik voksen!!!!!! Takk også for en staselig, behagelig og lettliva blogg (har ikke for vane å kommentere så voldsomt :-P men "Ida" fortjener all den oppmerksomheten hun kan få) det er gøy å følge både deg og fruen ;-)

Tone

10.02.2016 kl.22:53

Hjerte mitt gråter for deg "Ida"! Tusen takk for at du delte din historie. Jeg håper du får god hjelp og støtte på veien videre, og du er utrolig sterk. ❤️ Dette kan ikke snakkes for mye om, og denne historien er nok er real vekker for mange! Jeg lover å holde øynene åpne, og heller bry meg en gang for mye, enn en gang for lite. ❤️ god klem til deg.

a4mamma

10.02.2016 kl.22:58

Herregud "Ida"! Jeg kan ikke beskrive hvor vondt dette var å lese. Jeg har to gutter selv, og 3 nieser. Den ene niesen min, som jeg er fadder for, fylte 4år idag. Jeg grøsser når jeg leser at du var nøyaktig like gammel som henne da dette begynte.

Hadde noen rørt henne (eller gutta mine for den saks skyld), vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Hadde jeg fått vite om det hadde jeg mest sannsynlig drept vedkomne, hvis ikke samboeren min hadde kommet meg i forkjøpet.

De som faktisk blir tatt her til lands får ALT for mild straff, men det er jo en annen diskusjon igjen.

Takk for at du delte. Lykke til videre i livet! Vi heier på deg❤️

10.02.2016 kl.22:58

Hjertet mitt blør for deg Ida. Tusen takk for at du klarte å dele dette. Du er sterk. Jeg håper så inderlig at du en dag kan få det bra. At du klarer å se fremover. Ønsker så utrolig sterkt at du skal få det gode livet du fortjener. Ønsker deg alt godt. Klem til deg.

Tone

10.02.2016 kl.23:01

Måtte du få ro i din sjel <3 mange klemmer sender jeg deg. Takk for at du deler din historie.

Anne

10.02.2016 kl.23:02

Jeg sitter her og gråter når jeg leser historien din "Ida", ser på min egen datter på snart 4 år og kan ikke forestille meg hvordan noen kan gjøre slikt med ett uskyld lite barn.

Alt for mange som har sviktet i ditt tilfelle, og også i mange andre 😢 Vi må våge å bry oss!

Trude

10.02.2016 kl.23:03

Vi som jobber med barn og unge har et enormt stort ansvar. Vi må bli flinkere til å se hvert enkelt barn.

Takk for at du delt historien din, "Ida". Sender deg en styrkeklem! 💜

Ragnhild

10.02.2016 kl.23:03

varme klemmer fra meg. Ble helt satt ut her sitter. Hvem kan være så grusom mot et uskyldig barn? Vi glemmer ofte hvor fæl og urettferdig denne verden kan være. Ønsker deg alt godt i fremtiden. Ta vare på deg selv ❤️

Borgny

10.02.2016 kl.23:05

Det var en sterk og trist historie du skrev. Jeg fikk vondt i hele meg for deg. Takk for at du deler den med oss. Håper at det vil forhindre at det samme skjer med andre. Stor klem til deg:) <3

Silje Charlotte

10.02.2016 kl.23:06

Varme tanker og en god klem til deg❤️ Stå på! Flott gjort å dele din historie. Det er nok en oppvekker for de som leser den, og forhåpentligvis får den kanskje andre som har opplevd dette selv, til å prate om det slik at de kan få hjelp!

Iris

10.02.2016 kl.23:07

Hei Ida. Du er desverre ikke alene. Jeg er mor til en jente som har opplevd det samme som deg. Jeg gråter for deg og håper at du i dag har det trygt og at du har mennesker som tror på deg og skjønner vad du har gått i gjennom. Jeg sier så ofre til min datter at desverre kan jeg ikke gjøre noe med det som har vært men jeg kan gjøre noe med det som kommer. Jeg dro min datter på alle lege senter og Bup og alt av tester for at jeg skjønte at det var noe galt fra hun var liten. Men hun fikk bare diagnosen ADHD. Og det er vel det helse vesenet gjerne setter om dem ikke finner noen feil med et barn. Jeg prøvde det meste men fant ikke ut av det føre min datter var 12 år. Da hun fortalte det hjemme etter en krangel. Det var den værste kvelden i mitt liv. Da hun fortalte at hennes far hadde misbrukt henne fra hun var 4 til hun var 12 år. Jeg bestemte meg at den jævelen skulle få den strengeste straffen han kunne få. Og ja han ble dømt. Og fikk den gang 5.5 år som da var Norges strengeste straffe utregning noen hadde fått for pedofeli. Men det er jo alt for lite. Håper du blir trodd og at han har fått en dom. PEDOFILE mener jeg ikke skulle ha rett til å leve. Og til alle voksene ikke vær så redd for å bry dere litt ekstra.Sender deg masse masse klemmer.

Sara

10.02.2016 kl.23:08

Denne teksten knuste hjertet mitt. Så forferdelig vondt å lese. Sender varme tanker til deg, som har vært så tøff og delt det vonde du har opplevd - som INGEN, absolutt ingen burde oppleve.

Du er tøff, og sterk.Håper denne teksten er en tankevekker for alle, vi må alle åpne øynene våre og vi må bry oss, gripe inn og forhindre slik ondskap.

Håper så inderlig at livet snart vil bli lettere for deg.

Stor klem <3

Ann Beate

10.02.2016 kl.23:09

Kjære kjære deg Ida. Jeg får vondt langt inn i sjelen av å lese dette. Ønsker deg alt godt videre i livet og håper du en dag kan få det så bra som det går an etter sånn mishandling av et lite barn <3 Og du pappahjerte, så vondt dette også må være for deg. Lykke til videre.

Katrine

10.02.2016 kl.23:10

Så utrolig vondt å lese din historie "Ida"!

Jeg jobber selv som lærer og denne historien treffer med hardt og brutalt! Ingen skal måtte gå gjennom det du har vært gjennom.

Jeg vil takke deg for at du deler din vonde historie. Minner oss på, spesielt oss som jobber med barn og unge, å se etter varselsignalene.

Heier på deg "Ida" og sender deg en GOD, varm og lang klem ❤️

10.02.2016 kl.23:11

Kjære Ida❤️ Jeg har ikke ord som kan måle opp til noe form for trøst etter det grusomme du har opplevd!! grusomt er heller ikke et stort nok ord! Da jeg leste historien din skulle jeg ønske at jeg var en av de voksene i nettverket ditt den gangen og jeg skulle reddet deg, reddet deg og sørget for at det aldri skulle skje deg noe igjen! Jeg har selv fire barn. 2 døtre og to sønner. Mille 11 Mia 2 Mikael 7mnd og Lukas 3. Om noen hadde gjort dette mot noen av dem hadde jeg endt livet til den personen langsomt og smertefullt! Du skal ikke føle skam, du er fantastisk som deler dette med andre. Og dette vil sikkert redde flere små skjebner der ute, ved å gjøre oss voksene mer oppmerksomme. Sender deg masse kjærlighet og håper du en dag vil få fred i hjertet ditt ❤️ Jeg vil aldri glemme historien din Ida❤️ Mange klemmer fra Linda(30).

Hilde

10.02.2016 kl.23:12

Kjære "Ida"!

Takk for din styrke i å dele dette! Jeg jobber selv med barn, og ser at dessverre så er det alt for liten kunnskap til å plukke opp signalene, det er alt for mye frykt til at noen tør å si ifra og det er alt for mange som "ser forbi" fordi det er vanskelig å bli involvert! Dine ord kan være en vekker for mange og en forståelse for hvor mye det ødelegger å "se forbi". Takk igjen for at du delte! Du er modig og sterk! Jeg håper du en dag klarer å finne små gleder som hjelper deg videre! Husk at din historie kan hjelpe mange andre barn, jeg håper og tror at dine ord vil redde noen! Takk igjen for at du våger! Varme klemmer

Kari

10.02.2016 kl.23:13

Huff huff huff

Ord blir uendelig fattige 💗💗😢

C

10.02.2016 kl.23:13

En utrolig tøff og trist historie, jeg har selv jobbet med barn og barnevern, jeg tok det så med meg hjem da jeg følte at ting ikke ble ordentlig tatt tak i, selv om det i disse tilfellene heller var vold og omsorgssvikt. Jeg ble faktisk så påvirket at jeg selv knakk og ble sykmeldt. Det er trist at du ikke ble tatt på alvor og alle de andre barna som også har det sånn, å miste barndommen sin er det verste overgrep som finnes, det er noe man aldri kan få tilbake. Du er sterk og jeg håper at selv om det aldri kan glemmes at du kan gå videre som den du er med det du har opplevd. Ønsker deg alt godt og min oppfordring til alle der ute er å ta tak uansett hvor tøft det måtte være. Fordi barna fortjener det..

Og takk til pappahjerte for at du delte, dette er noe vi alle trenger å se og høre❤️

10.02.2016 kl.23:14

Håper ALLE i hele Norge leser dette! Hjertet mitt brister, og jeg kan ikke tenke meg hvor vondt du har hatt/har det. Jeg jobber med barn, og slike historier får meg til å se ekstra nøye etter, se alle, spørre, grave, tør å tro på det utenkelige, tør å se det ingen ønsker å se. Du burde ha vært på høgskolen og fortalt historien din til fremtidige barnehagelærere, lærere, vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer. På videregående for å snakket foran helse- og sosialarbeidere.

Jeg er veldig takknemlig for at du delte din historie, det krever stort mot! Du skal være stolt av at du gjorde det.

En som virkelig vet hva du har gjennomgått ❤

10.02.2016 kl.23:15

Kjære Ida tårene mine triller for deg, det du har opplevd er det værste noen barn opplever. Håper du får det bedre etterhvært at du får hjelpen du trenger at du kommer deg vidre i livet og at han slemme får den straffen han fortjener. Jeg vet hva du har gått igjennom er helt for ferdelig grusomt ogmæ smertefullt jeg var dær selv for,30 år siden jeg var litt eldre en deg når det starta jeg var 6.år og varte til jeg var 24 da knakk jeg sammen og klarte og fortelle hva mi stefar hadde gjort og truet med. Nå mange år etter har livet blitt bedre men dagene kan ennda være tunge. Og en ting til jeg er glad du får hjelp mange klemmer fra ei som virkelig vet hva du har gått igjennom ❤❤❤❤❤

Karoline Liland

10.02.2016 kl.23:16

Tårer i øyekroken.. Fantastiske Ida..❤️ Sender deg en stor klem. For et mareritt.. Takk for at du delte❤️❤️ Ingen i verden fortjener å oppleve sånne ting som dette..😭

😭 dette skal deles videre med alle mine FB venner..☺️

Ikke greit!

10.02.2016 kl.23:17

For ei forferdelig lesning,hjertet mitt vrenger seg her jeg sitter!!

Men Peter...kan jeg spørre om du kjenner vedkommende personlig? Eller fikk du dette tilsendt av en helt random person... Er innlegget skrevet av Ida selv? Uansett,dette var sterkt,det tragiske er at dette forekommer heletida og overalt! Men og liksom gå ut tidligere på dagen for og advar",bli litt i drøyeste laget for min del,du kunne jo bare ha merket dette innlegget øverst med feks: "sterk lesning",dette bli litt som de såkalte klikkhorene,bare at du (i dette tilfellet) har gjort det på en litt annen måte. Her er det snakk om et ødelagt menneske,noe som du absolutt ikke burde bli brukt til din fordel!

Meg

10.02.2016 kl.23:19

Jeg kjente meg veldig igjen i historien din <3

Ida

10.02.2016 kl.23:21

Fra en Ida til en annen Ida. Dette var utrolig sterk lesning, men så utrolig viktig! Dette er noe som må komme fram i lyset, nettopp fordi det skjer! Oftere enn man tror. Denne historien vil bli med meg inn i mitt fremtidige yrke som barnehagelærer. Jeg vil og SKAL være den som ser!

Tusen takk ❤

Lykkemamma

10.02.2016 kl.23:22

Kjære deg. Har ingen ord, kun kjærlighet til deg og et løfte om å holde øynene åpne, og aldri se en annen vei. Takk for at du deler og belyser dette. Selv skal jeg dele på egen blogg og nå ut til så mange som mulig. Hjertet mitt gråter for deg <3

RH

10.02.2016 kl.23:23

Takk for at du deler.

Det er så sant, det skjer med mange, mange barn hver eneste dag, og jo før man innser det, jo bedre.

Man må tørre å spørre, tørre å tro på at det man ser, de signalene barnet sender ut, faktisk er der av en grunn. Tørre å gjøre noe med det...

Det er ikke lett å måtte ta den avgjørelsen om å sende en bekymringsmelding - men du kan endre et liv om du gjør det. Og selfølgelig skal man gjøre det. Spesielt barnehageansatte, lærere, helsepersonell ser så mye av dette, og det er alltid bedre å melde en gang for mye. Det verste som skjer om Barnevernet ikke finner noen grunn til å gå videre er at saken blir henlagt. Men om de har en grunn går de videre - og du har bidratt.

Heidi

10.02.2016 kl.23:25

Verden trenger personer som deg, Ida! Personer som røsker opp i hvermansen som oftest tenker at dette ikke skjer noen de kjenner. For det gjør det!!

Selv har jeg en jobb hvor jeg kommer i kontakt med noen av barna som har opplevd, og fremdeles opplever seksuelle overgrep, og vet hvor vanskelig de har det. Dessverre, og til tross for at jeg alltid spør, så er det få barn som forteller om de vonde hemmelighetene sine. Jeg skulle ønske jeg hadde et trylleformular som gjør at de forteller, slik at de kan få den hjelpen de trenger. Men jeg tror på at jo høyere vi alle snakker om temaet, jo mer barn vet, jo mer vi sier at det er ulovlig, jo mer naturlig blir det for barn å fortelle. Alle barn bør vite at deres kropp er bare deres, og ingen andre kan gjøre ting med den uten lov. De må også vite at det er ulovlig. Og ALLE voksne som mistenker at barn i deres nærhet blir utsatt for overgrep, MÅ slutte å være så feige at de overser. Det gjelder både offentlige og privatpersoner. Det er ikke lov å la være å si i fra! Det er bedre å si fra en gang for mye!

Lykke til videre i verden, Ida, og takk for at du deler noe så viktig. Jeg lover at jeg har på meg de brillene som tør å se disse barna, hver eneste dag, og gjøre mitt til at de får hjelp.

Lena

10.02.2016 kl.23:26

Dette var helt ufattelig vondt å lese.. Ingen barn skal måtte oppleve noe så grusomt.. :'( Folk må slutte å være så naive og rett og slett bli mer kritiske. Folk må innse at slike handlinger skjer, dessverre mye mer enn man tror, og heller åpne øynene og tørre å si noe, gjøre noe. Håper arrene blekner mer og mer, og at du kjære, sterke "Ida", får det helt fantastisk resten av livet. <3

Tina

10.02.2016 kl.23:26

Jeg gråter for at du har hatt det så vondt! :)

Og du er utrolig sterk som tørr og brette ut om alt det forferdelige som har skjedd som ikke skal skje et lite barn.

Du er sterk så jeg håper du finner ro!

Ønsker deg virkelig alt godt <3

Anne-Grethe

10.02.2016 kl.23:27

Det gjør vondt i sjelen :( Følger mange på instagram som lider etter traumeovergrep, og da virker min psykiske lidelse som _ingenting_ i forhold til. Dette er helt jævlig, det er så jævlig at man ikke klarer å fatte det :( Jeg håper kjære deg.. At du kommer deg opp og fram. Jeg vet om mange som har klart det med god terapi. Du skriver godt og er utrolig reflektert, jeg er sikker på at du er en kjempevakker sjel med mange flotte og gode egenskaper! Om du leser dette kan du sende meg en mail om du har lyst å snakke (aggis780@hotmail.com), for du er en fighter! Du kommer deg gjennom helvete, tro meg. ❤️

Jonnah

10.02.2016 kl.23:28

Jeg er så glad for at du deler historien din med oss. Det trengs et større fokus på dette temaet! Det er INGEN som fortjener å gå igjennom det du måtte gå igjennom. Du har vært unødvendig sterk, og jeg håper at historien din vil hjelpe med å kunne se andre før det er for sent!

Solfrid M. Kj. Pettersen

10.02.2016 kl.23:33

Takk for at du er så modig og deler av ditt liv og de overgrep og den neglisjeringen som du ble utsatt for.

Det er så bra at slike historier, som din, kommer frem og ut i lyset. Det trengs.

- Verden må skjønne at slike forbrytelser som du og mange, altfor mange barn har blitt utsatt for, utsettes for og kommer til å bli utsatt for, har skjedd, skjer og kommer til å skje.

- Verden må bli bedre til å beskytte barn mot overgrep, gi overgrepsutsatte barn all hjelp de trenger.

- Verden må se til at overgriperne straffes/behandles slik at de ikke begår nye. og at pedofili blir bekjempet og slettet fra jordens overflate.

Straffen i slike saker må i fremtiden stå i bedre stil til forbrytelsen.

Håper at du kan finne din vei til et godt liv for deg.

Og igjen takk for at du delte.

Vigdis

10.02.2016 kl.23:35

<3

Silje

10.02.2016 kl.23:36

Jeg synes ikke historien din var forferdelig. Er det ikke forferdelig? Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver at jeg kun blir nummen av det, tom og nummen.

Jeg hadde det sånn selv, min stebror gjorde det samme, men uten trusler. Det ble bare ikke pratet om. Jeg husker ikke engang hvor lenge det holdt på, men jeg tror i 3-4 år. Jeg utagerte selv på skolen i flere år, og har tenkt de samme tankene som deg; hvorfor gjorde ingen noe? Jeg spurte en lærer om å dra fra kona si for å være med meg, jeg spurte en annen lærer hva som var galt med MEG, jeg fortalte at såra jeg hadde på kroppen var fra en neglklipper... Hvor var de voksnes ansvarsfølelse?

Jeg kan ikke fatte og begripe at de ikke kunne merke det selv. Jeg hadde ingen til å passe på meg, derfor gikk jeg etterhvert inn i den rollen selv - den beskyttende rollen. Det var selvsagt bra at jeg gjorde det, jeg vet mange barn har blitt reddet på grunn av det jeg gjorde, men jeg ødela meg selv enda mer. 6 år med kamper mot politiet som liksom skal hjelpe. Foreldre som kun så seg selv. Venner som kun synes jeg var gæærn. Hm.

Jeg vet ikke lenger hvor jeg skulle med dette, men takk for at du var så lur at du delte historien din med en som har såpass evne til å nå ut til folk! Kanskje du redder mange andre fra samme skjebne som oss. Jeg ønsker deg veldig, veldig lykke til videre.

Bjørn Johansen

10.02.2016 kl.23:37

Jeg har et ønske om at alle, og da mener jeg ALLE, skoler i Norge skal ha en barnevernspedagog eller sosionom ansatt. De har en utdannelse som Gjør at de vil fange opp mange skjebner og kunne hjelpe. Det er mange skjebner som kunne vært unngått hvis det hadde vært slik.

10.02.2016 kl.23:39

Utrolig sterkt blogginnlegg!! Du er utrolig tøff som deler dette, Ida :-) håper du får den hjelpen som du trenger! Ønsker deg og unner deg virkelig alt godt :-)

Isabella Halvorsrød

10.02.2016 kl.23:40

voksne må tørre å spørre de vanskelige spørsmålene og være modige til å tåle svaret! Det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig. Du er utrolig tøff og modig som deler din historie. ❤️

Amanda

10.02.2016 kl.23:42

Ord er fattige! ❤

Hanne

10.02.2016 kl.23:44

Kjære kjære Ida. Du er sterk,så vanvittig sterk! Kanskje du ikke føler det akkurat nå,men jeg vet,du er sterk!

Vi har vært,og dessverre er vi,og vil vi,bli mange mange flere. For dette ser ikke "de andre". "De andre" er ikke bevisst på at dette stygge er i deres umiddelbare nærhet. Dette stygge er noe som skjer med andre.

Det hender at "de andre" skjønner,men vil ikke forstå. Dobbelt svik!

Eller,de tør ikke forstå. Tør ikke å bli konfrontert med det stygge,med smerten,skammen,og lidelsene.

Derfor kjære Ida er du blant de sterkeste. Du tør å møte det som kommer.

Alle har vi et valg i enhver situasjon livet byr på. Noen ønsker undertrykker vi,til vi ikke klarer mer og sinnet vårt velger for oss,og vi deler smerten,skammen og lidelsen.

Du skal vite,du er sterk! Du er ung,og du har delt. Jeg er nok mer enn dobbelt så gammel som deg,men jeg har ikke delt. Jeg tør ikke!

Du er ung kjære Ida,livet har mye godt i vente for deg,tro meg. Se fremover,ikke kast blikk bakover,ta steg for steg. Du har et liv,bruk det!

Sender deg en lang varm klem <3

Bente schønhardt

10.02.2016 kl.23:45

Store klemmer og et godt hjerte.. :-)

Sandra

10.02.2016 kl.23:46

Dette er utrolig sterkt og vondt å lese. At noen i det hele tatt må oppleve det du har er forferdelig.

Uendelig tøft av deg å dele dette med andre, slik at det kan komme frem i lyset.

Fryktelig at du har måtte gå igjennom alt du har i så ung alder. Det skulle ALDRI ha skjedd!

Håper fremtiden bringer deg mye godt. Stå på,dyner tøff og sterk som har fortalt din histore.

Stor klem. <3

Siw

10.02.2016 kl.23:47

Jeg kan ikke lese en slik personlig beretning uten å legge igjen en klem og et tegn at du har blitt sett og hørt og at jeg lover å være våken.

Du er sterk!

Brit

10.02.2016 kl.23:47

Ekstrem sterk og vond historie som det står så respekt av at du deler Ida! <3 Det krever mot og styrke til for å dele denne historien. Takk for at du deler Ida! <3

Budskapet ditt prater jeg ofte om - senest i dag til styreren i bhg ift barnehageansatte som må tørre å sende inn bekymringsmelding og stå på hvis de ser noe som ikke er ok! Voksne måå tørre å bry seg og involvere seg ift å verne rundt barn som blir utsatt for overgrep og vold i heimen.

Det skulle faktisk vært læringstimer i skolen på hva som er lov og ikke lov ift denne tragiske utviklingen med overgrep på barn!

Mange varme klemmer og lys og kjærlighet til deg fra meg <3

Eli

10.02.2016 kl.23:51

Sender en god klem og synes du er mega tøff "Ida" som deler din historie om et så sårt tema 💜 viktig med åpenhet og at vi ser litt nærmere, barna våre stoler på oss og trenger oss! Håper du finner ro og har gode mennesker rundt deg nå som hjelper deg videre. Og takk til deg pappahjerte som deler et så viktig tema 💜

Hilde Marthinsen

10.02.2016 kl.23:51

Kjære Ida ❤.

Takk for at du deler din historie.

Ingen skal måtte oppleve slike overgrep, selv ikke vår værste fiende. Mitt hjerte blør. ..ord blir lite verdt, men jeg håper at du kan få hjelp til å reparere skaden. Klem ❤

Torunn

10.02.2016 kl.23:51

Vet hvordan du har det 💖

En som lider med deg

10.02.2016 kl.23:53

Jeg orket ikke lese alt.

Da jeg forstod hva det handlet om.

Jeg vet.

Men det går an å reise seg.

Vi faller på nytt, men står litt lenger hver gang.

Hilde Marthinsen

10.02.2016 kl.23:54

Kjære Ida ❤.

Takk for at du deler din historie.

Ingen skal måtte oppleve slike overgrep, selv ikke vår værste fiende. Mitt hjerte blør. ..ord blir lite verdt, men jeg håper at du kan få hjelp til å reparere skaden. Klem ❤

Og dette blir dessverre tema på jobb i morgen ❤

Lena

10.02.2016 kl.23:58

En varm klem og mange gode tanker. <3

Bjørg

10.02.2016 kl.23:59

Kjære, kjære deg❤️Det gjør meg så inderlig vondt å lese hva du har måttet lide pga en som er totalt vrengt og syk i hodet. Vondt i hjertet og i magen, men hva er vel det mot det du systematisk ble utsatt for i alle dine barneår. Jeg klarer ikke engang å forestille meg angsten og smerten din, Du fortjener stor ros for at du deler din historie, dette er utrolig tøft! Forhåpentligvis kan det hjelpe andre som lider samme skjebne som deg, for de finnes det dessverre mange av. Sitter igjen med mange spørsmål om hvorfor ingen, absolutt ingen skjønte at det lå noe - noe fryktelig alvorlig bak dine problemer på barneskolen. Vi må våkne opp- naboer, venner, søsken, foreldre, lærere, helsesøster osv

Håper du får god hjelp nå, slik at du klarer å få et så godt voksenliv som mulig. Men her tror jeg dessverre at ordtaket - 'Tiden leger alle sår' - kommer til kort. Ønsker deg all mulig lykke for framtiden. Sender deg en varm klem rett fra hjertet<3

Ragnhild

10.02.2016 kl.23:59

Pappahjerte: Takk for at du bruker bloggen din til å belyse dette viktige temaet. Samfunnet trenger å høre dette, hver og en av oss. Vi trenger også å bli fortalt hva dette og omsorgssvikt gjør med et barn og hvordan det former resten av livet - og kanskje generasjonene etter. Jeg savner et massivt trykk fra befolkningen angående de latterlige lave straffene for overgrep mot barn, både å utføre slike og å oppbevare innspillinger av dette (ofte kalt barneporno). Håper du også vil bruke din påvirkningskraft til å belyse dette.

Merethe

10.02.2016 kl.23:59

Jeg har ikke ord...

Det er grusomt å lese om din historie! Men det aller verste er at ingen har oppdaget noe underveis, ingen var der for å hjelpe deg. Og viten om at flere går gjennom samme grusomme skjebne som deg. Takk for at du deler din historie, det er viktig at vi våkner litt og er mer observant til verden rundt oss. At vi tør å ta tak om det er noe som skurrer.

Ønsker deg alt godt på din vei videre. Stor klem til deg!

Marianne

10.02.2016 kl.23:59

<3 <3 Kjære Ida <3

Verden trenger at modige mennesker som deg deler historiene sine! <3

Charlotte

10.02.2016 kl.23:59

Kjære Ida. Kjære lille skolejenta. I dag skal jeg gi deg et løfte! Som snart ferdigutdannet lærer, så skammer jeg meg over det du har opplevd. Den svikten du er utsatt for. Jeg skammer meg over alle feigingene du har hatt rundt deg. Jeg skammer meg over alle som tenkte; noen andre gjør noe med dette. Jeg skammer meg over de som visste, men ikke gjorde.og jeg LOVER deg en ting; jeg skal ALDRI ta til takke med "neida" når jeg spør om noe er galt. Jeg skal ALDRI tenke at noen andre ordner opp. Jeg skal ALDRI legge meg med en dårlig magefølelse. Jeg skal ALDRI glemme deg! Varm klem fra en som kan gjøre en bedre jobb på grunn av deg!

11.02.2016 kl.00:05

Kjære Ida. Tusen takk for at du forteller din historie. Tusen takk for at du er så modig. Jeg håper du en dag endelig kan føle deg trygg, at du kan få fred. Jeg håper du vet at du ikke er alene og at du får hjelp til det du måtte trenge hjelp til, at du får det bedre. At du har det bedre.

Kjære gode Peter Pappahjerte, tusen takk for at du bruker den fantastiske bloggen din til å dele dette. Dette er et ubeskrivelig viktig tema og jeg har ingenting annet enn respekt og beundring for at du gjør ditt for at denne historien deles.

/Bjørneklem til dere begge.

June

11.02.2016 kl.00:06

Jeg kommenterer veldig sjeldent et innlegg på en blogg, men denne gangen må jeg. Jeg sitter igjen med et hjerte som har bristet. Et hjerte som gråter. Et hjerte som gråter for "Ida". Et hjerte som gråter for alle andre barn som opplever dette. For barn som opplever det nå og som vil oppleve det i morgen. For alle som har opplevd dette og for alle som vil oppleve det.

