Hvorfor jeg begynte å blogge? Det er faktisk en ganske fin historie om livets mange tilfeldigheter 🙂
(Teksten under er hentet fra boka mi “Pappahjerte – fra ungkar til far”)
Det hele startet med at frøkna i huset ønsket seg en ny kaffemaskin. På en av mammasidene hun ofte stakk innom på nettet ble det arrangert ukentlige skrivekonkurranser der vinneren stakk av med en flott premie. Min kjære hadde mange ideer til tekster på lager og ventet bare på den rette anledningen. Etter flere uker med premier som sminkeprodukter og andre ting hun ikke ønsket seg, dukket den endelig opp. Kaffemaskinen som hun hadde siklet på.
I konkurransen etterlyste de historier fra fødselen og hvordan man opplevde å bli forelder. Selv om frua tenkte å sende inn sitt eget bidrag fikk hun en idé om at jeg burde skrive min egen versjon av hvordan jeg opplevde å bli far. Det måtte jo være ting jeg kunne skrive om med tanke på hvor mange følelser som hadde veltet ut av meg på så kort tid. Siden jeg tross alt jobbet som tekstforfatter la hun sin lit i at min historie kunne slå an.
Jeg var vel ikke helt overbevist, men hadde litt ledig tid kvelden før konkurransen ble avsluttet og skrev ned akkurat hvordan jeg opplevde å bli far. Om hvordan jeg gikk fra barnehater til puddingmyk pappa av verste sort. Etter hvert som ordene falt ned på arket så jeg at det bare ble mer og mer følelsesladet, åpent og ærlig. Jeg la sjela mi i den teksten og alt som ble skrevet kom rett fra hjertet. Jeg leverte teksten over til min kjære som tok den med seg i sofakroken for å lese.
10 minutter senere kom hun tilbake med tårer og verdens største stjerner i øynene. Hun mente det var det beste hun hadde lest noensinne. Hun var dessuten hellig overbevist om at kaffemaskinen var bænkers.
Jeg har alltid vært min egen verste kritiker og var ikke helt overbevist, men jeg sendte inn teksten morgenen etter, bare minutter før fristen gikk ut. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Redaktøren mente det var noe av det beste hun hadde lest på lenge og kåret den umiddelbart til vinner av konkurransen. Kaffemaskinen var i boks! Men det skulle vise seg at kaffemaskinen vi vant kom helt i skyggen av noe annet. Responsen.
Da teksten ble lagt ut på nettet skjedde noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Viral spredning av dimensjoner. I løpet av få timer haglet det inn tusenvis av anbefalinger, kommentarer, lovord og meldinger om tårer som rant i strie strømmer. Der og da gikk jeg inn i en slags euforisk lykkerus som jeg ikke forsto stort av. For hver gang jeg gikk inn og sjekket teksten på nettet hadde det dukket opp enda flere rørte tårer og anbefalinger.
Responsen tok meg helt på senga og jeg gikk bare rundt og smilte fra øre til øre. Jeg klarte ikke helt å forstå hva som foregikk, men likevel innså jeg at jeg muligens hadde noe. Redaktøren for mammasiden lurte på om jeg ville begynne å blogge for dem og meldinger fra gamle bekjente ramlet inn på sosiale medier og mail.
Alle de som trodde at jeg bare var en oppmerksomhetssyk klovn hadde sett at det var mer til hunden enn bare hårene. Smilene satt løst, lovordene likeså. Dette fikk meg til å innse at det var som min mor hadde sagt: Det fantes få pappabloggere der ute. Det er ikke så mange menn som tar til orde for papparollen i det offentlige rom og tør å by på myke sider ved seg selv.
Det er liksom noe feminint over det. Menn flest skyr slikt som pesten, man vil jo ikke fremstå som sårbar og svak. Huff, Gud forby. Det fikk meg også til å innse at mange trenger å høre hvordan det oppleves for oss menn å bli pappa for første gang.
Vi menn har en tendens til å holde følelsene stengt på innsiden og slike ting blir sjelden pratet om. Vi har ofte sterkere følelser enn vi forteller om til våre kjærester, venner og familie, men det er så vanskelig å få det ut. Det betyr at det sitter mange kvinner der ute som kanskje ikke vet hva mannen egentlig føler eller om han føler noe i det hele tatt etter at han ble far.
Det gjelder selvfølgelig ikke for alle, men som en generell hovedregel så er nok menn mer følelsesløse utad enn kvinner. Man trenger vel ikke å være noen ekspert for å komme med en sånn hypotese.
Plutselig hadde jeg åpnet opp en dør jeg ikke visste at fantes og på den andre siden ventet en helt ny verden. Jeg skjønte raskt at noen trengte å gi den moderne mannen en stemme. Noen måtte gi dagens fedre en stemme. Noen måtte gripe mikrofonen og snakke fatterns sak, fortelle om våre tanker, følelser, gleder og frustrasjoner. Noen måtte ta ansvar for de mennene som ikke tør å åpne seg for verden. Noen trengte å fortelle nybakte mødre der ute hvordan vi menn opplever tilværelsen som nybakte småbarnsforeldre fra en manns perspektiv. Og den noen så ut til å være meg.
Få dager etter at kaffemaskinen kom i hus, dro vi på sydenferie. Hele uken gikk med til å diskutere tanker og ideer om pappabloggen frem og tilbake. Jeg snakket hull i hodet på min stakkars kjæreste som hadde mer enn nok med å overleve i den grancanariske varmen. Vi rullet rundt på den lille pjokken vår gjemt under solskjermer og solkrem mens vi pratet om hva bloggen skulle hete, hva den skulle handle om og så videre.
Jeg skrev side opp og side ned med notater og ideer. Det begynte å gå opp for meg at jeg muligens hadde noe å fortelle verden tross min egen initiale skepsis. Alt jeg nå manglet var et passende navn. Så jeg gikk tilbake til teksten som hadde startet det hele, teksten som hadde vunnet oss en kaffemaskin og sparket i gang drømmen om en pappablogg. Og der fant jeg det. Ordet som definerte alle mine tanker, ideer og følelser i ett eneste ord.
Pappahjerte.
/ … og resten er historie 🙂
OBS: Teksten som omtales her og som ble startskuddet for denne bloggen, finner du her –> Min Historie
