Noen bilder er helt spesielle og kan vekke til live en hel verden av minner. I helgen ble vi sittende og se på et sånt bilde mens vi lo og mimret oss tilbake til en helt annen tid. En tid da vi var bare to.

Christina skrev litt om bildet i helgen (les: “Lørdag kveld og smilefjes”), men det hun ikke fortalte er den søte historien bak. For det beste med dette bildet er faktisk det man ikke ser…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Juni 2011. Jeg hadde blitt med på hytta til tanta til Christina for å bli godkjent av slekten.

Vi var fortsatt ganske nyforelsket og dette var en utmerket anledning for meg å få innpass i familien. Beise hytta på dagtid, spille brettspill om kvelden og kose seg rett inn i slektens armkrok. Og det gjorde vi i bøtter og spann. Som jo kan ses ganske tydelig på bildet, der jeg står med munnen stappfull av småkaker og knuger meg fast til frua.

Vi hadde på dette tidspunktet allerede vært sammen i snart et halvt år og kost oss såpass mye med god mat og kjærlighet, at gamle Pete allerede hadde rukket å bli rett så kjærestefeit, noe som også kommer ganske klart frem i bildet. I blikkene våre står kjærligheten klart skrevet, og malingsflekkene på hendene mine er et vitnesbyrd på en mann som er villig til å gjøre en innsats for å bli akseptert i den nye flokken.

Det er en del slike små detaljer som gjør dette bildet så trivelig, men det desidert beste med bildet er faktisk det man ikke ser. For kvelden i forveien husker jeg fortsatt veldig klart da tanta til Christina spurte meg hva jeg tenkte om barn. Likte jeg barn? Hadde vi pratet om barn? Hvor mange barn skulle vi ha?

Og da svarte jeg det som gjorde at jeg nesten mistet gullbilletten inn i familien:

– “Barn? Jeg hater barn.”

Ikke bare det, men jeg la ut i de lange og brede om hvor irriterende jeg synes de var og hvor lite jeg hadde til overs for sånt. Bleier og grining og alt det der, nei takke meg til. Hakke tid, hakke lyst og ferdig med det.

Sa jeg. Og mente det. Lykkelig uvitende…

For lite visste jeg den gang at på det symbolske bildet av oss to nyforelskede turtelduer på tur, er vi egentlig allerede tre <3

/ 9 måneder senere… <3

* Følg Mimrehjerte på Facebook *

Jeg hiver meg på bølgen og forteller historien om den kvelden jeg entret de voksnes rekker…

“Jasså, døkk sit og glor?”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ser at flere og flere bloggere høster klikk, likes og følgere på å lokke lesere til bloggen sin med frekke avsløringer og saftige historier om sex.

Derfor tenkte jeg at det er på høy tid at jeg henger meg på den bølgen der. Jeg er tross alt en blogger, jeg trenger klikkene og går ikke av veien for å by på en dampende het historie når jeg faktisk har noe ganske saftig å fortelle.

Så nå, kjære leser, kryp godt ned i sofaen, sprett en flaske rødvin, tenn i peisen og gjør deg klar for den pirrende historien om min aller første gang…

PAPPAHJERTE – THE SEX STORY!

Det var ikke noe særlig.

Så sov jeg litt.

The end.

/ Tror jeg holder meg til pappablogging… 😉

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Den følelsen når man ser tilbake på en lang uke med omgangssyke i familien…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

/ Med vennlig hilsen, Arr på sjelen.

* Følg Brenn alle klærne-hjerte på Facebook *

Her en dag satt jeg og scrollet tankeløst gjennom Snapchat, da jeg plutselig fikk se et bilde som fikk meg til å hoppe i taket!

For der, på et bilde fra en forelesningssal i Trondheim, satt jeg!

I mangel på å forstå noe som helst ropte jeg bare “CHRISTINAAAAA!” og løp ut fra do med telefonen flagrende.

– “Se! Se! Det er meg!!”

Jeg viste henne bildet og hun brøt totalt sammen i latter. Ikke helt umulig at hun tisset på seg litt. Og det skjønner jeg godt, for jeg har sett bilder av folk jeg likner på før, men ikke som dette. Dette er perfeksjon.