Jeg er helt sjokkert. Mennesker er det viktigste våpenet for godhet og kjærlighet her i verden, likevel er den største andelen av verdens befolkning så ondskapsfulle.

Kjære "Ida". Jeg vil så gjerne komme med mange gode ord og tanker, men ingenting strekker til. Ingen ord og tanker er gode nok. Men kanskje det er godt nok? Det å bry seg så mye at ingen ord kan beskrive det, det sier så mye.

Jeg kan skrive sider opp og sider ned om hvor trist dette er. Om at du ikke har gjort noe galt, og at du fortjener alt godt. Alt stemmer, men de fleste sier det til et offer i en slik situasjon. Jeg tror det viktigste er å se fremover, men det er også det vanskeligste. Det er fryktelig vanskelig om fortiden innhenter en med traumatiske opplevelser. Du var 4 år. Livet ditt hadde ikke begynt engang. Fremtiden hadde du foran deg, men han rev den ut av hendene dine. Han rev den fremtiden du skulle ha ut av hendene på deg. For ingen, absolutt ingen, fortjener å oppleve noe slikt. Ingen fortjener å leve år etter år med traumatiske minner, så mye vondt. Absolutt ingen.

Jeg er ordløs. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, for mine ord kan ikke gjøre stort mye. Men se på alle de gode ordene du har fått. Ta de til deg. Selv om livet har vært vondt og kanskje fortsatt er vondt, vil det bli bedre. Kanskje ikke i morgen eller om to måneder, men det vil bli bedre. Jeg lover. Man må bare ta tiden til hjelp.

Jeg vet ikke hvem du er, men én ting vet jeg. Du er sterk. Styrken din er beundringsverdig. For det krever enormt med styrke for å komme seg gjennom livet, og enda mer styrke når man i tillegg må takle mye vondt. Og det krever enormt med styrke for å stå frem slik du gjør.

Du, "Ida", du kan hjelpe mange barn med historien din.

Jeg skammer meg ofte over å være en del av menneskeheten siden det er så mye ondskap i verden, men personer som deg, får meg til å være glad for å være her. Personer som deg gjør livet verdt å leve, til og med når man ikke kjenner deg. For du viser så mye styrke og godhet gjennom det du skriver.

Jeg klarer ikke å få frem det jeg vil si deg. Kanskje fordi det til tider er vanskelig å skrive, men vit det at hjertet mitt gråter for alt det vonde du har opplevd siden den dagen. Men vit også at hjerte mitt smiler for tanken på at det vil bli bedre. Hjertet mitt smiler fordi jeg kun ved hjelp av ordene dine vet at du er et fantastisk menneske. Jeg er stolt av deg, og det kan du også være.

Hjerteklem til deg<3

Ine Nordahl

11.02.2016 kl.00:07

Kjære Ida 💛

Jeg blir riktig stolt av mennesker som deg. At du deler for å hjelpe andre . For det hjelper å dele , det har det gjort for meg også. Kan man redde så mye som et liv så gjør det noe med deg..

Jeg delte min historie i saken 1av100 for Aftenposten mai ifjor. I håp om at jeg skulle nå frem til mange. Jeg ble hørt å forhåpentligvis utgjorde en forskjell der ute!

SMI i Oslo - støtte senteret mot incest er også noen helter som utgjør en forskjell for de som trenger støtte og forebygging .

Det er det du har gjort nå ved å dele din historie her. Du utgjør en forskjell . Tusen tusen ubeskrivelige takk Ida! ❤️

Renate

11.02.2016 kl.00:10

For en grusom ting å oppleve. Det skal ikke mer til enn at det blir gjort èn gang, så er det så fryktelig ødeleggende. Kjæresten min ble utsatt for overgrep av en fremmed på lekeplassen i 7 års alderen. Han har slitt med den opplevelsen i over 20 år nå, og det har ødelagt så fryktelig mye for ham. Han jobber fortsatt hardt for å komme seg videre fra det.

11.02.2016 kl.00:11

Magen min vrenger seg, for hver linje jeg leser, kjenner jeg at det stikker i hjertet mitt!

Jeg er egentlig redd at verken magen min eller hjerte mitt skal tåle det!

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne ha vert der for deg kjære lille Ida, jeg har ikke ord for hvor mye dette smerter meg! Du er utrolig modig som tørr og ikke minst klarer å åpne deg å fortelle oss om denne grusomme hendelsen. Jeg ønsker deg alt godt og håper inderlig at du går en lys fremtid i møte❤️

11.02.2016 kl.00:13

Svært viktig tema og utrolig fint at dette blir skrevet om og satt på agendaen. Så alt for mange blir utsatt for seksuelle overgrep og noe som skremmer meg er at når jeg leste dette er at jeg tenkte "Denne teksten føler jeg at jeg har lest før". Ikke det at selve teksten er lik, men så mange av de tegnene du beskriver at du viste omverdenen som går igjen hos barn utsatt for seksuelle overgrep. Det at menneskene rundt deg enten ikke forstod det, tok det opp eller overså det skremmer meg utrolig mye! Utrolig flott av deg å dele din historie og påvirke mennesker, fordi det er akkurat det du gjør. Ved å dele din historie påvirker du oss andre til å ha et større fokus på det. Dette er en tekst en får mange følelser av å lese og den glemmes ikke. Det gjør at de som leser den tar den med seg videre i livet og er litt mer obs i situasjoner der en møter barn som viser de samme tegnene, der en har en vond magefølelse eller på annen måte merker at det er noe galt. Jeg er utrolig lei meg for det du har opplevd og at dette er noe du må leve med resten av livet. Det er ikke mulig å gå tilbake i tid, men høyskolen vår arrangerte to fulle dager der fokuset var barn utsatt for seksuelle overgrep. Ingen av oss studentene kommer noen gang til å glemme de to dagene. Vi lærte hvilke tegn vi skulle se etter, hvordan spørre barn, hvilke situasjoner skal man være obs i, finne ut av forandring i atferd osv. Det er ikke mulig å gå tilbake i tid og endre din historie, men vi er nå 500 studenter i Trondheim som skal ut i yrker som helsesøstre, vernepleiere, lærere, sosionomer og barnevernspedagoger som skal gjøre vårt for å oppdage barn som blir utsatt for seksuelle overgrep og sette en stopper for det.

Anniken

11.02.2016 kl.00:13

Det knuste hjertet mitt å lese denne historien. Du er tøff som står fram. Det at du deler denne historien med andre kan få folk til å åpne øynene og innse at noe burde gjøres. Sender deg en klem ❤️

Ragnhild

11.02.2016 kl.00:16

Kjære deg❤️❤️❤️

😪 Jeg orker rett og slett ikke lese hele historien😰 den ble for sterk og vekker mange dårlige minner. Stå på, jeg heier på deg❤️

Håper og ønsker ALT godt for deg. God klem❤️

Linda

11.02.2016 kl.00:21

Kjære Ida.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du skal få ro i sjelen og leve et godt liv. 💗💗 ingen har rett til å ødelegge livet ditt. Du fortjener så inderlig det beste!! Ikke gi opp!! 💗

Per

11.02.2016 kl.00:22

Skremmende å tenke seg at detkan skje i mitt nabolag... Takk for at du er så tøff og deler! Lykke til og håper du får ro og finner lykke i livet - det har du fortjent!

11.02.2016 kl.00:22

<3

Renate

11.02.2016 kl.00:22

Det er så sterkt at du beskriver han som et menneske du var så glad i. Et barn henrykt over en lekekamerat. At han hadde det litt vanskelig i utgangspunktet. Du prøver å se han midt oppi alt du selv bærer på, og det er nesten uforståelig for man vil helst se ham som et monster. Det er ikke monstre som gjør dette. Det er mennesker. Mennesker som noen bryr seg om og tar vare på. Det betyr at vel så mye som man skal se ofrene, selv om de er 4 eller 40, så skal man tørre å se overgriperne også! Man må tåle at sannheten kan være at noen som er elsket kan oppføre seg som et monster.

Jeg ønsker deg alt godt, Ida. Jeg håper du tar vare på deg selv, og gjenerobrer kropp og seksualitet på en måte som er sunn og givende for deg selv slik at du ikke havner i nye situasjoner som ikke er god for verken deg eller din utkårede.

Mona Bentzen

11.02.2016 kl.00:23

Kjære Ida, det er godt at din historie endelig blir fortalt og du har rett, det er mange usette barn i samme situasjon. Forhåpentligvis kan din åpenhet hjelpe andre. Jeg beundrer ditt mot og din vilje til å være åpen og til å gå videre. En stor og varm klem fra meg

Em

11.02.2016 kl.00:24

Det stikker dybt inn i hjertet å lese historien. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å faktisk ha opplevd noe slik, men jeg håper at du en dag finner en måte å leve med det som har hendt. For din egen del. Lykkeønskninger sendes din vei, modige jente!

"Meg"

11.02.2016 kl.00:32

Hjertet mitt blør, tårene mine triller..❤️ Du er sterk, takk for at du deler historien din. Får vondt i mammahjertet. Har selv vært utsatt for voldtekt for snart 2 år siden, og syns det er barnemat iforhold. Jeg syns ikke synd i meg, for andre opplever så mye verre ting. Jeg har lest en del kommentarer her, og det skremmer meg hvor mange som kjenner seg igjen i historien din Ida. Takk for at du får øynene til folket opp, jeg tror dette kan hjelpe mange. Håper du har det bra nå, og ønsker deg alt godt ❤️ Sånne som deg gjør meg sterkere, gir meg håp. Takk. ❤️

Hanne

11.02.2016 kl.00:35

Takk for at du deler Ida.

Kristin

11.02.2016 kl.00:41

Sterkt - men så viktig!

Deler videre i håp om at fleire blir bevisst rolla si ifht. å sjå enkeltbarn ein har rundt seg. Takk for at ein slik vond men viktig historie blir delt!

Kristine

11.02.2016 kl.00:56

Ord blir tomme, men det er så viktig at du deler dette!

Det får opp øynene våre og bare med å dele denne historien er jeg sikker på at en lærer, barnehagelær, helsesøster ol. leser dette og er mer våkne.

Med å dele dette kan du ha reddet andre barn som kunne fått den samme skjebnen!

Ønsker deg alt godt fra hele mitt hjerte ❤️

11.02.2016 kl.00:57

Finner ikke ord 😢 men takk fordi du deler dette!! Sterkt av deg❤

11.02.2016 kl.01:03

Du er tøff som forteller din historie.Det er desverre så mange som opplever sånne grusomme overgrep.Håper å ber om at det en gang kan bli lettere for deg.Skal ha deg med meg i mine bønner.Klæm.

Adine Marie

11.02.2016 kl.01:08

Dette er det vondeste jeg har lest på lang tid. Men vi trenger å høre sånt! Vi trenger å bli påmint om hvordan virkeligheten er for at vi skal kunne endre på det som er galt. Dette er noe jeg brenner for, for andre skal slippe å oppleve det som du forteller om. Jeg vil gjøre ALT det jeg kan for å oppdage overgrep mot barn. Jeg er ikke en som har lett for å si ifra, men er det én ting jeg ikke skal bry meg om egne hemninger på, så er det dét. Og det er nettopp på grunn av fortellingen din, Ida. Fortellingen din og fortellingen til alle de andre som har delt forferdelige minner. Jeg lover å gjøre mitt aller beste, lover å SE, og å si ifra. For barn skal få være barn og de skal aldri måtte oppleve overgrep.

Kjerstin Kjeverud

11.02.2016 kl.01:17

Kjenner meg så godt igjen i ordene du deler,

og handlingene du beskriver...

- Det å være ung, uvitende-

og bli utsatt for slike handlinger..

Det er så forferdelig... En mister seg selv..

En vet ikke hvem man lenger er..

Og truslene...

- For vi kunne jo ikke si noe!

DA ville jo mamma og pappa bli drept!

OG DET ville vi jo ikke!

Vit at du er så modig som forteller!

Håper du har det bedre,

og at din historie kan hjelpe andre barn og unge i samme situasjon!

Klem Kjerstin

Annette

11.02.2016 kl.01:22

Finner ikke ord. Dette er så utenkelig grusomt. Men jeg skal aldri glemme deg, dine ord, og hvor tøff du er som deler historien din. Og jeg skal leve med åpne øyne, og alltid la barnet komme først ved mistanker om hva som helst. Det lover jeg!

Pappahjerte, dette gjorde du på en veldig fin og bra måte, med advarselen først og historien etterpå. Og takk for at du valgte dele videre!

Trine

11.02.2016 kl.01:28

Du er tøff, og et råskinn av ei jente som ble alt for fort voksen.

Ekstremt beundringsverdig at du kan sette ord på alt det vonde.

Stolt av deg, "Ida"!

Kristin

11.02.2016 kl.01:33

Sterk lesning og veldig sterkt siden jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Nå har jeg ikke vært like tøff og delt min historie på denne måten og jeg blir kanskje aldri klar til det heller, men syns det er tøft gjort av deg og andre som er sterke nok til å dele sin historie på denne måten. Sender gode tanker. Klem

Camilla

11.02.2016 kl.01:38

Uff, nå kom det noen tårer rennende ned og jeg fikk en stor klump i magen.

Fikk lyst å gå og hente den sovende ettåringen min og bare holde godt rundt henne. Stakkars de som i det heletatt tenker tanken i å røre min lille prinsesse! Dette skal ikke noen barn måtte gjennom. Hvorfor kan ikke de som har ekle tanker bare skaffe hjelp før det går så altfor langt? De MÅ da vel vite at sånne tanker/lyster ikke er bra?

Mari

11.02.2016 kl.01:46

Kjære Ida.

Dette er noe av det vondeste jeg noengang har lest. Så ubeskrivelig grusomt at du har måttet oppleve alt du har opplevd og at du bar på det alene. Er lærer, og fikk meg en ordentlig oppvåkning nå. Dette er en problemstilling jeg fram til nå har lukket øynene for... unnskyld!

Tusen hjertelig takk for at du er så tøff og modig at du deler deler din historie. Det står så stor respekt av at du klarer å sette ord på din store smerte. Ønsker deg virkelig alt godt for framtiden. Husk at du er verdifull, viktig og unik. Sender deg en god og varm klem 💜

Anonym

11.02.2016 kl.02:14

Grusomt tungt å lese... For et liv du har hatt, og for noen traumer du må ha gått gjennom... Selvom det føles idiotisk å si, så håper jeg du finner store gleder videre i livet. For du fortjener så inderlig å oppleve ordentlig kjærlighet og glede.

Jeg må rose deg noe vanvittig for at du deler din historie, så detaljert og nær. Alle som leser dette MÅ sitte igjen med et bedre syn på omstendighetene rundt overgrep.. Vi må ta signaler som dette alvorlig.

Jeg velger å utgi meg selv som anonym fordi jeg kan komme med et eksempel som jeg har sett med mine øyne, og som handler om det du forklarer om signaler. Jeg gikk i barnehage med ei jente og vi var like gamle. Og det til min store skrekk; kanskje vi kom i samme klasse. Kanskje jeg måtte omgåes denne jenta i flere år etter barnehagen. Og hvorfor var det min store skrekk? Fordi hun var svært voldelig og mobbende mot meg og de fleste andre i barnehagen. Vi fryktet alle denne jenta som bet, sparket og slo. Hun hadde ingen venner. Eller, hun hadde ingen venner av frivillig årsak. Mange var venner med henne fordi de var redd henne.

Jeg var bare et barn, så jeg så ikke noe annet enn en voldelig jente som ville meg noe vondt.

Flere år senere har det kommet frem at denne jenta har blitt misbrukt av flere familiemedlemmer- og det fra barnehagealder. Når jeg tenker på det idag får jeg vondt inni meg, og forstår godt oppførselen hennes. Det er jo helt naturlig reaksjon på det hun gikk gjennom... De smertene hun ble påført- fysisk og psykisk. Blir virkelig så inderlig forbannet over at det finnes mennesker som kan finne på å påføre noen slik smerte.

Det enda tristere med denne fortellingen, er at ingen tolket hennes oppførsel som noe som helst faresignal heller.. Og hennes oppførsel var langt fra normal, men likevel ble hun bare behandlet som en vanskelig liten jente... Hun måtte gå gjennom dette helvetet til voksen alder, da hun endelig greide å stå opp for seg selv og flytte inn i en ny familie (hun var adoptert).

Vi har virkelig et ansvar for de rundt oss, vi må holde øynene åpne. Det er bedre å grave for mye, enn for lite. Det er bedre å stille "dumme" spørsmål, enn å la være. Det du skrev om at hvis noen bare hadde spurt deg, så hadde du fortalt. Det traff meg. Hadde noen bare spurt deg, og denne jenta så hadde dere ikke løyet. Og om dere hadde gjort det ville det vært så tydelig.

Tusen takk for at du delte din historie.

Henriette

11.02.2016 kl.02:19

Sterke,modige tøffe deg<3 ved å dele din historie har du allerede hjulpet mange,som har vært i liknende situasjoner som deg,men som kanskje ikke har klart å fortelle noe om det ennå. Og du har vært med på å åpne folks øyne,og bidra til at noen forhåpentligvis melder fra om mistanker de har istedenfor å være feige!

Sender en stor klem!

Julie

11.02.2016 kl.02:45

Tårene renner her nå, og det er så forferdelig at ingen så deg. Alle sviktet deg da du var barn! Det knyter seg i magen, og jeg kan bare se for meg hvor ødelagt det har gjort deg.

Min datter ble misbrukt av sin far, det ble heldigvis oppdaget da hun var 3,5 år. Men likevel, behandlingstiden har vært på årsvis. Og fremdeles kan hun ha tilbakefall. Men jeg grøsser på tanken om hvor ille det kunne ha vært om overgrepene hadde fortsatt. Om vi alle rundt henne hadde vært blinde på alle tegnene hun ga oss. Og jeg skjønner heller ikke hvordan noen kan være blinde for hva som skjer med barna når de blir utsatt for overgrep over flere år. Selv om det tok lang tid før jeg skjønte hva som egentlig foregikk, for det er liksom det siste du tenker at noen gjør med barna dine, så skjønte jeg jo at noe foregikk når hun var hos faren. Og da det ble oppdaget hva som egentlig foregikk var jeg allerede ingen prosess med å få endret på samværet med faren. Jeg tror ingen barn er så gode til å skjule at de blir utsatt for overgrep at de viser ingen endring på væremåte. Dessverre blir mange av disse barna heller diagnosert med AD/HD, for ingen ser hva som virkelig foregår.

Derfor er det så fint at sånne som deg Ida, går ut og forteller din historie. Så flere får åpnet øynene sine, og skjønner tegnene. Selv om det er for seint for det å få tilbake din barndom, kan du redde andre barn fra å måtte gjennomgå det samme som deg i så mange år. Og det håper jeg er en trøst for deg oppi det hele.

lærerstudent

11.02.2016 kl.03:03

Først vil jeg si takk som deler denne forferdelige historien, og håper du har det så godt som du kan i dag. Så vil jeg si som lærerstudent at jeg blir litt irritert. Dette temaet var ikke så åpent for flere år siden. En lærer og andre voksne vil se et barn som er mer urolig enn de andre. Dine foreldre var skilt, dette har mye å si på barns atferd, flytte frem og tilbake, velge sider. At du var så ung når det begynte. Da hadde du allerede vondtene dine før du kommer til skolen, og lærerne kjente deg ikke som glade Ida. Håper ikke du, eller andre som leser dette, misforstår meg. Saken er vond og tragisk, det er bra slike temaer blir belyst, men det er ikke lett å se, kjenne og forstå alt og alle barna. Nå er det lettere enn tidligere, for nå lærer vi om alt dette, og mer, på skolen, og flere voksne og barn selv, lærer hva de skal se etter, si og gjøre dersom de ser, hører eller opplever noe som ikke er greit. Takk for din historie, for at du både vil og tør å dele den.

Heid-sissel Flakstad

11.02.2016 kl.05:55

Takk Ida! Du har nå forandret verden til et pittelitt tryggere sted å være for barna våre <3 jeg tror på deg og forstår det du skriver om. Ønsker deg lykke til i livet...ei tøff jente som deg vil nok mestre mye og oppnå ting du kjemper for!

11.02.2016 kl.05:59

💔

11.02.2016 kl.06:16

Så modig av deg at du tørte å dele historien din Ida <3 Vondt å lese men SÅ VIKTIG at slike ting deles og snakkes om.... Klem

Ida

11.02.2016 kl.06:22

Jeg har alltid lurt på hva som får disse overgriperne til å ta det steget å forgripe seg på barn (og voksne for den saks skyld). Vi vet jo alle at det ikke er lov! Vi vet jo at det ødelegger det andre mennesket! Om de så har disse lystene, så er det vel ikke noe de kan noe før, men søke hjelp da vel. I steder for å ødelegge et annet menneske for resten av livet.

Du er så sterk, Ida. Sterk som deler dette med alle. Jeg får håpe at du kan få et godt liv, for det fortjener du.

Jeg har begynt å prate med jentungen min på 2,5 år om at ingen skal få lov å ta på tissen/rumpa hennes hvis det ikke er for å vaske/tørke, og at ho kan fortelle meg alt. Og det skal jeg fortsette å si, prate mer om, og inkludere lillebror når han ikke er baby lengre. Jeg skal holde øynene åpne og se menneskene rundt meg.

Carine

11.02.2016 kl.06:31

Stakkars lille jente... <3

Jeg er selv utdannet førskolelærer og spesialpedagog, og er opptatt av å være en av de som ser. Jeg har jobbet en del år i bhg, og de siste 7 årene har jeg jobbet i barnevernsinstitusjoner. Jeg er en av de som spør om alt....både de små, ubetydelige spørsmålene, og også de spørsmålene som kan ha de mørke svarene. Det beste m jobben er å kunne se, lytte og være en voksen de kan stole på. For er det noe mange har lært, så er det dessverre at man ik kan det.

Jeg er evig takknemlig for at noen få våger fortelle....for det er så viktig at barn/unge vet at de ikke er alene om det...

Lykke til videre...takknemlig for at du finnes <3

Anja

11.02.2016 kl.07:22

Huff tårene strømmer på her Ida ! Dette var tøfft og lese 😢 har selv en 4 åring og at noen vil noe så uskyldig og søtt noe så vondt gjør meg kvalm!

Du er desverre ikke alene og vi er flere i samme båt ..det er en fattig trøst ! ❤️

Marius Andersen

11.02.2016 kl.07:26

Håper virkelig for deg Ida at livet ikke bare blir et stort trist kapittel, og at når du ser all støtten du får fra mennesker som bryr seg hjelper litt i en vanskelig hverdag.

Tusen takk for at du delte din triste historie med oss..

Rebekka

11.02.2016 kl.07:28

Det er helt fryktelig. At sånt kan skje i trygge rammer mens dem i rundt er fullstendig uviten om det. Jeg kjenner jeg blir sint, men det kan jo som sagt i teksten skje med en nær din omkrets uten at du vet noen ting om det. Om noen hadde gjort noe med det, hadde du kanskje sluppet litt av alt som du sliter med nå. Ingen fortjener det du har opplevd. Jeg håper fremtiden blir lysere for deg!! Virkelig!! Du fortjener ikke annet enn godt, men det er jo selvfølgelig ikke lett med en sånn bakgrunn :(

Jeg skal holde øynene mine så åpne som jeg kan! Vi har alle en oppgave om å forebygge slike hendelser.

Veronica

11.02.2016 kl.07:31

Jeg stusser litt over at "ingen spurte" da hun skriver at Trine spurte på barneskolen, men hun ikke svarte. Du skulle fortalt Trine, kjære deg!

Uansett helt grusomt og fælt at slike ting både skjer og at det ties i hjel! Som voksen hører jeg altfor mye at sånne ting har skjedd med venninner - helt uten noen tegn eller forvarsel. Vi må være der for barna!

Siri

11.02.2016 kl.08:06

😢💔

Hege

11.02.2016 kl.08:15

Grusomt å lese. Kan ikke tenkte meg hvor grusomt det er å oppleve og leve med alt dette 😰 Det er viktig at vi klarer å lese, slik at vi kan klare å få stoppe slike grusomheter! Alle som omgs barn har et ansvar for å få stoppet dette!

Mange gode tanker til deg "ida" 💖 Håper du får hjelp til å bearbeide dette slik at ditt liv videre blir godt å leve ❤️Og takk til Pappahjerte som belyser dette på bloggen sin! Dette er så viktig å ta tak i.

Julie

11.02.2016 kl.08:22

Så trist lesestoff og en trist historie med et tragisk utfall... Jeg blir så lei meg på dine vegne og at du tørr å fortelle nå er flott.. Folk trenger å vite. Og forstå at dette er realiteten for veldig mange uskyldige barn. Som ikke fortjener å få barndommen og uskylden revet fra dem... Jeg håper flere forstår som du sier at det er på tide å åpne øynene! Det er bedre å melde en gang for masse enn en gang for lite... Sender deg kjærlighet og håp på at du skal føle deg bedre og se på deg selv som den fantastiske personen du er 💜💜💜

Ine Engevold

11.02.2016 kl.08:24

Kjære Ida. Hjertelig takk for du forteller hvordan du har hatt det. Det er slik vi kan bli informert og "tørre" å hjelpe og lære. Du er et fantastisk menneske og det som har skjedd med deg er grusomt og ikke noe du kan noe for. Jeg skulle bare så indelig ønske at noen hadde sett deg før. Det er umenneskelig å leve slik. I dag håper jeg du får hjelp til å takle det som har skjedd og at du føler du får pusterom igjennom dagen Jeg håper du finner litt glede hver dag, selv om jeg skjønner det er vært ekstremt tøft. Voksne skal passe på barn. Å bry seg og vise omsorg er det viktigste mennesker kan gjøre. Aldri slutte å bry seg.Tusen takk for du tør stå frem med din sterke historie. Du er modig. Sender deg en klem og håper du fortsetter å fortelle om din historie. Stå på du er utrolig.

Dennis

11.02.2016 kl.08:34

<3 <3 <3

Bente

11.02.2016 kl.08:35

Jeg kjenner igjen det du beskrev. Jeg har opplevd overgrep som lita jente. Og det har og vart lenge. Dette skjedde ikke i hjemme, eller hos andre familie. Det skjedde på SKOLEN min!!! Og INGEN oppdaget det!!! Jeg måtte takle det ved å være smart og lure de som gjorde dette mot meg, og det var faktisk medelevene. Det har vært tøff periode, men jeg måtte bare overleve dette ved å lure dem. Det klarte jeg og allikevel er jeg preget av dette i ettertid. Jeg hadde sagt ifra til en lærer, men ble ikke trodd! Dette skjedde i 80-tallet. Så jeg vet hvor tøff det er å fortelle denne historien, "Ida". Jeg vet hvordan det er å bli oversett, ikke å bli trodd, indre kampen, osv. Man blir sliten av det på en måte. Selv om du og jeg ga masse signaler som var veldig tydelig! Utrolig nok velger folk å se andre vei og tro at alt er bra.... Det er IKKE greit! Ta barnet på alvor og gi beskjed til noen som er ekspert med barn som opplever trauma o.l. De kan hjelpe barn på en mest mulig måte! Og hvis du gir beskjed, ikke tenk: hva om jeg gjør det feil? Hva om jeg tar feil? Bare gjør det! Du vil redde et barn fra en helvete! En melding for mye er bedre enn en melding for lite liksom. Jeg skulle ønsker at vi som opplevde det skulle ha blitt tatt på alvor og fått hjelp tidligere!! Tenk på hvordan vi må overleve dette i ettertid med et dypt arr...! Ikke noe enkle å leve med det fordi det er nesten som tortur innvendig pga det som skjedde. Man må være utrolig psykisk strek for å ikke ta livet sitt! Jeg tok kampen og vant? Nei, jeg tok kampen og kjemper ennå i den dagen idag hvor jeg er godt voksen kvinne, som er gift og har tre skjønne barn. Jeg er glad for at jeg har en mann som er utrolig tålmodig og støtter meg. Takket være min mann har jeg det bra og trives med det livet jeg har fått i gaven. Lykke til, og jeg håper at du ,"Ida" har det OK eller bedre idag og ikke gi opp! Stå på og vær sterk! Jeg står på siden og heier deg frem!!! ❤️

Helle

11.02.2016 kl.08:45

Modige, sterke, flotte, levende Ida.

