Gifteringer og sennepsfrø

På tide å kjøpe noe fint til jul, tenkte vi, og tenkte på to vidt forskjellige ting.. 😉

 

For i dag startet dagen friskt med en handletur med frua. Hun trengte datt, jeg trengte ditt og sammen ble vi dynamitt. På vår lille runde la vi turen innom gullsmeden, for vi har lenge vurdert om vi skal bytte ut de gamle forlovelsesringene. Nå som vi har bestemt oss for å gifte oss i løpet av neste år, ønsker vi å oppgradere ringene til noe som er litt mer “oss”.

Problemet viste seg fort å være at “oss”, kanskje er litt mer todelt enn først antatt. Jeg tenkte jo, evig optimist som jeg er, at man bare valser inn hos en gullsmed, får servert en boks med alternativer og peker seg ut en favoritt. Å nei du! Her skal 374 772 alternativer vurderes først. Sånn kant, sånn kant, sånn bøy, sånne detaljer, den fargen, hva med den formen til den fargen, inngravering etc etc. Det ble selvfølgelig altfor mye for parets mannlige halvdel, som etter hvert begynte å falle mer og mer ut av samtalen.

Midt oppi all prøvingen, la jeg merke til at jeg gjennom utstillingsvinduet kunne se en innvandrerbutikk på den andre siden av gaten. Yes, de har helt sikkert sennepsfrø, tenkte jeg. Da kan jeg endelig lage mutterns hjemmelagde julesennep, den som er så utrolig god på juleskinke! Jippi!

Og uten å tenke meg om, avbrøt jeg selvfølgelig smykkeselgeren midt i en avhandling om nyanseforskjeller på europeisk og asiatisk gull:

– Heeey, vi må huske å stikke bortom der etterpå, kanskje de har sennepsfrø. Jippi!

Jeg innså raskt at det var en tabbe og typisk en sånn ting man burde holde for seg selv, i hvert fall midt oppi en beslutning om ringer som skal følge oss resten av livet. Greia er bare at for meg så er det ikke så farlig. For min del kan det godt stå “Børres pølsekiosk” i ringene, så lenge vi begge har hver vår ring på fingeren og er enige om å holde sammen til tøflene parkeres.

Vi sa til slutt at vi trengte litt mer tenketid, men da vi kom ut fra gullsmeden visste vi begge at vi i hvert fall er enige om én ting:

Det er ikke så farlig om vi har forskjellige ringer, vi kan gjerne ha ulik farge og det kan egentlig stå hva som helst i dem, for viktigst av alt er tross alt kjærligheten.

 

…og sennep 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

/ Heia hverdagskjærligheten <3

* Følg Ringhjerte på Facebook *

Snøfallspekulasjoner, ep. 13

I dag er det den store bolledagen, for nå er det mange i Snøfall som kan ta seg en bolle!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først og fremst Yndis, som har gått fra å være arbeidsledig frisør og dyremaler til å bli en innbitt lobbyist for Winter. Du kan ta deg en gigantisk bolle, og ikke en Hjerterud-bolle engang, men en prompebolle.

Andre bolle går til Frida, for mobbing, utfrysing og for å generelt oppføre seg som en julefis. Ta deg ett stykk bolle, uten verken sjokolade eller rosiner, bare basic hvete, den kjipeste av boller.

Den tredje bollen går ganske innlysende til Winter. Det er vel ikke stort mer å si om ham på nåværende tidspunkt, annet enn at han har blitt en maktgal despot og burde behandles deretter.

Lenge har jeg håpet på at Julius skal bli funnet og komme tilbake, men nå heier jeg nesten mer på å bare la ham sove videre, og heller ta makten ved væpnet revolusjon. Avsett Winter og la hodet rulle! Med den barnslige hatten på! Okei, det ble kanskje litt voldsomt, jeg blir bare så utrolig frustrert over de voksne i Snøfall som oppfører seg som lobotomert kveg.

Burde ikke valg av nisse være en demokratisk prosess forresten? Kan nissen virkelig bare utnevne hvem han vil? Synes det virker som et svakt system at nissens ord er en endelig lov. Men det merker de jo sikkert nå som Winter utnytter alle smutthull som finnes.

Vi får heller holde en knapp på at barna kommer sammen og fikser biffen, så fort de kommer seg over intriger, sjalusi og hele den sørpa der.