Så, mine damer og herrer, jeg gir dere: Peter 2!

Etter å ha sett dette bildet vurderer jeg sterkt å sette Tore på Sporet, for her må det jo være noe ukjent tvilling-opplegg på gang. Og nå som jeg vet at han finnes, er det så mye jeg lurer på! Tenker vi likt? Kan vi avslutte hverandres setninger? Er du en kul kis? Er du en kødd?

Tenk om jeg møter “Peter 2”, så viser det seg at han har åtte katter, elsker jazz, ser fotball på tv og spiser fiskegrateng på fredager! Jeg vet ikke om jeg kunne levd med seg selv! Altså.. han selv da. Oj oj, tenk så mye moro vi kunne funnet på. Sånn tvillinghumor i beste Mot i brøstet-stil, der han går ut av et rom akkurat i det jeg dukker opp bak sofaen, og den type ting. Så kan feire jul hos hverandre og forvirre alle vi er glad i. Tenk så moro!

Og kanskje en vakker dag vil vi faktisk møtes igjen. Okei da, så har jeg kanskje aldri møtt deg før, og teknisk sett er vi ikke tvillinger, men likevel føles det litt sånn. Føler du det også?

Å, du mystiske skapning, jeg har så utrolig mange spørsmål!

/ Mvh Peter 1.

P.S. Jeg vet ikke om det egentlig er lov å legge ut bilde av en person uten deres samtykke, men siden det jo tross alt er meg på bildet, tenker jeg at det er greit 🙂

* Følg Dobbeltgjengerhjerte på Facebook *

Nok en gang spilles mobbekortet feil og nå begynner jeg faktisk å bli skikkelig lei. Finnes det noe som ikke er mobbing lenger?

Senest i rekken av fordummende mobbekort er hylekoret mot teksten “Skilt ved fødselen”, der Ørjan Burøe sammenligner diverse kjendiser med ting han mener de likner på. I saken sammenlignes blant annet Erlend Bratland med en Ken-dukke, Ingeborg Heldal med en fisk, Sophie Elise med en klovn og Erlend Elias med en uteligger.

Jeg er selv en av personene det harseleres med, og jeg sammenlignes for øvrig med Sven Nordin. Er dette mobbing? Virkelig? Nei, steike heller. Det er kanskje slett humor, men mobbing er det ikke. Ikke på langt nær.

Digresjon 1: Mange har poengtert at sammenligningen mellom Lene Alexandra Øien og en mannskropp i borat-bikini var spesielt ille. La meg bare få påpeke at det implisitt betyr at man mener han har et poeng, for ellers ville man ikke reagert på det. Hadde han lagt ut et bilde av en rød ballong ville ingen reagert, men det at man ser poenget i parallelen beviser vel bare at han har et poeng. Ondsinnet eller ei, du er uvitende litt enig. Sorry.

Digresjon 2: Hvis det er slik at det er et dypere nivå av satire her, og Ørjan mener at jeg har humor på nivå med karakteren Nils fra Mot i Brøstet, kjenner jeg at det stikker ganske dypt. Ikke mobbing, men like fullt et meget godt stikk. Så dypt tror jeg derimot ikke at humoren stikker her. I så fall: Kreds.

Mobbing er et viktig tema, men å spille mobbekortet i tide og utide er ikke å ta mobbing på alvor, snarere tvert i mot. For når det brukes så altfor ofte vannes det bare ut og over tid mister sin kraft. Og når man trenger å ha en felles diskusjon om hvorvidt noe var ment som mobbing eller ikke – så var det ikke det.

Jeg vet ikke om det er fordi man rett og slett ikke vet bedre og bruker ordet som en slags fellesbetegnelse for all form for erting og harselas, eller, og kanskje enda verre, så gjør man det bevisst fordi man er veldig klar over ordets kraft, men bruker det for effekt. Det er som å rope voldtekt for oppmerksomhet. For mobbing er et ord som tas på alvor, alltid. Det er ikke ord som bare skummes forbi, men et ord som får deg til å dra i brekket.

