Christina og jeg ikke er de mest nevenyttige menneskene, og prosjekter som krever hammer, spiker og plank lar ofte vente på seg, men terrassen har vært en stein i skoen så altfor lenge. Råtne planker, store hull og et fundamentet som tilsynelatende er laget av tannpirkere. Til nå har vi bare utsatt og utsatt, men nå har vi endelig bestemt oss for å plukke opp hammeren og gjøre noe med saken.
Når glippene blir så store at hele barn kan falle nedi, er det på høy tid å gjøre noe 😉
Og dermed er årets sommerprosjekt i boks og fattern kan finne frem det tunge verktøyet fra boden. Må ærlig innrømme at det føles rimelig maskulint å stikke ut for å kjøpe brekkjern og motorsag, og jeg synes allerede jeg kan se et lite hint av et oppglødd lys i øynene til Christina. Hennes mann, den tøffeltassende tastaturhelten, plutselig ikledd arbeidsklær og ødelegger ting.
Ja for altså si hva du vil om å være seg sjæl altså, men du føler deg ikke så veldig mandig når frua kommer inn på badet for å pusse tenner om kvelden, og finner sin mann i badekaret omgitt av badeskum og duftlys. Men nå, kjære Christina, nå skal du få se på mannfolk. Så nå skal det rives, hamres og svettes til den store gullmedaljen!
Må selvfølgelig ha litt hjelp til å sette opp ny terrasse, man blir jo ikke supermann sånn over natta, men det er noe. Med musikk på øret blir jobben til og med rett så trivelig. Får vel gå over til noe litt tøffere musikk der også, for tidligere i dag hørte jeg gjennom et par spor fra ABBA Gold, og selv om musikken er magisk, føler jeg liksom at det tar litt brodden av disse mannepoengene 😉
Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele debatten om posekake vs hjemmelaget passere, men i dag lagde jeg muffins med barna og da fikk jeg plutselig et helt nytt perspektiv på saken.
For dere som ikke vet hva jeg prater om, så har det en stund vært en pågående debatt om hvorvidt det er innafor å stille til skoleavslutning etc med posekake fremfor hjemmelaget. Uperfekt mammablogger Casa Kaos har gått i bresjen for posekake og selvfølgelig eglet på seg en hel armé av mammapoliti, samt konfektkonge Pascal, som tilsynelatende mener at hjemmelagde kaker er minst like viktig som jord, sol, luft og ild.
Jeg hadde egentlig tenkt til å la hele debatten skli, men det var inntil jeg sto på kjøkkenet i dag og det slo meg: Dette synes jeg er skikkelig trivelig! Vi knekker egg, vi søler og koser oss, og det skikkelig moro! Men… det tar tid, det blir grisete og resultatet er ikke garantert perfekt. Man kan potensielt ha kastet bort en times tid på en kake som smaker grevling, men hva så? Hva er viktigst? Å sette tenna i mest mulig kakestoff eller kose seg langs veien?
Videre følger en ektefølt raljering skrevet i ett strekk uten en eneste pause, ei heller for å puste 😉
For debatten handler jo ikke egentlig om kakebaking, men om prioriteringer, holdninger og verdier. Hva noen mener er latskap, mener andre er en prioritering av andre interesser. Der noen ser muligheter, ser andre tidsklemme. Konfektkongen Pascal har gått ganske langt i å antyde at de som bruker posekake er en gjeng med latsabber som bruker tiden sin feil. På motsatt side er det blitt sagt mye godt om posekaker for de som ikke nødvendigvis bryr seg så fryktelig mye om kaker.
Og det var ikke før jeg sto der med slikkepott og eggeskall og kakaopulver overalt, at jeg endelig fikk et klart perspektiv på hva jeg mener om alt jeg har hørt nevnt i denne saken.
1. TID
De som sier at det tar like lang tid å lage hjemmelaget kake som en posekake, lyver. Det tar lengre tid. Fra litt lenger tid, til veldig mye lenger tid, alt ettersom. Å si at det tar like lang tid, blir like Johnny som å si at det tar like lang tid å smelle sammen en hjemmelaget pizza som en frossen grandis. For det gjør det ikke, så ikke gidd å prøv dere engang.
Jeg skal innrømme at å lage hjemmelaget muffins fra scratch i dag gikk mye fortere enn jeg først antok, men man må fortsatt knekke egg, piske opp eggedosis, smelte smør etc og til slutt står man knedypt i et hav av oppvask. Men så kommer spørsmålet da: Hva er egentlig hensikten med kake? Er det ikke å kose seg? Hvis man ikke har tid til å lage en stusselig kake for å kose seg, har man da egentlig tid til å kose seg?
Og la oss være ærlige her: Posekake er latskapens krykke. Jeg sier ikke at det er feil, jeg bare kaller en krykke for en krykke. Og det er ikke alltid bra, for å lage kake kan være skikkelig kos! I hvert fall hvis man får med seg to små hjelpere på kjøkkenet. Men igjen, det var meg i dag, på en fridag, ruset på kaffe og med god tid på klokka. Hadde jeg vært på min syvende kveld med kommandokake til nok en skoleavslutning, ville jeg garantert gått for et posekake-maraton uten like.