Men først må de kanskje lære seg litt mer om hvordan man kler seg, for her har Selma gått rundt i snøværet i to uker i bare regnjakka, og det er først nå når hun går ut i den glovarme Hagen at hun tar på seg en varm vinterlue.

For øvrig hyggelig å se at Pil ikke går av veien for et skikkelig kraftuttrykk når det må til. At det selvfølgelig ble plukket opp av lillesøsteren Lilly kunne alle erfarne tobarnsforeldre fortalt ham 😉

I dag så vi også et første klipp av to gamle folk som forlot “rådhuset”, som besvarer spørsmålet om hvorvidt det finnes gamlinger i Snøfall eller ei. De finnes.

Og endelig er Trixter tilbake igjen, uten at det er noe særlig mer å si om det. Han later til å henge ut rundt Orakelet, men mer er ikke godt å si. Annet enn at han helt sikkert hadde hatt godt av en dusj.

Angående mysterier i Hagen.. Hva skjer egentlig med den lille hytta?

Hvem er det som fyrer på bålet hele tiden? Og hva skal man med et bål midt på sommeren uansett? Også midt inne i en liten kuppel av tørre kvister? Noe sier meg at HMS ikke har funnet veien til Snøfall riktig enda. Eller.. kan det være et mirakel?

Kommer vi til å se vaktmesteren igjen? Kan Ruth og Winter være søsken? Når skal noen se etter reinsdyrene eller sleden? Når skal Hjerterud få annet enn boller på menyen? Og viktigst av alt: Kommer Ruth til å skrive brev til Selma og i så fall, kommer det til å fly av sted?? #ruthmåsvare

Mer om det… i morgen.

Kommentarfeltet er åpent 😀

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ “Fordi dette er en drittdag!”

* Følg Bollehjerte på Facebook *

Om lussekatter og bæsjeklatter

Trikset med gode tradisjoner er å starte med lave forventninger 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er rart det der med barndomsminner og tradisjoner. For jeg tenker alltid at ting vi finner på med barna umiddelbart kommer til å falle i smak og bli en tradisjon over natta. Men ofte blir det ikke som pappa forventer. Barna er bare sånn middels interessert og gir kanskje ikke den responsen man hadde sett for seg.

Og det er selvfølgelig greit, men man kan jo ikke gi seg av den grunn. Trikset er å holde på tradisjonen og gjenta den igjen. Og igjen, helt til det blir en tradisjon. For er det ikke det tradisjoner er da – gode minner gjentatt over tid og arvet videre? Så har man jo ingen garanti for at alle tradisjonene vil sitte, kanskje vil de aldri bli glad i det du liker, men man kan jo ikke gi seg på første forsøk. Trikset er å ha lave forventninger, for det kan ta tid å bygge opp gode tradisjoner.

Slik som i dag.

Jeg hadde stått opp tidlig for å få med meg en av mine viktigste tradisjoner fra min barndoms jul: Luciamorgen. Stå opp tidlig for å se på svenske barnekor synge dagen inn på tv, mens man spiser lussekatter og drikker kakao med krem. I mitt hode har jeg alltid elsket det, men kanskje ikke? Kanskje jeg synes lussekatter smakte rart og heller ville sove de første årene? Men med tider og stunder, ble det noe av det kjæreste jeg har. Sitte benket klokken null syv null null med søvnrusk i øyet og mumse boller, mens kremete kakao fylte kroppen med glede. Og det ønsker jeg å sende videre til mine barn.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ikke med det sagt at jeg synes tradisjoner må være helt like fra år til år. Jeg tror ikke man skal bli for slavisk opptatt av at alt skal være likt, men heller la tradisjonene leve og fornye seg. Enten det er luciamorgen eller sommeren på hytta, det viktigste er vel at man prøver å skape gode minner som gir trygge hjørnesteiner å ha med seg videre i livet. For et juletre kan like gjerne være av plast og pynten kan godt henge skjevt, det viktigste er at man prøver. Og prøver igjen. Og vips er det blitt en tradisjon 🙂

Slik som med min luciamorgen. Jeg vil jo helst at hele familien skal sitte benket og få med seg alt, men for to år siden var det bare plutten og jeg som deltok på feiringen, mens jentene lå oppe og purket. I fjor husker jeg ikke riktig hva som skjedde, og i år var jeg helt alene. Alene med kaffekoppen og en lussekatt – og jeg koste meg glugg!