Problemet oppstår kanskje der vi som vet hva ordet egentlig betyr møter de som bare liker å bruke det for effekt. For det er ikke et ord man bare slenger ut, det er en alvorlig anklage. Mobbing er vedvarende og ondartet, og i en helt annen liga enn et fjåsete bilde av Sven Nordin. Hvis du er litt usikker på akkurat det, så vet du ikke hva mobbing er. Kanskje er det også derfor man opplever at nær sagt alt stemples som mobbing i disse dager – folk vet rett og slett ikke hva mobbing egentlig betyr.

Den nøyaktige definisjonen av mobbing svinger litt utifra ulike diskurser (digitalt, skole etc), men som en slags fellesnevner kan vi si at mobbing omfatter ondsinnet erting gjentatt vedvarende over tid. Så hvis du mener at du blir mobbet fordi noen (i en helt innlysende tøysete kontekst) kaller deg for en ørret, har du ikke den fjerneste anelse om hva mobbing faktisk betyr.

(bilde: orjanburoe.com)

/ Ulv ulv!

P.S. Jeg vet at du ikke tok deg nær av fiskebildet, Ingeborg. Kun et eksempel 🙂

Les også:

– Mobbeinflasjon (skrev om dette temaet allerede i april 2015 og teksten er like høyaktuell i dag)

 * Følg Ertehjerte på Facebook *

Man skal se mye rart her i livet, men da jeg åpnet døren inn til badet i går kveld, så jeg noe jeg sent kommer til å glemme…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men først, la meg ta deg med et par timer tilbake, til ca. kl. 15.30-ish. Plutten er tilbake fra barnehagen og kveldsprogrammet skal akkurat til å begynne, da mor kaster inn håndkledet. Hele dagen har hun gått og hanglet, men nå er det endelig helt slutt på reservetanken. Hun treffer senga med et dunk og blir der. Ikke helt sikker på hva som feiler henne, men noe er det. Samme kan det være, far er etterlatt med to barn uten plan.

For et års tid siden ville dette ført til umiddelbar panikk, men jeg begynner å få dreisen på dette nå. Klarer å sjonglere to små apekatter på strak arm. Det skal sies, jeg er nok ingen verdensmester, for på tampen av dagen så det ut som et bomba horehus her, men samme det, så lenge man kommer seg gjennom dagen.

Til middag serverte jeg et utsøkt herremåltid bestående av nydampet tapirlår på en seng av økologisk råkostsalat og kortreist couscous. Neida. Det ble frossenpizza.

Når mor er syk, kan Hellstrøm ta seg en bolle (gammelt jungelord).

Til kvelds: Yoghurt. Rett fra begeret. Da jeg etter en lang ettermiddagsøkt bar begge barna opp trappa, vegret jeg meg for å se meg tilbake. Hele glass med saft var blitt sølt, middagsrester lå overalt og teppet i stua var marinert i yoghurt. Men vi hadde kommet oss helskinnet gjennom.

Så la jeg begge ungene etter tur og sovnet selv på tampen av Bukkene Bruse i Badeland. Hater følelsen av å våkne i senga til plutten og tenke “Hva skjedde? Hvor er jeg? Hvor mye er klokka?!”, men når kroppen krever en cowboystrekk er det lite man kan gjøre for å stå i mot.

Forvirret og trøtt tasset jeg ned og fant frua liggende i sofaen, fortsatt som et slakt. Jeg så på klokka, den var litt over åtte. Jeg var helt kjørt. Alle planene om å få skrevet et kveldsinnlegg, sende noen mailer og gjøre litt regnskapsgreier, gikk rett i vasken. Her var det bare å gjøre det eneste riktige: Lytt til kroppen. Gå og legg deg.

Jeg lider av en sykdom som kalles “Kronisk lakenskrekk”, men akkurat i går innså jeg at et unntak var hjertelig velkommen. Tanken på å treffe puta før klokken ti om kvelden var både besnærende og forlokkende. Tenk så opplagt jeg ville bli! Og for å virkelig toppe marsipankaka, skulle jeg ta meg et glovarmt bad først. Ja! Ingen jobbing, ingen rydding – bare kos. Først en iskald kveldstur med Teo, så et kokende varmt bad og deretter rett i seng. Kose seg med en god bok og sovne før kveldsnytt. Yes, dette blir bra.