Du er stor nå, men inni deg er det en liten redd jente som fortsatt trenger å bli sett. Jeg håper at det skjer der du er nå, og at det kommer til å fortsette i så mange år framover som du trenger.

Du trenger noen som forteller deg hvor verdifull du er, og hvor mye de ønsker det aldri hadde skjedd deg.

Du trenger trygghet i at noen passer på deg og forteller deg at det aldri skal skje igjen. At du ikke er alene lenger og at de alltid skal være der for deg.

Du trenger noen du kan stole på og som aldri vender ryggen til.

Og du trenger oppreisning og en stor unnskyldning fra overgriperen og alle som ikke så!

Jeg er en av de som ser. Fordi jeg selv ikke ble sett. Fordi jeg selv fikk grensene brutt og trengte at noen ville tenke det utenkelige. Og jeg er ikke den eneste i min familie. Og jeg er ikke rammet over så lang tid som deg.

Om jeg kunne skulle jeg vært med deg alle sekunder av resten av livet ditt. Og du er ikke den eneste jeg kjenner slik for. Fordi ingen skulle være alene med smerten og den forferdelige følelsen av å være ødelagt og at livet er over.

Jeg lover deg at livet ikke er over. Det er ikke ødelagt og du har ikke mistet muligheten til å få noe godt ut av livet ditt.

Min trøst er fortsatt den dag i dag at "det går bra". Ikke på den måten det skulle gått bra. Ikke på den måte jeg fortjener at det skulle gått bra. Ikke slik at jeg har fått rettferdighet eller funnet den tryggheten jeg mistet. Ikke slik at livet ikke er tungt og nesten ulevelig enkelte dager.

Men så lenge jeg lever har det gått bra. Jeg er snart 50 år og jeg lever fortsatt. Jeg har kjempet meg gjennom gang på gang. Jeg har gått i terapi, og sagt det utenkelige i gruppeterapi. Og jeg har funnet glede i livet igjen.Ikke i alt med livet, men i nok til at jeg er takknemlig for hver dag jeg våkner og kan leve.

Noe av smerten kan avta. Jeg lover. Hvor mye vet jeg ikke fordi prosessen er så forskjellig fra menneske til menneske. Men jeg har tro på deg.

Jeg har tro på at du kan komme til et bedre sted i deg selv, der du finner ben å stå på og der du kan finne det som får deg til å tenke: "Det går bra. Ikke slik jeg planla, ønsket eller fortjente. MEN DET GÅR BRA. Det går bra fordi jeg fortsatt lever. Og fordi jeg ikke bare ønsker at livet var over nå, vet jeg at jeg kan leve med slik det er nå." Det tok tid men jeg kom dit.

Mitt inderlige ønske for deg er at du kommer dit. Du er så vanvittig sterk som fortsatt lever og som deler historien din. Derfor har jeg tro på at din ærlighet i hvordan du har det nå og din vilje til å stå i det, er sterkere enn det du har opplevd. Du er så mye mer enn følelsene overgrepene har påført deg, og dagen når du ser det kommer.

Masse lykke til.

Du har fått en plass i manges hjerter i dag!!! Noen ganger hjelper en klem, noen ganger bare et blikk som sier "jeg er her". Om du spør kan noen gi deg det du trenger når du trenger det!!!

Peter: Takk for at du er en av de voksne som vil se og som tar rollen som formidler. Det har så veldig veldig stor betydning for alle som har opplevd, fortsatt opplever og kommer til å oppleve overgrep.

For vi må ikke lure oss selv til å tro at det ikke kommer til å skje igjen. Og jeg håper at du kommer til å fortsette å formidle dette budskapet også.

Feelgood- og kjærlighetentilbarnamine bloggen din er superflott, og jeg leser den hver dag. Og nå er gleden stor i hjertet mitt fordi du også engasjerer deg i dette.

Til alle de andre som har kommentert: Alle de gode meldingene til Ida har jeg også fått del i.

Ikke fordi de var ment til meg, men fordi det gjorde så godt at så mange uttrykker dette til Ida. Det gjør at jeg også føler meg sett. Fordi noen tenker og føler det dere tenker og føler etter å ha lest dette.

Hjertelig takk for at dere vil se og gjøre noe med det dere ser.

Hjertelig takk for godheten og omsorgen dere uttrykker.

Det betyr mye mer enn dere kan forstå!

11.02.2016 kl.08:49

Tårene renner ukontrollerbart her. Ida, jeg forstår at dette må ha satt inderlig dype spor ingen helt kan ta bort. Selv om jeg ikke er i stand til helt å forstå hvor dypt noe sånt går. Men jeg håper det letner. Jeg håper at du når du ser alle kommentarene fra oss som gråter med deg kjenner det som at vi tar på oss litt av smerten din. At vi ønsker vi hadde kunne gjort noe. At vi deler en ørliten del av sinnet ditt. Jeg håper det gjør smerten litt mindre vond å bære, å vite at du med å dele dette, at du med din evne til å sette ord på noe folk flest ikke er i stand til å forstå, at du med å gi oss alle et spark bak faktisk bidrar til at noen kandkje nettopp blir i stand til å forstå. Kanskje gjør du nå at litt flere klarer å se det ingen så, klarer å tro det ingen trodde, og at noen barn kanskje blir reddet. Jeg håper du ser for en utrolig verdi du har. Ikke bare som menneske, men nå også som en viktig stemme for alle de som opplever det samme. Kanskje gjør du at noen andre våger si fra. Kanskje gjør dette at noen andre forstår de ikke fortjener det de lever med. Jeg håper du kjenner det. Jeg forstår at du må være helt utrolig sint, og kanskje klarer du aldri legge det bort. Men jeg håper også du tror på meg når jeg sier at jeg skulle ønske jeg hadde sett deg. At noen hadde sett deg tidligere. Jeg lover at jeg skal ha øynene med meg. Jeg lover å følge med på menneskene rundt meg. Jeg lover deg at jeg ikke skal være naiv og jeg lover å stille spørsmål.

Til sist håper jeg at du kjenner hvor mange her som klemmer deg. Hvor mange her som omfavner deg og sender deg omsorg. Jeg klemmer deg. Jeg klemmer deg så det verker, og skulle ønske jeg kunne ta over mer av smerten din.

Du er viktig. Helt unik. Og god.

Takk pappahjerte, fordi du blogger om noe som faktisk er verdt å lese.

11.02.2016 kl.08:52

Takk for delingen din ❤ det er vondt å lese.

En glemmer at utagering fra barn kan Være andre andre grunner bak. Utrolig trist at du gikk igjennom dette alene og ingen så deg. Håper du får det bra, sender gode tanker til deg ❤ Tusen takk,du formidler noe veldig viktig som vi må Være obs på. Stor klem til deg💖

Kathrine

11.02.2016 kl.08:57

Så forferdelig trist, og så modig å stå frem med sin historie! Respekt til deg, og en god klem med ønsker om at fremtiden blir lys og god❤️

11.02.2016 kl.09:00

Dette var en sterk historie å lese. Blir både sint, opprørt og lei meg for at noen kan gjøre slike grusomme overgrep mot et lite barn. Og at ingen voksne har turt å grave litt dypere i hvorfor dette barnets atferd ble slik. For NOEN må jo ha sett endringen. Husker ei sa at en ser tegnene på overgrep dersom en tørr se de. Voksne feighet å "ikke se" og å ikke gjøre noe med det for det er for vondt å erkjenne.

Elisabeth

11.02.2016 kl.09:04

Det finnes ikke usynlige barn - det er vi voksne som ikke ser.

Det gjør ubegripelig vondt å leser om dette - og jeg berømmer Ida for å skrive sin historie og pappahjerte for å dele.

Vi må ikke bare lese det og tenke dette er grusomt og at vi blir kvalme av det. Det er vi som voksne sitt ansvar med alle barn vi møter å se de. Spørre. Åpne dørene. Stille spørsmål. Selv om vi ikke klarer å tenke tanken på hva som skjer. Gutten I gate son alltid slår og som du " egentlig " ikke vil at ditt barn skal leke med - hva med å inviterer inn - se spørre. Viser omsorg . Ta ansvar.

Iselin

11.02.2016 kl.09:17

Forferdelig, grusomt, hjerteskjærende..! Jeg finner ikke ord..! Utrolig viktig tema, som alle voksne bør være oppmerksom på og føle et ansvar for hvis man får noen som helst mistanker! Heller en bekymringsmelding for mye enn en for lite. Det kan redde liv! Ønsker deg alt mulig godt for fremtiden "Ida". Måtte livet ditt bli fylt av gode ting fremover! <3

Jan Tore

11.02.2016 kl.09:26

Fy søren so sterkt å lese, håpe ting går greiare for dej no Ida, bra du fortelle den grusomme historia di å sette lys på ditte. Du he måtta vært en sterk person veldig lenge, so husk på styrken du bere på. Du e en sterk person:)

Mammatil4

11.02.2016 kl.09:26

håper virkelig at du har fått den hjelpen du behøver nå<3 helt grusomt at mennesker er så vonde at dem påtvinger uskyldige små barn dette.. Uff

Elin

11.02.2016 kl.09:31

Ord blir fattige... 😭 Jeg gråter. Takk for at du delte historien. Dette må alltid opplyses og opp og fram i lyset. De beste ønsker for fremtiden til "Ida". 💜

11.02.2016 kl.09:32

En sterk historie, finnes ikke ord ❤️ Takk for at du deler ❤️ Din historie vil hjelpe mange ❤️ Vi må ikke slutte å bry oss, en viktig sannhet ❤️ Ønsker deg allt godt, mange gode tanker sendes til deg ❤️

God klem

Mette

11.02.2016 kl.09:32

Har ikke ord.. Hjertet mitt gråter for deg, samtidig som jeg blir så utrolig sint og frustrert over at sånt som dette skjer. Takk for kampen du kjemper for så mange!

M

11.02.2016 kl.09:36

Jeg var som deg Ida.Jeg er like sint.

Men du har fortalt det. Og det har du lov til.

<3

Marit

11.02.2016 kl.09:37

Takk for at du deler. Jenta mi blir fire i år, såg henne for meg mens jeg leste og det river hjertet rett ut å forestille seg at et uskyldig barn utsettes for dette. Men jeg vet at det skjer og jeg skal være med på "dugnaden" det er å snakke om det. Ønsker deg alt godt fremover!

Sandra sømo

11.02.2016 kl.09:37

Helt forferdelig det som har skjedd med deg Ida. Det er veldig tøft gjort av deg å dele historien din. Noe jei skulle ønske flere gjorde. Det er som du sier, sånn skjer med flere og det er absolutt itte greit. Håper du har mistet litt av angsten og fått mer livsglede, at du får god hjelp. Og at han det gjelder, at han blir straffet.

Tone

11.02.2016 kl.09:43

Kjære Ida. tusen takk for din historie. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg. Ord blir så små i alt dette. Dette har vært så tabu i så mange år. Skyld følelsen og selvhatet så stort. Det som reddet meg fra å gå til grunne. Jeg fant gud. Fant ett kristen miljø der de tok vare på meg. Jeg var 5 år da det begynte han var en voksen mann. jeg skulle aldri overlevd den natten. Hjerte mitt stoppet jeg fikk nær døden opplevelse. Jeg er nå godt voksen dame. Ønsker deg alt godt Ida av hele mitt hjerte . Stå på Ida du er sterk modig og tøff. Gud signe deg og styrke deg gjennom alt. Stå på og fortell din Historie den som har alt ansvar her er de som gjorde dette mot deg. Dette er ikke din skyld. Si det og til deg selv. Dette er ikke min skyld dette er overgripere sin skyld. jeg sier dette vær dag til meg selv og ja jeg begynner å tro på det. Og merker mitt hjerte letter og tårene kommer. Takk for din sterke historie. Klem

Hanne

11.02.2016 kl.09:43

Kjære vakre Ida ❤ Eg kjenner at eg er forbanna på dine vegne, eg kjenner sinnet koke over!! Eg har lyst å ta lille Ida i armene mine og holde varmt rundt deg og si at alt kommer til å bli bra, at han aldri får røre deg igjen! Eg har ingen ord for det du har måtte oppleve og kjenne på den lille kroppen! Du er sterk som forteller din historie og eg kunne av hele mitt hjerte ønske at dette aldri hadde skjedd med hverken deg eller noen andre! Ønsker deg alt godt, du fortjener intet mindre ❤ Stor klem fra en 3 barns mor ❤

Britt

11.02.2016 kl.09:45

Jeg får vondt i hjeret, håper du klarer å finne ro og fred i livet ditt <3 Stor støttende klem til deg!

Janne

11.02.2016 kl.09:52

❤️

Marthe

11.02.2016 kl.09:55

Takk for at du valgte å dele din sterke historie, Så fælt å lese.Men en viktig tankevekker for mange.

Sender deg masse gode tanker og gode

klemmer💜

11.02.2016 kl.09:58

Dette er hjerteskjærende, og klumpen i magen vokser. Som lærer har jeg møtt noen elever med tilsvarende opplevelser, og det er forferdelig å observere hvor vondt de har det i hverdagen. Likevel tenker jeg på de som enda ikke har delt sine historier, og som fortsatt er fanget i "helvete". Hvordan kan vi som skole ha et godt nok system der vi også får fanget opp disse? Til lenger ned i skolesystemet, til viktigere er det å oppdage dette. Informere barna tidlig slik at de vet at dette ikke er vanlig!! Jeg håper virkelig du finner tryggheten i deg selv igjen, Ida, og at ditt bidrag vil hjelpe mange, mange barn til å aldri havne i denne situasjonen. God varm klem til deg <3

TitaLita

11.02.2016 kl.10:01

Min BA innen sykepleie omhandlet omsorgssvikt hos barn og jeg har lest mange historier som denne, tragisk nok.

Det er trist når de ikke voksne ikke våger se og høre, eller ta innover seg at barn har det vondt. Like mye er det manglende kompetanse på området. Når et barn endrer atferd må vi stille oss spørsmålet hvorfor?

Takk til Ida for at du setter ord på dette og deler slik at vi andre kan lære og opprettholde fokus på den urett barna utsettes for. Med ønske om alt godt.

Ida

11.02.2016 kl.10:02

Verden må manne seg opp, våge å stå opp for en mistanke og tro på at det man gjør er riktig! Hjertet mitt blør. Utrolig tøft å dele en slik historie. Ufattelig vondt å lese.

Alle mine lykkeønskninger til deg. <3

Christine

11.02.2016 kl.10:02

😢💖

Aasta

11.02.2016 kl.10:03

Takk for at du deler, Ida og pappahjerte. Jo mer fokus, jo flere kan bli oppdaget i tide. Håper Ida klarer å bearbeide seg gjennom dette til å få et godt liv. Det kan ta litt tid, men det kommer.

Magni

11.02.2016 kl.10:03

Dette var gripende og vond lesning, men takk skal du ha for at du var så åpen og tøff at du delte din historie med oss, Ida. Det er hjerteskjærende at du måtte oppleve alle disse åra med angst, smerte, redsel og misbruk uten at noen så faresignalene, -uten at noen reagerte eller prøvde å finne ut årsakene til dine "adferdsvansker". Jeg håper du har det bedre nå og at du vil få et godt og fredfylt liv, med ekte kjærlighet, lykke, trygghet og omsorg. Klem!

Henriette

11.02.2016 kl.10:04

Hjertet mitt gråter, stakkars liten <3 Utrolig bra at dette blir delt og satt fokus på, kanskje det kan hjelpe!

Anonym

11.02.2016 kl.10:09

Kjære "Ida".

Så modig og flott av deg å dele din historie. Jeg er gråtkvalt her jeg sitter å kjenner på mye av det samme. Historien din er veldig lik min og det er så utrolig vondt og urettferdig!

Stå på! Stor klem <3

Må bare si at jeg kjenner et barn som jeg er 99% sikker blir utsatt for seksuelle overgrep nå.. Har sendt 4 bekymringsmeldinger til barnevernet og henvendt meg til offentlige institusjoner som har gjort det samme. Det er 1,5 år siden jeg snakket med barnevernet første gang og ingenting har blitt gjort.. Så jeg håper alle som er åpne om sin historie er et stykke nærmere en bedre ordning for å hjelpe barn og se barn før det er for sent. Vi er utrolig mange med arr i sjelen som aldri vil gå bort....

<3

Marny

11.02.2016 kl.10:12

Kjære Ida. Takk for at du er så modig, stor respekt for at du deler din historie. Det er så altfor mange, både jenter og gutter som lider under seksuelle overgrep fra sine nærmeste. Det er på høy tid at vi alle åpner øynene og ser realiteten i hvitøyet og tar grep når vi har en liten mistanke om at det kan være noe galt. Det er så mange forskjellige måter en kan se det på, en flytter det som gjør så vondt i hjertet til et annet sted. Utagerende, selvskadende, tisser i sengen, en kapsler alt inne, fortrenger det hele så en kan overleve..........og så videre. Stoooor, varm klem til deg, Ida.

Henriette

11.02.2016 kl.10:12

Kjære Ida

Tusen takk for at fant motet til å dele din historie med oss. Det er helt forferdelig å lese hva som har skjedd med deg. Du har sikkert hørt det mange ganger før, men det som har skjedd med deg er IKKE din feil! Jeg kjenner deg ikke, men bare av å lese denne historien vet jeg mye om deg, du er en sterk jente, og . Jeg håper du har det bedre i dag, ved å sette fokus på overgrep hjelper du mange, for det er desverre ikke så uvanlig som vi liker å tro. Det er mange mennesker der ute som vil hjelpe deg, som vil være en venn. Livet byr på uendelig med muligheter; også for deg, vit at du er verdt noe, du er spesiell,flink til noe, unik!

Jeg sender deg en stor klem!

11.02.2016 kl.10:14

Jeg forstår.jeg har selv vært borti

En som vet

11.02.2016 kl.10:19

Elendig trøst, men du er dessverre ikke alene. Jeg vet hva jeg snakker om. Har en datter som historien din minner veldig om. Forskjellen er at hun fortalte hva som skjedde første gangen. Runder i retten osv. Far trodde ikke på datteren sin, ikke barnevern heller. Hun hadde jo bare fortalt det til mor og far mente det var mor som fant det på for å hindre samvær.... Runde på runde i rettssystemet der mor var nær ved å miste omsorg for datteren pga sin kamp. Hvorfor tror man ikke på barn?

Ragnhild

11.02.2016 kl.10:21

Dette var skikkeli fælt å lese! Takk til Pappahjerte for at du deler denne tøffe historien! Det var godt å bli forberedt på alvoret og grusomheten i den! Kjære "Ida", du er beintøff! Det kostet mye å lese dette, så jeg regner med at det kostet utrolig mye for deg å skrive det ned og dele det. Jeg kommer til å huske denne historien lenge og være obs på eventuelle faresignaler barn jeg omgås har. Jeg håper at det å dele historien din også hjelper deg selv! Jeg håper du har mange rundt deg som vet å sette pris på deg og som du kan være deg selv med og trygg på! Mange varme tanker sendes til deg og dere andre som har slike forferdelige minner

Kristina

11.02.2016 kl.10:21

Det knuser mitt mammahjerte å lese dette! Du er så tøff, Ida! Du har hvertfall fått meg til å bli mer oppmerksom! Du får et ❤️ og en god klem av meg også ❤️

Ingunn

11.02.2016 kl.10:24

Kjære Ida! Jeg har ei jente som snart fyller tre år, og dette er marerittet. Det vrenger seg i meg ved tanken på at det finnes mennesker der ute som vil barn så vondt. Likevel er det enormt viktig at jeg husker på det, både som mamma og som fremtidig lærer. Jeg skal bære med meg historien din, og hvis jeg noen gang får en mistanke, så skal jeg spørre. Jeg skal bry meg.

Takk for at du delte dette! Jeg håper så inderlig at det er noe der ute som kan lindre smertene dine og ta brodden av minnene. At du fortsatt står oppreist viser hvor sterk du er.

Hero

11.02.2016 kl.10:25

Jeg vet bare en brøkdel av den følelsen du har. Men jeg forstår! Min beste venninne klarte ikke angsten,redselen og dårlige selvfølelsen veldig lenge. Hun tok sitt eget liv pga det samme. Dette skjedde for 20 år siden,men jeg glemmer aldri min beste venninne. Har skyldfølelse selv den dag i dag. Hva kunne jeg ha gjort bedre for henne. Jeg fikk vite det alt for sent til å redde henne. Så at du forteller å jobber hardt hver dag er stort. Du er en helt fordi du jobber mot et bedre liv hver dag. Hero <3

Benny

11.02.2016 kl.10:37

Som pappa for ei på snart 1 år så vil eg si takk til deg Ida. Tusen takk for at du delte din historie. Nå vet eg hva eg skal se etter om det skulle skje noe med henne. Det du beskriver er det verst tenkelige ein pappa kan opplever at sin datter opplever. Både min kjæreste og eg er mer eller liv redd for at noe slik skal skje. Nå vet eg mer om varsel signaler. Igjen. Tusen takk Ida.

Det gjør meg vondt at du har hatt det slik. Kjente muskler i hele kroppen bare ønskte å kunne gripe inn og (nesten synd å si det) banke liv skiten av den gutten.

Klem til deg Ida. Er såmye mer eg skulle ønske eg kunne gjøre for deg. Og klem til deg "pappahjerte" for å dele dette og sette fokus på det.

Ellen

11.02.2016 kl.10:41

Kjære Ida

Håper du har det fint nå. At du har fått det bedre med tiden til hjelp. Hva skal en skrive etter å lest en slik historie. Jeg har ikke ord.

Gunn

11.02.2016 kl.10:44

Kjære deg ❤for en opprivende historie å lese. Mine tårer er for alle dere som ikke blir sett!! All mulig hell å lykke ønskes deg i fremtiden. Du er sterk. Du er vakker. Du er håp. Du er god. Husk det ❤

Nora

11.02.2016 kl.10:52

Kjære deg, mitt hjertet gråter for deg. Jeg har en sønn på snart 4 år og en datter på 8 mnd. Min største frykt er at noe skal skje med de. Du er tøff som skriver din historie!

Randi

11.02.2016 kl.10:53

Sender en stor klem til deg Ida. Jeg har selv en jente som heter Ida og er 12 år. Tørr ikke tenke på hva jeg selv hadde følt hvis dette var henne det gjaldt. Du er utrolig sterk som delte denne historen. Dette kan gjøre at andre får hjelp mye tidligere.

Syns det er forferdelig trist at du ikke fikk hjelp tidligere. Det er ikke en sånn barndom NOE barn skal ha. Jeg kunne dessverre ikke hjelpe deg, men håper at jeg bærer denne historien med meg og ser tegnene hvis noen i min omgangskrets skulle bli utsatt for det samme.

Sender stor klem

Bente Anita

11.02.2016 kl.10:56

Jeg har ikke ord, for en smerte... J blir så sint!!! At ingen gjorde noenting, det er en skam og et stort svik! Alle voksne MÅ få opp øynene! Dere har et ansvar, hver og en til å ta dette på alvor! Så feige går det ikke Ann å være. Sender positiv energi og lykke ønsker til deg 😊💕

Linda

11.02.2016 kl.10:58

Kjære "Ida". Jeg får så vondt av å lese hva du har mått gå gjennom. og det alene! Jeg har ikke ord til å uttrykke min medfølelse, for jeg bare kjenner det i hjertet. Jeg er lei meg på dine vegne og håper så inderlig at du har det bedre med deg selv og at fremtiden ser lysere ut. All respekt til deg som tør å dele slik erfaring. Jeg ønsker deg alt vel fremover og håper du får ro i sjelen og hjelp til å få det. Varm klem fra meg, en mamma til en snart 4 årig jente.

Andrea

11.02.2016 kl.10:58

Med tårer som renner ned kinnet, og med et blødende hjerte etter hva jeg leser vil jeg takke det sterkt Ida, for at du deler dette. Forhåpentligvis vil dette vekke opp flere der ute, til å tørre å spørre om noe er galt - vise at dem bryr seg. Det kan, som du sier; redde liv.

Takk igjen. ❤️

Kristine

11.02.2016 kl.11:00

Kjære Ida💞

Fikk vondt i hele meg av å lese dette marerittet som du har gått igjennom. Eg måtte stoppe og lese flere ganger, ble kvalm og sint for eg kan ikke forstå at det går an og gjøre noe sånt. Kor ufattelig redd og forvirret du må ha vært, blir så ufattelig lei meg!

At ingen har forstått at du har hatt det vondt, river i hjertet mitt.

Dette var helt grusomt, gråter for deg Ida.Du er så sterk som deler denne historien.

Eg er mamma selv og eg lover deg, eg skal bry meg!! Ingen, absolutt ingen skal ha det sånn. Sender mange gode og varme klemmer til deg Ida, som er så sterk og tøff som deler dette med oss.

Lisbeth

11.02.2016 kl.11:08

Kjære,kjære Ida. Takk for at du har delt en ufattelig trist historie. Det som skulle vært den beste tiden av livet, ble ditt livs mareritt. La resten av livet ditt bli ditt aller beste. Varme, gode tanker til en fantastisk sterk og vakker jente. <3

Annette

11.02.2016 kl.11:29

Kjære pappahjerte; tusen takk for at du bruker bloggen din til de stemmene vi lukker ørene for.

Kjære "Ida"; Man mister ordene sine, og sitter lydløs tilbake over det du forteller. Det er umulig å forestille seg hvordan dette føles - for en smerte at de man stoler blindt på utnytter posisjonen sin og ødelegger et helt liv i samme slengen. Jeg ville også ha vært sint og bitter hvis jeg var deg, og lurt på hvor i alle dager tankene og øynene til de voksne var?? Men, dette er fortsatt et så stort tabuemne i samfunnet, at man heller velger å la tvilen komme til gode, selv om man innerst inne ser at noe er alvorlig galt. Som rektor til min datter sa "det blir så mye styr når vi setter i gang en slik prosess, og det er så vanskelig for oss som skal stå oppi det" Vanskelig for de som skal stå oppi det?? Dette ble uttalt etter at det kom frem mistanke om seksuelt misbruk på min datter fra 1 klasse til 4 klasse..og dette var etter press fra flere instanser. Jeg som mor så tydelig at det var noe som ikke stemte, og var på utallige møter med utallige instanser for å be om hjelp. Systemet er så tungrodd og vanskelig, at mange gir opp før de har begynt. Det tror jeg har noe med hvor tabubelagt dette emnet er. Vi vet så veldig godt at dette skjer, og at dette kan skje våre egne barn, men vi vil helst bare pakke det bort og la det forsvinne. Jeg skulle ønske du ble sett og hørt mye tidligere "Ida", og jeg beklager på vegne av dem som har ansvaret for at det ikke ble slik. Du virker ufattelig tøff, og har det skrevne ord i din makt, velformulert og treffende, akkurat slik vi har behov for her. Jeg sender deg en takknemlig klem.

Svetlana

11.02.2016 kl.11:29

Kjære Ida.... så sterk du er, at du forteller dine historie. Umulig å tenke om foreldrene dine også..... hjertelig klem!!!!!!!!! Og tusen TAKK <3

Hanne

11.02.2016 kl.11:35

Takk for at du deler din sterke historie. Vi trenger å bli minnet på at overgrep finner sted så vi voksne kan lære å tørre å 'se'.