Så snart de andre kom ned, satt jeg bare på opptaket fra start, varmet opp kakaoen og fisket kremen ut av kjøleskapet. Barna tok én bit av hver sin lussekatt og så en halv sang på tv, før lillesnupp ropte “Bæsjeklatt!” og så løp videre.

 

Men det er en start. Neste år kanskje de tar to biter. Neste år kanskje tre. Og om 30 år er det de som pisker opp sine barn for å dele sitt kjæreste barndomsminne 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Peter var en stalledräng

* Følg Luciahjerte på Facebook *

Snøfallspekulasjoner, ep. 12

Eggeklokker og prompenisser – dette er dagens spekulasjoner 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først ut: Er det bare jeg som er mer engasjert enn barna når man ser på Snøfall? Jeg hysjer, ber dem sette seg ned og pauser hvis de gjør andre ting. Nesten så jeg føler meg litt som Winter i blant.

Okei, ikke fullt så ille da, for der snakker vi fullblods prompenisse av verste sort! Kjenner jeg begynner å bli mektig lei av tyranniet hans og håper noen snart tar affære. Og etter dagens episode holder jeg en knapp på at Mammapilen kan stikke litt kjepper i hjulene, for de andre virker jo helt apatiske.

Bortsett fra Selma da, som selvfølgelig har gått hen og gjort seg selv upopulær. Alt på grunn av misunnelse og sjalusi fra forfordelte Frida. Og én(!) bitteliten hendelse i en snøballkrig(!!) som hele landsbyen er med på(!!!) er tydeligvis nok til å bli landsforvist.. Altså, hallo, kunne ingen forutse at det der kom til å skje? Prompenisser, hele gjengen! Spesielt Den sauemalende frisøren, Prompe-stål og Pomfrida (som en av dere leserne kalte henne).

Pil var selvfølgelig i sitt ess under Snøfallkampen i dag, men burde stått opp for Selma når det kokte som verst. Det ville scora deg bonuspoeng kompis, nå er du bare ett hakk nærmere vennefella. Men hva skjer med Selma nå? Hun finner jo ikke veien hjem, kommer hun til å finne veien til Mørke? Kanskje hun går inn alene og finner ut at hun kan gå gjennom sovetåka og finne veien til hulen og det tilsynelatende ugjennomtrengelige krattet Winter har lagt foran hulen x-)

Så har vi Ruth da.. 50 000 bonuspoeng til Christina for den spontane kommentaren fra sofakroken da Ruth kastet fuglebrevet sitt i søpla i dag: “Nei nei Ruth, dette må ta slutt”. En kommentar som selvfølgelig førte til at vi begge vrei oss i en flau latterkrampe, samtidig som far måtte trykke på pauseknappen for å ikke gå glipp av et sekund.

Men seriøst Ruth, ikke vær dust nå. Selvfølgelig kan brevene fly, bare spør Håkon. Snakk med Håkon! Eller kan det være at hun kjemper bevisst imot på grunn av erfaringer tidligere i livet? At hun egentlig vet at det finnes et Snøfall, men at noe gjør at hun prøver å fortrenge det? Kan det være noe med Grandante Torbjørg? For hvorfor geipet Ruth til henne på konfirmasjonsbildet? Her lukter det muffins.

Noe annet som lukter muffins er Julefis, som tilsynelatende er det ultimate hånet og det verste du kan si til noen i Snøfall. Om jeg kommer til å begynne å bruke det selv? Oh yes! 🙂

Så har vi den uforklarlige eggeklokka til snurte-Ruth da. Hei vent.. Hva om eggeklokka kan brukes for å måle hvor lenge Selma kan holde pusten og hvor lang tid man trenger for å forsere sovetåka? Det ligger uansett langt frem i tid, for først må noen i “Team Antikvariat” finne veien ut av VU, og her holder jeg en knapp på Casper.

Dette kan for øvrig bli siste runde med Snøfallspekulasjoner. Jeg kommer nemlig til å bli travelt opptatt fremover. Jeg har nemlig tatt et søk på nett og det viser seg at det ikke finnes et eneste lag eller organisasjon her til lands som bedriver aktiv Snøfallkrig! Det er selvfølgelig helt uaktuelt, så her blir det å hive seg rundt og stifte Larvik Snøfallkrig-klubb og sette i gang. Trening i morgen, alle er velkommen!

