Tidligere denne uken fikk jeg bilbane av frua i huset. Rett før helgen fikk jeg endelig koblet den opp, skrudd av telefonen, låst døra og rigget meg til. Nu jävlar 🙂
Lukten av svidd gummi og håndkontrollen som går varm. Lyden av bilene som suser rundt banen helt til jeg blir overivrig og klemmer så hardt på kontrollen at bilen får luft under vingene og tar av som et charterfly. Den nærmest hypnotiske effekten av å se bilen suse runde etter runde etter runde, rundt og rundt til det nesten går rundt for hodet. Det er nesten som meditasjon å sitte der og se bilene og tiden fly av sted, hånd i hånd.
Jeg tenkte først at jeg hovedsakelig kom til å holde på med bilbanen alene, men som en uventet og fantastisk bonus viser det seg at fattern ikke er den eneste mannen i huset med en fascinasjon for raske småbiler. Jeg så det i blikket hans med en gang jeg pakket opp bilbanen. Plutten var hektet!
Det tok ikke mange sekunder med å observere fattern i aksjon før han ville prøve seg utpå selv. Det geniale med disse bilbanene er at de har en barneinnstilling som gjør at man kan kjøre akkurat såpass fort at bilen ikke kjører av banen.
Det fungerte i … tja, kanskje 2 minutter, før plutten ville ha bilen til pappa som kjørte mye fortere. Så da skrudde vi av barnefunksjonen og siden da har det vært full fart, null stans og bilene har flydd veggimellom.
Noe sier meg at Christina fortsatt ikke aner hva hun har satt i gang. Gutta boys har tatt over stua og slik kommer det til å bli en stund. Banen okkuperer allerede halve stuegulvet og slik kommer den til å holde stand helt til vi utvider med enda flere skinner.
Jeg kan ikke huske å ha sett ham kose seg SÅ fælt med noe noen gang, kanskje med unntak av når han leker i sofaen med mormor, men når man ikke har en slik tilstede så er bilbanen en soleklar kandidat til tronen. Jeg tror aldri jeg har hørt ham hyle og hoppe så oppglødd som når bilene suser forbi i full fart. Og det passer bra, for det gjør jeg også.
Å se ham trykke inn knappen og følge med på bilene med et smil som strekker seg fra øre til øre fyller meg med like mengder faderlig stolthet og ustanselig glede. Endelig har jeg fått meg en skikkelig lekekompis.
Eller som Christina sier: Det er i hvert fall ikke noen tvil om at det er din sønn.
/ Vrooom vroom, god helg!
* Følg Pappahjerte på Facebook *
