For det er noe med gullkorn fra små barn. Store tanker fra små hoder fulle av undring. De har så fine og annerledes perspektiv på ting. Kommer opp med ord og tanker som vi voksne gjerne ser rett forbi.
Det trenger ikke være om små ting heller, ofte faktisk motsatt. Man tror man er i selskap med et lite barn, men så plutselig lirer de av seg spørsmål om planeter, solsystemer, livet og evigheten. Så sitter man der svarskyldig og gaper som en karpefisk.
Og da denne dukket opp i facebook-feeden min i dag, fikk jeg bare så utrolig lyst til å dele den med dere. Både fordi jeg synes den var veldig søt, men også for å minne om at små barn har store tanker de også. Og det er gjerne på sengekanten om kvelden at man får de herligste tanker om de rareste ting.
For det er så fint å ha det bra, når det egentlig ikke skjer stort. Når man bare er sammen i stillhet. I en bil på vei et sted, i en sofa på vei mot ingenting. Bare kjenne på kroppen at det er godt å være sammen. Trenger ikke være mer enn det egentlig. Bare være nær.
Jeg merket det faktisk i går kveld da jeg sto på kjøkkenet for å rydde litt. Christina var oppe, jeg var nede og plutselig kjente jeg at jeg savnet det lille ospeløvet. Gledet meg til å se henne igjen.
Det er ikke verst når man ser hverandre stort sett dagen lang. Bor sammen, lever sammen, jobber sammen. Likevel blir det visst ikke nok. Det må være et godt tegn 🙂
Misforstå meg rett, vi er ikke sånne klisjékvalme folk som kaller hverandre sussebass og tegner hjerter til hverandre dagen lang. Vi krangler og klager og tisser med døra åpen.
Noen ganger har jeg bare lyst til å kaste henne ut etter buksehempa, andre ganger kjenner jeg selv at jeg er en plagsomt irriterende drittfyr, men vi har noe ekte. Noe som stikker langt dypere enn tomme doruller og størknet grøt i kjelen.
Vi liker å være sammen. Sammen om barna, sammen om livet, sammen om å være sammen. Og det er fint det. Det er godt å være sammen. Trenger ikke være så mye mer enn det.
Må ikke hoppe hånd i hånd i fallskjerm eller gifte oss på toppen av Eiffeltårnet. Kan også bare være en stille stund uten en eneste baguette i sikte. En liten tur i skogen uten niste.
Et lunt smil, et kjærlig blikk, en felles forståelse. En varmende kopp, en liten vits, et kjærestepar i gamledager på vei over fjorden på Bastøyfergen.
Det var ikke meningen å bli så sint på deg. Men du må forstå: Jeg har ting å gjøre. Jeg kan ikke stå her og krangle med deg hele dagen! Kan det være så vanskelig å forstå?
Over tretti minutter tok det, men du nektet å gi deg og rikket deg ikke så mye som en tomme! Er det rart man blir forbannet?!
For vi er faktisk to om dette og det handler om å møtes litt på midten. Jeg kjører barna i barnehagen hvis du måker snø. Er ikke det en grei deal? Eller vil du bytte kanskje? Nei, nemlig. Du kan ikke kjøre bil engang!
Men neeeei da, du skulle være såå fin på det. Gidder ikke måke snø nå.
– “Kan du se til h**** å måke den j**** snøen?!” sa jeg.
Måk sjæl, sa du.
Så må jeg bruke nærmere tre kvarter, mens kaffen blir kald og ungene rastløse, på å krangle med deg. Og du bare står der med hendene i kryss og henger med geipen. Gidder ikke starte. Gidder ikke prøve engang!
10 minutter er greit. 20 minutter er på grensen. 30 minutter uten så mye som et pip – er det rart at man klikker i vinkel til slutt? Det er tidlig morgen, det er bikkjekaldt og jeg vet vel for pokkern ikke hva som feiler deg!