Jeg har mange ganger tenkt at det finnes ikke vanskelige barn, men at det finnes mange barn som har det vanskelig. Vi MÅ tørre å spørre og bry oss så alle barn kan ha det bra.

Jeg har snakket om kropp, overgrep og grensesetting med barna mine ganger og jeg tror og håper at de ikke har opplevd seksuelle overgrep. Vi snakker også om at hvis de får høre om andre barn som ikke har det bra så må de fortelle om det til en voksen som kan hjelpe.

Det er viktig at vi voksne er tydelige og tør å snakke og tør å stille spørsmål. Alt for mange ser, men tenker 'dette må noen som kjenner ham/henne bedre enn meg ta ansvar for'.

Ønsker deg alt godt ❤️

Maria

11.02.2016 kl.11:35

Takk kjære "Ida" for at du deler din historie. Som helsesøster student, er dette noe som ligger veldig på hjerte. Vi har hatt bra undervisning om seksuelle overgrep mot barn, men det viktigste og som har gjort mest inntrykk er historier som dine som blir fortalt. Seksuelle overgrep mot barn blir da ikke bare teori, men får et ansikt, en historie en skjebne. Historiene vitner om at det faktisk skjer - med mange barn. Historiene river i hjerte og det du setter ord på som er så viktig er å tørre å spørre barn rett ut. Igjen TAKK!

Emma

11.02.2016 kl.11:37

Tusen takk. Dette innlegget gikk veldig inn på meg, jeg har opplevd noe lignende da jeg var yngre. Jeg hadde store problemer med å snakke om det og fortalte det ikke til noen før jeg var 17. At du åpner deg på denne måten tror jeg kommer til å hjelpe mange unge som trenger noen å snakke med.

Medvandrer hilsen.

11.02.2016 kl.11:41

Kjære deg Ida!

Jeg kjenner historien på kroppen Fy faen så jævlig det er. Nå som voksen har jeg jobbet med hatfølelser det holdt på å ta hele mitt hjerte og sinn. Håper du har fått hjel Ida. Jeg har vært i behandling i 7 år. Nå et okei liv selv om det går litt opp og ned i perioder.

Ida , go girl. Du er modig. Du er en av oss vi er dessverre mange . Jeg kjenner jeg blir så steike forbanna .

Skulle ønske straffen for disse jævlene ble mye høyre . Det er ett hån med de lave straffene. Mitt sinne og utagerende liv holdt på å ta livet av meg. Pågrunn av god livreddende hjelp skjedde ikke det. Ida håper du har gode folk rundt deg.

Varm medvandrer hilsen fra meg.

Marianne

11.02.2016 kl.11:42

Kjære tøffe du! Dette var vondt og trist og lese.

Har liksom ikke ord..Ønsker deg kun d beste for fremtiden!

Varme tanker og klemmer til deg!!

Marte

11.02.2016 kl.11:45

Kjære Ida. Jeg er veldig lei meg for det grusomme du har vært igjennom. Jeg sender deg mange varme tanker og lover at jeg skal bry meg. Takk for at du deler<3

Kristine Davin

11.02.2016 kl.11:48

Jeg leste bare det som var uthevet, for jeg visste allerede i introduksjonen at det kom til å bli en slik historie. Jeg har en lignende historie selv.

Og jeg er så fryktelig enig med deg, når du skriver at voksne må tørre å se, tørre å spørre, våge å kjenne på ubehaget. Det er så altfor lett å tro at noen andre skal ordne opp, og ikke innse at man selv er den andre personen. Og det er så fryktelig vanlig å tro at overgrep ikke skjer med så mange, selv om statistikken sier at en av ti gutter og nesten to av ti jenter blir utsatt for det.

Takk for at du sto frem med historien din, jeg vet det kan kreve mye av en. Jeg håper du har det noenlunde bra, at du klarer å se en verdi i deg selv, at du klarer å ta vare på deg selv.

Cathrine

11.02.2016 kl.11:49

Ord strekker ikke til, kjære Ida. Varme tanker sendes din vei <3

Charlotte

11.02.2016 kl.11:49

Til Ida: Du er så utrolig sterk! Kjenner jeg blir veldig veldig sint når jeg leser alt du har måttet vært gjennom! Det er så frustrerende at ingen så deg og hjalp deg! Det er urettferdig, at du har måttet bære dette alene. Jeg kjenner en slags sorg for at det har skjedd. Det virker som du har blitt til en veldig klok, ung dame, og jeg blir glad av å lese at du brenner for at folk skal snakke om seksuelle overgrep.

Jeg også har opplevd noe traumatisk i barndommen, men ikke på langt nær så alvorlig som det du har opplevd. Du er så utrolig sterk! Likevel er det synd at du har måttet være så sterk. Det er kanskje feil ord å bruke, men jeg er rett og slett imponert. Du er modig som tør å legge ut så ærlig og direkte. Jeg håper at det en dag blir vanligere å snakke om, slik at folk som blir utsatt for overgrep sier i fra med en gang, i steden for å leve i frykt slik som du har gjort. Tusen takk for at du delte din historie.

Hildegunn

11.02.2016 kl.11:50

Kjære deg 💛

Jeg gråt da jeg leste historien din, og mannen min kommer også til å gråte når han skal lese den i kveld 😢

Å dele dette med oss betyr at vi står sterkere rustet når vår elskede lille datter skal ut og møte verden.

Takk ❤️

Av hele mitt hjerte ønsker jeg Deg alt godt!!

Aud

11.02.2016 kl.11:56

Jeg er så glad for at du står frem og forteller din historie, kjære Ida. Det er så altfor mange som blir utsatt for dette, jeg gråter og blir så sint. Det er så altfor mange som slipper unna, de blir t.o.m. anmeldt til politiet, men slipper straff, på grunn av mangel på bevis!! Sånn var det ihvertfall i vårt tilfelle. De skulle visst helst hatt vitner, men hvem gjør sånt med vitner til stede?? Denne gangen var det en gutt på ca. 4 år som sa til moren sin hva han hadde sett, men ble ikke trodd fordi han antagelig var for liten til å forstå.... Han fikk aldri sin straff. Den ene jenta jeg vet om, har det gått bra med, ser det ut som. Hun er gift med en alletiders mann og har to barn. Den andre har tre barn med tre forskjellige menn, var gift en gang, men ble skilt etter noen få år. Hun har mistet troen på at hun noen gang kan finne lykken sammen med en mann.

Takk for at du delte din historie. Sender deg mange gode hjerteklemmer ❤️❤️❤️

lifeinflowmotion

11.02.2016 kl.12:01

Kjære, vakre Ida...!

Dette var vondt og tungt, men som Peter sier - nødvendig.

Jeg gråter, både fysiske tårer og inni meg. I sjelen. For en historie, og så sterk du er som forteller oss det! Det skal du vite. Men det er forferdelig, så forferdelig trist at du har måttet være så sterk og voksen når du fortjener å være et lykkelig barn som ser lyst på livet. At noen tar det fra deg og ødelegger deg med noe som er så ubeskrivelig ekkelt, fælt og forferdelig er bare rett og slett... Nei, jeg finner ikke ord.

For et mareritt det må ha vært. Jeg får så vondt av deg! Den angst og traumene jeg selv har levd med er ingenting i forhold til dette, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å si at jeg "slet" som barn. Jeg hadde det som en ku på grønnbeite i forhold.

Tusen takk for at du delte din historie med oss, av hele mitt hjerte og sjel sier jeg takk!

<3

Elisabeth

11.02.2016 kl.12:04

Vondt å lese. Ord blir fattige. Det du gjør ved å dele hjelper mange - håper du kan finne fred fra det grusomme som har skjedd deg.

Som mamma ser jeg så altfor ofte voksne som ikke ser barn. Barn sier nemlig alltid fra! Bare ikke med ord. Som voksne må vi ta ansvar og se lengre og bak "utageringer". Barn kommuniserer for harde livet - så godt de kan.

Ønsker deg alt godt og synes du viser en enorm styrke og ikke minst omtanke. Innlegget ditt vil hjelpe mange.

<3 Elisabeth

Y.K.B

11.02.2016 kl.12:11

Utrolig sterkt å lese en slik trist historie om livet ditt. Tårene mine triller. Jeg er selv mor til tre barn og kan ikke fatte at noen klarer å gjøre slikt. Har selv en opplevelse fra barndommen , men det var min bestefar som tuklet med meg. Aldri fortalt det til noen, for er redd det vil ripe opp i det som skjedde. Du er ufattelig tøff. Tusen takk for at du deler ❤️❤️❤️❤️❤️

Charlotte

11.02.2016 kl.12:12

Og til deg pappahjerte: Tusen takk for at du bruker bloggen din til mer enn bare hverdagslige rariteter og morsomheter! (Selv om det er veldig moro lesning). Ved å poste et sånt innlegg gir du dybde til bloggen og viser at du bruker din "makt" til å formidle noe veldig viktig!

Nils-Eivind

11.02.2016 kl.12:20

Jeg sitter med vondt langt inn i hjertet etter å ha lest om hvor forferdelig du har hatt det. Det er flott at du formidler historien din, jeg håper den kan være med til å sette fokus på et problem som er mye større en de fleste av oss aner.

Jeg håper du får hjelp og at det er mulig for deg å få hjelp nå så lenge etter og ønsker deg alt godt.

Så håper jeg også at de som misbruker barn også leser det du har skrevet og kanskje forstår hvilken skade de påfører.

Linda

11.02.2016 kl.12:25

Denne historien river så forferdelig mye i hjertet at jeg ikke har ord.

Ann Kristin

11.02.2016 kl.12:26

❤️Ta vare på deg selv.

Håper svinet har fått sin straff.

Varm klem

I.m

11.02.2016 kl.12:27

Tårene triller... :(

En veldig, veldig sterk historie! Sender en klem til Ida!

Historien gir meg bekreftelse på at det jeg gjør er riktig: jeg snakker, og har lenge snakket, åpent om sex med min 7 år gamle datter. Hvordan det fungerer, hva som er greit og hva som ikke er greit. Jeg spør henne også direkte og spesifikke spørsmål om noen har gjort henne noe. Hun skal vite at det ikke er greit! Jeg ønsker hun skal være sterk og kunnskapsrik nok til å si nei om hun kommer i en situasjon, og jeg tror hun er trygg nok til å snakke med meg om det er noe.

Josefine

11.02.2016 kl.12:41

Så fruktansvärt, jag gråter för det lilla barnet och för det du nå måste bära med dig Ida. Ord blir fattiga men TACK för att du delar och ALL kärlek till dig <3

Ine Nordahl

11.02.2016 kl.12:42

Kjære Ida 💛

Jeg blir riktig stolt av mennesker som deg. At du deler for å hjelpe andre . For det hjelper å dele , det har det gjort for meg også. Kan man redde så mye som et liv så gjør det noe med deg..

Jeg delte min historie i saken 1av100 for Aftenposten mai ifjor. I håp om at jeg skulle nå frem til mange. Jeg ble hørt å forhåpentligvis utgjorde en forskjell der ute!

SMI i Oslo - støtte senteret mot incest er også noen helter som utgjør en forskjell for de som trenger støtte og forebygging .

Det er det du har gjort nå ved å dele din historie her. Du utgjør en forskjell . Tusen tusen ubeskrivelige takk Ida! ❤️

Anita Karlsen

11.02.2016 kl.12:45

Dette var grusomt å lese om, du er sterk som klarer å dele dette med oss!

For et svik du har opplevd. Du fortjente ikke det!

Håper denne historien kan være med på å hjelpe andre i samme situasjon.

Sender deg varme tanker og <3

I samme båt

11.02.2016 kl.12:55

Dette vekket mange vonde minner. Minner man så gjerne skulle ønske kunne forsvinne, men det gjør de ikke. Man kan leve et ganske så normalt liv, utad, for man prøver sitt beste å være normal. Jeg er ikke normal. Jeg er ikke som alle andre. Jeg har opplevd overgrep fra alderen 4-9 år. Stedene det skjedde, hvordan det skjedde. Det sitter klistret i hjernen min. Nei, brent i hjernen min. De rundt meg som kjenner til historien min de ser på meg som en ganske normal person. Jeg er voksen nå. Og i forhold til veldig mange andre i samme situasjon, så har jeg kommet meg ganske bra. Men! På grunn av dette! Så har jeg hindringer i livet mitt jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg har hindringer som gjør at jeg fort blir nedtrykt, lei meg og føler meg håpløs. Heldigvis for meg har jeg fått meg en mann som er veldig forståelsesfull. MEN, mange TROR de forstår meg. Men de gjør det ikke. Jeg blir lett såret, samtidig som jeg er sterk som en okse. Jeg er tøff i trynet, en smule arrogant og lett å prate med, på den annen side så er jeg svak, lei og hard å komme inn på. Jeg stoler ikke lett på mennesker. Og det tok meg 5 år ut i mitt eget forhold å stole på meg selv og mannen jeg nå skal gifte meg med. Jeg prater sjeldent om dette lenger, da jeg faktisk føler at mange tenker jeg bruker det som en unnskyldning for ting. En unnskyldning for at jeg må ha eget rom på eksamen, en unnskyldning for at jeg gjør det dårlig i idretten, en unnskyldning for hva som helst. Dette er ikke noe jeg bruker som en unnskyldning for hvordan jeg er. Dette er noe som har skjedd med meg i mot min vilje. Det er en del av mitt liv. MEN, den definerer ikke hvem jeg er. Jeg har lært meg, med museskritt, at jeg er den jeg er på grunn av meg. I blant vil jeg bare være. Jeg vil bare være i fred, men samtidig ikke. Jeg vil ikke at min opplevelse skal være en unnskyldning, men jeg vil gjerne ha forståelse for at jeg er den jeg er. Noen ganger kan jeg være trist og lei, og klarer ikke helt å forklare hvorfor. Da vil jeg ikke ha spørsmål. Jeg trenger kun at man forstår.

Jeg har et godt støttesystem, men det er så og så mye de kan gjøre. For meg har dette vært en prosess jeg har måttet jobbe med selv, men med forståelse og støtte fra de rundt meg. Det har tatt lang tid, og smertene og irritasjonen tviler jeg på at noen sinne vil bli borte, men jeg har et mål i livet mitt. Jeg skal nå det. Jeg skal prøve å ikke la meg knekke av at noen mener jeg bruker lang tid med studier. Jeg vet jeg vil gjøre det bra i det yrket jeg utdanner meg til når jeg er ferdig. Jeg vet jeg er en god person. Jeg vet at mitt overgrep ikke definerer meg, lenger.

Ida! Gråten ligger og ulmer i brystet mitt. Jeg kjenner det på hele kroppen. Det er, som du sier, mange fler i samme båt med oss. Alle lever med det på sin måte. Jeg føler med deg, og håper inderlig du forstår at du er verdt noe. Du fortjener bare det beste. Jeg heier på deg. Jeg vet du kan nå alle drømmer du har. Det tar tid. Men du klarer det!

Jeg er en av dem som egentlig ikke er så glad i å lese om overgrep på blogger eller i media, da det vekker vonde vonde minner. Men samtidig forstår jeg viktigheten av det.

Jeg var heldig. Jeg ble sett. Ikke med en gang. Men heller ikke for sent. Det er bedre å spørre en gang for mye. Det er bedre å sende bekymringsmelding en gang for mye!

Anette

11.02.2016 kl.13:06

Kjære modige "Ida"

Du har helt rett i det du sier.. Vi har blitt feige, stort sett alle mennesker er blitt selvsentrerte og ønsker ikke "blande seg" inn i hva som skjer i andres hjem, eller til og med egne hjem fordi de fleste ofte tenker på hvilke konsekvenser det får for en selv.. Jeg tar meg i det litt selv innimellom.. Når jeg begynte å lese dette innlegget og skjønte hva det handlet om, så blei jeg fysisk dårlig.. Jeg fikk utrolig vondt i magen og blei kvalm og tårene presset på.. Jeg så for meg denne lille jenta på 4 år som ingen forsvarte, og som gikk igjennom dette i så mange år helt alene..

Jeg er en jente, jeg er sykepleier, jeg jobber i psykiatrien og jeg blei mamma til ei lita jente for 1,5år siden.. For å si det sånn så treffer du meg så langt inni hjerte som det går an å gjøre, og jeg skulle så veldig gjerne ønske at jeg kunne vært der for deg💖

Det du gjør nå er så utrolig modig og tøft gjort! For dette er et utrolig vanskelig tema for veldig mange mennesker å snakke om, men det er jo fordi det er så vanvittig å tenke at dette skjer med mange barn rundt om i Norge.. Men det rettferdiggjør ingenting.. Å sende en bekymringsmelding til barnevernet har desverre mange en stor sperre for å gjøre, fordi de ser da for seg mennesker som drar hjem til folk og bare tar barna med seg uansett om det er tilfelle at barnet trenger hjelp eller ikke.. Men sånn skal ikke systemet fungere.. Og som du sier: barnet skal alltid være førsteprioriteten! Er man bekymret for et barn, så må man gjøre noe! Og ingenting er bedre enn å være åpne og snakke om dette, slik at folk blir mer bevisste på det!

Til slutt vil jeg bare takke deg for at du turte å åpne deg og fortelle din historie.. Det er utrolig inspirerende og det står det stor respekt av💖

Jeg håper du har fått det bedre nå, og har trygge mennesker rundt deg som tar godt vare på deg.. Ønsker deg alt godt💖 Du kommer til å gjøre en forskjell for mange, det har du allerede gjort med dette innlegget😊

Klem fra meg💖

Kjersti

11.02.2016 kl.13:08

Ida: Jeg lover å aldri slutte å spørre og grave. Jeg lover å gjøre mitt beste for å se barn som sliter. Jeg lover å aldri velge den letteste vegen! Dette lover jeg!

Petra

11.02.2016 kl.13:09

En helt grusom historie. Tusen takk for at dere deler, begge to! Jeg får lyst til å hente til meg fireåringen Ida (og femåringen, seksåringen, sjuåringen etc) og beskytte henne fra denne ondskapen. Jeg vil bare passe på henne og filleriste alle de voksne rundt som skulle ha sett og gjort noe. Hva jeg ville gjort med gjerningsmannen skal jeg ikke engang gå inn på.

Igjen, takk for at dere belyser et meget viktig tema. Det skal ikke skje, men det er tragisk nok noe altfor mange barn utsettes for. Måtte alle disse stakkars barna ha noen rundt seg som kan se og gripe inn.

Tove

11.02.2016 kl.13:12

Sender deg en stor klem og gode tanker

LilleMy

11.02.2016 kl.13:15

Fy fader, nå renner tårene her, og minnene fosser over meg. Jeg var gjennom det samme som deg, med med min onkel, og nesten daglig tortur, siden han bodde i nabohuset, var veldig godt likt av alle og populær til barnevakt og barnepasser, for :"HAN er da sååå flink med barn". Jo takk!! Jeg kjente det daglig på kroppen i 8 år. Bilder ble tatt også av meg og av meg og HAN "sammen". Jeg sliter enda med å forholde meg normalt til verden, men kjemper hver dag. Skriv gjerne på min e-post, om du vil snakke... For det vi har vært utsatt for skal talest ihjel, IKKE ties ihjel... <3 Klem fra ei som VET hvordan DU har det <3

Siri

11.02.2016 kl.13:28

Kjære Ida

Du er en utrolig sterk person. Ingen mennesker skal måtte gjennomgå det du har opplevd. På grunn av at du er så tøff å dele din historie med verden, vil mine og andres øyne være ekstra våkne og klare til å se tegn til overgrep. Jeg lover at jeg skal tørre og følge mine eventuelle bekymringene opp.

Sender deg masse varme tanker

Kristján

11.02.2016 kl.13:41

Dette var sterk lesning men svært viktig å få fram. Eg håper inderlig på at Ida får den hjelpen ho trenger men sårene etter overgrep er dype og vanskelige å komme over. Eg håper at din fortelling her kan vere med å lette byrden du bærer på.

Vi trenger flere som Ida som tørr / orker å fortelle. Vi trenger flere voksne som tørr bry seg og ta tak i situasjon der signaler for overgrep er til stede. Mange voksne i dag unngår å ta tak i sånne saker for å unngå å bli upopulær i sitt nærmiljø, det kan virke utrolig men diverre er det sant. Og ikke minst trenger vi mykje strengere lover mot overgrep. Barn og unge blir påført skader som varer livet ut så eg mener straffen for ugjerningene må bli samsvarende for gjerningspersonen, lovens strengeste straff, uten strafferabbatter og forkortning av soningtiden.

11.02.2016 kl.13:53

Fy altså . Som mann , må jeg si at det er heldt uforståelig at menn også kvinner forgriper seg på barn. Der mor og far misshandler , forgriper , torturerer sine små. Hærregud for en verden.

Jeg undres over straffene i Norge.

I Nord- Norge sier vi, Skjær av en overgriper ballan og kast de til hundene. Sett kvinnfolkene i gapestokk og la de råtne.

Barn lider livet ut.

Så Ida , you rock girl.

Jan Roger Olsen

11.02.2016 kl.13:57

Utrolig sterk historie, som jeg skulle dypt og inderlig ønske aldri hadde skjedd. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg, men jeg får ikke gjort annet enn å dele innlegget videre, og det har jeg gjort. Jeg håper du får et godt liv til tross for det som har skjedd, og du skal vite at vi er mange som tenker på deg. Ved å dele dette innlegget sørger du kanskje for at noen andre får hjelp, og det skal du være stolt over. Kanskje gir det det du har opplevd et bitte lite korn av mening, så uendelig meningsløst som det er. Igjen, jeg håper du får hjelp, og at du klarer å få et godt liv til tross for minnene. Jeg ønsker det alt godt!

Camilla

11.02.2016 kl.13:59

En vanvittig sterk historie som kan hjelpe mange. Takk for at du deler, Ida. "Du ser det ikke før du tror det..."❤️

Emilie

11.02.2016 kl.14:00

Dette var utrolig sterkt og vondt å lese. Jeg kan ikke se for meg hvor vondt det må ha vært å holde på dette så lenge. Som kommende barnevernspedagog kjenner jeg at jeg så inderlig skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, og dette satte en slags vekker i meg. Jeg vil være en som kan utgjøre forskjell og spørre de ekstra spørsmålene. Skulle ønske du hadde en som var der for deg og så de tydelige tegnene. Håper du har bedre den dag idag og at du får den hjelpen du trenger og noen som er der for deg og forstår deg. Sender masse varme tanker og klemmer! <3

Vigdis

11.02.2016 kl.14:04

Grusomt å ikke bli sett eller klare å fortelle!! Eg var enda mindre... Akkurat nå holder eg rundt deg! Det trenger du/eg. Håper du får brukt din lærdom, slik du gjør ved å fortelle oss historia di, så flere kan våkne. Husk Ida: Du har også ei frisk side som historia aldri kan ta bort. Håper noen hjelper deg til å få den sida sterkere, så du kan bli glad i deg sjøl igjen! Du er så verdifull, du vil redde mange små barn! Takk for at du deler!

Til alle som har latt seg berøre: Husk at det er mange som bryr seg. LMSO-landsforeningen mot seksuelle overgrep, gjør en viktig jobb. Meld dokk inn og støtt en god sak. Vi trenger medlemmer for Sammen blir vi sterke, og vi må snakke høyt!

Lykke til Ida, du er viktig!

Renate Andersen

11.02.2016 kl.14:08

For et helvete du har levd i, og så utrolig tøff du er som forteller for å åpne øynene våre.

Det er kjempeviktig at temaet blir løftet frem i media. Barn må få vite at seksuelle overgrep er galt, og hva som er overgrep, det er et minimum som må på plass helt fra barnehagen. Hvordan skal de ellers kunne si i fra? Barnehager og skoler må lære barna dette, i tilfelle overgriperen er i barnas hjem. Og foreldrene må også lære barna dette, i tilfelle overgriperen er på en annen arena i barnets liv.

Tor-Andre

11.02.2016 kl.14:13

Dette var sterkt å lese! Men utrolig modig og tøff som står fram!

Viktig med fokus på alle plan med barn! La barn være barn!

De har ikke valgt å komme til verden!

Anita

11.02.2016 kl.14:19

Helt forferdelig å lese dette og vite at det er så mange der ute med samme skjebne. Det skal ikke skje! Jeg kan heller ikke fatte hvorfor ingen i din nærhet så dette tidligere. Mange gode tanker til deg!

11.02.2016 kl.14:19

Grusomt. Har ikke ord. Håper du kan få hjelp til å holde tankene dine i sjakk. Jeg har aldri opplevd noe sånt, så jeg kan ikke sette meg inn i situasjonen på ordentlig. Jeg vet hvordan det er å være mistenkt for sånt jævelskap fordi Barnevernstjenesten ikke klarer å gjøre jobben sin. Ønsker deg alt godt. Takk for at du orker å dele historien din. Har sterk tro på at det vil hjelpe andre. Klem❤

Lise

11.02.2016 kl.14:27

Grusomt... Og jeg sitter igjen livredd for st dette skal skje mine barn.. Hvor panisk skal man være? Kan man stole på noen i det hele tatt? Har ikke ord...men takk Ida, for at du deler og gjør oss alle mer oppmerksomme... Det trenger vi!! ❤️

Emilie

11.02.2016 kl.14:31

Hei Ida:)

Jeg kommenterer aldri blogger, og leser sjelden denne(er ikke helt i målgruppen, hehe). Kjenner jeg bare ville si at jeg beundrer hvordan du fremdeles står oppe. For du av alle mennesker har altfor mange grunner til å legge deg ned, men du står fremdeles.

Jeg tror kanskje du reddet noen barn i kveld. Takk for at du åpnet øynene til så mange. Jeg skal følge med, jeg skal spørre. For det er utallig ganger verre å la et barn bli misbrukt enn å bare orke å spørre.

Linda

11.02.2016 kl.14:42

Klem til ei sterk Ida 💕💕

En ensom jente

11.02.2016 kl.14:43

Takk for denne historien, den hjalp meg.

Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å få mareritt av hvordan det var hos pappaen min. Flashbacks. Ting jeg hadde fortrengt. Pappaen min dro nemlig fra mamma da jeg var i magen, men jeg ble alikevel tvunget til han og hans nye kone, og to lillebrødre opp gjennom oppveksten. Historien om da han dro er lang; advokater, nav, skriking og en mamma som måtte bo hos foreldrene sine fordi en pappa nektet å dra fra _hennes_ leilighet. Jeg ble tvunget til å dusje sammen med han, og konen hans stengte døra. Holdt dusjdøra igjen så jeg ikke kunne løpe ut. Et rom, under trappeoppgangen, alene. Han påpekte hvor voksen jeg hadde blitt da jeg ble 8 og fikk pupper.

Da jeg ble 14 og konfirmerte meg humanetisk lærte vi om dette. At det ikke var greit. At mange fortrengte det og senere fikk flashbacks. Mammaen min hentet meg etter møtet og jeg gråt i bilen. Ville bare kjøre videre, ikke hjem, så vi kjørte. Lenge. Jeg gråt og fortalt, mamma forstod. Stoppet bilen og holdt rundt meg. Jeg snakket med psykologen min om det. Hun sa man ikke kunne bevise det, at jeg kanskje innbildte meg alt. Flashbacks som egentlig ikke var det jeg trodde. Aldri har jeg snakket om det igjen. Ikke engang da jeg hadde en voldelig kjæreste, som utsatte meg for fysisk og psykisk vold. Jeg var 16 og holdt kjeft. Jeg knakk sammen foran kusinen min som er sykepleier og fortalte om kjæresten min. Igjen er det ord mot ord og ingenting å gjøre. Jeg hadde lenge skriftlig bevis på at han innrømte det han hadde gjort, men viste jeg det til noen? Nei.. Ord mot ord er vanskelig og jeg ble pysete. Det var sikkert min skyld, alt sammen. Etter det og politidrama med ekskjæresten tok jeg styring over min egen seksualitet. Hadde sex med mange gutter i løpet av kort tid. Engangs ting. Klamydia. Skam. Har jeg snakket om det? Nei, jeg tør ikke. Derfor tør jeg ikke å legge igjen noe annet enn epostadressen min her.. Unnskyld.. Men det føles godt å kunne skrive det, og å kunne åpne seg uten å åpne seg.. Takk for at "Ida" delte dette, hun gjorde det enklere for meg..