Ja, ikke du da, Winter. Din kødd.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Helt til slutt vil jeg oppfordre alle til å lese kommentarene under disse innleggene, for der dukker det opp så utrolig mye bra! Så tusen tusen takk til alle dere som bidrar med sladder og spekulasjoner – dere er helt geniale 🙂 Highfive!

 

/ “Ruth Bjørsnes, nå tar du deg kraftig sammen!”

* Følg Ruthhjerte på Facebook *

Og vi har pønta tre :)

Det er lett å bli litt rastløs når man har en hel dag til disposisjon og titter ut av vinduet og ser pissregn i 2 plussgrader. Men da er det jo fint at det under to uker igjen til jul! Masse man kan kose seg med hjemme for å få på plass julestemningen. Først ut: Pynting av juletreet!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det virker kanskje litt tidlig for noen, men jeg synes det er helt ellevilt å vente helt til lille julaften. Da er jo det beste med julen snart over! Nei, få det opp så fort som mulig, sa fattern og skrudde på julemusikken.

Vi har litt motstridende interesser på julemusikkfronten for tiden, så ut av høyttalerne strømmet en salig blanding av Michael Bublé, Sølvguttene, Freddy Kalas og Staysman 😉 Men trivelig ble det okke som, og innen familien satt benket i sofaen for Snøfall og klementiner, var treet pyntet for i år 🙂

Det blir selvfølgelig ekstra trivelig om man lar barna hjelpe til, selv om det betyr at all julepynten blir hengende i knehøyde. Men det er ikke så farlig, det er langt bedre at det blir hjemmekoselig enn perfekt 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Viktigste først #selvlagd #vellagd 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne har jeg faktisk arvet etter min farmor og farfar. Hang på treet deres hver jul <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mr. Svor på plass i grana!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Christina og jeg har en rar greie med at vi kjøper en glorete julepynt hvert år. Denne kjøpte vi i fjor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne kjøpte vi i år 😀

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På treet vårt finner du kanskje glorete elefanter, men fint lite perfeksjon 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En dedikert 4-åring som tar jobben med største alvor 🙂

 

/ Nå gjenstår bare fuggulbænn 😉

* Følg Julekulehjerte på Facebook *

Snøfallspekulasjoner, ep. 11

Buse-Grobian, Hitler-Winter og Håpefulle Håkon – dette er dagens spekulasjoner.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Endelig har vi fått en i Snøfall som stiller de viktige spørsmålene! For det er ingen tvil om at tenkeren og hygienepoeten Grobian er en mann for fremtiden. Mens alle andre flyr rundt og leter etter nissen, stiller han de store spørsmålene. Slik som hvordan buser og tåfis blir til. Man kan jo le av det, men mannen har et poeng.

En annen som har et poeng er håpefulle Håkon, uten at han helt vet hvor mye han faktisk vet enda. Jeg gleder meg bare mer og mer til den dagen han finner ut at Snøfall faktisk finnes. Spørsmålet er hvordan det vil skje..?

Jeg hadde et lite håp om at enten Ruth eller Håkon ville legge merke til at tissatrengte Casper har sittet og stirret rett inn i bokhylla i to episoder nå, men nei.

Tenk hvilken herlig overraskelse om en av de voksne i Snøfall som var på Vidda for å lete etter Julius, plutselig hadde blitt møtt av en forfjamset Ruth med inneklær og egg-timer! Men nix.

Må forresten legge meg flat i mine spekulasjoner rundt Grandtante Torbjørg. Jeg har jo lenge spekulert i om hun kan være nissemor, men som en leser så treffende påpekte: Ruth har jo arvet antikvariatet, så med andre ord har Torbjørg for lengst parkert tøflene. Det gjør det derimot ikke noe mindre interessant å stusse over hennes egentlige identitet. Kan hun ha vært nissemor da? Og at Ruth i realiteten er nissens datter og Selmas tante??

Det virker jo veldig rart at Ruth plutselig skal ha fått omsorgen for Selma sånn helt uten videre når hun har en grandtante med et antikvariat fullt av nissestoff. Nei, her er det noe muffins!

Angående muffins, er Pil bare skuffet over å ikke bli valgt til lærling eller hva skjedde med humøret i dag? Synes et sekund han hadde et dystert drag i blikket som om han hadde tatt på Dunkelsteinen… Alternativt er han kanskje utbrent av å være i et trekantdrama med Selma og Frida.

