Gjeddefiske – et lite avbrekk for travle pappaer

Som travel småbarnsfar må man ta vare på han far oppi det hele også. Derfor rev jeg med meg min gode venn Simen, som for tiden er grøtgeneral og pappapermsdirektør, for en dag med adrenalinfylt avbrekk. Gjeddefiske en ingen lek, men en sport for ekte mannfolk med hår på kassa og nerver av stål. En nobel kunst, et stykke verdensarv, et håndverk, en livsstil. Typ.

Gjeddefiske, here we go!

Det er få ting som er så spennende, intenst og skummelt som gjeddefiske. Man sitter i en liten robåt med en stang som føles som et sugerør, mens ferskvannets krokodille svømmer rundt deg og venter på et øyeblikks svakhet for å angripe. Og det gjør den. Jeg har sett gjedder angripe wobblere som er nesten like store som dem selv. Og da mener jeg virkelig helt… altså, se for deg en person på 185 cm som prøver å spise en person på 170 cm, det blir vel størrelsesforholdet. Helt sinnssykt. Men så snakker vi også om den glupske rovfisken, ferskvannets skrekk, innsjøenes mare, tjernets forvokste piraya, elvenes dødsengel, sivets ulv… gjedda.

Som du vil se fra bildene, så har jeg med årene blitt rett så klok.

Hjertepyntet rundstykke ble bakt på morgenkvisten før arbeidsdagen på fredag, hvilket gav meg akkurat nok “wife cred” til at søknaden om fisketur ble innvilget i siste liten. Godt at det fortsatt finnes albuerom for litt smakelig korrupsjon i norske parforhold. Med en formiddagstur på lørdagen innvilget, gikk jeg tidlig til sengs på fredag, men så skjedde selvfølgelig det som IKKE skal skje.

Våknet opp (av meg selv merkelig nok…), spratt ut på badet, fikset meg, løp ut på kjøkkenet og tok noen raske leiver før jeg rasket med meg båtbatteri, stenger og alt som hører til og hev meg i bilen. Sendte melding til Simen om at jeg var på vei, men fikk ikke svar. Akkurat da jeg rygget bilen ut av garasjen så jeg på klokken og så at den var blitt halv. Jeg forbannet min sløvhet, for jeg hadde lovet å være utenfor hos Simen til halv. Problemet oppdaget jeg først 10 sekunder senere, da jeg gned meg i øynene en gang til. Den var ikke halv syv. Den var halv tre. På natta. Sånn atte…

Fire timer senere prøvde jeg igjen og denne gangen klaffet alt. Vi kom oss av gårde og suste i rekordfart den lille turen fra Oslo opp til “the promised land”: Kongsvinger. En liten strek i regningen var det selvfølgelig at båten var fylt til randen med vann, som igjen hadde fått et ufint islas over seg, så etter 20 minutter med haling, dytting, lensing og skuffing, var vi klare for gjeddefiske. Ut på bøljan blå, skru på den lille påhengsmotoren og KNEKK! Knekk? Det skulle være prutt, prutt, prutt, ikke knekk?

Så da var det å padle seg tilbake til kai og ja, bær med meg nå, prøv å forstå gleden i følgende situasjon. Vi har altså stått opp midt på natten for å dra å fiske, kjørt helt til Kongsvinger, nesten frøset av oss fingrene for å tømme båten med vann og deretter knekker altså festet til motoren. Båten er lånt av min tante og onkel, som har vært så elskverdige å stå opp for dagen når vi slukøret padler oss til kai etter 10 minutter på vannet. Vi tenker at kanskje det finnes en mikroskopisk mulighet for at de kan hjelpe oss. Følgende skjedde.

Meg: Onkel, vi har et ørlite problem her…

Onkel: Javel, hva da?

Meg: Nei, altså festet til motoren har knekt, så vi tenkte å spørre deg, siden du er en handy man av dimensjoner: Du har ikke noen anelse om hvordan vi kan få løst dette? Noe supersterkt lim? Kanskje en planke vi kan bore gjennom eller-

Onkel: Vi har en kliss ny påhengsmotor som bare står inne i boden her da…

Og med det kunne jakten på gjedda starte! Med tiden har vi fått så rikholdige bokser med rariteter i jakten på havets gråbein, at vi bare kaller utstyrsboksen for “den store asken med julpynt” (reference win!) og med alt vårt utstyr på plass var jakten i gang, det var oss mot gjeddefaen.

Selv om det ikke ble noen store rugger denne gangen, så hanket vi inn en rekke flotte gjedder, men som de gentlemen vi er, så praktiserer vi i all hovedsak “catch and release”. Med visse unntak da, for to stykk av middels størrelse fikk et ublidt møte med diverse skarpe gjenstander og endte sine dager som gjeddekake senere på kvelden. Kan for øvrig anbefale gjeddekaker! Har alltid vært over middels skeptisk til gjedda som matfisk, men det ble faktisk helt utsøkt! Kan for øvrig tipse om at det kan være veldig lurt å se noen videoer på youtube om hvordan man fileterer gjedde før man setter i gang med matlagingen, for det kan være noe skikkelig svineri å fileterer gjedde. Jeg gikk for metoden vist i denne videoen.

Og resten er historie… NEIDA! For på disse turene er det ALLTID, uten unntak, alltid, alltid, et eller annet som bajser seg skikkelig. Og… tilfeldig eller ikke, det er oftest meg det går utover. Har jeg knekt fiskestenger med bildøra? Ja da. Har jeg reist på gjeddefiske og kommet ut i båten med utstyr som viser seg å være ødelagt? Jessør. Men ikke denne gangen, siden det var årets siste tur, så lå det i kortene at det måtte noe skikkelig faenskap til for å gjøre jobben. Kids, lær følgende, skriv det gjerne ned: ALDRI si “okei, bare en siste gang”. Hvis du skal ta et siste hopp for sesongen, en siste øl før du drar hjem, et siste… hva enn det måtte være: just don’t. Det løker seg alltid. I mitt tilfelle skulle det vise seg at stangholderen min ikke synes det var noe særlig poeng å holde igjen stanga mi med mer enn middels, halvhjertet kraft, så når pike-skjeen satt seg fast langs bunn mens vi dorget forbi en gammel beverdam, ja da tok det 3,2 nanosekunder, fra jeg brølte ut: Å f*** stanga mi sitt-, til hele sulamitten lå på havets bunn. Men jeg tok det med godt humør jeg altså. Kliss ny stang, kliss ny snelle med kliss ny sene og kliss ny dorgeskje… ja da. Armene i kors, senke seg ned i båten og surmule som en 14 år gammel hestejente i 20 minutter, men så gikk det greit igjen. I sånne tilfeller har jeg egentlig lært meg til å tenke at man rett og slett bare betaler for erfaringer her i livet. På den måten så er ingenting forgjeves og på en måte, så er det faktisk litt godt å huske i tider der fiskeutstyr fyker over båtripa og svever av gårde som et av spydene til Andreas Thorkildsen. En stor kaffekopp, ferskt brød med brunost og en klapp på skulderen hos onkel og tante, så var fiskestanga glemt og kun den gode historien gjensto. Sukk… Ved Gud som jeg savner den stanga. Beste fiskestanga jeg noensinne har eid. For spesielt interesserte, så er det altså den blå stanga av de to i bildet under. Nå er det bare den gamle ørretstanga med reservesnella som gjenstår. Hei vent, Stram Linehttp://www.stramline.no ser ut til å ha høstsalg? Oy, på tide å kjøpe nytt! Glede! Hello fiskestæsj, adjøss blogg!

/high-five

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg