Hvis Kate var Christina hadde det ikke vært noen rød kjole eller man som en nygredd sirkushest.

Ingen vind i håret eller håndledd med knekk.

Ingen perleøredobber og definitivt ikke et smil verdig hele verdens forsider.

Nei.

For hvis Kate var Christina ville hun kommet ut i rullestol, sur, trøtt og gusten. Drapert i en flekkete sykehusskjorte, crocs og voksenbleier. Sittende på toppen av en råflott hemoroidepute.

Med en kropp som har vært gjennom en krig og et smil som har gått i hi. Hun ville ganske sikkert sovnet underveis og gjort skam på det skinnhellige bildet av en mirakuløst perfekt fødsel.

Det ville ikke vært mye å dekke forsiden med og pressen måtte nok belaget seg på å vente en 3-4 uker for et brukbart bilde.

Men det ville vært ekte og et langt mer representativt bilde av virkeligheten for mange.

For bildet av Kate, William og den nyfødte prinsen på trappa, smilende og fornøyde, klare for hjemreise og halvmaraton bare timer etter fødselen, er nok dessverre en utopisk virkelighet for mange.

Selvfølgelig ser man for seg at det er sånn det fungerer. Bare svinge innom sykehuset for å ploppe ut en unge, og så hjem igjen før tacoen blir kald.

Men å føde et barn er noe ganske annet enn å bake et brett med boller. Det er et menneske som skal presses ut av et annet menneske.

Det er blod, tårer og slit. Det kan holde på i dagevis og presse deg til kanten av det du takler. Det kan være en tur til helvete og tilbake, og det kan kreve tunge medikamenter for å få deg gjennom.

Så bare husk det. Ikke ha urealistisk høye forventninger bare fordi det ser fint ut på TV. Kanskje kommer du ut av fødestua som Kate, en sjelden enhjørning som danser på roser, men mest sannsynlig ender du opp som Christina. Vond, hoven, mørbanket og sliten.

Men lykkelig.

Med vennlig hilsen,
En liten dose virkelighet 🙂

Vi sitter rundt middagsbordet, spagetti og kjøttdeig er servert. Praten går om løst og fast. Mamma forteller om sitt gamle favorittband, Dave Matthews Band, mens pappa lurer på hvor de gamle pokersjetongene har tatt veien.

I bakgrunnen surrer musikken på lavt volum og brødrene fra Trofors mjauer i kor.

Pokersjetongene ja, de hadde vært fine å ha nå. Kanskje i et av kryploftene?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg mistenker at vi har kastet dem, men Christina er fast bestemt på at vi la dem i et av kryploftene. Det mest rotete av alle tre.

– Ah søren, sier jeg, da må jeg flytte på den gigantiske boksen med LP-er.

Plutten titter opp fra tallerkenen med munnen full av kjøttdeig og spagetti.

– LP, hva er det?

Han ser på meg, men Christina tar ordet:

– Hehe, LP er liksom som en stor, svart CD.

Han stopper å tygge mens han tenker seg om.

– Javel. Men altså.. CD, hva er det?

Vi ser på hverandre, så fniser vi litt. Da vi var ungdom var CD-er det raffeste man kunne få tak i, men nå er de som dugg for solen.

– Altså.. Da vi var yngre så hadde vi ikke Spotify eller youtube. Vi kunne ikke bare spille av musikk rett på telefonen, men vi måtte kjøpe den på en CD. Da kunne man enten kjøpe en single, som inneholdt én eller to sanger og kostet ca. 30 kroner, eller så kunne man kjøpe et helt album på 12-15 sanger, og det kostet rundt 170 kroner.

Spagetti- og kjøttdeigkjeften går monotont mens han stirrer rart på henne. Dette var et underlig konsept.

Hun fortsetter:

– Dessuten kunne man jo ikke bare kjøpe en CD hvor som helst. Å nei, du! Så hvis Marcus og Martinus hadde gitt ut en ny CD, måtte du reise helt inn til byen for å kjøpe den i en musikkbutikk, før du reiste hjem igjen og satt den inn i en CD-spiller.

Mens jeg hører henne somle seg videre gjennom 20 år med teknologisk utvikling til et menneske som ikke ser ut til å verken forstå eller bry seg stort, slår det meg at dette er en samtale jeg ikke haddet sett for meg at man skulle ha før om 200 år.

Men så fort har altså utviklingen gått. LP, kassett, CD og minidisc, alt unnagjort på bare noen få år.

Ikke bare det, men jeg innser også at i hans øyne fremstår vi nok som eldgamle. Vi kunne like gjerne snakket om de fantastiske egenskapene ved en kvass steinøks eller et makeløst stykke flint.

Jeg ser på blikket hans at han har falt av for lengst. Og jeg klandrer ham ikke, for han kan umulig forstå noe av dette. Jeg skal akkurat til å redde ham fra et påbegynnende foredrag om minidiscens mange fortreffeligheter, da han plutselig bryter inn:

– Men mamma… Marcus og Martinus lagde vel ikke musikk når DU var liten?

Og mer enn det trenger han egentlig ikke si, for jeg skjønner hva han mener.

Nei da, kompis, Marcus og Martinus lagde ikke musikk i steinalderen x-)

Et gledelig gjensyn med relikvier fra en tid da brente CD-er var verdt sin vekt i gull x-)
 

/ Juba jubaaaaa!

Når det er mer plast enn hvitveis i skogen, er det på tide å ta ting på alvor.

For i går var ungene og jeg på tur i Bøkeskogen. Bare en koselig liten tur for å plukke årets første hvitveis i den fantastisk vakre skogen.

Men det første som møtte meg, lenge før jeg så snurten av en eneste veis, var plast.

Først så det ikke ut som stort, men når jeg først la merke til det så innså jeg at det var plast overalt!

Gamle snusbokser, godteri-innpakning, plastposer, drikkebeger, sugerør og mye mye mer. Så jeg begynte å plukke. Ikke blomster, men plast.

Og la oss bare si det sånn: Posen min var full lenge før barna hadde fått på plass en respektabel bunt med blomster.

Dette fant jeg rett og slett sjokkerende! Jeg har riktignok hørt mye om plastsøppel i det siste, spesielt mikroplast og nedsøplede strender, men at det skulle være SÅ mye så lett tilgjengelig i skogen, det hadde jeg ikke trodd.

Det er fullt mulig at verden har vært sånn i lang stund, men jeg har ikke fått øynene opp for dette før nå. Og jeg tenker å gjøre noe med det!

Jeg har ikke tenkt til å bli fulltids-plastblogger altså, men jeg har så absolutt tenkt til å engasjere meg i saken. Og selvfølgelig involvere barna, for det handler jo tross alt om dem og deres fremtid.

Jeg leste akkurat det mest skremmende jeg har lest på lenge, og det er at forskere estimerer med at med dagens utvikling vil vi om bare 33 år ha like mange tonn plast som fisk i havet! Altså, hallo!!

Vi kan ikke overlate en klode dekket og druknet i plast til neste generasjon, vi får til helsike se å rydde opp før vi sender den videre.

Men okei, la oss ikke starte der. La oss starte i det små, for ingen kan gjøre litt, men alle kan gjøre noe. Så dette er mitt første lille bidrag for å prøve å engasjere flere.

Jeg sier ikke at folk må engasjere seg politisk og gå i strupen på de store plastprodusentene, men la oss i hvert fall begynne et sted. Som å ha med seg en pose når man er på tur og ta med seg det man finner.

Eller så kan man jo ta med barna på plastplukketurer i nærmiljøet og se på det som et spennende oppdrag for jordens helse.

Selvfølgelig må vi kutte ned på den vanvittige plastbruken, men inntil videre nøyer jeg meg med å tenke at vi i hvert fall kan rydde litt.

Så neste gang du beveger deg i guds frie natur, husk dette eldgamle slagordet: Mora di jobber ikke her 😉

* Følg Plasthjerte på Facebook *

Det er utrolig lenge siden Christina har vært borte en hel dag og derfor var jeg spent på hva ungene og jeg skulle fylle gårsdagen med.

Frykten var at jeg skulle bli sittende som en apatisk ape og stirre i veggen halve dagen, så derfor hadde jeg i forkant skrevet ned en liste med ting, samt spurt dere lesere om hjelp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et av tipsene var å spørre barna hva de ville finne på, og det ga umiddelbart resultater:

– “Plukke hvitveis i Bøkeskogen!” lød det.

Dermed var første aktivitet i gang 🙂

I Bøkeskogen oppdaget jeg forresten noe som gjorde meg helt sjokkert, men det skal jeg skrive mer om senere.

For nå var lommene fulle av hvitveis (ja da, jeg vet at de kan være giftige), så nå var det hjem for å lage hvitveis-parfyme og spise lunsj. Men først en tur innom butikken for å handle lørdagsgodteri, jordbær, mango og pølser til grillen.

Siden det var så varmt og godt, unnet vi oss dessuten en is på parkeringsplassen før turen gikk videre 😉

Vel hjemme ble det et deilig hvileskjær i solveggen, som seriøst må ha holdt 40 grader! Jeg skjønner ikke hva som skjer med været for tiden, men noen har tydeligvis bestemt seg for å hoppe over våren og gå rett fra vinter til tropesommer.

Så da ble det frem med solkrem og shorts, før vi sæla på for nye sprell.

Denne gangen gikk turen via humpete stier og gjengrodde kratt, med sekken full fiskeutstyr og godsaker for godteri, lek og eplemost på stranden 🙂

For en fantastisk tur det ble! All tid i verden til å nyte det strålende været med en strand nesten helt for oss selv.

Med så godt vær fristet det selvfølgelig å ta et bad, men vannet var altså så hemningsløst kaldt at det tok bare to sekunder å få “brain freeze på tærne”, som 6-åringen kalte det x-)

Og så, som ved et vindkast, var dagen over! På tide å komme seg hjem for kveldsmat og nedtrapping mot byssan lull. Jeg kan ikke tro hvor fort tiden gikk, men tiden går virkelig fort når man har det gøy.

Men klart, på en dag som det er det ikke mye energi igjen i en voksen skrott når kvelden først kommer. Så når kjøkkenet endelig levbart ryddig igjen og alle flekker borte, stupte far med nesa først ned i sofaen. Og ble der 😉

Så Christina, dra gjerne på jentetur og bli oftere med på ting. Hele helgen om du vil, for da skal vi andre ut på nye eventyr igjen!

… bare ikke forvent noen rene kopper når du kommer tilbake 😉
 

* Følg Lekehjerte på Facebook *

Hei folkens, hva kan jeg finne på med barna i morgen?

For i morgen skal Christina være borte hele dagen, som betyr at jeg får gleden av å ha en lang lekedag alene med mine to små apekatter. Men hva skal vi finne på?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det føles liksom som om vi har brukt opp de fleste lekeplassene i nærheten og jeg er klar for å finne på noe nytt. I morgen er det dessuten meldt 14 grader og strålende sol, og det ønsker jeg å utnytte!

Derfor tenkte jeg å spørre om deres beste stalltips for en lystig lekedag i solen. Hva ville du funnet på med barna?

Tanken er å fullstappe dagen med så mange aktiviteter som mulig, for jeg orker ikke å suse rundt her hjemme og se at timene tikker sakte av sted uten at man kommer seg ut døra.

Så fyr av ditt beste tips, jeg blir glad for alt. Innendørs, utendørs, på land, strand, fjell og vann. Det kan være billig eller dyrt, kreve masse utstyr eller absolutt ingenting.

Kanskje dra på en gård for å ri på hest? Samle skjell på stranden? Lage pasta? Kjøpe en gris? Male en vegg? Tenne et bål? Jeg er åpen for forslag og blir glad for alt 🙂

Så får vi se hva det blir til til slutt, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Jeg gleder meg!