Angående Frida, hun får jeg ikke helt taket på. Hun minner jo veldig om boksmarte Hermine fra Harry Potter, så noe sier meg at hun blir en veldig viktig støttespiller til den som til slutt blir lærlingen, men at hun ikke selv blir hovedpersonen. Mer som den som forteller hvordan de kan forsere prompetåka.

En annen ting jeg ikke fikk helt taket på, var hjertet til Selma som dunket. Eller lyden av Julius´ hjerte som dunket, rettere sagt. Hun kan jo høre ham synge, så kanskje hun kan bruke den telepatiske kontakten til hans hjerteslag som et slags kompass for å finne ham? Selv ville jeg gått for det gigantiske fuglebrevet jeg skrev om i går, men men, telepatisk hjertekompass funker det også 😉

Så har vi Winter da.. Den mannen har særs tvilsomme ambisjoner og elendig smak i luer. Det er også bekymringsverdig at den voksne befolkningen i Snøfall oppfører seg som hjernedøde sauer og lar ham ture på, med mindre den nyankomne Selma sier noe utrolig innlysende som vekker dem fra dvalen.

“Så du sier at Julius kan ha falt og slått seg? Ja nei da kan vi jo ikke innsette Winter som julenisse likevel da..”

Og den leteaksjonen..? Fire folk som går i kryss og tvers rett ved siden av hverandre i en snøstorm? Det tok dem hele dagen bare å finne en lue, så en bortgjemt julenisse virker kanskje litt over deres evner. Kanskje ikke så rart de er litt susete, hvis alt de spiser i løpet av en dag er de hersens prompebollene til Hjerterud.

Var ikke så mye å bli klok på i dagens episode, så mistenker at det kommer til å skje MYE i morgen. Det er jo tross alt dagen for den store Snøfallkampen!

Anbefaler for øvrig alle å følge med i kommentarfeltene til disse innleggene, for der spekuleres det heftig. Dagens godbit fra kommentarfeltet kommer fra Marit: “Hvis Ruth var “nabodamen” som passet Selma da hun var liten… så vil jeg tippe på at Albin og Liv bodde i leiligheten over gangen der som Håkon og Kjell har flyttet inn nå. Må jo være noe mystisk i den leiligheten som Håkon kan forske på og finne en måte inn til Snøfall!”

For en spennende tanke! Det er ekstra spennende fordi det utvilsomt er noe på gang med Ruth og Håkon nå! Altså, ikke sånn på gang, men jeg tror de er inne på en løsning og kan komme til å gå hele veien sammen. Altså, ikke sånn da.

Mer om det.. i morgen 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ “Denne busen, hvordan ble den til, lissom?”

* Følg Grobianhjerte på Facebook *

Send julepost på 1-2-3

Skal du sende julepakker i posten i år? Slik sparer du tid, unngår stress og senker julepulsen 🙂

/ sponset innlegg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er den samme gamle tralten hvert eneste år. Man tenker at man skal være tidlig ute og ha alt under kontroll. Men uansett hvor tidlig man starter, klarer julen før eller siden å finte deg ut, og brått har god tid blitt til dårlig tid.

Så ender man opp med å løpe fra butikk til butikk mens man krysser av på lister og kjenner julepulsen stige til tatt oppunder takhøyde. Også må man innom posten da.. Til vanlig går det som et sveitserur der borte, men rundt juletider skal plutselig alle sende pakker og da kan det fort bli kork i systemet. Så blir man stående i kø og trippe med tottelottene mens man sjekker klokka frenetisk.

Nå finnes det heldigvis en enklere, smarte løsning, for med Postens Sporingsapp kan man gjøre ALT hjemmefra! Du legger bare inn i appen hva du skal sende (kan også bruke hjemmesiden) og betaler porto, så skriver du ut adressekort, limer det på pakken og leverer på Posten. Smækk bæng, ingen kø, ingen julepuls – helt genialt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her skarre pakkes!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Med en skredders presisjon 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Klippe klippe klippe klippe

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ta da! 😀

 

Det betyr at fremfor å stå på postkontoret og knote med innpakking, navn og adresselapper mens folk bak deg i køen begynner å bli rastløse, kan du gjøre alt i rooo og mak i din egen stue. Så stikker du bare innom nærmeste postkontor når du føler for det. Gjerne midt i den verste rushtiden. Det gjorde jeg i dag. Valset rett forbi køen og leverte pakken med et smil.