Nå vet ikke jeg hva galt jeg har gjort i år, men noe må det være, for akkurat i det jeg hadde bestemt meg for denne planen, våknet karma til live og sa: Åååå nei du!

Og her kommer øyeblikket: Jeg var akkurat kommet tilbake og lukket døren bak meg mens jeg pratet med muttern på telefonen. Huset var stille, ikke uventet. Men så hører jeg fra andreetasje:

– “Peteeeeeeeeeeer!!!!!”

Jeg kaster fra meg telefonen og løper opp trappen, med lue, jakke og hansker fortsatt på. Jeg hører lyder fra badet og dytter opp døra. På vei inn sklir jeg i noe og holder på å gå rett i bakken, men finner balansen igjen. Så ser jeg dem…

Det er vanskelig å forklare synet som ventet meg uten å tegne opp veldig grafiske bilder, så la oss bare forsiktig forklare at midt i badekaret med en fortumlet baby på armen, satt Christina. På skulderen hennes, på babyen, i håret, på klærne, på badekaret, på gulvet, på sokkene, på veggene, på… ja, praktisk talt alt: pizzabiter. Og med pizzabiter, mener jeg den typen som allerede har vært innom kroppen… Nok sagt.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at lillesnupp hadde vært på russefest og gått på sin første smell med rusbrus og Peach Canei.

Blærgh!

Mens jeg senere sto over badekaret og skylte bort “diverse” fra både laken og klær, slo det meg at det da i hvert fall ble et slags varmt bad, om ikke helt som planlagt. Det er da noe.

Natten fortsatte i samme spor, i tillegg til at 3-åringen pådro seg kennelhoste. Så nå ser jeg frem til en lang og innholdsrik dag med syk kjæreste og syke barn, og pizzabiter i hue og ræva. Ja, denne dagen tror jeg blir fin.. 😉

/ God bedring!

* Følg Pizzahjerte på Facebook *

Med barn i hus kan små situasjoner fort blusse opp til store krangler hvis man håndterer dem feil. Spesielt i den herlige tiden vi kaller trassalderen. Du vet, den tiden da barnet oppfører seg som en obsternasig besserwisser som kan alt om alt og ikke tar dritt fra noen.

I sånne situasjoner blir man fort til “Dumme pappa” eller “Bæsjemamma”. Da er det lett å bli litt irritert og svare i affekt, som ofte gjør lite for å bedre situasjonen.

Men hva svarer man når barna kaller deg dum? Løsningen er like enkel som den er genial.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dumme pappa!

Mange vil nok takle dette forskjellig, men jeg har tatt i bruk et eldgammelt prinsipp som ser ut til å fungere hver eneste gang. For jeg har aldri vært noen tilhenger av å si ting som “Når du sier, det blir pappa lei seg”. Jeg synes ikke barna skal bære på ansvaret for de voksnes følelser, samtidig som jeg ikke tror et barn egentlig klarer å ta noe sånt innover seg. Dessuten mener han jo ikke at jeg er dum, han er bare irritert fordi han ikke kan få godteri til frokost eller lignende.

Da synes jeg det er både enklere og bedre å besvare ild med ild og angripe apeinstinktet. Derfor er jeg tro til den gode gamle regla som fungerer like godt i dag, som i 1985: De som sier at andre er dumme, de er dumme selv.

Så når 3-åringen sier “Dumme pappa”, svarer jeg bare lett og rolig: “Jaha, da er du dum også”.

Ikke overraskende svarer han: “Neeeei!”, hvorpå jeg følger opp med: “Jo, for de som sier at andre er dumme, de er dumme selv. Så hvis du kaller meg dum, er du dum også”.

Og uansett hva han kontrer med etter det, kan jeg i ro og mak bare svare med: “Jaha, da er du en bæsj også”. Da gir det seg relativt fort 😉

Søren, den må jeg tenke litt over…

Jeg har tenkt litt over hvorfor dette funker så bra, og funnet ut at det kommer av en ganske genial to-trinns-rakett. I første fase lanserer man konseptet “De som sier at andre er dumme, de er dumme selv” som en opplest og vedtatt sannhet. Og det aksepterer barna. Det er liksom ikke noen diskusjon rundt akkurat det, sånn er det bare.

