For i går ble det en tur på hytta til svigers for å hilse på og grille. Men været var jo så knakende fint at etter middag måtte vi svinge nedom stranden for å dyppe tærne i vannet.
Men til min store overraskelse var det varmt i vannet! Altså.. ikke kaffevarmt, vi er i Norge tross alt, men varmt-ish. 36 års erfaring som menneskelig termometer mener det må ha vært rundt 17-18 grader i vannet.
Planen var egentlig at ungene kunne skulle samle skjell på stranda og kanskje pirke en liten tå ned i vannet, men plutselig var det av med klærne og uti med seg.
Og da ble selvfølgelig pappa overgira og kastet seg uti med nebb og klør 😉
Trodde det skulle være panikk-kaldt og stemmen opp i fistel, men nei – det ble heller et svømmetak! Må ha vært usedvanlig heldig med vannet, for det er jo bare fire uker siden vi prøvde sist og da var det så kaldt at tærne fikk brainfreeze innen vannet nådde anklene.
Så med det, mine damer og herrer, kan jeg herved erklære badesesongen 2018 for åpnet!
.. vel, for alle med et hint av badeløve i seg da.
Frysepinner som Christina må nok belage seg på enda en måned eller to med boblejakke, pledd og varmeflaske på stranda 😉
Titte opp over dynekanten og se toppen av et lite bustehode stubbe seg mot deg.
Våkne litt mer idet hun begynner å fortelle.
Med ekte engasjement og full innlevelse om hvordan hunden har sovet på jakka til mamma, mens hun tilter usikkert på hodet og skifter vekten fra fot til fot.
Ligge og se på det søte fjeset som babler i vei.
Kjenne et stikk av lykke i brystet og tenke: “Jeg har en datter. Dette er min datter. Dette vakre lille vesenet er pappas jente”.
Samme greia hvert eneste år. 17. mai kommer og jeg tenker at det blir bra med dress. Et fjongt slips, noen frekke sokker og pusse litt på skoa. Plankekjøring.
Men så kommer man seg ut i gatene og der ser man dem: Bunadsbærerne. De som virkelig strutter av stolthet og glede. Ikke bare halvhjertet slengt på seg en halvhjertet dress, men kledd seg i bunad. Drapert seg i sitt fineste stoff. Med sølv og brosjer og hela paketet.
Og det er så fint! Det er så mye nasjonal stolthet vevd inn det i stoffet, det er så mye tradisjon og kultur. Det sier så mye om hvor man kommer fra, hvem man er og hva man representerer.
En dress er liksom bare.. en dress.
Og plutselig føler man seg underdressed. For sett med norske øyne, finnes det knapt noe flottere enn en vakker bunad.
Men det er dyrt da. Kjempedyrt. Til den prisen kan man heller kjøpe seg ny dress annethvert år til man parkerer tøflene. Men da har man jo bare en haug med kjipe dresser. En skikkelig bunad er derimot en investering i ekte norsk håndverk. En investering i kultur og tradisjon.
Dessuten har Christina bunad og jeg må innrømme at jeg synes hun ser ut som 1 million riksdaler når hun svinser rundt i bunaden.
Dessuten, som et lite bonusargument: Ikke bare er den fin på, men det virker også utrolig deilig å ta av seg bunaden igjen.
Sjeldent ser man et lykkeligere menneske enn en som tar av seg bunaden etter en lang og varm festdag x-)
Frem til jeg skrev dette innlegget var jeg veldig i tvil, men jeg ser jo nå at jeg har brukt hele teksten på å prøve å overtale meg selv til å hoppe i det.
Ja, for det er vel det det handler om? Å spise så mye is som overhodet mulig?
Til vanlig er vi foreldre strenge og kjipe på kostholdet, men i dag er det fullt is-anarki. Så hiv innpå mens du kan, for i morgen er det et helt år til neste gang 😉
Dette gjelder for øvrig for oss voksne også. For hvis man først har klart å komme seg inn i dressen eller bunaden i dag tidlig, er det jo et helt år til neste gang!
Det synes jeg fortjener å feires med en is. Eller to. Eller tre 😉
For er det egentlig greit å flagge med andre flagg enn det norske? Flagg fra andre nasjoner eller organisasjoner med politiske undertoner?
Her må jeg faktisk si at jeg er delt.
På én side synes jeg vi burde være åpne for fri flaggbruk. Vift med hva søtten du vil, bare du er ute i gatene og blir med på festen! Det siste vi vil er jo at en eller annen forsmådd kineser sitter inne og gjemmer seg med sin lille vimpel. Norge skal være et inkluderende samfunn som tør å vise mangfold.
Tenk så fint om en med utenlandsk bakgrunn kan vifte sitt opprinnelige hjemlands flagg som for å vise hvor man kom fra. Gjør det deg noe mindre norsk? Jeg synes det virker som en fin gest for at folk skal få vise sin opprinnelse, selv på den norske bursdagen.
Et samlet tog dominert av det norske flagg og den norske sjel, men som også kan flagge sine forskjeller. La oss feire våre ulikheter og samles i gatene som ett. E pluribus unum og alt det der.
Spesielt tenker jeg da på den mye omtalte saken med å la lesbiske, homofile, bifile og transpersoner få vifte med regnbueflagget. Selvfølgelig skal de få lov til det! Kanskje spesielt disse, for 17. mai er ikke bare Norges nasjonaldag, men også den internasjonale dagen mot homofobi.
La oss feire dette, la oss løfte det frem.
Flagg med det flagget du vil, bare bli med på feiringen.
Det norske flagget er det mest forenelige symbolet vi har. Ingen forvirring, ingen undertoner, ingen forgreininger. Det norske flagget er Norge. Rent og ærlig. Det er vårt flagg.
Enten man er homofil eller adoptert fra et annet land – 17. mai er Norges nasjonaldag. Da bruker vi norsk flagg.
Du må gjerne ha andre ting du ønsker å flagge for, din opprinnelse, din tro, din tilhørighet, men ikke i Norge på selveste nasjonaldagen.
På samme måte som at du ikke stiller i partyklær og festhatt i en begravelse bare fordi du har bursdag samme dag.
Visse tradisjoner er hellige.
Hva hvis alle svenskene i Oslo hadde samlet seg og viftet med svenske flagg på 17. mai? Det ville jo blitt en invasjonsstyrke av svensker! Ikke et vondt ord om svensker altså, er 25% svensk selv, men det ville virkelig ikke føles riktig.
Dette er vår fremste festdag som samlet nasjon, ikke en festdag for ørten ulike nasjonaliteter og organisasjoner. På 17. mai er vi alle først og fremst nordmenn.
Hvis det føles feil å vifte med det norske flagget, er man selvfølgelig velkommen til å delta i feiringen, men ikke med flagg som feirer noe annet.
Andre flagg kan skape splid, usikkerhet og uenighet, og på sjølvaste nasjonaldagen er det Alt for Norge.
Hun ser tilbake på meg, smiler lurt som nesten forelsket, og sier:
– “I går hadde jeg altså så vondt i lysken at jeg måtte dra av meg shortsen for å sjekke. Og der lyste det mot meg en kvise så hvit og så svær at jeg ble blendet!”
Mat så delikat og fristende at den smelter på tungen og får gjestene til å juble ved bordet. DA hadde kjæresten blitt imponert da.
Gode nyheter – jeg har en sånn rett! 🎉
En rett du enkelt lager selv.
En rett som i sin tid ble servert på Bagatelle av ingen ringere enn nettopp Eivind Hellstrøm himself!
Er det vanskelig? Nei.
Er det dyrt? Nix.
Er det tidkrevende? Ikke veldig.
Jeg ble nemlig utfordret av 3iuka.no om å lage min favoritt-fiskerett og denne peker seg ut som en soleklar ener!
Retten krever nok litt mer tid og kjærlighet enn en kjip frossenpizza, men så er også dette en type rett man med rette kan servere kjæresten, kemneren, kongen eller et vennepar.
Denne retten serverte jeg faktisk selv til min svoger første gang han kom på middag til oss. Han var, som meg, livredd for å spise fisk på den tiden, men mot slutten av måltidet satt han og sleiket tallerkenen ren! Helt seriøst, denne retten er magisk.
Det er egentlig bare fire elementer som skal komme sammen i denne retten:
Stekt torsk
Lettstekt blomkål
Potetpuré
Soyasmør
Hellstrøms torsk i soyasmør består egentlig bare av fire elementer: Stekt torsk, lettstekt blomkål, potetpuré og soyasmør. Hver seg er de enkle å lage, men det tar litt tid når alt skal på plass på likt.