Og med deres hjelp håper jeg å få til en dag som barna sent vil glemme 🙂

Det var ikke meningen å skremme livet av deg x-)

Men jeg var helt sikker på at det var en innbruddstyv på vei ut av TV-skjermen. Jeg mener 100 % sikker. Ti kniver i hjertet, mor og far i døden, hele den pakka der. Jeg så ham jo!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snek seg ut i tussmørket med den ene foten først. Klart jeg måtte hoppe opp av senga og stoppe ham. At jeg muligens brølte litt høyt i prosessen og at du tilfeldigvis lå ved siden av meg akkurat da og våknet til et sjokk som må ha laget arrdannelser på hjerteklaffen, er jo ikke min skyld. Jeg kunne jo ikke vite at jeg sov..

Licensed from: TheBlackRhino / yayimages.com
 

Den følelsen er forresten helt utrolig klein. Når man hører noen som roper:

-“PETER, hva er det du driver med?!”

..og så våkner man sakte men sikkert opp midt i en forklaring om hvorfor man måtte angripe TV-en midt på natta fordi man trodde det kom folk ut av den.

Og det rare er at der og da er man fortsatt ikke heeelt overbevist om at det bare var en drøm, så man prøver å ro det i land og få det til å høres pluss minus fornuftig ut.

Så blir man gjerne litt snurt på sin bedre halvdel også, for jeg mener: Her har man ofret liv og lemmer for å redde vedkommende fra livsfare og alt man får er en iskald skulder?! Makan.

Så tasser man slukøret ut på badet, der man sitter og småpromper i tussmørket mens det sakte men sikkert går opp for deg at innbruddstyver sjeldent tar seg inn i hus via TV-en..
 

/ Jeg snorker hvertfall ikke så høyt, da x-)

I forrige uke skrev jeg et innlegg om at Gnisten er tilbake i forholdet!

Det fikk overraskende mange til å spekulere: Kan Christina være gravid?!

For flere kunne melde om at de hadde vært gjennom noe slikt selv og det hadde endt med en attpåklatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Naboen sendte melding og spurte om jeg var våryr, og kompiser sendte meldinger om at det luktet som at nummer tre er på vei.

Enda verre ble det da en leser her for noen dager siden begynte å spekulere i om personen Christina peker på i bildet under kan være en liten spire i magen:

Men neida. Det er ingen spire.

Det er bare et hårete matvrak ved navn Teo x-)

Så, beklager til alle som har sendt snapper og meldinger: Ingen spire er på vei. Ingen esende mage (undertegnedes ikke medberegnet) og behovet for større bil har ikke meldt seg. Enda.

For om hun kommer til å bli gravid, er jo derimot en helt annen sak..

Men det skal ikke jeg legge meg opp i, det får bli mellom hu og postmannen x-)

Klar for mer? Sving innom bloggen til Christina og les: “Når gubben faktisk fikser noe”

Det er mange situasjoner i livet som kan være litt vanskelige å tolke. Som når man har laget mat til noen og de sier: “Oj, det var en interessant smak…”

Eller når sjefen kommer inn til deg og sier: “Du gjør en knallbra jobb! Såpass bra faktisk at du godt kan begynne å få ulønnet fri på torsdager.”

Eller den leseren som sa at hun heiet på meg til å vinne Årets Gullpenn i Vixen Influencer Awards fordi: “alle de andre bloggerne kan tross alt surfe litt på utseendet og et spennende liv”…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og den følelsen fikk jeg da vi var på et aldri så lite familiebesøk i helgen.

For jo da, det var supertrivelig det altså. Gode kaker, utsøkt kaffe, latter, prat og hygge.

Men da jeg gikk en runde rundt i stua for å strekke litt på beina, kom jeg plutselig over dette:

Her har altså et takkekort fra et vakkert brudepar blitt satt opp i en allerede eksisterende ramme. Ikke så spesielt for et hvilket som helst øye kanskje, men dette er altså meg:

Det kan jo såklart skyldes at man her bare er i drastisk manko på bilderammer, eller at man bare prøver ut nye bilder på ulike plasser for å se hvordan de funker i ulikt lys, for eksempel.

Men det er vel ganske mye som tyder på at man rett og slett har blitt degradert og gjemt bak et nytt og mer spennende bilde av et nydelig brudepar 😛
 

/ Ikke lenger het potet 😅

I dag slo det meg at å jobbe i barnehage iblant må føles som å ha huset fullt av en gjeng brisne idioter på fest.