Og når først har etablert det premisset, er det ingen vei tilbake, for uansett hva du kaller andre, ender du bare opp med å bli det selv. Så enten det er dum, bæsj, tiss eller promp, må du regne med å få det tilbake rett i fleisen. Og den stille anerkjennelsen av at han selv kommer til å ende opp som det han kaller meg, biter ham raskt og effektivt i rumpa. Og vips, ikke fullt så morsomt lenger.

Jeg vet ikke om det er god eller dårlig pedagogikk, men det funker som bare pokker, og det låter som god pedagogikk i mine ører 😉

Sjakk matt 😉

/ Det enkle er ofte det beste.

* Følg Prompehjerte på Facebook *

Hvis ikke dette videoklippet får deg til å skvette både her og der, nei da skjønner jeg ingenting 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så her er greia: Jeg er en dust. Jeg vet det. Men siden jeg først er smertelig klar over det, kan jeg like gjerne omfavne det og gjøre det aller beste ut av situasjonen.

Så i går, akkurat i det frua på elskverdig vis tilbød seg å snekre en utsøkt smooothie til lunsj, fant jeg ut at det var på tide å finne på no hyss.

På hennes bekostning selvfølgelig.

Og legge det ut på Snapchat (pappahjerte). Selvfølgelig.

Resultatet ble en videosnutt som er så morsom at jeg helt sikkert har sett den 100 ganger på repeat. Problemet er at den bare varer i 3 sekunder, så jeg har tatt meg friheten til å snekre sammen en liten remix av klippet. Og resultatet?

VELDIG høy tisse-på-seg-faktor 🙂

Enjoy!

Litt treig start på uka?

Behandler mandagen deg som en gammel tyggis?

Vel, min venn, da har du kommet til rett sted! Klikk på videoen under og se om ikke det kan hjelpe på humøret 🙂

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

/ Woop woop!

* Følg Hermehjerte på Facebook *

Jeg hadde ikke mer enn såvidt rukket å pakke ned macen og sprette ned trappen, før det begynte:

– “Kan vi dra i akebakken?”

Næh.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– “Kom igjen, tenk så gøy! Ja, jeg vil ake!”

Fortsatt ingenting. Jeg tittet ut vinduet og verden strålte tilbake. Snøen blinket som diamanter i det gnistrende lyset fra solen, på et bakteppe av nydelig himmelblått. Da begynte masingen igjen:

– “Jo, kom igjen da, se ute da! Det er jo perfekt! Kom igjen, jeg vil ake!”

Som å prate til en vegg. Så ble det stille, men ikke lenge. 10 sekunder senere var det på´n igjen:

– “Ake? Kom igjen, a! Ake? Hallo?! Ake?”

Det begynte å virke nytteløst. Uansett hvor mange ganger det ble mast, mast og mere mast, var svaret det samme. Næh, ikke i dag. Puslespill.

Og det var ikke før jeg slo meg ned på gulvet sammen med pluttisen og tok del i puslespillingen at jeg innså at det var rett så trivelig det også. Ake kan vi gjøre i morgen. Eller på tirsdag. Eller til helgen.

Noen ganger har barna bare lyst til å gjøre noe annet. Trenger ikke ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger, i den febrilske jakten etter å være perfekte foreldre, tror jeg faktisk vi voksne kan mase høl i huet på ungene våre.

Selvfølgelig er det bra å oppfordre barna til å leke ute i guds frie, men det er ingenting som sier at det ikke blir folk av de som ønsker å ta det piano en dag og heller slappe av med litt rolig hjernetrim. Snarere tvert imot. Etter fem intense dager i barnehagen kan jeg lett forstå at det er deilig med en Gro-dag 😉

Så da dro jeg på meg tøflene, sluttet å mase, fylte kaffekoppen og fant frem et litt vanskeligere puslespill. Ikke kjempevanskelig, bare akkurat såpass at han ville komme til å trenge hjelp. Ake kan vi gjøre i morgen.

/ +20 er helt greit det også 🙂

* Følg Puslehjerte på Facebook *