Men hey, det er en rett verdig Bagatelle(!), så litt arbeid får man tåle å legge i det. Vi snakker tross alt om en rett så utsøkt at den kan få selv den mest innbitte fiskeskeptiker til å hoppe i havet.
Et par notiser:
* Synes du at det er litt skummelt å steke fisk med skinnet på? Kjøp torskefileter uten skinn. Det gjør jeg. Funker som bare det 🙂
* Spar noen granateple-frø og strø over retten før servering. Gir en spenstig farge og nydelig sødme.
* Husk å ha soyasaus i soyasmøret. Det glemte nemlig jeg. Retten er heldigvis såpass god at den faktisk klarte seg helt utmerket godt uten soyasausen også. Heldigvis 😉
OBS! Husk å kjøpe granateple! I innkjøpsdelen av oppskriften har de nemlig glemt å skrive ned granateple, så husk å kjøpe med deg det. En liten, men viktig del av retten!
Har du lyst på noe godt og fristende, men litt enklere, kan jeg anbefale oppskriftene på 3iuka.no.
Der finner du delikate oppskrifter på Poke Bowl, Fisketaco og mye mer 🙂
I går ble jeg overrasket med en utrolig søt gave fra frua. For siden det er ett år siden vi giftet oss, kunne vi denne helgen feire papirbryllup.
I den anledning hadde Christina snekret sammen en gave til meg, laget med omtanke, kjærlighet og papir!
Og hva er vel bedre enn å få en gave man vet noen har snekret sammen på bakrommet, mens de har tenkt på hvor glad du kommer til å bli. Det blir jo ikke mer personlig enn det!
Selv hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt så langt og gikk heller for tradisjonelle gaver, men materialistiske goder kan aldri måle seg med noe så omtenksomt og trivelig som dette:
En spå! Herregud, sånne har jeg ikke sett siden barneskolen! Inni hadde hun skrevet 8 ulike ting jeg kunne vinne, men jeg fikk bare to forsøk, så jeg måtte velge klokt.
Så utrolig moro!
Så jeg kastet meg ut i det.
Blå, sa jeg.
B-L-Å, svarte hun og flikket med spåen.
4, sa jeg.
1, 2, 3, 4.
Hmm.. tall nummer 1!
Du vant: Billetter til et valgfritt show på Bølgen kulturhus!
Wiiiii!
Klar for en runde til, ropte jeg ut:
RØD!
R-Ø-D.
Hmm.. 6, prøvde jeg meg.
1, 2, 3, 4, 5, 6.
6..? svarte jeg med et lurt smil.
Du vant: 2 uker med middagsplanlegging!
JAA!
Show-billetter og to søndager der jeg bare kan pølse på sofaen mens frua planlegger en hel uke med middager og innkjøp alene? Magisk! Langt bedre enn tøfler og kremtropper 😀
Så tips til alle som vil glede en de er glad i på en stor dag: Lag en personlig gave som betyr noe. Gjerne en spå med artige goder. Trenger ikke være en 2-ukers på Maldivene, kan bare være billig og personlig. Knall!
Og til de som måte lure: Andre ting jeg kunne vunnet var følgende:
Ja, det synes jeg faktisk. For denne helgen har vi vært gift i ett år!
Og det er jo ikke gitt at det skal gå bra når man gifter seg. Spesielt ikke med to små apekatter på slep. Jeg mener, man vet jo aldri.
Og det ville vært så typisk meg å rote til noe sånt. Rote til det beste som har hendt meg.
Men enda har det ikke skjedd. Du ser ut til å like å være kona mi og ingenting gjør meg lykkeligere. Jo, kanskje barna. Barna våre og deg. Der har du oppskriften på lykke. Og jeg har dere alle tre.
Tenk det. Mange vil kanskje lete etter lykken hele livet, og jeg fant den etter bare 30 år. Da er det lov å føle seg lykkelig, glad og stolt.
Men tro ikke at jeg tar deg for gitt. Absolutt ikke. Jeg kommer aldri til å ta deg for gitt. For jeg vet at bak det søte ytre, gjemmer det seg en bitteliten okse som ikke er redd for å stange meg overende.
Og det liker jeg. Liker at du er selvbevisst og sterk. Det holder meg skjerpet. Ligger ikke på latsiden og pølser meg gjennom livet, men jobber for å overholde min del av avtalen. Som din mann. Den du giftet deg med og ønsker å elske.