Det skal man kanskje være litt forsiktig med forresten, for han som sto bakerst i køen sendte meg et blikk som kunne brent seg gjennom metall. Men da får han bare laste ned Postens Sporingsapp til neste gang da, så slipper han jo det 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor stå her og stampe..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når man raskt kan ta det hjemmefra 😉

 

En annen genial ting med appen, er at du også får sporing av pakken både for deg og den du sender pakken til! Så snart du legger inn bestilling, dukker det automatisk opp en melding hos den du sender til, hvis de også har appen installert 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Smart sporing rett på mobilen, både for den som sender og mottar

 

Slik gjør du:

  1. Last ned Postens Sporingsapp *
    • Obs: Pass på at stedstjenester er skrudd på.
  2. Velg “Send ny pakke” og følg instruksjonene.
  3. Skriv ut etikken og fest godt på pakken.
  4. Husk å scanne strekkoden før du leverer fra deg pakken.

Så er det bare å levere pakken på nærmeste postkontoret og spore dens reise på nett eller i app 🙂

(* Har du verken Android- eller Apple-telefon, kan dette også enkelt gjøres på Postens hjemmesider)

 

Se video under for en rask gjennomgang av alle de smarte funksjonene:

 

Så hvis du har pakker å sende, enten i julen eller resten av året for øvrig: Last ned Postens Sporingsapp i Google Play, AppStore eller bruk posten.no.

Ingen kø eller knot i kassa, bare å levere pakken rett på Posten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det listige “snike seg forbi køen”-smilet 😉

 

/ Farvel, julepuls 🙂

Les mer på Postens hjemmesider

Snøfallspekulasjoner, ep. 9 & 10

Suspekt blotter, betutta Ruth og Winter med sitronøyet – dette er dagens spekulasjoner.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fun fact: Bare jeg som la merke til at IQ og hesten i stallen hadde samme sveisen?

 

I går satt jeg spekulasjonene på pause for å nyte en kveld med andre aktiviteter i VU, men det må jeg helt innlysende slutte med, for herregud så mye som skjer i løpet av to episoder!

First things først: Hvem pokker var han creepy fyren som tilsynelatende sto og onanerte bak et tre mens Winter ropte på Orakelet? På skjermen i 3 sekunder og vips så var han borte igjen. Noe sier meg at det ikke er det siste vi ser av ham. Brannfakkel: Kan det være Albin?

Og når vi er inne på Albin: Hvordan i all verden rakk han å møte Liv mens han var på jobb som nissens lærling? Har ikke de gutta dårlig tid nok som det er på årets viktigste arbeidsdag? Én kveld, 7 milliarder julegaver og han bruker tiden på å fly etter damene? Her er det noe som skurrer.

Over til andre ting som skurrer: Winter. Altså… Det er så mye galt at jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Vi snakker altså her om en maktgal type som liker å ha orden i sysakene, har sansen for å tale til folket, styrer med jernhånd og er glad i moralen om at hardt arbeid gjør deg fri.. Ehm… Er det bare meg eller er Winter bare en ørliten bart på overleppa unna å minne mistenkelig om en illsint østerriker på 30-40-tallet?

Ikke bare det, men midt oppi alt har han nå begynt å invitere småjenter på date? Jeg er forvirret. Prøver han å ta henne av dage eller er han forelsket? Jeg mener, du inviterer ikke folk over på ertegelé sånn helt uten videre. Og uten sammenligning for øvrig, så var det jo faktisk 22 års aldersforskjell på Adolf og Eva. Men vi satser på at gode gamle “Sitronøyet” har bedre intensjoner, bare litt.. misforstått.

Angående misforstått: Ruth. Herlige Ruth. Hun alle trodde var et hespetre i starten, viser seg mer og mer å være bare en hardt forknytt ball med følelser som er i ferd med å åpne seg.  Dagens høydepunkt for meg var trynet til Ruth da fuglebrevet kom flyvende inn døra. Det ble selvfølgelig for mye for far, som umiddelbart måtte gløtte på et vindu for å kunne skylde på trekken 😉 #duggpåbrillan

Ja forresten, jeg trodde først jeg var helt på viddene med mine sammenligninger tilbake til personer fra andre verdenskrig, men det var inntil Frida på julefesten leste kapittelet om nissen som kastet lua og forrådte sitt folk i Snøfall. Quisle, sa du? Minner dette vagt om Quisling eller er det bare jeg som er i ferd med å gå fra vettet..?