For kake handler jo nesten mer om en slags sosial kontrakt enn noe annet. Man kan liksom ikke møtes til staselig lag uten at det skal være flere kaker enn hoder involvert. Jeg har ikke tenkt til å bite av hodet på noen her, jeg mener bare at hvis ingen har verken tid, gidd, lyst eller råd til å lage kake – kan vi ikke bare drite i det og heller servere potetgull? Men for all del, la oss inntil videre holde på fasaden og mikse pulver og vann mens ingen ser på 😉
2. SMAK / NÆRING
Så er det dette med smak da. Og næringsinnhold! Helt ærlig: Når det kommer til kake, er jeg ikke så fryktelig opptatt av næringsinnhold. Man spiser ikke kake for c-vitaminene, man spiser det for kos. Om den inneholder 150 eller 160 gram sukker pr bit, er ikke så veldig farlig. Selv liker jeg å eksperimentere med dadler og den slags, men noen ganger det like greit å kjøre full pupp og heller legge ved en gratis tannbørste.
Å spise kake for næringsinnholdet, blir som å røyke for å få seg litt frisk luft. Om næringsinnholdet i kakene derimot er et stort problem, burde man heller vurdere hvor ofte man befinner seg rundt kakefatet.
Og hva gjelder smak: Posekake kan være vel så godt, om ikke bedre, enn hjemmelaget. Posekake er tross alt laget på en idiotsikker mal. Du får ingen orgasmisk smaksopplevelse for historiebøkene, men ofte er det mer enn godt nok. Det er bare kake. Du vil bare stappe fjeset med noe søtt inntil kaffen. Om det er økologisk vanilje eller first price vaniljesukker spiller oftest liten rolle.
Hjemmelaget kake er dessuten en lang prosess med russisk rulett i hvert ledd. Eggeskall kan snike seg med, bunnen kan brenne seg, glasuren kan bli for tynn, vitale ingredienser kan bli glemt etc. Og hvis du ikke liker å gamble, blir posekake som å sette penger på Rosenborg på 90-tallet.
Dette blir kanskje som å si at billigvin kan være bedre enn franske skatter fra 19-pil-og-bue, men igjen: Hvert til sitt bruk. Skal du på din niende skoleavslutning for uken, trenger du ikke diske opp med croquembouche. Skal du derimot bidra i et bryllup, blir det litt klamt med en langpanne fra toro 😉
3. VERDISYN
Folk som er lidenskapelig opptatt av kaker vil selvfølgelig skilte dette som det viktigste i verden, men sånn er det jo med alle ting. En baker vil si at godt brød skaper folk, en bilselger vil liste opp ørten tusen grunner for hvorfor man bør legge veldig mye penger i bil, en madrasselger vil gi deg antall timer du sover i løpet av et liv og heve ett øyebryn og ikke en gang tenk på å spørre en gymlærer om viktigheten av å bevege seg.
Jeg skjønner hva Pascal mener når han føler at posekaker truer våre verdier og hva vi lærer våre barn, jeg mener bare at det blir helt banalt å sette streken ved kake. Hvorfor ikke hjemmebakt brød? Eller pizza? Eller brun saus? Kake er tross alt bare snop, uansett hvordan man vrir og vender på det. Brød derimot. Eller vaskehjelp. Eller robotgressklipper. Eller automatgir. Eller fuckings omelett på kartong!
Noen barn vil lære å bake kaker fra bunnen av, andre vil bare mikse pulver med. Noen barn vil lære å bygge en bil med bare nevene, mens mine barn vil lære hvordan man fyller spylervæske…
Visse ting er viktigere for noen enn andre, og enten det er kaker, politikk eller bildeler, poenget blir det samme: Folk må få gjøre hva pokker de vil. Om det betyr å pelle buser, lage posekake eller sove på spikerseng, får bli deres sak. Og uansett: Lager man posekake, så lager man da i hvert fall noe – er ikke det tross alt bedre enn ingenting?
Nå er ikke jeg noen stor kakesnobb, men folk har ofte sine grunner til å gjøre som de gjør og jeg synes ikke noens nese hører hjemme i andres pepperkakehus. Rent personlig mener jeg det er verre å være en moraliserende gjøk som hever seg over andre og ser ned på deres valg basert på en antakelse om at ens egen sannhet er den eneste rette, fremfor hva enn den andre personen måtte servere på en skoleavslutning.
Sånn. Det var alt. Jeg velger derfor å avslutte denne raljeringen med en leveregel jeg mener burde overgå det meste annet og stå aller fremst for ens valg her i livet: Kardemommeloven.
“Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”
(med mindre du lager posekake, da kan du brenne i helvete, red. anm.)
At ingen har tenkt på dette før! Jeg er ingen spesielt smart mann, men kan dette faktisk være tidenes beste idé??