Så jeg kalte deg ting. Stygge ting. Tror kanskje jeg sparket til deg også. Sorry for det.
Du har all rett til å være sur og i etterkant angrer jeg skikkelig. For til slutt så du jo faktisk min side av saken og ble med likevel. Og du var fantastisk!
Aldri har jeg sett noen måke snø så fort, og før jeg visste ordet av det var gårdsplassen som ny. Selv naboen ble så imponert at hun ville låne deg bort til seg. Og du takket velvillig ja.
Selvfølgelig gjorde du det, for det er bare sånn du er. Og det var først da jeg innså hvor fantastisk du er. Jeg som bare minutter tidligere truet med å kaste deg på dynga eller gi deg bort på finn. Plutselig var jeg som forelsket igjen.
Så unnskyld for at jeg klikket og kalte deg stygge ting, det skal aldri skje igjen.
Litt sent ute til Valentines Day? Ingen fare, jeg har funnet den perfekte gaven ❤️
Og nå tenker du sikkert at dette lukter spons og produktplassering lang vei, men neida. Dette er bare et tips fra meg til deg for å sikre 10 av 10, terningkast 6, douze points og trampeklapp fra din kjære i dag.
For selv om Christina og jeg egentlig ikke er sånne Valentines-folk, så er det fint å bruke dagen til å gi noe fint likevel. Materialistiske goder er bra det altså, skal ikke kimse av en blomsterkvast og et kort med klisjéfylt påskrift av typen:
“Jeg bor på jorden, men du er min verden” eller “Æ er den viktigste bokstaven i kjærlighet, fordi Æ elske dÆ”
… men ingenting kan måle seg med ting som planter seg rett i hjertet. For hvem bryr seg om bamser og smykker når man kan gi noe som virkelig betyr noe?
Jeg har nemlig funnet den perfekte gaven å gi en frynsete småbarnsmor i år. En gave ikke bare til henne, men til noe langt langt større.
Til de der ute som trenger det mest.
Til de som kanskje aldri vil forstå kjærlighet.
Et lite bidrag til en veldig stor sak.
Et lite plaster på et stort sår i hjertet.
Et bidrag til Stine Sofies Stiftelse og deres arbeid for en barndom uten vold og overgrep.
Etter suksessen med Elsa-kaken til lillesnuppas bursdag i høst, tenkte jeg nemlig det var på høy tid å brette opp ermene igjen. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt, og siden det var Pluttadorens tur gikk tankene raskt til Pokémon.
Jeg søkte litt på nett, fant en kake som virket perfekt og satt i gang. Jubilanten meldte ifra om at både jordbær og vanilje sto høyt i kurs, så valget falt på bløtkake. Men klarer jeg å lage en kake som ser minst like bra ut som den smaker? Utfordring akseptert.
Til kjøkkenet med seg!
Jeg hadde selvfølgelig glemt å tenke på at alt som ser enkelt ut på youtube, sjeldent er det. Ikke hadde jeg lagt inn nok tid til innkjøp av rare ingredienser heller, så da tuppa på youtube brukte både knallrød og ravnsvarte sukkerfondant, hadde jeg selvfølgelig ingen av disse tilgjengelig.
Men armert med blind optimisme og mye konditorfarge tenkte jeg at det ikke ville by på nevneverdige problemer. Det ville det..
Kun hvit sukkerfondant? Null stress! I fix (sa den urutinerte kakebakeren)
Ikke bare det, men når Trine Sandberg sier “dynk sukkerbrødet i eplejuice”… Hva betyr det? Dynk? Hva er det for en måleenhet?! Snakker vi da om å senke hele sukkerbrødet i en bøtte med eplejuice eller er det mer som en prest som dypper en baby i et vievannskar?
Hadde ikke klokken vært 01.15 om natten, skulle jeg ringt henne og prompet i røret. Dette med å bake om natten, er noe jeg virkelig ikke kan anbefale forresten. For når man baker sent og med kniven på strupen, glemmer man ting. Som å faktisk huske å bruke det laget med vaniljekrem man har brukt en time på å lage fra scratch…
Pappas hemmelige hjelper leverer 🙂
Kaken endelig ferdig montert! Vaniljekremen…? Å ja.. <valgfritt f-ord>
Også kan det være greit med litt ekstra tålmodighet når man jobber med sukkerfondant… Den sprekker opp, den tørker og den nekter å la seg farge. I mangel av rød sukkerfondant, prøvde jeg selvfølgelig å male den hvite fondanten etter at den var lagt på kaken. Det gikk kjempedårlig.
4 strøk og en halv liter med konditorfarge senere, så den røde halvdelen av kaken ut som et åsted.
Jeg skal innrømme: Det gikk med en ganske karslig mengde banneord i den prosessen. Ord som ikke tåler skriftlig gjengivning 😉
Det startet så bra. Barna var med og alt var bare harmoni.
Men bare vi holder den rød siden litt vekk fra kameraet, så går jo dette helt knall x-)
Med Pikachu-figuren som skulle på toppen, selve kakens pièce de résistance, gikk det faktisk overraskende bra. Det var nemlig her jeg lærte at det faktisk går an å farge hvit sukkerfondant! Men med store mengder konditorfarge og enda større mengder melis.
Å forme, kutte og male en tynn, sprø og porøs Pickahu-figur i ulike farger mens barna løper rundt beina dine og gjestene er 10 minutter unna, viste seg derimot å være en gedigen prøvelse. Men det gikk. Ja vel, så mistet figuren et øre og en fot i prosessen, men noen operasjoner senere var han så god som ny. Ish 😉
Bare litt blod på snuten, ikke noe stress det x-)
At hele den røde halvdelen av kaken så ut som et blodbad var kanskje en ørliten strek i regninen, men alt i alt er jeg superfornøyd med å i det hele tatt komme i mål.
Og smaken? Det kanskje aller viktigste, tross alt? La oss bare si: Den smakte som velsignelser og enhjørning-pels, servert av harpespillende engler på en seng av fløyel. Bursdagsbarnet selv var dessuten strålende fornøyd med kaken vi hadde bakt, og da er all banning og baking ut i de små timer plutselig verdt det 😀
30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.
Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.
Men så kom du.
Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.
Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.
Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.
Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.
Og det er 6 år siden i dag.
Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.
Tenk så deilig å ha alle svarene, ikke måtte lure på noe. Og sånn hadde jeg det for nøyaktig 6 år siden i dag. Jeg visste alt.
Trengte ikke noen skinnhellige småbarnsforeldre til å fortelle meg at jeg ikke visste hva kjærlighet var før jeg fikk egne barn. Joda, så skulle vi ha barn, Christina og jeg, men det ville jo ikke endre stort. Skulle fortsatt være samme fyren, bare med en liten person ved siden av meg. Ikke noen stor greie, det.
Å få barn skulle ikke endre meg, ikke et sekund. For var det én ting jeg ikke taklet, så var det tanken på å bli sånne folk. Du vet, sånne som én dag er kule, men så plutselig flytter de ut av byen, får seg hage, gjerde, hund og blir sånne folk. Som bruker Facebook til å spørre om de kan få låne en pulk i helgen.
Som snakker om barn slik andre prater om jobb, hobbyer og andre viktige ting. Som om barna liksom er en del av dem selv. Hallo, barn er selvstendige personer, du trenger ikke å omtale dem som smykker limt til kroppen din. Ta det helt rolig, det er bare barn.
Jeg gleder meg til å få mitt eget barn altså, tror jeg, men for nå er de bare brysomme desibel på bussen hjem. Og sånn vil det jo alltid være. Ingenting kommer til å endre seg bare fordi jeg får mitt eget barn som skal sitte og lage et helvete på bussen. Jeg endrer meg da ikke av den grunn. Jeg har mine holdninger og verdier, jeg vet hva jeg står for.
Det er bare et barn, jeg forblir den samme. For jeg skal ikke bli en sånn som flytter ut av byen og blir en småbarnsforelder. Noe så ekkelt. Skal bare ha barn, jeg. Endrer ingenting det.
Og sånn hadde jeg det for 6 år siden i dag.
For 6 år siden i morgen skulle jeg derimot innse at alle svarene jeg hadde…
20.09: Enig med Hans Petter. Jeg kunne også funnet på å gråte under en opera. Hvis jeg satt fast i tyggegummi og ikke kom meg ut døra fort nok… #jesuistrommehinne
20.17: Låt 1, Tone Damli – Come back to me Næmmen jøss, er dette Tone? Synes verken stemmen eller komposisjonen minner stort om Tones komfortsone. Og jeg digger det! Dette funker skikkelig for meg, med akkurat passe countryknekk i stemmen på refrenget og med et umiskjennelig hint av “landeplage på radioen mens du kjører Norges på tvers i cabriolet”-faktoren som etter hvert har blitt Tones signaturtrekk. Terningkast: 4.
20.18: En som ikke aner at en godbit er nært forestående:
20.20: Må være rart for Christel å late som om alle disse tingene fra barndommen faktisk har skjedd, når alle vet at hun har vokst opp i et romskip. For den stemmen er utenomjordisk og helt klart ikke fra en liten plass i Nord-Norge. Nord-Mars, muligens.
20.24: Låt 2, Silya – Please say Silyas stemme er faktisk helt på høyde med Christel i utenomjordisk-faktor, men på litt ulik måte. Kanskje bare ulike planeter. Men fy søren for en formidlingsevne. Det er så ektefølt at det kjennes rett gjennom skjermen. Når det er sagt… Må dessverre meddele at jeg synes det ble litt kjedelig i dag. Rørende stemme til tross, det gir meg liksom ikke så mye mer. Terningkast: 3.
20.26: Lurer på hvor Silya kjøper klær hen.
20.31: Dentastix-party på gang 🙂
20.34: Noterer meg at selv i ung alder var Christel igang med å klappe den usynlige katten som til stadighet ligger foran henne x-)
20.42: Låt 3, Hans Petter – Come on Sorry altså, men dette ble altfor nasalt og ugreit for øret. Liker ikke den skarpe soundet av skramlerock og føler at denne versjonen kunne trengt en Nei-mann i studio til å ta den tøffe samtalen med Hans Petter underveis. Ikke meningen å være surmus, men dette er med ganske god margin den sangen jeg liker dårligst så langt i år. Terningkast: 1.
20.57: DEL 1 SLUTT. Synes det har vært lite å hoppe i taket for så langt, men håper del 2 inneholder like mange godbiter som en nystekt rosinbolle.
21:45: DEL 2 – endelig i gang! Herregud, man rekker jo å male to strøk på hele fasaden i løpet av den pausen der. Gud bedre. Men men, nå blir det show!
21.48: Låt 4, Claudia Scott – Finding gold Jeg visste at det bare var snakk om tid før Claudia og jeg skulle klaffe som to hjerteklaffer, og den kvelden ble i kveld. Jeg kommer ikke til å gå fra Christina riktig enda, men dette er et godt steg i riktig retning for Claudia og meg. Mer trøkk og særpreg og uten den kjipe bismaken av samlebåndscountry som før. Hennes beste til nå for min del. Terningkast: 4.
21.56: Låt 5, Tshawe – Milestone En tydelig emosjonell Tshawe med afrikanske rytmer og hjerte på utsiden – dette er elsk. Altså virkelig. Ble bare sittende som Tor Endresen og riste anerkjennende på hodet med øynene igjen og nyte. Ingen tvil, dette var ekte. Jeg kjøper at han dedikerer dette til faren og det kjennes som et slags verdig farvel fra en sønn med en historie å fortelle. Nei Tshawe, du får ta denne hatten her – den er din. Terningkast: 6.
22.04: Låt 6, Tor Endresen – Conquer Ingen tvil: Det er bra stemme på den mannen! Og synes han er utrolig flink til å komme opp med nye, ulike versjoner hver gang. Litt sånn touch av 80-powerballade i dag og det er ikke feil. Absolutt ikke feil. Må være moro å være Tor og kunne dra låter akkurat dit han vil, mannen dekker jo hele spekteret med letthet. God rack, bra rock, flink Tor. Terningkast: 4.
KONKLUSJON: Synes DEL 1 var litt treig i dag, men DEL 2 leverte. Likte faktisk alt i del 2, men ingen over og ingen ved siden, sant og si ingen egentlig i nærheten av Tshawe i dag. Fy flate.
Teo var mest fornøyd med Dentastix i dag og far må tilbake til å bake en bursdagskake som på ingen måte baker seg selv. Så håper jeg marispan og konditorfarge oppfører seg, ellers blir det å døgne på kjøkkenet 😉
Pip ? pip ? pip ? pip! Alarmen uler som kåt katt i parringstiden. Vi sperrer opp øynene og ser på hverandre. To timer til sending!
En rask dusj, en økologisk frokost, en svipp gjennom Oslos gater og plutselig står man der. Ansikt til ansikt med Finn Schjøll. Fy flate for en pen mann.
Et venterom fullt av spennende mennesker og jeg tør ikke prate med noen av dem. Ikke i dag. Jeg har mer enn nok med ospeløvet ved min side. Rolig som gjedda i sivet på overflaten, men under topplokket er hun som gelé i stiv kuling.
Jeg hilser på Christel Alsos. Tør egentlig ikke, men hun la igjen en kommentar på Instagrammen min for noen uker siden, så tør litt likevel. Viser seg at hun er like hyggelig i levende live som stemmen er magisk.
Plutselig sitter jeg halvannet skjerf unna Lissie. Lissie! Jeg var på konserten hennes i går, har hørt så utrolig mye på musikk, har så veldig mye på hjertet. Tør ikke si et ord. Ikke så fryktelig glad i smalltalk, og enda mindre på engelsk. Så jeg kjedeslurper kaffe til vi blir vinket inn. Gjedda virker iskald.
Og det går så bra! Jeg babler i vei som vanlig og lar munnen gå mens hjernen tar en pause, men passer på å dytte Christina ut på glatta også. Hun får ikke lov til å gå fra studioet med bare énstavelses-svar. Ikke søren.
Pønta sæ!
Ospeløvet rigger seg til med sin nye favoritt-Peter x-)
Og plutselig står man på gata igjen. Festen er slutt nesten før den er over, og ute er alt som vanlig. Folk sklir på glatta, prater med utestemme i telefonen, fyrer opp røyken før de kommer seg av bussen.
Det slår meg alltid hvor rart det er at livet går sin vante gang når man er midt oppi noe veldig spesielt selv. Som om hele verden burde stoppet opp og holdt pusten sammen med deg. Men de gjør ikke det. Ikke en fjert blir holdt igjen.
Og plutselig er man hjemme igjen. I sofaen. Med Paw Patrol på volum 12 og barna på volum 25 😉
Men men, det blir ikke akkurat noen vanlig helg uansett. Ikke på noen måte. Spesielt ikke fordi jeg selvfølgelig har tatt meg vann over hodet på kakefronten.
For på søndag er det voksenbursdag for El Pluttador og jeg har sett meg ut en Pokémon-kake som skal til pers. Problemet er bare at man selvfølgelig ikke har alle de kaketingene tilgjengelig som hun polske snuppa på youtube har, så her blir det å eksperimentere seg frem til et resultat som overlever en nybakt 6-årings kritiske sans.