Angående å gå fra vettet: Skal ingen snart gi Selma en skikkelig vinterjakke? Tasse rundt i en tynn regnjakke midt på vinteren, har ikke befolkningen i Snøfall et eneste ludde-pledd å avse?

Og når vi er inne på befolkningen: Hvorfor har alle ulike dialekter? Hva for slags rar smeltedigel er dette stedet egentlig? Og hvorfor har ingen av dem lært barna å ikke spise snø? Jeg kan i hvert fall ikke huske at det har snødd i Snøfall på snart to uker, så den snøen der ville jeg holdt meg langt unna. For det er jo ikke som om de har noe apotek der du kan en røddig markkur heller 😉

Og hvorfor er det ingen som klipper seg? Eller på den annen side.. En person som maler bilder av sauer med klær på, burde kanskje ikke overlates med ansvar for en saks.

Dagens perfekte detalj var alle brevene som flakset i været og ventet på julenissen utenfor hulen. Ikke vet jeg hvordan de kom seg forbi sovetåka..

Men altså, nå vet vi jo at brevet Selma skrev til nissen kom frem. Så hvorfor skriver ikke bare Selma et gigantisk brev til nissen, type seilduksstørrelse, så kan de hoppe opp i brevet når det blir til en fugl og sitte på hele veien til nissen?! Genialt! Tenk om jeg egenhendig kan ha reddet julen! Vær så god 😉

Dette besvarer forresten hvorfor postkassen var tom for brev. Det er ikke Winter som har rappet dem, men brevene har selv fulgt etter nissen. Herregud, så vakkert. Jeg elsker Snøfall!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ “Selma…” #sitronøyet

* Følg IQhjerte på Facebook *

Takk for nå, Snapchat

I går skjedde det noe rart. Jeg var i Oslo for å nyte en sjelden frikveld med svogeren min. Prate litt skit, ta en matbit og se Robert Ellis live på John Dee.

Kvelden startet med en rolig tur innom Wünderburger for å teste en vaskekte hipster-burger av verste sort, for dette er et sånt sted du ikke slipper uten en vinylplate under armen, vintage-veske og rare briller.

Så vi bestilte hver vår kjempeburger med grillet sopp, glasert løk og avocado, i tillegg til pommes frites med parmesan. Jeg sa jo at det var et sånt sted 😉

Ikke lenge etter kom maten og den så nydelig ut. Såpass nydelig at det første som slo meg, yrkesskadet som jeg er, var: Dette må dokumenteres. Få opp et bilde på Snapchat, kom opp med en artig tekst. Vis at du spiser en hipp hipsterburger, fortell at du er i Oslo. Vis at dere spiller Shuffleboard på Tilt, det er kult. Bruk det morsomme rådyr-filteret! Ta bilder fra konserten, selv om det er fotoforbud, hva gjør man ikke for å vise alt man gjør på Snapchat? Kanskje få til en selfie med vokalisten og ei litta video eller to? Plutselig innså jeg at det som skulle være en rolig frikveld, var i ferd med å bli jobb.

Og da, akkurat i det jeg skulle til å fiske frem telefonen for å dokumentere resten av kvelden på Snapchat, fikk jeg en aldri så liten åpenbaring. Der og da bestemte jeg meg: Nå gidder jeg faktisk ikke mer. Nå er jeg drittlei av at Snapchat skal invadere hvert eneste ledige sekund. Man kan jo ikke ligge å pille seg i nesa lenger, uten at man føler for å legge det ut på Snapchat. Alt skal snappes og helst med et morsomt filter.

Så jeg la ned Snapchat. Og jeg kommer ikke til å plukke det opp igjen, i hvert fall ikke på en stund. Kanskje aldri. Jeg er lei av å ha Snapchat hengende over meg som en skoleoppgave man må jobbe med hver eneste dag, men som aldri skal leveres inn.

Så til alle mine rundt 10 000 daglige følgere på Snapchat: Tusen, tusen takk for følget! Det har vært fantastisk moro og jeg har hatt mye glede av alt det rare dere har sendt meg. Fyllevideoer, hester, søte barn og rare katter. Så tusen, tusen takk for det, men nå må jeg ta privatlivet mitt tilbake. Det er ikke dere, det er meg. Jeg vil kunne se et ekorn i skogen uten å tenke at jeg må fiske frem mobilen.