I.Helene Johansen

11.02.2016 kl.14:58

Kjære Ida <3 Sterk lesning <3 Takk at du ville dele, selv om det er tøft og vondt <3 Det er jo TRAGISK at INGEN gjorde noe.....Men "vi" stille barn er jo så enkle å ha med å gjøre.... :( Jeg HEIER på DEG <3 DU kan være en hjelp for andre barn <3 Sterke og modige DU <3 Klem til deg <3

Silje

11.02.2016 kl.15:20

Tøft, sterkt,modig og flott gjort å gå ut med den historien og sannheten i det, håper dette kan gjøre at flere får hjelp.

Bodil

11.02.2016 kl.15:23

Kjære Ida 💕 Sjela di er nok traumatisert for alltid!

Tiden leger alle sår sies det ! Men slike sår tar tid å lege !

Ønsker deg masse fremgang i livet og ikke minst legedom av sårene ! Håper du har riktig hjelpe apparat rundt deg og at du har folk som støtter deg og følger deg opp ❤️ Du har en lang vei og gå ....mye terapi må til..antar du har posttraumatisk stress symptom angst og søvn vansker 😰 Legg deg små mål i hverdagen så vil tryggheten komme litt etter litt.. Lykke til med Livet og kjærligheten til deg selv 😍Klem fra en som vet hva du snakker om ..

Lill Taylor

11.02.2016 kl.15:23

Kjære ida. I samme båt her. Jeg vet hvor ødelagt et liv blir og hvor lite det er verd - samfunnsmessig. Ved å tvinge meg til å lese historien din, som er ganske lik min, kommer minnene rasende frem. Jeg må innrømme at jeg hoppet litt for å komme igjennom. Men det går ann å gå videre, med dette drassende bak. Det går ann å klare seg, bli sterkere, tryggere. Etterpå. Etter at sinnet har dempet seg. Etter litervis med gråt og bearbeidelse. Ta kontakt ved behov. Klem

Mari

11.02.2016 kl.15:51

Du er modig Ida❤️

Lisa

11.02.2016 kl.16:03

Forferdelig lesning, fordi dette er sånt som ikke skal skje. Og så skjer det likevel.. Du er modig og sterk, Ida. Jeg håper at livet har blitt lettere for deg. Jeg skulle ønske at noen hadde sett deg, og turt å snakke med deg! Jeg skulle ønske ingen barn (eller voksne for den del) måtte oppleve dette. Det er så vondt og ubegripelig at noen kan gjøre sånt mot andre!

Anonym

11.02.2016 kl.16:08

Kjære Ida! vet hvordan du har har det, man tror alle ser hva som har skjedd men det er ingen andre enn den som har gått igjennom det som kan kjenne på smerten <3 klemmer

Ane Aamodt

11.02.2016 kl.16:20

Kjære Ida

Takk for din historie. Det er mange som deler din historie og som trenger at du forteller for at de skal forstå at det er andre der ute. Jeg heter Ane og har ledet en kampanje i redd barna som heter "jeg er her" og som handler om å bryte tausheten rundt seksuelle overgrep. Takk for at du er med på det

Og takk til Peter som låner deg sin blogg som gjør at din fortelling når ut til mange.

11.02.2016 kl.16:26

Har ikke ord , men sender deg en stor klem :) Du er råtøff som har kommet ut med jævelskapen, en liten start på en lang rehabilitering. Masse lykke til videre i livet <3 Hilsen mor til to voksne jenter.

I

11.02.2016 kl.16:41

Kjære ida

Eg må si det står utrolig respekt av at du står fram med din historie.

Eg vet så inderlig godt hva du har gått igjennom da eg har gått igjennom det samme... Eg var heldigvis heldig pga min mor merket at eg begynte med å sove med lyset på og fikk panikk om lyset ble tatt av at det ble oppdaget og ikke bagatalisert før eg var 10. Eg ønsker deg masse lykke til videre i livet og håper du en dag klarer og leve ett ok liv slik eg har klart etter 17 år med dvs behandling, rehabilitering og en forståelsesfull forlovede som også har gått igjennom dette. Og at du har sluppet unna rus noe eg ikke gjorde pga eg selvmedisnerte traumene vekk.

Har nå blitt mamma selv noe som og har hjulpet meg utrolig masse.

Stå på du er sterkere enn du tror !

Stor klem fra ei som forstår bedre enn andre hvordan du har det

Trine

11.02.2016 kl.16:48

Søteste Ida. Ååå hvor jeg skulle ønske jeg var hos deg. Dette er og blir min største frykt, at jeg ikke ser, at jeg ikke tar signaler. Da jeg jobbet i barnevernet og vi jobbet med overgrepssaker, var jeg alltid redd for å gjøre feil. For ikke å forstå barnet. 4 år med lykke, det er ikke mye Idamor.... Håper du klarer å finne styrke i alle de gode ordene som er skrevet til deg her inne. Ida du har fått en stor plass i hjertet mitt, du er der inne sammen med jentene mine. Klem haukemammaen.

11.02.2016 kl.16:57

Jeg gråter for deg kjære Ida. Varme klemmer fra meg til deg❤😢

Gro Anita Solheim

11.02.2016 kl.16:57

Takk for at du deler din historie og er med å bryte tausheten. Et veldig viktig budskap! Sender en klem og et hjerte og ønsker deg alt godt ❤️

11.02.2016 kl.17:04

Uff, har ikke ord. Du er en sterk jente som deler dette med oss. Jeg tror og håper det kan hjelpe deg videre på veien mot et normalt liv. Lykke til. Håper du blir sterk nok til å få dømt denne personen som tok barndommen din💓💓💓

Ninni

11.02.2016 kl.17:04

Jeg vet hva du har gjennomgått. Har selv vært der. Ønsker så innerligt at ALLA verdens barn skulle få vokse opp uten at noen gang bli utsatt for så fryktelige handlinger.

Jeg sender deg Tusen Varme Tanker og ønsker deg alt det beste i fremtiden.

Christine

11.02.2016 kl.17:19

Tårene triller! Håper han fikk sin straff!

Sender mange klemmer ❤️❤️❤️❤️

Marita

11.02.2016 kl.17:22

Sånn var min barndom også og jeg druknet skammen i dop og mat.....selv nå i godt voksen alder er såra åpne.....modige deg som tør å si dette høyt....ønsker deg og alle barn som lider pga pedofile jævler som frarøver livet til de uskyldige små alt godt......sender en stor klem til deg ❤

Natthida

11.02.2016 kl.17:26

Ufattelig vondt og tristhet inni meg når jeg leser om hvordan du har hatt det. Helt forferdelig at du har måttet oppleve slikt. Har ikke ord.

Sulle ønske jeg kunne holdt rundt deg bare for å vise at jeg føler med deg. Gitt deg en klem. Gode tanker og ønsker for deg Ida<3

11.02.2016 kl.17:27

<3

Kaya

11.02.2016 kl.17:42

Kjære Ida

Jeg håper du har noen i livet ditt nå som kan ta vare på deg. Det er hjerteskjærende å lese historien din og så forferdelig å vite at noe slik har skjedd med et lite barn og laget arr i sjelen din. Jeg er glad for at du deler dette, slik at vi kan være mer oppmerksomme foe nettopp alle tegn og signaler du sier du viste og nettopp BRY oss❤️

solfrid

11.02.2016 kl.17:52

😠😥❤❤

Reidun

11.02.2016 kl.17:53

Kjære Ida

For et mot, styrke og omtanke for alle andre barn du viser i innlegget ditt. Du hjelper så mange,mange ved å fortelle og åpne opp om dette. Det er en voldsom urettferdighet, og vi er alle ansvarlige for å løfte blikket når vi aner at noe er galt, og være direkte i våre spørsmål. Måtte alles varme tanker beskytte deg og varme deg innerst i sjelen. Hjerteklem til deg 🌺

Anne Liv

11.02.2016 kl.17:58

Stakkars liten jeg gråter det er så grusomt stakkars liten jente.Nå må folk våkne og se at slikt skjer ikke være så passive ta tak små barn skal ikke utsettes for slikt absolutt ikke.Jeg håper inderlig at det vil bli bedre for deg etterhvert men det du har vært ute for det preger hele livet.Må ting bli bedre lille venn du har all min medfølesle.Stor klem til deg

11.02.2016 kl.18:02

❤ Takk for at du deler. Jeg er også en av de mange barna som opplevde dette.. jeg sliter hver eneste dag. Sender deg all min kjærlighet❤

Anna

11.02.2016 kl.18:07

Så forferdelig! Skulle ønske de voksne hadde oppdaget dette før! Håper Ida får det bedre.

Maren

11.02.2016 kl.18:07

Dette burde lese av absolutt alle, for noe så forferdelig er det ingen som skal måtte gå gjennom. Jeg får helt vondt inni meg av å lese historier som denne, og skal nå ikke nøle meg å ta tak, om jeg føler det er noe som skurrer (selv hvor usannsynlig det gjerne føles at slikt som dette kan skje med folk man omgås med). Tusen takk for deling av et utrolig viktig budskap, Ida - og jeg ønsker deg all lykke til videre i livet, Klem.

11.02.2016 kl.18:13

Jeg stri gråter av å lese, gjør vondt langt inn i marg og sjel. Jeg lover deg at jeg skal holde øynene oppe. Jeg jobber på skole og er sammen med barn i forskjellig alder hver dag, søte små bekymringsløse barn, det skal iallefall ett barn være, bekymringsløst, stole på voksne, kjenne på tryggheten og omsorgen. Nå gråter jeg igjen, hjertet mitt brenner for deg Ida. ♡♡♡♡

Sunn Fornuft

11.02.2016 kl.18:21

<3

Lena

11.02.2016 kl.18:23

FY FAN!!! (Unnskyld språket, ikke ofte jeg banner, men nå føltes det som det eneste rette)! Jeg blir så SINT på dine vegne. INGEN skal oppleve slikt, og dessverre er det langt flere enn vi tror som gjør det. Tårene renner i medfølelse med deg <3 Om jeg bare kunne ha tatt alt det vonde bort fra deg. Husk uansett at dette er overgripers maktmisbruk, ene og alene. Jeg tror det er viktig at vi KVINNER begynner å ta bedre vare på hverandre i ALLE sammenhenger, støtte hverandre, og være der for hverandre, om vi skal slikt maktmisbruk til livs. For generelt opplever jeg det slik i samfunnet vårt, at menn støtter menn, kvinner støtter menn, hvem støtter kvinnene? På tide å se og BRY SEG om hverandre. Jeg håper inderlig at du klarer å finne gleder i livet ditt, tross alt Og at sjela di blir healet. At du deler din historie, kan få mange til å våkne, og kan derfor være av stor betydning. Takk for at du deler, selv om det gjør vondt. Alt godt ønskes deg, kjære kjære du <3

Aud

11.02.2016 kl.18:26

Kjære Ida. Du skriver fantastisk godt om noe som er så forferdelig at det er vanskelig å ta inn over seg. Samtidig gjør din formidlingsevne det mulig. Jeg er helt sikker på at dette kommer barn til gode, som trenger det. Som helsearbeider, mor, venn og nabo: Takk. Jeg kommer ikke til å glemme det du skriver. Jeg skal gjøre mitt for at det kommer andre til gode.

Anne Grete

11.02.2016 kl.18:30

Eg får vondt langt inni meg av å lese historien din Ida. Men eg er veldig glad for at du forteller slik at vi kan bli medviten og gjere alt for dei ungane vi møter i livet vårt. Eg synest det er tragisk at ingen tok signalane dine på alvor. Eg skal gjere alt i mi makt for å sjå og forstå ungar eg møter gjennom min jobb og fritid og mine eigne ungar!! Og ber Gud om å hjelpe meg så eg for alt i verda ikkje overser eller misforstår!

Hannah

11.02.2016 kl.18:36

Tusen takk Ida.

Jeg gjorde nettop det, gav beskjed. Da en venninne av datteren min hadde alle tegnene. Jeg var søndagsskolelærer, og vi hadde nettop hatt møte med spesialist på overgrep mot barn, og lært om hva vi kunne gjøre om vi så barn med tegn på overgrep. Jeg gav beskjed til læreren til datteren min og bad om at jeg fikk være anonym. Jeg kjente tross alt foreldrene til barnet det gjaldt, og kunne ikke tenke meg at det kunne være faren, men kanskje noen som stod dem nær, slik som du opplevde.

Men de må ha fått vite om at jeg stod bak " alarmen" og de var direkte kjølig og jeg forstod at de snakket bak ryggen min. Men jeg er likevel glad for at jeg sa ifra, når jeg leser historien din Ida! Om bare noen kunne sagt ifra for deg, lille venn! Ja, jeg gråter for deg og med deg, skjønne sjel. Ingen skulle gå gjennom et helvete som du har gjort, som barn! Ingen i hele verden! Av hele mitt hjerte, støtter jeg deg og sender deg all min kjærlighet! <3

Tor

11.02.2016 kl.18:37

Kjenner jeg ble eitrende forbanna av å lese om din oppvekst og jeg knuste faktisk ett glass her som datt i gulvet når jeg banket hardt i bordet av sinne overfor det som har blitt gjort mot deg. Håper det går bra med deg idag Ida og at du finner lykken du fortjener i livet til tross for bagasjen du har med deg fra barndommen.

Med Vennlig Hilsen Tor

11.02.2016 kl.18:53

blir så trist og forbanna når eg leser at barn blir utsatt for sånt ,håpe den dritten som gjorde det ble tatt og fikk straff

11.02.2016 kl.18:58

Kjære fine Ida, tusen takk for at du delte dette. Hjertet mitt dunker, pulsen er høy og tårene renner ukontrollert. Jeg har selv blitt utsatt for overgrep, men jeg ble sett og hørt. Jeg skulle ønske du også ble sett og hørt, at de forstod. Den ryggsekken du bærte på var tung, og ingen skal bære på en slik tung ryggsekk alene. Jeg håper at livet ditt er bedre den dag i dag og at all skyldfølelse er borte- fordi det er ikke din skyld. Du er verdifull, du betyr så utrolig mye og det er så mange som er glad i deg. Ønsker deg alt godt, en stor klem sendes!

Ingeborg

11.02.2016 kl.19:05

Kjære gode Ida. Det er helt forferdig å lese hva du har vært igjennom og at ingen gjorde noe med signalene du sendte ut. Jeg håper virkelig at du får det gode livet som du fortjener.

Takk for at du ville dele din historie.

Trist og takknemlig

11.02.2016 kl.19:05

Kjære "Ida" og kjære pappahjerte.

Sistnevnte: takk for at du tør å dele en historie så rå. Takk for at du ser verdien i historien og i det "Ida" prøver å fortelle oss.

Kjære "Ida".

Jeg har opplevd det samme. Ikke over like lang tid, ikke like tidlig og ikke like brutalt.

Men jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i altfor mange ting du beskriver og jeg vil bare si takk, fordi på denne måten føler jeg meg ikke gal som oppfatter verden sånn. Jeg klarer heller ikke spesifikt huske hvor gammel jeg var. Han var like ung som din fetter var. Når jeg endelig begynte å snakke høyt om det, var det en som sa: "men han var jo under seksuell lavalder, så en anmeldelse er nødvendig. Alt dette er ganske nylig kommet frem, og mine nærmeste har gitt meg mer støtte enn jeg kunne drømme om. Likevel er det sår så dype, at jeg kan føle meg gal og vanen med å holde ting inne er vanskelig å vende.

Du skal slippe å få hele min historie her. Men jeg vil bare si takk for at du setter ord på mine tanker, frykt og følelser. Jeg håper du en dag klarer å komme til et punkt at du tror på noen når de sier de elsker deg. At du møter dager der takknemlig tar større plass enn frykt. At du klarer å snakke om ting, og likevel ikke glemme å puste. Dette er en veldig viktig del av prosessen. Ihvertfall for meg.

Du er modig. Du er sterk.

Og du er her slik at jeg og mange andre kan føle oss sett.

Ikke la noen ta makten over deg, ikke engang du selv.

Takk for hva det gjør nå.

Kristine Nordahl

11.02.2016 kl.19:12

Enig med Bjørn Johansen. Her må det politisk vilje til. Skolen er den ene arenaen man møter ALLE barn og unge i dag. Det er innlysende viktig å øke kompetansen på skolene vedr. spesialped. Noen skulle ha fanget dette opp.

💙 til "Ida". Du er en perle.

Scott Johansen

11.02.2016 kl.19:13

Overgrep mot barn i Norge er langt mer utbredt enn de flsete er klar over. Det er til og med statsautorisert:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tvangsplassert-hos-overgriper-7222939.html

Lille Sofie

11.02.2016 kl.19:13

Jeg vet ikke hva jeg skal si, er det noe ord som kan gi trøst etter noe slikt?

Hos meg har ingen ord som har kommet fra andres munn hatt noe betydning. Jeg kjenner din smerte, men min historie er ikke så ille som din ( skal jeg si heldigvis? Nei føler ikke det) ,men jeg kjenner til din redsel, sinne og frustrasjon.

Jeg gråt ikke når jeg leste dette, jeg tror kroppen min har lært meg å ikke vise følelser. Men jeg kjenner alle følelsene i meg. Du virker på meg som en sterk person, du har kommet langt, og det er godt å lese og all ære til deg.

Min Psykolog prøver å overbevise meg om at det ikke finnes mange overgripere der ute " Det er heldigvis få der ute som er som din onkel" sier hun, jeg vet at hun lyger. Jeg tror henne ikke, det er for mange "tilfeller" med overgrep som dukker opp.

Hadde bare voksne mennesker rundt forstått hvor vanskelig det er for et barn å fortelle når noe ikke er riktig, så hadde kanskje det vært lettere?

Men jeg takker for at du delte din historie. Så vi ser at vi ikke er alene...*sukk*

Anonym

11.02.2016 kl.19:14

Opplevd dette selv når jeg var syv år gammel. Nå er 27 og sliter med dette enda, verst er natta når jeg drømmer om det hver eneste natt nesten. Vet godt hvordan du har det fordi ingen så meg heller og det har tatt meg nesten 18 år på å komme her jeg er nå, men fortsatt sliter jeg. Håper du klarer deg over dette selv om jeg vet det er vaskelig. Masse klemmer

Lucy

11.02.2016 kl.19:24

Takk Ida for at du deler med deg, håper at det å være åpen er med på å hjelpe deg i legeprosessen og å finne ro.

Jeg lover deg å åpne øyene, slutte være feig/bekvem om jeg ser signaler; jeg lover deg å bry meg. Ikke at jeg ikke gjort det før, men din fortelling, og det faktum at jeg er mor til en liten pike, gir meg sparken jeg trenger til å være mer observant.

Sender deg varme tanker og enda en gang talk for at du deler. Det du gjør gir manga, meg selv inkludert en Sterk påminnelse om det felles ansvaret vi alle har for å beskytte alle barn.

Celin

11.02.2016 kl.19:25

I alle kommentarene som er gitt, er alt sagt - all sorg en føler ved å lese slikt, at vi alle må se de små og tørre spørre, du er kreditert for stort mot - så jeg skal ikke gjengi det samme, kun si meg enig i alt som er sagt.

Ingens historie er lik, men det du beskriver er store svik som har gitt selvet ditt dårlige vilkår for sunn utvikling. Jeg kan ikke beskrive en lignende historie, men jeg kan fortelle at den historien jeg bringer med meg også skadet selvet - og sjelen som hører til. Mitt liv har er frem til nylig blitt levd for andre, mens jeg nå har som mål forsøke spire et ønske om leve fordi jeg selv vil.

Veien dit har gitt erfaringer om helsetilbudet, gitt meg verktøy i et forsøk på selvinnsikt og lang trening i å akseptere at jeg ikke blir kvitt meg selv, men må finne et minimum av måter og måtte leve med meg selv på! En grenseoppgang er det å bli mamma - jeg var ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle bli. At jeg nå har forpliktet meg til å leve, at jeg ikke kan velge meg selv bort fordi han trenger mammaen sin.

At jeg forteller deg hvor modig du er ved å stå frem, blant mange hundre andre, vil ikke gjøre den store forskjellen - men om du vil høre om de erfaringene jeg har gjordt meg på veien gjennom livet så er du velkommen til å ta kontakt. Jeg kunne ønske jeg opp i gjennom hadde hatt noen jeg kunne diskutere med når jeg gjorde research på ulike former for behandling, veivalg og praktiske vanskeligheter som hva en for eksempel sier når en trår inn i rommet til første time med psykolog - og ser han er mann! Jeg vil ikke fortelle deg at alt blir bra, for ikke sikkert det blir det, men jeg kan fortelle deg om hvordan jeg jobber for å akseptere at noen ting vil livet mitt alltid være preget av.

Finn hva som gir deg trøst, og aksepter hva det måtte være selv om det føles rart. Min kosebamse fra jeg var liten er i dag med meg på ferie til andre siden av verden - hvor jeg sitter alene 36 år gammel fordi jeg hadde behov for noen dager et sted hvor jeg ikke må prate med noen, interaksjon med andre mennesker gjør meg sliten. Sliten fordi jeg er splittet som menneske - mellom det lyse og det mørke!

Ta med deg videre at kjente og ukjente følte verdien din så stor at de tok seg en pause i livet for å skrive noen ord til deg.

Tina

11.02.2016 kl.19:28

Jeg er så lei for at du måtte gå gjennom alt dette ..at du nesten hele livet har følt deg brukt, alene og misforstått. Jeg forstår at du følte deg skitten -ikke fordi du er det, men pga av at det han gjorde mot deg var veldig skittent. Du er ikke skitten, du er nydelig og sterk. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan du har det med Gud, om du tror han bryr seg om deg når han tillot deg å gå gjennom det. Jeg vil dele noe med deg som vet vet har hjulpet mange som er i din situasjon. Jeg legger med en link med en tale. Taleren er en herlig dame som ble voldtatt av bestefaren sin, og hvordan Gud har leget sårene hennes. Jeg unner deg det aller beste. Jeg ber for deg ..og han. Jeg vet at han trenger bønn også. Stor klem fra Tina https://www.audioverse.org/english/sermons/recordings/755/beauty-for-ashes-healing-past-hurts.html

Natalia

11.02.2016 kl.19:31

Kjære Ida<3

Det var en svært sterk og modig historie av deg og fortelle, å det var modig gjort av deg.<3

Håper du en dag kan bli bedre, og få et mye bedre og et lykkelig liv<3

Støtter deg alt jeg klarer med åpent hjerte, og sender deg gjerne 1000 gode klemmer<3

Christine

11.02.2016 kl.19:31

Alt det du er gået igennem gør at netop du fortjener at leve. Leve godt og lykkeligt. Lige netop du fortjener at slippe for andres lidelser og sorger. Du kan med god samvittighed læne dig tilbage og tage dig al den tid du vil. Det gør så ondt ikke at blive set og hørt, næsten mere end selve overgrebet. Men tro mig når jeg fortæller dig at dem som siger de elsker dig og dem som siger at de vil dig det bedste, de mener det. Jeg ved det for jeg er kommet ud på den anden side. Her stråler solen og her varmer kærligheden mere end 1000 bål. Du er det hele værd og mere til. Du er et menneske med værdi, og en historie som skal fortælles igen og igen. Du kommer til at rede små sjæle som lever din fortid i dette øjeblik. Du er en heltinde for at dele din historie. Af hjertet tak

Anonym

11.02.2016 kl.19:39

Kjære Ida,

Takk for at du deler din brutale historie. Har du orket å gjennomleve alt dette forferdelig vonde, da skal vi virkelig orke å høre om det.

Det er et svik fra omverden når ingen stopper opp og stiller et barn som har det så vanskelig og lever under så umenneskelige forhold, noen viktig spørsmål. Tar seg tid. Jeg håper virkelig at overgriperen får sin fortjente og aller strengeste straff. Det finnes ingen tilgivelse for en som torturerer et lite barn på denne måten. For det er jo ren tortur. Så håper jeg inderlig for deg Ida at samfunnet legger til rette for den aller beste hjelpen til deg slik at du kan bli "leget" fra alt det vonde så langt som det går ann. Du fortjener bare det beste,og ikke slutt å tro på alt livet kan bli godt igjen..mange mange klemmer til deg min venn.

Ma

11.02.2016 kl.19:46

Du er tøff og sterk og vakker. glem aldri det. Særlig når de dagene som er tøffe kommer. <3 <3

Berit Thoresen

11.02.2016 kl.19:48

Mitt hjerte blør og jeg gråter .

Hvordan kan man gjøre noe sånt mot et lite barn ? Du er tøff « Ida »'som står frem med din historie . Vi som er voksene må bli flinkere til å lese barns adferd. Tenker på deg « Ida » Du er en heltinne :-):-) :-)

Gry

11.02.2016 kl.19:50

Kjære Ida

Så trist å lese denne grusomme historien din. Du er så modig som skriver og deler dette med oss. Jeg ønsker deg det beste og så ufattelig mye mer enn du hittil har fått av livet. Måtte du klare å reparere noen av skadene han påførte deg

Klem

cecilieeilertsen

11.02.2016 kl.20:05

Hjertet mitt blør å æ satt med en klump i halsen og magen! INGEN fortjente nåkka sånt, absolutt ingen!! Du e modig som skriv og del detta med oss, og æ ønske dæ det beste, og æ håpe du får hjelp. Stor klem fra ei mamma<3

Kjersti

11.02.2016 kl.20:07

Som mor og pedagog, men først og fremst som (med)menneske, er dette noe av det jævligste og viktigste jeg noen gang har lest. Tusen takk for at du deler din historie! Jeg skal aldri glemme deg. Jeg heier på deg. Jeg skal aldri glemme deg og historien din. DU er verdifull ❤️

Celina Stamper

11.02.2016 kl.20:11

Jeg kom ikke langt i teksten før tårene presset på. Jeg har selv en treåring, og DETTE var forferdelig å lese.... :-((

Liv

11.02.2016 kl.20:17

Voldsomt vondt å lese dette. Men samtidig så viktig. Vi må innrømme at slikt skjer. Vi må tørre å se det. Ida har iallefall åpnet mine øyne ennå mer. Kanskje kan jeg, som ansatt i barnehage, hjelpe noen ved å tørre å se. Takk for at du deler din historie. Klem

Kristine

11.02.2016 kl.20:22

Jeg har så vondt av deg, kjære "Ida", og det du har måttet lide deg gjennom alene. Samtidig så er det så utrolig sterkt og flott av deg å dele din historie for å hjelpe andre ved å få flere av oss til å få øynene opp. På vegne av meg selv som voksen og alle andre barn der ute som trenger at vi bryr oss og ser dem: takk. Tusen takk. Vi må tørre og orke å engasjere oss og bry oss, også i det som kan være vanskelig og vondt. Vi må orke å ta de vanskelige samtalene, og ikke avføye, skyve vekk mistanker og spørsmål og tenke at "noen andre gjør det sikkert". Det skylder vi alle våre barn. Jeg ønsker deg alt av godt for resten av livet ditt, "Ida", og håper at du kan ta til deg at noe godt vil komme av at du har delt historien din med oss alle. Ønsker deg fred og unner deg all mulig lykke.

11.02.2016 kl.20:27

<3

Morten

11.02.2016 kl.20:29

Skulle ønske dette var noe jeg ikke hadde hørt om før. Men det er ikke det. Det er noe som er "vanlig". Vil rose "Ida" for å tørre å stå frem. Det er noe av det beste med all denne grusomheten. At andre får høre, at man er åpen om det...selv om det har tatt mange år å komme ditt. I andre kulturer kan man ikke en gang stå frem om dette uten å bli selv bli skamlagt og få all skyld.