Licensed from: adam121 / yayimages.com
 

For alle løper ansvarsløst rundt og finner på jævelskap, mens du må passe på samtlige til enhver tid. Plutselig har de liksom glemt alt av folkeskikk og gjør akkurat som det passer dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingen har et fnugg av respekt for dine eiendeler, men kaster ting veggimellom. De snakker altfor høyt og så fort du snur deg rundt, så danser de på bordet.

Så må du bruke masse tid på å forklare dem de enkleste ting. Ikke krangle, ikke spis jord, ikke vis rumpa til alle sammen.

Det er som en tikkende bombe som til enhver tid kan gå av. De som er perlevenner i det ene øyeblikket, kan plutselig begynne å slåss. Så må du steppe inn som fredsmekler og redde festen.

I hjørnet sitter to gutter som har tegnet seg i ansiktet og vrir seg i uforklarlig latterkrampe, mens jenta ved vinduet roper på mamma.

Hodet er fullt av stress og lyder, men du klarer å holde det i sjakk. Dette er tross alt ditt hus. Så du tar hånd om det og får kontroll på situasjonen.

Plutselig blir ting ganske rolig. Litt for rolig… Da kjenner du plutselig en lukt… En eim, en stank, et hint av råtten grevling. Okei, hvem har kastet opp?!

Så må du frem med vaskebøtta. Ingen vits å klage, bare få det vekk.

Endelig ferdig og du har atter gjenvunnet kontrollen. Ingen tårer, ingen lukt, ingen problemer.

Men når du så endelig slår deg ned i sofaen for å slappe av i 2 sekunder…

…er det selvfølgelig noen som bæsjet på seg.

Licensed from: ALotOfPeople / yayimages.com
 

/ Skål! x-)

P.S. Dette har ingenting med reelle situasjoner å gjøre, kun mine rare tanker om livet som festarrangør/barnehageansatt 😉

Jeg skulle egentlig blogge. Jeg skulle skrive fantastiske ting.

Jeg skulle legge det ut med knallgode bilder og en fengende tittel og alt du måtte begjære.

Men når en 6-åring plutselig har ting på hjertet og trenger en kos og litt tid til å prate, er det alt jeg har tid til. Så lenge han vil.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så for noen timer i kveld har jeg vært pute. Lagt vekk tanker om bilder og jobb og mailer og likes, og bare vært et mykt stykke putestoff for han å legge hodet sitt på.

Først ble jeg litt stresset, yrkesskadet som jeg er. Foreldreskadet kanskje. Så for meg alt jeg hadde tenkt jeg skulle rekke for kvelden. For nå som vi har kost og lest og pratet og klemt, nå begynner kveldsprogrammet.

Nå skal kjøkkenet ryddes, bloggen oppdateres og klær gjøres klar for i morgen. Skjegget må tas, så må jeg få skrevet ut de dokumentene, lufte Teo, rydde stua og.. sover han ikke enda?!

I sånne øyeblikk er det lett å la seg rive med av stresset rundt alt man skulle ha gjort. Så mye at man glemmer det eneste som betyr noe. Å være der for de små når de trenger litt mer.

For små hjerter kan ha noe stort på seg de også, og små hoder tenker ofte større enn store. Noen kvelder blir det bare for mye å gå til sengs med og da trenger man kanskje litt ekstra. Tid til å prate, lytte, kose og forstå.

For verden er et stort og rart sted, og noen ganger blir det bare for mye å ta inn. Jeg forstår det, jeg er der selv i blant og jeg har hatt 30 år mer på meg.

Så i kveld har jeg vært et lyttende øre, en varm armkrok og en myk pute å ligge på. Først var jeg stresset, men så slo det meg: Dette er alt jeg har tid til. I hele verden. Så lenge han vil.

For pappa vil ikke være pute for alltid, og når den tid kommer er det ting som dette jeg vil savne aller mest.

Og da først kom det første snorket <3

/ Blogger, fjompeløk og apekatt, men først og fremst pappa ❤️