Hvem vet, kanskje kommer jeg tilbake på Snapchat en dag, men inntil videre vil jeg holde meg til det jeg elsker mest: leke med barna, blogge og spise hamburgere i fred 🙂

 

Businessman jumping for joy celebrating a successful achievement in a lush green field under a blue sky

 

/ Me sjåst! …men ikke på Snapchat 😉

* Følg Hamburgerhjerte på Facebook *

Ekte eller fake?

I går skjedde det noe veldig rart. Jeg gikk bort til en dame med store pupper og spurte rett ut. Svaret overrasket meg skikkelig!

(Til glede for nye lesere og gamle kjennere: Dette er en ønskereprise av et av mine mest populære innlegg i fjor :-D)

 

 

Jeg er egentlig ikke en sånn fyr, men i går klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kom inn i en butikk og med en gang jeg satt skotuppen innenfor døra, la jeg merke til damen som jobbet der. Hun var relativt pen og hadde store pupper. Altså, virkelig.

Jeg hadde egentlig tenkt til å bare tasse rundt og titte litt for meg selv, men et eller annet i meg gjorde at jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Istedenfor å bare valse rundt i mine egne tanker og tenke mitt, gikk jeg heller bare bort til henne og spurte rett ut:

– Unnskyld meg at jeg spør altså, men… Er de ekte eller fake?

Det rare var at hun virket ikke overrasket i det hele tatt, bare smilte lurt og kontret raskt:

– Hah! Det er det faktisk mange som spør meg om. Du er sikkert den femte bare i dag!

– Hæ? Jøss. Jeg trodde kanskje bare det var meg jeg, for jeg tenkte kanskje det var litt rart å spørre om.

– Hehe, nei da, jeg får det spørsmålet hele tiden, tro meg.

Jeg pustet lettet ut.

– Så bra, følte meg litt idiot et sekund der. Det er liksom bare… Ja, hvis jeg kan si det rett ut; Jeg vet jo at de sikkert er fake, de ser bare så utrolig ekte ut!

– Ja, ikke sant?

– Også så store!

– Ja, man kan jo få de i alle slags størrelser da, men jeg liker jo at det er litt fylde på dem jeg da.

– Helt enig! Hvis man først skal ta steget, kan man jo like gjerne kline til med noen skikkelig tretopper.

– Nemlig, de er jo ikke akkurat gratis og det er noe man gjør bare én gang i livet uansett.

– Enig, lurt å gå for litt størrelse. Men seriøst, selv når jeg står helt nærme klarer jeg ikke å se at de ikke er ekte. Det er jo helt rått!

– Hehe, ja jeg ser dem jo hver eneste dag, men likevel synes jeg det er ganske fascinerende selv faktisk.

– Det var godt å høre, for jeg har egentlig alltid synes det ser litt billig ut for å være ærlig.

– Billig?

– Ja eller… du ser liksom at det bare er plast på mils avstand, men nå måtte jeg liksom komme helt innpå før jeg kunne se det.

– Igjen altså, du er ikke den første. Jeg har hatt mange innom i dag som bare har stått og stirret uten å tørre å spørre. Egentlig ganske komisk, men jeg vet jo hva de tenker.

– Hehe, ja. Men du.. kan jeg… eller altså… det er kanskje litt rart å spørre, men kan jeg ta på dem? Bare kjenne om de føles ekte liksom?

– Ja ja, selvfølgelig! Bare ta så mye du vil.

Jeg stryker hånda mi forsiktig forbi, knar litt og lukker øynene for å prøve å se for meg ekte vare. Jeg kjenner ingen forskjell.

– Wow! Det føles til og med ekte jo!

– Jepp!

– Nei dæven, det var overraskende. Også jeg som alltid har vært sånn en motstander og ment at det bare er noe drit.

– Ja nei det er utrolig hvor langt de har kommet. Man kan få dem i alle slags størrelser, former og fasonger, men det skal sies, du får jo det du betaler for da.

– Det er sant, men likevel kjenner jeg at jeg liksom ikke er heeeelt der.

– Jeg tenkte faktisk akkurat det samme, men etter at jeg slo til i fjor har jeg ikke angret et sekund.

– Men lukta da?

– Ja, den mister man jo. Men så slipper man veldig mye annet da. De er mer allergivennlig og dessuten drysser de ikke. Og i de ekte sitter det ofte små dyr og insekter også.

– Aah, det har jeg ikke tenkt på!

– Nei, der kan du se.

– Hmmm… Vet du, jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg er solgt. Vi går for fake!

 

 

/ O jul med din glede 😉

* Følg Julehjerte på Facebook *