Kjenner/har kjent flere som har opplevd nøyaktig det denne jenta har... har sett de grusome mentale arrene disse menneskene går med... selvskadingen, selvmordsforsøk... mm... det river i sjelen å tenke på at Ida og de andre har opplevd dette... og at det skjer akkurat nå der ute i mange hjem. Man må være forsiktig med å anklage, men man bør ikke være redd for å være observant og følge med. Å følge med er å bry seg. Jeg vil gjerne at fremmede "passer" på mine barn i tilfelle noe skjer dem som jeg ikke vet om eller klarer å fange opp.

Heidi

11.02.2016 kl.20:30

Kjære Ida! Tusen takk for at du har delt din historie med oss. En kan bare tenke seg hvor vanskelig du må ha hatt det i oppveksten og hvor vanskelig det sikkert har vært og dele det med verden. Jeg er virkelig lei meg på dine og alle andre barn som opplever vonde ting i livet. Og jeg skammer meg på vegne av alle de voksne som ikke har sett hvor vanskelig du har hatt det. Ønsker deg alt godt i livet og håper livet til slutt vil bli bra for deg, selv om du alltid vil ha fortiden med deg. Husk bare på, at livet er hva du gjør det til selv og ikke la andre mennesker få lov å ødelegge for deg! Sender deg en stor klem

Veronica

11.02.2016 kl.20:30

da jeg leste det første avsnittet, så trodde jeg noen hadde skrevet min historie. Men så leste jeg videre, innså at dette var "Ida" sin historie. Mye verre og veldig tragisk i forhold til min historie, men den er likevel så lik. En bestemor som må ta hånd om barnebarnet sitt. Overgrep. De voksne skylder på adferdsproblemer. Historien din er sterk, "Ida". Takk for at du delte den med oss. En dag skal jeg også åpne meg utenfor et kommentarfelt.

Stå på!

Magdalena

11.02.2016 kl.20:31

Det er vondt å lese, men så viktig å ta opp. Jeg kan bare håpe på at Ida har det bedre og har et godt liv. Det er så modig og fint av deg Ida!! Det er mange der ute, og du må vite at du sikkert hjelper mange nå. Ikke bare det, men får mange til å tenke og se mere, og de som så kanskje gjøre noe mer. Takk for at du delte dette her med oss alle!

Vibeke

11.02.2016 kl.20:31

Nå har jeg sittet her å tatt dette innover meg og det er så trist så trist. Har du en anelse om hvor mange du har hjulpet idag med å skrive om deg selv? Du har gitt håp til mange. Det er mulig å komme seg videre når man kan putte ord på smerten. Fortsett. Styrke har du,det har du bevist.

Trine

11.02.2016 kl.20:32

Så utrolig sterkt og grusomt! Men også så utrolig viktig å dele. Sender en klem til "Ida" <3

Idun

11.02.2016 kl.20:34

Barnehagelærer-hjertet mitt blør!! Jeg lover å være en voksen som ser, bryr seg,og ikke minst sier ifra!

<3 <3

Ingvild Elsvåg Andreassen

11.02.2016 kl.20:40

Åh herregud.. Tenk at verden kan være så urettferdig mot uskyldige barn. Det er jo klart at et lite barn ikke vet hva som er normalt.. Jeg mener at man bør være åpne og ærlige med sine barn fra en tidlig alder, og skape tillit så de vet at de kan prate med foreldrene sine om alt. Seksualundervisning burde innføres tidligere. Lærere må være flinkere til å se barnet for den de er, og ikke konkludere med adhd på all mulig atferd. Dette er en grusom historie. Og det er synd at ikke barn tør å si ifra til voksne.. Jeg kjenner flere som har opplevd det samme, og i noen av de tilfellene jeg vet om så har det vært deres egen far, og han har blitt satt i fengsel i noen måneder og sluppet ut igjen fordi han var snill, og da har ungene vært livredde, og noen har flyttet til hemmelig adresse og levd som skvetne og tydelig berørte mennesker hele livet.. Dette skjer i det skjulte, og overgriperen kan være den snilleste i verden.

Nina

11.02.2016 kl.20:41

Kjære Ida,

Takk for at du deler din historie med oss - du er utrolig sterk og modig! Jeg lover å være våken - både for mine egne, og andre barn jeg måtte møte som skulle gi meg det stikket i magen - den følelsen av at ikke alt er som det skal. Tvilen skal alltid komme barnet til gode, selv når det er vanskelig å tro at en voksen kan gjøre et uskyldig barn noe så ufattelig grusomt! Ønsker deg ALT godt for framtiden, Ida! Din historie er viktig! DU er viktig!

Klem

Ann

11.02.2016 kl.20:51

Noe som slår meg, av alle disse hundretall av kommentarer er mindre enn 10 skrevet av gutter/menn........

11.02.2016 kl.20:57

Klem ❤

Tanya

11.02.2016 kl.21:02

Kjære hjertegode ❤

Det er ved å sette ord på å dele helingsprosessen starter. Jeg har vert der, opplevd. Fra jeg var bitteliten og til voksen. Jeg kjenner smertene dine,marerittene,alle de ekle følelsene. Samtidig vil jeg si, det finnes en vei ut av mørket. Det går an å få et godt liv. Der finnes legedom for sjelen

.Man vil alltid bære det med seg,men det går an å få såpass avstand fra det at man bare kaster blikk på det nå og da. Du er modig, du er sterk og det finnes fremtidshåp for livet ditt ❤ De tok fra oss mye, men de kan aldri ta hjertene våres. Jeg bryr meg ❤

Yvonne

11.02.2016 kl.21:02

Takk for at du deler din historie💜

Tara

11.02.2016 kl.21:07

Mange ser bort og vil ikke tro at det skjer rett rundt hjørnet. Til og med i eget hjem. Slik var det hos meg og. Ikke så ofte som hos deg, men jeg kjenner igjen alle følelsene dine.

Husk at du har lov til å være du, som du er. Du er god nok som du er.

Lise

11.02.2016 kl.21:17

Kjære "Ida".. Jeg jobber i barnehage, har lest meg opp og ned om overgrep og gått på ulike foredrag om emnet, men slike ting som dette blir aldri lett å lese. Vit at jeg har antennene ute i håp om at noe slikt aldri skal skje med "mine barn" i barnehagen uten at noe blir gjort!

Lasse

11.02.2016 kl.21:26

Takk for at du turde fortelle historien din. Hvis den fører til at en lærer/barnehageansatt/helsesøster eller tilsvarende tør stille de vanskelige spørsmålene i fremtiden, så har du og Pappahjerte klart det. INGEN barn skal utsettes for slikt.

Jenny

11.02.2016 kl.21:28

Jeg blir helt fysisk kvalm her jeg sitter. Kvalm, sint og blank i øynene, og jeg klarte ikke engang og lese hele teksten. Jeg lover av hele mitt hjerte og holde øynene åpne slik at det aldri skal skje noen av mine barn eller noen jeg kjenner!

Mange tanker og klemmer til deg <3 <3 <3

Ida

11.02.2016 kl.21:46

Jeg sitter igjen med et tungt hjertet etter dette innlegget! Tårene triller og jeg klarer ikke å slutte å tenke på det jeg akkurat leste. Dette er helt forferdelig og jeg ønsker deg,"Ida" av hele mitt hjertet at livet ditt blir enklere!

Jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å følge godt med, om det er andre barn, ungdommer eller voksne for den skyld blir utsatt for slike grove hendelser som aldri skulle skjedd!

11.02.2016 kl.21:56

Dette er grusomt å lese, og det er et drap på det psykiske og mentale i sinnet til en forsvarsløs jente.. For en mangel på sann kjærlighet. Noe må gjøres for å beskytte barn. Se dem!! Hjelp dem.. Ikke bare være likegyldig. Vi har et ansvar her, ellers blir vi medskyldig.

En som deg :(

11.02.2016 kl.22:00

Jeg vet dessverre altfor godt hvordan du har hatt det. År etter år med skam, skyldfølelse, ensomhet, selvforakt, angst, depresjon, selvskading, suicidal, føle at du er mutters alene. Ingen som hjelper, ingen som sier noe, ingen som SER. Ingen som bryr seg.

Startet også livet med overgrep, og er nå 23, og livet er fortsatt like j?vlig. Alle de voksne syntes/trodde/visste det var noe galt; totalforandring over natta fra å være lykkelig, leken og åpen, til en innesluttet, sint og redd liten jente er IKKE normalt. Hvorfor brydde ingen seg. Tilogmed foreldre, søsken, familiemedlemmer, lærere, de gjorde ingenting. Det er ikke mulig å lukke seg og late som ingenting når det helt klart er noe galt. SPØR. Jeg hadde svart..

Håper og ber om at ingen må igjennom det samme som oss, og ved å skape åpenhet rundt temaet hadde jeg kanskje ikke følt meg så alene. Da hadde kanskje foreldrene mine følt seg tvunget til å se, gjøre noe - og da kanskje ting hadde vært annerledes. Til alle voksne, spør heller ti tusen ganger for mye, enn én gang for lite.

Monica

11.02.2016 kl.22:00

Mammahjertet gråter for deg❤️ Dette skal ingen barn måtte gå igjennom.

Hans Petter

11.02.2016 kl.22:14

Forferdelig Ida. Grusomt vondt å lese. Godt du får det ut nå. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Har bare lysst å gi deg en stor klem!

Jeanett

11.02.2016 kl.22:19

Ida... Takket være deg har du nå antagelig reddet mange liv. Jeg er lærer og skammer meg nå over hvor lite jeg har gjort for å lære om dette temaet. For å kjenne igjen faresignaler. Nå skal jeg lese meg opp på dette og lover å bli mer bevisst. Tusen takk.. <3

Kristine

11.02.2016 kl.22:21

❤️

Torbjørn Dahl

11.02.2016 kl.22:22

Dette er en lang og grusom oppvekst og jeg får frysninger av å lese dette. Hadde du ønsket at jeg skulle gråte, ville jeg gjort det. Jeg føler et ursinne gro inni meg, men hva kan vel jeg få gjort.

Sonja

11.02.2016 kl.22:23

Kjære Ida,

Det var med trillande tårer eg las historia di, og eg lover med handa på hjertet at får eg den minste mistanke om at noko slikt foregår så skal eg ikkje gi meg før det er avklart og eventuelt blitt gjort en slutt på. Eg håper viiirkelig eg klarer å sjå tegna og oppfatte kva det er som foregår. Sjølv vaks eg opp med mor som var alkoholiker, og eg har ofte dvelt ved at eg sjølv ikkje hadde verdas beste barndom. Min barndom var ein dans på roser i forhold til det du har vore gjennom ♡

Siv

11.02.2016 kl.22:33

Takk for at du forteller historien din. Vi trenger å høre om dette. Jeg jobber selv i skolen og dette er et tabu belagt tema. Spør man, blir det ofte tolket galt og lar man være blir det enda værre. ❤️

Charlotte

11.02.2016 kl.22:35

Takk for at du deler din historie!

Vi trenger å høre den.

Skulle så inderlig ønske at vi ikke trengte det.

En dag kommer vi dit.

Åpenhet er veien.

Du gjør veien kortere.

Takk! ❤️

11.02.2016 kl.22:39

Grumsomt å lese. Hjertet mitt gråter med deg. Du er tøff som deler dette❤️

11.02.2016 kl.22:47

Tusen takk for at du deler historien din, det er utrolig tøft gjort og står stor respekt av. Håper virkelig du finner livskvalitet igjen, stå på kjære Ida

ANNE

11.02.2016 kl.22:57

anmeld, anmeld å atter anmeld! Slike menn,eller vist det er kvinner også som overgriper. Skal ikke gå fri! ANMELD, vet dere hvorfor, De kan gjøre det igjen. På barnebarn, på andre... det værste er nok å ta skjen i egne hender å anmelde selv, men det er bare ett offer som veit hva som virkelig er skjedd. ANMELD, la de ikke slippe fri, la de ikke få lov til å gjøre dette igjen!

Nanett

11.02.2016 kl.22:58

Kjære 'Ida'; det er så mye jeg vil si, men ord blir så fattige nå.. Tusen takk for at du deler din historie, og dermed setter fokuset på noe som er så ufattelig viktig.. Men mest av alt vil jeg si unnskyld. Unnskyld for at våre medmennesker ikke så, eller ville se.. Unnskyld for alt det vonde du har måtte gjennomgå 💖

Mari

11.02.2016 kl.23:05

❤️❤️

Jenny

11.02.2016 kl.23:34

Jag gråter. Din historia är så fruktansvärd. Hur kunde ingen förstå? Tack för att du delade med dig. Jag har en liten dotter och ska göra allt i min makt för att detta inte ska skje henne eller hennes vänner. Ta hand om dig Ida. Jag hoppas du finner frid.

Julie

11.02.2016 kl.23:39

Helt forferdelig, men viktig lesing! Kan ikke fatte at ingenting ble plukket opp og tatt tak i. Som fremtidig lærer er dette en historie jeg skal ta med meg og dra nytte av.

Veldig sterk historie, slike temaer trenger stor oppmerksomhet! Tøft gjort å dele❤️

Turid Sørensen

11.02.2016 kl.23:39

Jeg gråt meg gjennom innlegget. Det var sterkt, og viktig å lese det. Det er så utrolig mange barn som blir utsatt for så mange grusomme overgrep. Uskyldige, glade som bare vil bli elsket og tatt vare på. Takk for at du deler den vanvittige sterke og tragiske historien din. Takk for at du turte å legge dette ut, så det kunne åpne øynene til oss lesere. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en klem. Jeg har mi Ida som venter på meg heime. Elsker henne og min lille sønn mer enn noe annet. Jeg skulle ønske du også fikk den trygge og varme kjærlige oppveksten som de får. Du er steintøff, håper din fortsettelse i livet blir mye bedre, at du finner tryggheten og ro.

Mitt mammahjerte gråter. Klem

Hanne

11.02.2016 kl.23:53

Voksne må tørre og se og spørre når de får en vond magefølelse! Ved at du er sterk og tøff som deler, bidrar du til at man tør og kan hjelpe barn tidligere. Tusen takk for at du deler din historie. Ønsker deg alt godt på din livsvei 💓

Marie Englemamma Berstad

11.02.2016 kl.23:57

Så trist å lese. Så tøff du er som står fram, det står det virkelig respekt av! Håpar mange lese dette viktige innlegget. Klem ♡

Miram

12.02.2016 kl.00:05

Vil bare si tusen takk for at du deler dette. All respekt til deg. Håper den lille jenta er godt og trygt hjemme i hjertet ditt, og at du passer på henne. <3

MG

12.02.2016 kl.00:12

Du er tøff "Ida"! Har selv en stedatter som har blitt voldtatt flere ganger, både fysisk og psykisk i nære og fjerne rekasjoner. Og det er vondt, for oss begge. Det er ikke lenge siden hun fikk hjelp pga selvmordsforsøk, men veien er fremdeles langt å gå. Dette regner jeg med at du er klar over. For henne del fikk hun oppleve å bli tatt på alvor. I dag ser livet lysete ut, men de mørke dagene er veldig mørke når de først kommer.

Ser kommentarer på flere av inleggene om voksne som tar taknog varsler, men har ventet pga frykt. Min erfaring er at de som har varslet har som regel en/ei veldig takknemlig på den andre siden som endelig får slippe fra fra et psykisk fengsel. Endelig slipper å bære arrene alene og som vet at om så bare ett menneske bryr seg om han/henne og hvordan dette mennesket har det. Varsle heller den ene gangen for mye, for den ene gangen for lite kan være nok til at det er forsent å redde dette mennesket siden.

Berthina

12.02.2016 kl.00:14

Jeg syns det er rart at det er ingen som nevner hvilket ansvar man har som foreldre å være tidlig ute med å fortelle barna sine hva som er greit å ikke greit. Selvfølgelig har skolen et ansvar ved å gripe inn og være bevisst på hvilke faresignaler man skal være obs på. En bevisstgjøring rundt dette temaet er sårt nødvendig, og det begynner hjemme.

Jente(20)

12.02.2016 kl.00:25

Takk for at du klarte sette ord på mine tanker og barndommen som ble tatt fra meg.

12.02.2016 kl.00:46

Vondt å lese din historie.

Har selv opplevd overgrep fra et familiemedlem da jeg var barn. Det vil alltid prege meg. Smerten. Frykten. Skammen. Hendelsen sitter hardt I og de vonde følelsene kan komme når som helst. Følelsen av å bli kvelt. Kvalme. Minnene om lukta, smaken, den enorme frykten. Det har skadet meg og gitt meg dype sår. Ingen burde måtte oppleve noe sånt. Det kan ikke bli sagt nok. Man må tørre å bry seg, tørre å se, tørre å stille de vanskelige spørsmålene. Barnehageansatte og lærere har en spesielt viktig jobb der da de ser barna daglig. I verste fall kan de vere eneste redning I tilfeller der overgrepene skjer I nærmeste familie.

I mitt tilfelle bar jeg på hemmeligheten I mange mange år før jeg turte å slippe noen nært meg nok til å fortelle. Det var utrolig vanskelig.

Jeg kommer alltid til å vere på vakt og oppmerksom rundt dette på vegne av barn både i min familie og omgangskrets men også profesjonelt.

Ida - du er sterk som deler din historie.

Liv

12.02.2016 kl.01:02

Kjempemodig av deg Ida for at du satte ord paa dette.

Jeg vokste opp med venninner, en soster og meg selv som alle har hatt mer eller mindre et slikt helvete skje mot oss. Pga dette har jeg kommet til aa tro at dette er et problem som er saa mye mer utbredt enn vi tror. Laerere og foreldre maa ta tak!

Heidi Floten Thorstensen

12.02.2016 kl.01:51

😭 Hjertet mitt gråter med deg. 😭 Veldig viktig at du er så utrolig modig at du deler din historie. ❤️ Jeg deler den videre. ❤️

12.02.2016 kl.02:08

<3 <3 <3 føler med deg kjære, akkurat sånne ting barnevern og andre voksne rundt deg er til for. Men desverre vanskelig da disse menneskene(barnevernet) er grunnen til at det er så vanskelig å sende bekymringsmld. for andre voksne, de burde beskytte barn, derfor står jeg for at de bør eksistere.din historie er en av grunnene til at jeg synes de må være der, men måten disse menneskene som er ansatt der snur og vender på alt som blir sagt til deres fordel(ikke barnets,) er en av de grunnene til at jeg synes de virker totalt inkompetente noen/flere ganger.

håper du har det bedre nå, og fått den hjelp du trenger. ønsker deg alt godt fremover i framtiden.

Anonym

12.02.2016 kl.02:35

Tårene triller.. Jeg beklager, jeg beklager på vegne av "han" og alle de som var rundt deg. Nei, det er ikke sånn det skal være, det er ikke greit. Ord blir fattige, men forståelsen er der, for jeg vet nøyaktig hvordan du har hatt det!

12.02.2016 kl.04:09

Stakkers tøffe jente som ikke fikk hjelp når det skjedde

Hilsen fra Sverige

12.02.2016 kl.04:23

Så starkt av dig att berätta och så viktigt för oss att få reda på vad som händer ute...fortfarande. Så bra att du skrev det med stoltheten, för det är så himla dumt att barn ska få lida bara för att vi vuxna inte vill "blanda oss i" hur andra uppfostrar sina barn. Ta hand om dig!

Hjertegråter

12.02.2016 kl.04:37

Har ikke ord ..kommer bare tårer. Blir kvalm av å

tenke på at sånne mennesker finnes.

Du er sterk Ida. Håper du har det bra nå. Unner ingen sånn bardom.

Håper han fikk sin straff og alle som gjør sånne handlinger.

12.02.2016 kl.07:24

Grusomt! Har virkelig ikke ord... Utrolig trist å lese historien du forteller, varme tanker til deg❤️ Stakkars jente som har måttet oppleve dette, også i såå mange år😥

Jeanette

12.02.2016 kl.07:47

Helt knust. For en hjerteskjerende historie, lille fine Ida.. Jeg dør litt inni meg av tanken på at dette faktisk skjer oftere en vi aner. Jeg skal hvertfall ha åpnere blikk, og alltid spør flere en en gang om noe er galt.

Stor klem til Ida, og takk til pappahjerte som delte hennes historie. Dette MÅ vi tørre å prate om, det er vi voksene som kan gjøre noe med det, og det er vår jobb å beskytte de små. ALLTID!!

Vibeke

12.02.2016 kl.08:12

Helt, helt, helt fryktelig. Jeg lover å følge med på signaler og si fra hvis jeg tror noe skjer. Masse varme klemmer til deg. Jeg håper virkelig du kan få det bedre. Du er viktig! <3 <3 <3

12.02.2016 kl.08:19

Noko så trist og vondt å lese 😢❤

Veldig anonym.

12.02.2016 kl.08:56

Jeg kjenner igjen mange av de "adferdsproblemene" som ble skrevet om i dette innlegget, men det var ikke på grunn av seksuelle overgrep, dette er rett og slett på grunn av at jeg opp til flere gang fikk bank av min egen mor. Jeg er nå akkurat fylt 18 år. Saken kom ikke før vi skulle til et uformelt avhør hos politiet der jeg skulle snakke om min stefar som drev med grov seksuell trakassering.. Da spurte politiet rett ut, er det flere grunner til at du ikke vil være hos din mor? Jeg hadde i forkant sagt til meg selv at jeg skulle svare 100% ærlig på alt jeg ble spurt om, så da sa jeg: Ja, jeg er redd for mamma. Fordi hun bruker å slå meg.

Det er veldig vanskelig å legge merke til slike ting. Selv ikke min egen far som har utdanning til å merke slikt, å har jobbet med barn som har de diagnosene jeg fikk rett og slett fordi jeg fikk bank hjemme av mamma. Dette var for et år siden.

Dette er også veldig trist å lese. Å det er også veldig trist at man bare får diagnoser uten at psykiatrere vet hva det faktisk er snakk om.

Hilsen en veldig anonym person.

Maria

12.02.2016 kl.09:03

Utrolig vondt å lese alt det grusomme du har opplevd, samtidig som at jeg blir så glad og takknemlig når noen åpner seg om sine historier, og minner folk på at dette faktisk skjer, og det skjer ofte! Jeg har opplevd det selv da jeg var lita, og det kom ikke frem før jeg var 12 og selv fortalte😔 Håper du har det bedre nå! Og at du har fått masse god hjelp! Husker tenårings perioden min var helt grusom med masse timer hos psykolog, medisinering og innleggelse. Men jeg kom meg videre, og er i dag lykkelig gift og har 2 nydelige barn som jeg gjør alt for! For at de skal få den trygge barndommen som jeg ikke fikk. Ønsker deg alt det beste! For det er det du fortjener! Alt og kun det beste som livet har å tilby, du fortjener å være lykkelig og trygg

Partyfaktor

12.02.2016 kl.09:42

Uff og uff! Dette er bare så grusomt!!! Kan bare ikke fatte og begripe hva som forgår inne hodene til disse trolla! Dette er et kjempeviktig tema, som er aktuelt for så altfor, altfor mange uskyldige barn.... Til å grine av!

Ada Sofie Austegard

12.02.2016 kl.09:47

Kjære Ida.

Takk for at du delte historien din med oss. Jeg arbeider i Stine Sofies Stiftelse og vi undervise barn i hva som er ulovlig helt ned til barn i barnehagen. Skulle ønske vi hadde vært der du var når du var fire år. Kanskje du da hadde turt å fortelle. Glem aldri at du er en Superhelt i mine øyner, du har overlevd grusomme ting og jeg ønsker deg alt godt. Stor Adaklem

Tone

12.02.2016 kl.09:53

Tusen takk for åpenheten og tusen takk for formidlingen! Jeg lover at jeg skal se, bry meg, spørre og være der for barn og unge rundt meg. Ingen skal måtte gå igjennom det som Ida gikk gjennom. Ingen!

Det var min bror

12.02.2016 kl.10:02

Til alle dere som leser dette, husk at slike trauma kan komme til overflaten også langt senere. Det tog meg 30 år av tystnad og indre stress. Les boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne, den diskuterer en lang rekke både fysiske og psykiske symptomer som resultat sv krenking i barndommen, både seksuelt og annen type vold. For meg var det min bror. Han er ikke blitt straffet og ingen andre i familien vet det. Jeg får nå hjelp å redde meg selv av kloke psykiatere, som skjønner at medisiner ikke er løsningen, men å gjennomføle angst, sinne og sorg for å så komme ut av det og bli stark og trygg. Veien dit er lang, men med god støtte går det.

12.02.2016 kl.10:22

❤️❤️❤️❤️❤️❤️

Kristin A

12.02.2016 kl.10:29

Hei! Sterkt innlegg, sterk jente. Vanvittig trist å lese hva du har måttet være igjennom og vanvittig trist å se at ingen fanget deg opp før mange år for sent. Takk for at du deler og takk for at du lar oss som leser "bry oss". Som fler skriver blir ord tomme. Jeg sitter igjen med følelsen av å ville gi deg en klem, eller bare vær her for deg. Alt godt til deg videre, sterke, modige jente <3

Reidun

12.02.2016 kl.10:57

Ditt innlegg gir meg gåsehud! Det at din lidelse kommer på trykk, håper jeg kan være et viktig bidrag,en kunnskapsformidling fra den som "har skoene på"! Det overgår alt som er skrevet av fagpersoner på området.

Overgriperen er et kapittel for seg.

Sviket du opplevde fra ALLE voksne, dine nærmeste og alle de som hadde ansvar for deg på skolen, ser jeg går i igjen som en "rød tråd"!

Det å oppleve, over tid, å bli sviktet av alle, skaper ikke bare en enorm angst og fortvilelse, men er ødeleggende for et barns utvikling. Alt for mange barns tragedie, og skadete følelseliv, er fortsatt i 2016,ofte de voksnes uvitenhet og dumskap.

Barn med adferdsproblemer blir fortsatt i stor grad "satt i skammekroken", krenket både fysisk og psykisk, istedenfor "å gå bak speilet", i håp om å finne årsaken til adferdsproblemene!

I vår uvitenhet skaper vi mennesker som hadde fortjent et bedre liv!

Jeg håper du får all den hjelp som er mulig å gi en skadet sjel! Allikevel kan jeg så vidt fatte at det blir et lite plaster på såret. Jeg håper at ditt skrevne bidrag også hjelper deg videre!

Sissel

12.02.2016 kl.11:40

Kjære Ida. Takk for at du deler din historie. Din historie er lik min, med faren min i "hovedrollen" gjennom oppveksten. Vi hadde ingen ord for det som skjedde og ingen hørte våre tause skrik, men nå skal vi rope høyt, lenge og hjerteskjærende. For oss selv, for alle som er i helvetet akkurat nå, og for at overgriperen skal få sin straff. Klem.

Ida

12.02.2016 kl.12:07

Kjære Ida. Jeg håper du får den støtten og hjelpen du trenger nå, for det kan være en svært lang og tøff prosess og jeg håper du en dag vil finne ro. Jeg heter også Ida og har opplevd omtrent det samme som deg av min onkel, misbrukt i 7 år. To år etter at misbruket hadde stoppet, jeg truet med å sladre da jeg var 12 år, så fortalte jeg det til en venninne. Hun fortalte det til moren sin som igjen kontaktet barnevernet. Moren min er pedagog og faren min er lærer. Jeg fikk ingen støtte hjemmefra, det føltes som om jeg fikk skylden for å splitte opp familien. Det som overrasker meg her er reaksjonen til alle som legger igjen innlegg. Ja, det er helt forferdelig og traumatisk, men det skjer hele tiden, overalt. Alle kjenner noen som har, eller blir misbrukt. Det ble gjort en undersøkelse om det for 20 år siden, da var det veldig mye snakk om temaet. I følge den undersøkelsen/rapporten så blir hver 3. jente seksuelt misbrukt. Så kan dere ta med alle guttene som ikke var med i undersøkelsen, så kan dere ta en titt rundt dere og tenke på hvor mange av de dere ser som har blitt, eller blir misbrukt. Jeg brøt kontakten med foreldrene mine for flere år siden og har gått til psykiater i flere år. Jeg håper at jeg en dag vil finne ro, men jeg er lagt i fra sikker.

