Tusen takk, du ukjente venn

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet at du er et godt menneske og at du akkurat reddet dagen til en liten jente.

For i dag oppdaget vi at vi hadde mistet den fine, hvite lommeboka som lillesnupp akkurat har fått seg. Hun er en liten diva og denne saken er den nyeste dillen. Hun har båret den med seg overalt i det siste, senest i går da vi skulle på piknik.

For en liten diva kan jo aldri vite når man trenger en veske, må vite. Clutch, tror jeg det heter forresten. Egentlig en lommebok, men ikke sånn lillesnuppa bærer den. Som om hun skal rett på gallafest med fiffen.

Men i dag var den plutselig sporløst forsvunnet. Ikke i sofaen, ikke på badet, ikke i senga. Borte vekk. Og sånt er ikke noe man skal tulle med for en liten jente som elsker tingene sine. Spesielt ikke den nyinnkjøpte favoritten!

Men borte var den. Hvor enn vi lette, ingen veske. Så i hele dag har vi gått på tærne, snudd hver pute og holdt pusten. Avledet, funnet på ting og gjort alt for at lillesnupp ikke skulle legge merke til at noe manglet.

Men da Christina gikk for å legge henne, var det bare å innse at slaget var tapt for nå. Bare å gjøre seg klar for hjertesorg fra mini-divaen i morgen tidlig.

Men plutten var ikke klar for senga og hadde masse sprell igjen i beina, så vi tok oss en liten guttetur opp til kirken for å fange pokemons. Han har blitt så hektet på det og lever godt på pappas gamle konto.

Da vi kom opp til kirken skulle vi akkurat til å kapre gymmet fra det blå laget, da plutten plutselig peker på en stein og utbryter:
– “Er ikke det lillesøster sin?”

Og der lå den. Pent dandert på en stein. Som en kald kropp på en varm dag lå den og basket seg i den lune sensommersolen.

Først tenkte jeg at vi måtte ha mistet den der i går. Men så slo det meg at vi ikke var akkurat her i går. Rett i nærheten, men ikke akkurat her. Noen må ha funnet den og lagt den der for at den skulle være lett å finne.

Jeg vet ikke hvem som gjorde det og det virker kanskje ikke som en stor ting sånn sett fra månen, men det er det. For det er akkurat sånne små, medmenneskelige handlinger som er så viktige! For samholdet, for menneskeheten.

Det er ikke meningen å høres ut som en vekkelsespredikant altså, jeg blir bare så utrolig glad av å tenke på at noen der ute har funnet veska og forstått hva den må ha betydd for noen. Og det gjør den. Du har gjort en liten jente helt ufattelig glad i dag, og jeg skulle bare ønske at du fikk vite det.

Så hvem enn du er, hvor enn du er: Tusen takk. Ikke bare for veska, men for at du er et bra menneske som bryr deg. Verden trenger flere som deg 🙂

/ Hilsen takknemlig pappa

Siste innlegg