Jannicke

12.02.2016 kl.12:10

❤️

Elsa Irene

12.02.2016 kl.13:05

Du kjære, kjære. Så modig du er som klarer å ta fram disse vonde minnene, som har opplevd noe av det mest grusomme og vondeste et barn er nødt til å gjennomgå. At ingen voksne reagerte fatter jeg ikke. De var rett og slett feige.Straffen for mannsgriser som gjør slikt er alt for lav. De burde bli dømt til evig forvaring og kastrering. Det verste er at barn som gråter og ikke vil til far, blir tvunget til det av jurister og barnevern. Jeg gråter for deg. I tankene mine gir jeg deg en varm klem, trøster deg og forsøker å gjøre deg trygg.Jeg lukker deg innerst inn i hjertet mitt. Jeg er mormor og oldemor og ville så gjerne lånt deg et trygt bestemorfang så ingen fikk gjøre deg vondt, jenta mi.

Tone

12.02.2016 kl.13:09

Helt ufattelig at voksne mennesker kan gjøre sånn mot barn!!! Gråt da jeg leste dette! Har selv 2 små døtre, og bare tanken på at de skulle fått gå igjennom noe sånt... Håper du nå har fått god hjelp, Ida, og at han som gjorde dette får den straff han fortjener!!

Ønsker jeg kunne legge trygge mammavinger over alle barn som blir utsatt for dette grusomme!!

Kristine

12.02.2016 kl.13:35

Uff for en uhyre forferdelig historie! Men samtidig er det bra at du tørr å stå fram og fortelle den. Uten å kunne se ting fra offerets perspektiv har vi ikke muligheten til å kunne vise empati og forstå. En adferdsekspert eller lignende kan fortelle hvilke følelser en person har, men kun personen selv kan forklare det slik at vi er i stand til å gjenkjenne følelsene selv, selv om vi ikke er i nærheten av å være i personens situasjon. Men det du sier der er noe viktig, som bør tas tak i, kanskje foreldre og ansatte i barnehage og skoler skal begynne å fokusere på sex litt tidligere. At far og mor eller ansatte forklarer at om noen ber deg om å kle av deg og gjøre ting med tissen din eller noen andres, så er det ikke lov, det er ikke vanlig, og at man må si ifra med en gang hvis noe sånn skjer. Kanskje verden har blitt så grusom idag at det er sånn vi må gå fram? Selv har jeg ikke blitt voldtatt eller lignende, men det sårer meg å vite at jeg har hatt venner som har blitt det, og jeg skulle ønske det ikke var slik. Kampanjen #jegharopplevd fikk meg også til å tenke. Jeg har aldri blitt utsatt for noen form for seksuell overgrep eller tvang, men jeg har opplevd slike småting, som å få ei hånd under rumpa, og når jeg var liten opplevde jeg til og med at en mann viste meg tissen sin og spurte om jeg ville ta på den. Jeg synes det var ekkelt, og ba han gå, heldigvis gjorde han det, og heldigvis skjønte jeg at dette ikke var riktig, så jeg sa det til foreldrene mine, som var glad jeg sa det slik at de kunne si ifra. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve det Ida har opplevd, men de små tingene jeg har opplevd gjør at jeg har forståelse for at dette er "vanlig", alt for vanlig. Det er stygt å si det, men er folk så desperate synes jeg faktisk det er bedre å finne en prostituert enn å forgripe seg på barn, selv om ingen av delene er akseptabelt, og en slik mann heller burde sjekke seg inn på en klinikk/institusjon. Jeg var heldig, jeg var nervøs når det kom til sex, og kjæresten min, som jeg fortsatt er sammen med var veldig tålmodig med meg, og lot meg bruke den tiden jeg trengte. Jeg skulle ønske alle var som han. Å vise respekt og forståelse er utrolig viktig, og det fikk jeg, og jeg skulle så gjerne ønske at du også fikk det Ida. Jeg er "tøff", jeg tør å si mine meninger og stå for dem, jeg tørr å prøve ting, er utadvendt og kan være frampå, men hadde jeg hatt din bakgrunn hadde jeg aldri klart det. Det er så sinnsykt urettferdig, og det er ikke slik det skal være. En voldtektsmann bryr seg bare om sine egne lyster, og tenker ikke på at han ødelegger både for offeret, offerets omgivelser, familie, venner og framtidige forhold. For noen som har vært voldtatt tror jeg aldri vil ha ett vanlig syn på sex, og kanskje vil de bare unngå det. Det varierer fra person til person, men det er noe som sitter, og å bli voldtatt og mobbet samtidig? Jeg har ikke ord! Jeg kan ikke forstå hvordan du har hatt det! Men jeg er så glad du kommer ut med dette nå slik at andre kan lære av det. Jeg ønsker deg Ida masse lykke til videre. I mine øyne er du både tøff og sterk, som tør å stå fram med dette, tør å innse at oppførselen din har vært påvirket av det du har gått igjennom, og rett og slett bare tørr å bryte med det som har ødlagt for deg over lengre tid, og bestemt deg for å starte på nytt, legge det bak deg og forhåpentligvis gå ett bedre liv i vente. Det ønsker jeg deg, og det fortjener du!! ❤️

Anonym

12.02.2016 kl.14:00

Å,kjære lille venn. Jeg sitter og gråter, og jeg kjenner at jeg har så lyst til å trøste deg, jeg har så lyst til å ta bort alt det vonde du må bære med deg resten av ditt liv. Jeg har hatt en fæl barndom, som du, men ikke så hardt som du har opplevd. Men uansett, hva hjelper det deg å vite at andre har opplevd. Kan jeg få komme med et råd til deg, så er det å skrive. Skriv dagbok og lag gjerne bok av det, og mange vil komme til å lese og ha hjelp av det. Åå,om jeg kunne få ta noe av byrden bort fra skuldrene dine. Husk og alltid være glad i deg selv. Et annet menneske som du likte så godt og du stolte på, har ødelagt din tillit til andre, det eneste du kan gjøre er å vise den lille piken i deg at du elsker henne. Gi trøst til den lille piken i deg, og vis omsorg for deg selv. Jeg skulle så gjerne ha fått møte deg, mitt hjerte gråter. Mange klemmer fra ei dame som har opplevd, men som nå er voksen og har fått en fantastisk mann og herlige barn.

Ida

12.02.2016 kl.14:03

Takk for at du tørr å gå ut med en så vanvittig forferdelig historie. Du inspirerer meg <3

Cecilie

12.02.2016 kl.14:09

Så hjerteskjærende og vondt å lese. Jeg skulle ønske at ingen barn trengte å oppleve noe sånn, men vet at det ikke er sånn. Takk for at du deler, og at dere begge minner oss på å følge med, snakke om det, observere og tørre å stille spørsmål. Ønsker deg alt godt fremover, "Ida"!

12.02.2016 kl.14:32

Hjerte mitt gråter for deg Ida❤😢

Hva må du ikke ha gjennomgått. ....

Du er en tapper hente , som tørr å stå fram å fortelle din historie. Du er bare et vakkert menneske som har måtte, tie , lidd, og blitt jernevasket,om at alt var riktig og normalt".Hvor rotten og kynisk kan ikke de store være, mot et uskyldig og hjelpeløs barn. Sender deg varme tanker 💝💕

Mohsin

12.02.2016 kl.14:40

Fantastikk skrevet.

12.02.2016 kl.15:51

<3 <3 <3 Fler med deg. Dette har hedt meg også. Samme symtoner som du fikk. Ønserdeg alt godt <3 <3 <3 Mange varme hjerte tanker til deg. Alt står åpent fram for meg sel dette er mange, veldig mange årtier siden Ber deg om å vær sterk. <3 <3 <3

Gutt, 19

12.02.2016 kl.15:58

Jeg føler så iherdig med deg Ida! Jeg får vondt og en diger klump i magen når jeg prøver å forestille meg, men det vil aldri være mulig for meg! Jeg tror vi mennesker har det problemet at vi kun ser det som angår oss selv. At vi så gjerne vil grave og finne faremomenter som dette hos barn, men samtidig så gjør vi så lite. Samtidig må du vite det at ikke et eneste menneske som leser dette innlegget vil tenke at dette ikke er negativt og et problem i vårt samfunn. Dette vil åpne øyne på meg og mange andre. Takk for at du deler dette med oss, Ida!

Personlig ville jeg kanskje reagert og fortalt deg at dette mennesket kunne jeg tatt livet av uten å nøle. Men det ville jo aldri hjulpet deg som allerede, desverre er skadet for livet. Og det beklager jeg så mangt. Det er som du forteller, det skjer overalt og når det først har skjedd en gang er skaden allerede påført disse stakkars barna.

Det eneste jeg kan gjøre er å love deg at jeg aldri vil tvile på å gripe inn så fort jeg får den minste mistanke. For dette må virkelig ta slutt, selv om det kanskje ikke er mulig... Vi må være på vakt og se etter dette, selv om du selv har mye å tenke på. For den mistanken du fanger opp kan faktisk redde noen andre, eller i alle fall stoppe noe forferdelig. Jeg er 19 år, studerer og har selv hørt om hendelser, men har aldri hørt noe som dette.

For å komme seg gjennom noe som dette må man være unik og sterk som deg! Jeg beklager din ensomhet, din forferdelige barndom, dine hjerteskjærende tanker, men du har mye å være stolt av. Selv har du ikke gjort noe galt og dine problemer psykisk er grusomme. Men husk alltid at ingenting er din feil. Dette er noe som er påført av et menneske som er helt uforståelig egoistisk. Som selv ikke har sett hva han har gjort og det vil han aldri forstå, for om han har den evnen ville han aldri hatt evnen til å gjøre det han gjorde mot deg.

Du er et så mye bedre menneske enn mange, selv om du har vært gjennom mye er du et forferdelig unikt og fantastisk menneske, det kan ingen ta fra deg!

M.F

12.02.2016 kl.16:01

Det skjer så mange. Jeg ble også misbrukt fra jeg såvidt hadde fyllt 14år til rett før jeg fyllte 20år.. Nå er jeg 21år. Jeg har kommet langt, men det er èn ting jeg kjenner spesielt igjen, og det er at det blir værre da det stopper. Det er da det begynner psykisk. Takk for at du delte.

12.02.2016 kl.16:09

😢 Takk for at du delte "Ida" Det er så viktig at vi blir minnet på dette. 💖💖💖

12.02.2016 kl.16:09

Du er gull verdt! Aldri glem det, Ida!

Lofoteneventyret

12.02.2016 kl.16:22

Kjære Ida. DU er modig, DU er verdig, DU fortjener et bra liv!

Veldig tøft av deg å dele din historie. Viktig for oss som er godtroende mennesker og ikke har opplevd slike ting selv å bli minnet på at dette er hverdagen for mange barn. Takk! <3

KK

12.02.2016 kl.16:26

Dette var sterkt å lese, tusen takk for tankene dine, vi trenger alle påminnelsen om å "følge med", samt ikke dømme en utenom A4 oppførsel. Det har som regel sine årsaker, og vi har alle et ansvar her.

Imp

12.02.2016 kl.17:46

Så vondt å lese. kjenner det knyter seg i magen og klarer ikke forestille meg hva du har måtte vært gjennom.Du e tøff som deler din historie med oss alle. Ønsker deg alt godt i livet og glem ikke at du er unik, verdifull og elsket.mange varme klemer til deg

May

12.02.2016 kl.17:54

Takk, Ida. For at du delte historien din. Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det måtte ha vært. Dine ord inspirerer meg til å være mer våken på hva som skjer rundt meg, og å ikke nøle dersom jeg skulle misstenke at det kan være noe galt. igjen, takk.

Dette var utrolig sterkt å lese, og jeg ønsker deg alt vel. Sender et båtlass med kjærlighet din vei!

monika

12.02.2016 kl.18:03

Hjertet mitt gråter for alle de som blir utsatt for overgrep og vold, ja av egne foreldre og venner og kjente. De som skal være din trygghet blir din verste fiende. Hat man kan utvikle og det kan føre til diagnoser i fleng for som tidligere nevnt her; til og med de som skal være utdannet til å oppdage slike ting klarer det jo ikke. For frykten fra truslene gjør at man glatter over. Og om man sier noe, så tør de gjerne ikke gjøre noe i enkelte tilfeller på grunn av bevisets stilling og personen kan jo også være kjent, politiker eller ordførere eller prest eller predikant, ingen hvet hvem. og så blir sakene hennlagt.

Så tilfeldigvis et intervju med en far fra statene om der foreldrene hadde latt barnet sitt bo hos prest/predikanten i menigheten i 9 år og han hadde hentet fra bibelen at han kunne fulbyrde seksuelle handlinger med datteren deres.men manipulert foreldrene slik at de ikke trodde at han ville gjøre det. men at han kunne .

Disse som gjør slike handlinger mot et menneske enten de er barn eller ungdommer,

det finnes ikke noen unskyldning for dem, men det som er så trist er at de får lavere straffer enn noen som deeler narkotika og andre straffbare handlinger. Og det for å ødelegge et annet Menneskes liv helt fra de er bitte små.

Så jeg må bare si at syns du er tøff og sterk som deler denne historien. og jeg har et ønske om at noen som har mot til det vil lage en barnebok som omhandler disse ting, så vi som er ansvarlige voksne kan nærme oss temaet på et barns nivå. Skulle gjerne skrevet boka selv jeg, men er heldig og har ikke erfaringen med hvordan slike ting starter eller hvordan følelsne eretterpå. kan bare tenke meg det.

Hannah

12.02.2016 kl.18:04

<3

12.02.2016 kl.19:04

💓

12.02.2016 kl.19:11

Ida...sterk og modig. God og snill. Skulle ønske noen kunne latt deg få være barn og at du slapp å være redd. Jeg har egentlig ikke ord. Det finnes ikke ord som kan trøste eller reparere. Det er bare noe jeg kan gjøre og det er å ønske deg alt godt. Håper du kan tilgi deg selv og se at de onde handlingene du ble utsatt aldri var din feil. Ondskap kan aldri forstås. Lykke til og klem til deg. Må veien din fylles med legedom ❤

Eirin-Cecilie

12.02.2016 kl.19:27

Jeg holder med deg, at det aldri skal ha skjedd. Har vært der selv, men jeg var 14 år..

Tonje

12.02.2016 kl.19:38

Ida, det var så forferdelig trist å lese din historie. Må bare takke deg for det at du er så modig å dele denne historien med andre. Det er viktig at både lærere og helsepersonell og foreldrene er mer oppmerksomme med ulike signaler som barn gir.

Takk at du fortalte din vanskelige erfaringa.

Anne Lene

12.02.2016 kl.19:58

For en sterk historie, helt uvirkelig å vite at dette skjer hvor som helst i lande og i verden generelt! Får helt vondt i hele meg å tenke på at "Ida" på 4 år gikk gjennom alt dette, og ingen forstod alvoret! Det ha skulle vært oppdaget allerede når hun ikke ville noen ting! Har stor respekt av deg som klarte å skrive denne historien, skjønner veldig godt at det var ett vanskelig innlegg å skrive! Stor klem til deg :)

anonym

12.02.2016 kl.20:03

Jeg har lagt inn en hilsen til Ida lenger opp her, og jeg har lest en liten del av kommentarene. Jeg regner med Ida leser alle disse kommentarene, og derfor får jeg behov for å kommentere en av kommentarene her oppe. Ei dame skrev at hun stusser over hvorfor ikke Ida fortalte til læreren Trine når Trine selv spurte. Vær så snill og ikke legg en til byrde på skuldrene til Ida. Det er helt unødvendig å stusse over, kanskje er det en missforståelse ute og går. Og om ikke, så er det siste Ida behøver, en slik Kommentar. Jeg håper du Ida har fått mye trøst i alle gode kommentarer fra dine medmennesker rundt om i landet. Mange klemmer til deg.

12.02.2016 kl.20:33

Hei Ida. Jeg blir utrolig sint og lei meg når jeg leser din historie. At folk en tror man kan stole på gjør noe sånt mot ett lite barn. Det er rett og slett helt uakseptabelt, men jeg forstår ikke at ingen kan skjønne dette, tenker blandt annet på folk i barnehage skole osv. Det må da ringe noen bjeller hos di som skal være lærde. Eller? Stå på, ønsker du kan få all mulig hjelp. Meget tøft gjort av deg og stå frem, håper at flest mulig leser dette, så får vi håpe dem våkner. Stå på Ida👍 Tøff er du Tor Magne

12.02.2016 kl.20:55

Sitter her å har nettopp lagt min 5 mnd gamle datter. Jeg tvinger meg til å lese din historie. Jeg blir kvalm og redd. Likevel blir jeg takknemlig for at det er fokus på overgrep i nyhetene og ellers i denne tiden. Det gir meg midlene og verktøyene jeg trenger for å ha øynene åpne for både å forhindre at der noensinne skjer min datter, men også til å ha øynene med meg når det gjelder andre barn.

Jeg lover å aldri la vær å spørre en gang for mye. Jeg lover å se disse barna.

Benjamin

12.02.2016 kl.21:10

Utrolig trist lesning.Gjør vondt langt inne i hjerterota :'( men veldig modig å fortelle om det. Dete bør bidra til at.flere er oppmerksomme og tar dette alvorlig.

Tenkerpadeg.blogg.no

12.02.2016 kl.21:21

Veldig bra og modig innlegg du deler. Det er viktig å bry seg. Du gjør noe utrolig bra her når du er åpen om din historie. Det er så utrolig viktig å snakke ut om egne følelser. Skammens beste venn er å være lukket. Håper dette vil motiverte flere til å stå frem og flere til å ta sin uro på alvorlig.

Jurgen Decker

12.02.2016 kl.21:33

En sterk historie som jeg kan kjenne meg godt igjen i. Da jeg selv har vært utsatt for overgrep fra jeg var 3-16 år. Det er så viktig at disse historiene kommer frem. Slik at mennesker kan skjønne at dette er et stort samfunnsproblem. Både gutter/jenter blir utsatt for overgrep. Å det er både menn/kvinner som er overgripere.

12.02.2016 kl.21:41

Det er så ufattelig trist å lese, det gjør meg kvalm og sint på at det finnes sånne mennesker som gjør dette mot barn. Jeg virkelig håper at du får all hjelpen som det trengs får å få gleden og roen tilbake i hjertet ditt. Du er elsket og det er mange som bryr seg om hvordan du har det. Takk for at du deler historien din. Den kommer til å hjelpe andre barn for at den virkelig åpner øyene for overgrep mot barn og ikke minst at et rar eller dårlig oppførsel hos et barn kan være et tegn på at noe galt skjer mot det.

Stor klem!! Mamma til tre små barn.

Mette

12.02.2016 kl.21:55

Til Ida! Takk modige du. Jeg lover deg å ta med meg din historie hver dag i jobben min som lærer, resten av min karriere. Min lillesøster heter Ida, du er min søster og jeg skal passe på alle Idaer jeg møter. Stor klem.

Snorre P.

12.02.2016 kl.22:10

Kjære Ida, kjære Pappahjerte. Jeg er glad for at det kommer frem, jeg er glad for at noen tør si ordene, jeg er glad folk for vite. Men jeg er trist for at jeg leste det, jeg er trist for at dette også var meg og jeg er trist for at smerten kom tilbake. De fleste av oss som opplever dette går gjennom livet med en hemmelig skam, et hat mot oss selv og en indre smerte som aldri blir borte, den er bare som et vondt monster som spiser meg fra innsiden. Men jeg er glad du sier ordene jeg ikke tør.. Mange av oss er det, vi er her, i skyggen, redd for at noen skal se oss, skjønne det, se på oss og komme for nær oss. Jeg vet jeg er feig, jeg vet at det kanskje går å kjempe mot disse minnene, men jeg tør ikke, jeg klarer ikke. Men kanskje jeg kan finne litt fred gjennom deg Ida, få litt ro over det at noen der ute er tøff og taler vår sak. Håper det, det hadde vært fint. Håper du finner veien ut, at du finner deg selv igjen. Den du skulle være før alt begynte, før noen tok fra deg friheten til å være barn, friheten til å være uskyldig, friheten til å vokse opp, være deg selv og lykkelig. Ønsker deg lykke og fred på ferden, håper du finner ro. Klem fra en sjelevenn.

12.02.2016 kl.22:31

Helt forferdelig!! Blir kvalm og gjør vondt i mammahjertet å lese! Men så utrolig tøft av henne å la andre få dele historien hennes, så det kan redde andre barn i samme situasjon jeg jobber selv i barnehage og du har virkelig fått opp øyene mine med historien din.

Men kjære Ida!!!! Ikka la han ødelegge live ditt. Vis at du er sterk og kommer dit du ønsker i livet! Du skriver så fantastisk bra. Du burde vært forfatter. Skulle så ønske jeg kunne vært der for deg selv om jeg ikke vet hvem du er. Livet er så urettferdig. Ingen barn skal oppleve vonde ting og få hele livet sitt ødelagt pga en jævel som virkelig ikke fortjener ha noe liv!!!!

Wendy

13.02.2016 kl.00:00

Tusen takk Ida for å dele noko så innmari trist og så innmari viktig at voksne mennesker gripe inn så tidlig som mulig når fare signaler er der. Du er veldig sterk og modig Ida, og et flott menneske. Tusen takk igjen for at du skrev om livet ditt.

Helene

13.02.2016 kl.00:30

Tusen takk for at du vil dele denne historien og takk for at du setter det på dagsorden! Temaet må opp og fram i lyset. Vi kan vel aldri forebygge at overgrep skjer, men vi kan gjøre barn kompetente på hvilke berøringer som er lovlige og ikke, og at vonde hemmeligheter må man fortelle til noen man stoler på. Vi må også tørre å høre og tørre å se, ikke før det vil vi oppdage barn som sliter. Vi som voksne i barnehage og skole må også jobbe for å vise at vi er trygge voksne som barn kan komme til og prate om sine tanker og følelser uten at vi, uten deres samtykke, skal fortelle det videre. Vi kan ikke love at vi ikke sier det videre, men vi kan love at vi tar dem på alvor og vil gjøre alt som står i vår makt for at barnet skal få det bedre.

Forskning viser at det tar i gjennomsnitt 17 år før noen forteller om overgrep. Vi kan sørge for at denne tiden blir redusert ved å gi barn kompetanse. Og ikke minst tørre å spørre barn hva som ligger bak deres atferd og hvordan de egentlig har det!

nela

13.02.2016 kl.01:22

jeg maktet ikke å lese alt, og jeg vil gråte nå. Jeg leste det siste. jeg hadde håpet på en bedre slutt. vit at jeg unner deg det beste. jeg håper det hjelper deg å vite at jeg unner deg det beste <3

Maria

13.02.2016 kl.01:52

Det er så vondt, så utrolig vondt å lese. Jeg kjenner jeg er kvalm, og at tårene presser på. Kjære deg, jeg er tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg vet at jeg vil kjempe for at det skal ta en slutt. Jeg skal kjempe for at det skal være greit å spørre. Barn må lære at det er lov å si ifra, og vi voksne må TØRRE å snakke og grave om ting vi ikke har noe med. Det er så utrolig viktig. Kjære "ida", du er en sterk og modig jente, og jeg har bare lyst å gi deg en utrolig god og lang klem.

13.02.2016 kl.02:16

Å fy faen! Har ikke ord for hvor sint jeg blir når jeg leser dette. En brist i sjelen. Beklager, jeg vet ikke hva jeg skal si utenom at jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.

Nina Tangen Arnesen

13.02.2016 kl.07:18

Hei du skjønne.

Du må være den stærkaste ej veit om. Du overleve og har mot til å fortelle om d til verden.

Beundringsverdig. Min nye helt.

Patricia

13.02.2016 kl.07:28

Stakkars lille jenta..

Helt alene og sviktet av alle..

Jeg gråter med deg..

Jeg ønsker å kunne se forbi adterden og ta signalene!

Jeg bryr meg !

Jeg har ikke flere ord..

Jeg ønsker bare å Gjøre. ...

Jeg tenker alltid på deg...

Jeg var 11

13.02.2016 kl.10:25

Du er ikke alene. Min historie er ikke like voldsom, jeg var 11, men det er fortsatt en handling som ikke skal utføres mot uskyldige små sjeler!

Jeg sitter nå med 2 barn, og jeg hauker over datteren og er kanskje over middels hard mot evnt tilstøt som kanskje er av uskyldig karakter.

Men man vet aldri hvordan det begynner.

Selv har jeg brukt timetall av terapi og psykisk selvskading gjennom mange år for til slutt å stå der jeg er idag.

Sterk, men kanskje lett kynisk. Men noen ganger kommer det uforstående barnet fram i en og man blir sendt tilbake til tiden før uskylden ble stjålet ifra en.

Ønsker deg og alle medsøstre/brødre et godt liv!

All skyld har de som utfører onde handlinger.

Klemmer fra Lisa

Thao Luu

13.02.2016 kl.11:01

Jeg så dette bli delt på facebook av en venninne og er helt forferdet, men som venninnen min skrev så kan man ikke lukke øynene til deg og ikke ønsker å lese fordi "det er altfor trist eller alt for ekkelt å høre på..vil ikke lese" derfor ønsker å kommentere og støtte Ida her også fordi slike ting SKJER og det forsvinner iallefall ikke om man ikke snakker om det.

Dette er helt forferdelig trist:(... Det er veldig viktig å se og bry seg i det samfunnet og verden vi lever i og ikke bare tro...det viktigste er å ha medmenneskelighet, tenke goder tanker og gjøre gode gjerninger. Hvor mange er det ikke der ute som har det vondt fordi de blir påført smerte av andre..som sliter psykisk pga ondskap fra andre som er vanskelig komme unna fra, spesielt når det er noen nære. Det som har skjedd med Ida, har ikke skjedd med meg selv, men jeg har blitt behandlet urimelig av mennesker jeg har nær over lang tid og det er et psykisk belastende problem jeg alltid må bære med meg.. Noen ganger skaper man mer smerte for hverandre enn glede, og derfor er det så viktig å BRY seg om hverandre, og både deg selv og andre. Som hun sier "For det aller vondeste, den tanken som svir aller, aller mest - er å vite at ingen brydde seg nok til å ta tak og grave litt."

euskady

13.02.2016 kl.11:45

Som lærer beklager jeg for at vi så sjeldent ser det. Det er nok dessverre vanligere enn vi har lyst til å innrømme, men det er veldig vanskelig å se tegnene når en ikke vet hva en skal se etter, når normalen er enklere forklart og når vi føler offeret ikke samarbeider, selv om samarbeid i disse tilfellene er et hvidt begrep. Takk for at du bidrar til å hjelpe andre i samme situasjon.

TanteNanna

13.02.2016 kl.12:06

Du æ så tøff "Ida". Å dæ å del mæ aille æ et stort steg. Å e håpe du fæ aill dæinnj jælpa å støtta du trøng ❤

Såmm så mange firri me hær, så æ e en tå mange såmm ha haft en barndom fylt mæ en sånn kvardag. Itj så ille såmm din, ( hæilldivis) minj ille nåkk fårr me. T me va dt nabo å fettern t mamma. Bynnda da e va 7-8 år å varte t e va en 13-14. Ha anmæillt, minj vart så klart henlakt.

Å e ha å tora, såmm du har jort jænnom Pappahjerte, delt et innlægg på bloggen min, om dæ e ha opplevd. Dæ jælpa my å få dt n.

Stor å go ståillt tå d klæm. ❤

Slik er hverdagen

13.02.2016 kl.12:28

Som tatt i fra min egen barndom.

Jeg turte å si i fra rund åtteåring

til tre voksne men ble ikke

tatt på alvår. Etter det ble de enda mer helvete. Voksne viste, mobbing på skole. Og ble

neglisjert når jeg kom hjem og seksuelle misbruk i helgen. Tydelig tegn og personen måtte dø før jeg fikk det bedre. Gått mye i terapi som voksn og søtte mitt eget liv på vent er snart 30 år.. fjorten år siden og det jeg har lært at jeg er sterkt og alene og kampen mot det grusomme er man alene om. Det som er grusomt er at det er enda flere en meg og deg ida og voksne rundt disse barna tenker mere på rykter, media og papir mølje en livet til det barnet. Så alle andre voksne er det så falig å spøre det spøsmåle en gang til? For å være helt sikker å fjære eventuelle farer. Og snakke om det på en tidligere tidspunkt?

Wiggo

13.02.2016 kl.12:37

Forferdelig trist historie å lese. Mitt pappahjerte blør. 😢 Men samtidig veldig viktig at slike historier kommer ut. Håper av hele mitt hjerte at livet ditt er på vei opp og frem, og at din historie fører til at flere tør å si i fra når de mistenker at overgrep skjer. Jeg tror at mange dessverre er redd for å "sladre", og heller snur seg bort.

13.02.2016 kl.13:24

For barnets beste bør alltid gå foran de voksnes stolthet.

Skulle ønske min far tenkte slik når jeg trengte han ..

Malin

13.02.2016 kl.13:33

Jeg er ikke en person som vanligvis kommenterer på noen ting som blir lagt ut eller skrevet på nett. Men det du forteller er en virkelighet. Og det er en viktig og forferdelig virkelighet. Jeg er slev blitt utsatt for overgrep. Og jeg vil bare si at du er en utrolig modig person som har valgt å dele din historie! Dine ord kan hjelpe uendelig med andre mennesker som sitter i den situasjonen som du gjorde for noen år siden akkurat nå.

Akkurat nå er det et barn som ikke tørr å si noe, men som sitter å leser dette som kanskje sier noe om det i morgen. Alt pga din teks og dine skremmende, men modige, sanne ord!

Takk for at du delte det! :)

Mai

13.02.2016 kl.13:52

Kjære deg, Ida... Dette var vondt å lese... Sitter her og griner, for det du har opplevd, det fortjener INGEN å oppleve! Jeg ønsker deg alt godt for resten av livet! Du er ei flott jente, du! Skulle så gjerne gitt deg en god, varm klem <3

Ingrid

13.02.2016 kl.14:09

Ønsker deg alt godt Ida. En stor klem <3

Jeg opplevde noe fælt da jeg var liten også. Jeg ble seksuelt misbrukt av nabogutten som var rundt ti år eldre enn meg, noen få før jeg begynte på skolen. Det var aldri sex, men det var orale handlinger og annet som jeg den gang ikke forstod. Jeg fortrengte det og kom plutselig på det på ungdomsskolen da puberteten og hormoner kom frem. Jeg har ofte tenkt at det var synd på ham, og det angrer jeg på nå. Jeg burde tatt mer tak i det i ettertid, for det er sant som du sier at det ikke er greit. Jeg tenkte at han var jo ungdom, kanskje han ikke fikk noe oppmerksomhet av jentene og at det gikk utover meg for at han ikke skulle være den eneste "urørte". Unnskyld til deg, for at jeg tenkte det var synd på overgriperen. Jeg så ikke at han selvsagt er en overgriper. Jeg så på ham som en lost ungdom. Det er helt feil.

Uansett. Dette har gjort meg veldig oppmerksom på atferd. Jeg var den eneste i klassen som klarte å roe ned en jente når hun fikk anfall og kastet stoler rundt, jeg var hennes eneste venn gjennom hele barneskolen. Hun slet ikke med det samme som deg, men hadde familieproblemer i form av fosterfamilie og barnevern.

Nå går jeg høgskolen for å bli vernepleier, med spesielt fokus på barn. Hvorfor utagerer barn, hvorfor lyver noen for moroskyld? Dette er ting som blir tatt opp på skolen som vi lærer å SE, og utrede. En vernepleier er lik en sykepleier, men med større fokus på utviklingshemmede. De svakeste, de som ikke alltid kan snakke for seg selv.

Takk for at du deler din historie, og for at du motiverer meg enda mer til å gjøre en viktig jobb for barn med vansker. Du er en helt!

Jannicke

13.02.2016 kl.15:03

Veldig sterk historie.

Ida er utrolig tøff som deler sin historie.

Det er så viktig å bry seg! Se barna, de sier ALLTID ifra, kanskje ikke alltid med ord, men med atferd!

Eva

13.02.2016 kl.16:07

Din skildring ryster lengst inn i hjerte og sinn.Utrolig beundringsverdig at du klarer å fortelle om

dette,det hjelper forhåpentligvis de altfor mange lidende ungdommer og voksne som har blitt utsatt for fæle overgrep i barndom og oppvekst. Håper at vi alle får opp gluggene og handler,

uansett kjønn,alder,yrke og sosial status.Ønsker deg alt godt i fremtiden kjære,tapre,modige

vennen!!🌹🌹🌹

Øystein

13.02.2016 kl.17:09

Veldig tungt å lese.

Takk for at du delte historien din med verden, Ida.

Jeg prøver selv å være veldig bevisst på slike ting, men spør meg selv ofte om jeg faktisk vil klare det. Om jeg vil være i stand til å se slike ting, eller om det bare vil suse forbi meg uten at jeg legger merke til det. Jeg er livredd for å bli en person som faller under kategorien "bryr seg ikke".

Så takk. Dette er en vekker. Alt som har skjedd med deg er helt forferdelig.

Jeg er utrolig takknemlig for at du tar et steg mot å hjelpe andre i slike situasjoner. La oss jobbe sammen mot å hjelpe folk i samme situasjon.

Kristi

13.02.2016 kl.17:38

Jeg føler med deg, og har selv vært utsatt for det samme, et godt råd er å sette fra deg bagasjen for den er for tung å bære med seg om du skal komme videre i livet. Jeg har tilgitt mine overgrep ikke for det er rett, men for å gå videre i livet. Å husk Ida de siste skal bli de første, alt kommer for en dag da livets regnskap skal gjøres opp. Ønsker deg kun det beste på veien videre i livet Varme tanker fra meg<3

Cathrine

13.02.2016 kl.20:11

Kjære "Ida" ♥

Vil gi deg en klem!

Desverre deler jeg en form av din barndom.

Jeg har hukommelsebortfall, og vet ikke om seksuelle overgrep skjedde, men misshandel og trusler var min hverdag i mangen år. Både hjemme og på skolen.

På skolen var det læreren som ga seg på meg og hjemme var det min far. Den ene truet med å drepe meg om jeg fortalte noe og den andre truet meg at min mor skulle få et helvete om jeg ikke oppførte meg.

Da jeg var 7år og hadde vert plaget i skolen i nesten et år ville jeg bare dø. Dette fortalte jeg til skolens kurator. Da fikk jeg så mye kjeft at jeg ikke turte be om hjelp før 12år senere.

Rektor på skolen visste hva læreren gjorde. Men ingen agerte og fikk stopp på det.

Det som skjedde hjemme var familiens skam og hemmelighet.

Først når jeg ble 29år klarte jeg få brudt med min far.

Nå er jeg sterkere og lykkeligere enn noensinne!

Men gleder meg til den dagen min far ikke lenger lever. Noe jeg føler skam over....

Håper og ønsker deg styrke og gleder i livet kjære "Ida" ♥

Til alle: bry dere heller en gang for mye enn for lite!!

Hanna

13.02.2016 kl.21:51

Sterk historie. D gjorde vondt, inn i meg <3

Lille My

13.02.2016 kl.22:49

Kjære "Ida" Som mor blør mitt hjerte for deg <3. Takk for at du deler din historie <3 .

Magne

14.02.2016 kl.00:32

Mitt pappa hjerte gråter og skjelver.
Å herregud :'( for ein slem tenåring som har gjort det mot deg!Nå er min sønn 4 år å jeg får virkelig ubehagelig frysninger :(

Forstår ikke hvordan de voksne ikke kan ha sett dette her :/ off nei :'(

Ragnar Sollie

14.02.2016 kl.03:58

Sterkt å lese slikt. Men man skal være forsiktig med å tro på alt man får servert. Opplever at mye i historien faktisk ikke kan stemme. Kun skrevet for å lage, nettopp, en historie.

Når man leser om fire-åringen som forteller så forstår jeg at historien kanskje ikke er sann.

Sissel

14.02.2016 kl.10:08

Kjære Ida.

Din historie er noe av det mest ensomme jeg har lest. Mine ord føles så fattige. Ingen ord kan gjøre ugjort det du har vært gjennom. Jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg. Si meg hva du vil jeg skal gjøre.

Jeg ønsker deg alt godt.

Martine

14.02.2016 kl.19:31

❤️

....

14.02.2016 kl.19:38

Kjenner godt til de følesene, smerten, angsten og anfallene. Skolen skjønte ingenting, fanmilien skjønte ingenting og ingen rundt bry seg. Den dag idag bry jeg meg ikke lenger om hva som skjer med meg, aller helst vil jeg dø og har ufattelig mange overdoser, alkoholforgiftninger, innleggelser på psyk, instutisjoner, sykehusinnleggelser og har vært død et par ganger. Er nokk en gang innlagt nå, men vil helst ut igjen og gjøre det slutt på alt nokk en gang.

Ingen andre enn meg skal ha det sånn, og jeg håper virkelig det kan ordne seg for deg ♡

Marie

14.02.2016 kl.23:42

Fy søren, så tøff du er, "Ida"!! Jeg har fått et helt nytt perspektiv på ting, og skal bli mye flinkere til å si ifra om jeg ser noe! Takk!! <3

Jannicke

15.02.2016 kl.00:03

Det finnes ikke ord for slikt! Jeg blir syk av å lese slik, men så uendelig viktig at man gjør det...!

"Ida"

15.02.2016 kl.01:17

Når fortiden stormer i hodet, er det latterlig godt å ha dette kommentarfeltet å lese gjennom. Helt rart hvordan ord fra fremmede mennesker kan ha slik en sterk betydning og innvirkning på en, men jeg er glad det er sånn. Det planter håp.

15.02.2016 kl.01:39

Ragnar lenger opp i kommentarfeltet; dette er min historie. Jeg skal ikke skape verken diskusjon eller fremlegge alt jeg kommer på av "bevis" for å "bevise" at historien min er 100% virkelighetbasert og skrevet rett fra hjertet, for i bunn og grunn vet jeg sannheten og den står skrevet her. Men jeg vil bare si at når slike traumatiske hendelser oppstår, hvert fall i mitt tilfelle, så husker hjernen alt. Absolutt alt. Til og med slike latterlige ting som hvilken pysj jeg brukte og hvilke hårspenner jeg hadde i håret. Historien er selvsagt ikke skrevet av meg som fireåring, men av tjue år gamle meg. Og tjue år gamle meg har hjernen proppfull av slike vonde detaljer jeg helst vil glemme.

Det er litt vondt å lese at du ikke tror på det, men det er greit. Jeg skal ikke tvinge noen til det, for dette er et sårt tema. Et veldig sårt tema. Et såpass sårt tema at få tør/vil snakke om det. Det er derfor det er tabubelagt. Og det er ikke greit, men jeg kan forstå det. Til en viss grad. For det som ikke angår en selv, det henger man seg ikke opp i. Og det er slike holdninger som forhindret meg som liten i å bli sett, det er det som forhindret lille-"Ida" i å bli reddet. Det var også det som forhindret meg i å si ifra i senere tid, fordi frykten for å ikke bli trodd dominerte kraftig, i samspill med de tomme truslene han forplantet i hjernen min.

Igjen, dette er på ingen måte ment som et personangrep mot deg, Ragnar. Og jeg mener heller ikke å lage i stand en diskusjon. Kanskje du heller aldri ser 'svaret' mitt, men jeg håper du gjør det. Jeg mener ikke å virke krass, det var aldri intensjonen min. Men kommentaren din traff et veldig vondt punkt inni meg og jeg klarte ikke å ikke legge igjen en liten kommentar.

Men med tanke på at dette er den eneste litt vonde kommentaren dette innlegget har fått, så velger jeg heller å se på det som en positiv ting.

Ørnulf

15.02.2016 kl.08:39

Jeg synes så inderlig synd på deg, og jeg har truffet andre i din situasjon. De har vært skadeskutt for livet, ute av stand til å håndtere nærhet (men heldigvis vennskap). Vi må aldri akseptere, aldri tolerere, aldri 'forstå' overgriperen, men gjøre det som må gjøres for å sikre barn en trygg oppvekst. Det er lett for meg å si 'la ikke fortiden bestemme din fremtid', men det er en kraft du kan hente et sted for å gjøre det.

Mina

15.02.2016 kl.17:56

Jeg gråter, jeg er sinna og gu hvor takknemlig jeg er for den oppveksten jeg har hatt. Tusen takk "Ida" for at du har valgt å dele din historie...forhåpentligvis tørr kanskje flere mennesker å stå frem, forstå at de har noen som kan hjelpe eller forstå dem helt og fullt ut! Det river i hjertet å lese noe så grusomt... Det er ekkelt og frustrerende å lese om at det har skjedd så mange ganger, i så mange år, og innerst inne vet vi at det finnes så mange andre der ute som går gjennom det samme.Jeg kjenner deg ikke "Ida", så jeg kan ikke fortelle deg at du er en sterk og modig person...men jeg er ganske sikker på at du er det og jeg håper at det store skrittet du har tatt kan hjelpe mange andre der ute. Takk <3

Kaia

15.02.2016 kl.19:02

Dette er helt hjerteskjærende å lese. Ida, jeg håper at du leser dette, du er et FANTASTISK sterkt menneske! Fortsett å gå med et hevet hode, fortsett å smil, fortsett å være sterk fordi Gud tester de sterkeste! Jeg håper han får den straffen han fortjener, og jeg håper at dette en dag i fremtiden, ikke plager deg mer. Du er absolutt definisjonen av sterk, og det finnes ikke mange mennesker som deg. Vær stolt over deg selv

Hanne

15.02.2016 kl.20:10

Åh, Ida! Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! Først må jeg si at jeg synes du er modig som står frem med dette. Det er som du sier tabu, og ikke mange som tørr snakke høyt om overgrep mot barn slik det burde bli gjort.

Jeg kan ikke forestille meg den redselen og smerten du har blitt påført, og må leve med hver dag. Du er en sterk person! Du er en modig person! Ingen skal trenge å gå gjennom noe slikt. Dette er hjerteskjærende! Det er utilgivelig!

<3 <3

Trine

17.02.2016 kl.08:49

Tusen takk <3

Så flott skrevet og modig delt. En stemme for barna som ei skal glemmes :)

Varm hilsen fra Trine

Trine

18.02.2016 kl.15:08

Har opplevd noe mot det samme :c jeg ble tatt på av stebroren min og har ikke turd å si det til noen.. det er seks år siden og jeg gråter enda over det

Ellen Bakken

18.02.2016 kl.17:08

Kjære Ida

forferdelig å lese ..fikk vondt langt inn i sjel og sinn

må du få fred i ditt en gang

og TUSEN takk for at du deler , dette er viktig og noe vi alle må bli flinkere til og se ..eller prøve så godt vi kan å fange opp

igjen takk for dine sterke ord , klem

Åsalinn

18.02.2016 kl.22:35

Dette gir meg innblikk i hva som kanskje er galt med de som ikke oppfører seg helt som andre. Jeg er født og oppvokst i en trygg familie, og kunne aldri ha tenkt meg de tingene folk kommer med i slike historier. Tusen takk "Ida", du som tørr å stå fram med dette for å hjelpe "vanlige folk" til å forstå og å være oppmerksomme.

Mari

18.02.2016 kl.23:00

Takk for at du deler ett barns verste mareritt! Håper du en dag kan få ro og trygghet. Det fortjener du så absolutt. Håper din historie kan redde alle de andre som er i samme situasjon. Og jeg håper dette kan nå ut til samfunnet rundt oss, slik at folk åpner øynene sine og blir mer oppmerksom. Barn må få være barn og ha en trygg oppvekst. Barn må få vite at ingen har lov og gjøre dem vondt på noen som helst måte. Det må bli større fokus på dette i skole, barnehage. Jeg snakker med min på 2,5 år om at ingen har lov og gjøre henne vondt. Ingen voksne, ingen barn. Barnehager må ta ansvar og begynne arbeidet tidlig

Du er sterk "Ida" og jeg håper gutten som gjorde dette mot deg er dømt. Viktigheten i og ikke tie er stoppe flere overgrep. Og da må sannheten komme fram og menneskene som utfører overgrepene bli tatt.

Ønsker deg all lykke og ro i fremtiden 💖

Tina

19.02.2016 kl.09:30

Ord blir fattige...eller blir dem det..hm, det er jo nettopp dine ord som leder meg inn til deg, og da blir det vel mine ord som ledes inn til deg...da er jo ord sterke...klarere budskap enn dette finnes vel ikke, å som du sier, din historie er ikke unik. Helt sant. Når ord er så sterke, når så mange får lese dette...stoooor takk til at du forteller..så ønsker jeg å tro at en når frem til alle der ute som kan være med på gjøre en forskjell. Videre tenker jeg du "vasker sjela" ved å fortelle...Aldrig slutt med det...jeg selv var der du er nå..nå er jeg ei bestemor, mor, stemor, kone og "den lille jenta" er trygg på at jeg passer på ho..det er det du gjør ved å fortelle din historie...stille opp for jenta som ble alene da hun var fire. Goood klem til deg og lykke til vidre...for lykken finnes, helt sant.

Mamman til Angelica

28.02.2016 kl.04:00

😢💖 har nettopp lest d innlegget her, sitter ijenn me tårer i øyan å ett knust hjerte 💔

Æ er mamman til ei nydeli jente på 18mnd som elsker livet å alle menesker hun møter 😊 æ håper så inderli hun aldri vil oppleve noe i nærheten av d du har gått jennom 💖 å att hun såm 20åring enda vil elske livet å alle mennesker i det💖

Æ låver å alti ha åpne øyne å ryggrad til å agere hvis æ ser noe som ikke stemmer 💖

Æ kan virkelig ikke begripe åssen mennesker kan jøre sånt mot små barn 😢 d er virkeli bare så fjernt fra åssen æ er skrudd sammen.

Du er ufattelig sterk! Å att ingen av di voksne i livet ditt har klart å SE er bare heilt for jævli!

Æ håper så inderli du er elsket å beskyttet av mennesker i dag som du er gla i, å æ håper virkelig att du ser vor verdifull du er💖

Æ føler virkeli så me dæ 💖 æ har lyst å bare gi dæ en stooor laaang klem 💖

Lill

08.03.2016 kl.00:58

❤ Sender mange gode klemmer ❤

Ingunn Stenehjem

11.03.2016 kl.18:00

<3 <3 <3

13.03.2016 kl.15:37

Det var sterk lesing.

Sånn skal ikke skje mot barn.

Håper alt ordner seg for deg med tiden.

Marco Federico Simonsen

03.05.2016 kl.16:44

La merke til at det var i all hovedsak personer av det kvinneligekjønn som har kommentert. Jeg vil bare si at det som har skjedd er forferdelig. Ingen person fortjener å måtte gå igjennom noe slikt. Jeg som av det mannligekjønn skammer meg på vegne av det som har blitt fortalt. Ønsker deg og alle med lignende hendelser lykke til. Jeg kan ikke si at jeg forstår hvordan det føles, men jeg er ganske sikker på at alle som har lest denne artikkelen er enige om at dette er feil. Og vi alle er ved din side.

Kristina

05.05.2016 kl.14:45

så forferdelig vondt og lese... tårene trillet av å lese det... absolutt ingen personer fortjener å måtte gå igjennom noe sånt..

Tara

09.08.2016 kl.08:01

Kjære Ida. Her kommer noen ord fra en som har vært igjennom nesten samme historien (ja, vi er dessverre mange). Jeg er i dag nesten 60 år og har derfor hatt god tid å bearbeide og grunne på alt som har skjedd. Det er lett å bli et sint lite menneske etter alt som har skjedd. Man har liksom bare lyst til å komme seg bort fra alle tanker og følelser som dukker opp - gjerne uten forvarsel. Som når man er på en koselig restaurant med kjæresten sin og så går det noen forbi som har på seg samme deodorant som HAM - ja, da er man tilbake til et vondt sted. Kjæresten forstår ingenting. Forstår ikke hvorfor du er helt på gråten (du har jo så lyst å fortelle ham alt) og bare vil hjem. Du er kvalm og får hjertebank. Når man har hatt mange nok slike øyeblikk, så kanskje man begynner å drikke litt for å glemme. Men alkoholen gjør jo så man blir mer følsom og husker enda mer. Ja, da kanskje man tror at noe sterkere må til. Men tro meg; det finnes ikke en sprøyte, pille eller en bygning full av alkohol, som kan ta bort hva som har skjedd med deg. Det finnes en kur da; det er den eneste kuren. Det eneste som kan gi ditt hjerte fred og din sjel litt hvile bort fra plagede tanker; Og det er deg selv! Gi deg selv lov til å elske deg selv igjen. Beste måten å gjøre det på er å ha en liksom-samtale med deg selv; du som voksen nå og med det lille barnet du var. Si til den lille piken som gråter og holder rundt sine knær, at den slemme mannen gjorde noe fryktelig galt og at DU ikke har noe som helst skyld i hva som skjedde eller hva som kom til å fortsette å skje i mange år etter det. At det var INGENTING du kunne ha gjort som kunne ha forhindret hva som skjedde. Den eneste som har ansvar her er han som skadet deg. Ta den praten med den lille tulla hver dag til du begynner å tro på det selv. Dette er viktig, vennen.

DU var et OFFER den gang, men i dag er du en HELT. Start ditt unge voksne liv med å legge det bak deg, skyv det bakerst i din hjerne og ikke gi han som skadet deg mer av ditt liv. Hver gang du skader deg selv eller lar minnene ødelegge ditt liv, så gir du HAN fortsatt makt over deg. Tilgi ham og gå videre uten å ofre han en tanke. Å tilgi ham i dette tilfellet har ingenting med å mene at du godkjenner hva han har gjort mot deg, men mer at du nå lar den delen av ditt liv ligge 'dødt' så du kan begynne på en ny fase av ditt liv; sterkere og vakrere enn noen gang. Tillat deg å elske en mann igjen; ikke alle er monstre - selv om det kan føles sånn når man har opplevd hva du har opplevd. Få deg et lykkelig liv, fylt med kjærlighet og omsorg. Du fortjener å gi det til den lille tulla du en gang var og også; Det er den beste hevnen du kan gi <3

Veronica

09.08.2016 kl.18:04

Kjære Ida. Du er tøff, modig og sterkere enn du tror.

Du er verdifullâ?¤

Takk for at du delte.

Klem

Stine

28.08.2016 kl.02:18

Kjære Ida,

utrolig sterk og vond lesning, jeg har ikke ord for hva jeg føler og hvor vondt du har hatt det, og sikkert fremdeles har det. Jeg skammes over å være menneske på denne jorden, og dette er, som mor, mitt største mareritt.

Jeg kan love deg en ting; Jeg har aldri, og kommer aldri til å være redd for å si fra, støtte opp om de svake, og BRY meg. Det er en plikt for alle, synes jeg, i en så forferdelig verden, uansett hva konsekvensene blir.

Jeg ønskder deg ALT godt i fremtiden, og skal selvfølgelig dele historien din. Lykke til videre!

God klem fra meg

Elin

10.10.2016 kl.18:27

Hei "Ida". Du er virkelig Tøff, og jeg vet hva du har gått igjennom,da jeg selv har opplevd dette. Det hendte på min bursdag også, jeg fylte 10 år, og det var mitt søskenbarn, på 18 år, og min bror,14, som utførte dette grusomme mot meg. Min bror holdt på med dette i 9 år.. Jeg som deg, ble truet, og turte ikke si noe til noen før jeg var 27 år, om dette.. Men sårene, smertene og tankene har jeg fortsatt med meg, hver dag. Er i dag 58 år, men episodene er der og lever fortsatt. Jeg ønsker deg alt godt i fremtiden, og en som skjønner deg, er med deg i tankene, hver dag. Lykke til videre i livet, kjære ukjente venn. Stor klem fra meg... :) Hilsen Elin.

Tone

16.10.2016 kl.23:07

Takk Ida ❤️

Takk for at du deler denne grusomme historien som skjærer langt inn i hjertet.

Jeg kan ikke forestille meg hva du har gått gjennom og fortsatt sliter med, men jeg jeg kan si at det som har skjedd deg er så galt som noe kan bli.

INGET barn skal måtte oppleve noe slikt, jeg kan ikke på noen måte fatte og begripe at noen klarer å engang tenke på å ødelegge et uskyldig barn på den måten.

Jeg ønsker deg styrke og kjærlighet til å pleie sårene disse handlingene har gitt deg.

Takk for at du deler, takk for at du minner oss på hvorfor vi alle må passe på det kjæreste vi har, og at du minner oss på at det kanskje er noe så lite som å stille et spørsmål som skal til for å hjelpe noen. Vi må tørre å bry oss! ❤️

17.10.2016 kl.18:44

Her blir ord vanskelig

Sender over en stor stor klem.

Og en til i reserve ,som du kan hente frem når du trenger den ☺

Astrid

24.11.2016 kl.11:56

Trist å lese. Å ekstra vondt gjør det da jeg har nesten gått i gjennom det samme halvete sjøl. Ingen såg meg heller. Jeg fikk ikke hjelp før jeg selv hadde fått mine to barn. Å leve m en så stor hemmelighet er ufattelig vondt. Jeg levde i helvete i nesten alle mine barne år. Fra 8-17 år. Hva har du da igjen avlivet.

Fantastisk at dette nå er i fokus. For det er ikke lett å stå alene med alt.

Håper at mange overgripere nå blir tatt. For vi som er offer har også rett på et liv i fred. Stakkars alle uskyldige små som lever i denne frykten kvar dag.

Livet er urettferdig.

Pappalykke

22.01.2017 kl.12:12

Peter, takk for at du valgte å dele dette ut til folk. Det er et ufattelig sårt, og viktig tema. Jeg har selv snart 14 år bak meg i barnehage, og tanken på at mer enn et par håndfuller barn i løpet av disse årene har vært utsatt for overgrep, gjør meg fysisk kvalm.

Tenk om jeg overså noe? Tenk om jeg bare feide det litt til siden og la det i kurven for "språkvansker" eller la en plan for litt ekstra jobbing med sosial kompetanse? Tenk om jeg var den h*n stolte på, men ikke fikk responsen h*n ville fra? Skummelt.

En ting jeg savner er at ansatte i barnehagene og skolene kurses grundig i dette. Læres opp til å se tegnene, ta de på alvor, og si ifra heller ti ganger for mye enn en gang for lite.

Pappahjerte

22.01.2017 kl.12:15

Tusen takk for fin kommentar. Vet at Stine Sofie-Stiftelsen har et kursopplegg ment for barnehager og håper at dette kan bli en ting som blir langt mer utbredt for som du sier, så er det sikkert ikke så lett å se signalene, men kanskje det kunne vært lettere med litt kursing og kompetanse :-)

Anne Brita

25.01.2017 kl.08:38

Sterk lesing, gjør vondt i hjertet.

<3

Ida

11.02.2017 kl.00:15

Det er helt sjukt at dette er ett helt år siden allerede. Kom på det da jeg så datoen, i tillegg til da Christina skrev at Gustav har bursdag om få dager, og ja, husker at du skrev om at han fylte fire et par dager etter dette ble publisert. Det føles skikkelig rart at det har gått et helt år. ❤

Pappahjerte

11.02.2017 kl.21:26

Tenk det. Et helt år?! Det er vanvittig. Men takk for alt du har gjort for så mange <3 Og håper at jeg med din styrke i ryggen og SS-stiftelsen på laget kan klare å utrette store ting i 2017 <3

Skriv en ny kommentar

Norske blogger   Follow on Bloglovin        Bloggist.no - Toppliste for bloggereBloggist.no - Toppliste for bloggere  
hits