For en tid tilbake skrev jeg om “The Chair” – den stolen man legger fra seg klær som ikke er skitne nok til å gå til vask, men for skitne til å gå tilbake til skapet. Du vet, venteklær. Klær som godt kan brukes én gang til før vask. Det viste seg at veldig mange av dere hadde nøyaktig samme problem. Og det var ikke bare The chair det gikk i, men The badekar, The trappegrind, The seng, The sofa og ikke minst: The hus.
The Chair.
The badekar.
Mens klærne ligger og slenger, skaper de rot og dårlig stemning, men frem til nå har det liksom ikke vært noen god løsning på problem. Men nå, mine damer og herrer, har jeg altså kommet opp med tidenes kanskje beste idé: Venteskuffen!
Vi har nemlig nylig snekret opp to kommoder og mens de enda var kliss nye, tomme og fulle av muligheter, slo det meg. Hvorfor ikke bruke én skuff hver til å legge alt ventetøyet i? Istedenfor å la det ligge over badekaret eller tynge ned trappegrinda, legg det i venteskuffen! Nedi skuffen skjemmer de ingen, huset føles ryddigere og klærne får et egnet sted å vente på deg til neste gang.
The ventekommode.
The venteskuffen!
Som en ekstra bonus oppdaget jeg også at når jeg først skulle legge klærne i venteskuffen, ble det til at jeg brettet dem sammen og la dem i et slags system, fremfor bare i en stor haug. Plagg til overkropp på den ene siden, underkropp på den andre. Nesten som et godt organisert klesskap, bare litt mer snuskete.
Venteklærne blir “borte”, huset blir ryddigere og for første gang på mange år, kan man faktisk sitte i The chair! 😀
Jeg vet ikke om dette holder hele veien til Nobels fredspris, men jeg stryker skjorta og legger frem dressen bare for å være på den sikre siden 😉
The trappegrind – fri for klær for første gang siden 2013.
Muy bueno!
/ Dear distinguished members of the Nobel comittee, I would like to thank…
Ute på formiddagstur med Teo og barna. Bare en runde rundt nabolaget for å lufte litt på svansen. Bare en rask liten tur for å lette litt på trykket. Men barna har andre planer. Lillesnupp insisterer på å holde båndet og plutten sakker akterut, spretter opp og ned i grøftekanten som en fjellgeit.
Jeg skulle likt å si at alt er bare fryd og gammen, men oppi hodet svirrer tusen tanker. Vi er midt i arbeidstiden og hjernen går på høygir. Jobb, mailer, gjøremål og regninger, tusen ugjorte ting som holder hodet varmt og glødende. Har egentlig ikke tid til å ta meg god tid, men barna derimot, de tar seg god tid. Veldig god tid. Stressende god tid.
Det skulle bare være en rask runde, men det går jo ikke fremover. Om jeg stopper helt opp og holder pusten, kan jeg så vidt se at det går fremover, men ellers føles det som se ned på et skip fra høyt på himmelen. Du vet det beveger seg, det ser bare virkelig ikke sånn ut. Til slutt blir jeg nødt til å husje dem videre. Først lillesnupp og Teo, men også plutten blir kommandert fremover i rekkene.
Han kommer løpende, men bøyer fort av og kaster seg ned i en grøft igjen. Plukker og herjer, ordner og styrer. Jeg roper på ham igjen, rastløs og litt lei av å stå og vente på den samme fartsdumpen.
– “Kom igjen a kompis, vi har ikke hele dagen på oss. Hva er det som tar så sinnssykt lang tid egentlig?”
Så kommer han hoppende blid og fornøyd, stiller seg foran meg og strekker frem en hånd.
– “Jeg bare plukker litt blomster til mamma, jeg.”
Hahahaha, dette må jo være NM i perfekt plassering!
Men først, en rask forklaring: Som partnerblogger for Nettavisen/Side2 har jeg alltid reklame liggende på toppen av bloggen. Det er ikke jeg som styrer hva som dukker opp her, men for det aller meste er det reklame for solkrem, kjeks etc. Ofte treffer bannerannonsene skikkelig bra, som en bleiereklame når man skriver om bleier eller en forfriskende brus når det er strålende sol.
Andre ganger går det ikke like bra, og plutselig dukker det opp en reklame for en ny og fleskete burger på toppen av et innlegg om jogging og sommerkropp 😉
I går fikk jeg nok en hyggelig påminnelse om hvorfor jeg aldri i livet må finne på å gå fra Christina…
For midt på dagen i går skulle frua bare en rask tur ut med hunden, og plutselig fikk jeg en lur idé. Jeg har ikke satt på en klesvask siden Ålesund brant, så her burde det være gode muligheter for bonuspoeng. Og jeg mener, hvor vanskelig kan det være? Hvitt i én haug, mørkt i en annen, fiks ferdig, kjør på max.
Men så glemte jeg jo at jobben som småbarnsforelder ofte ligner veldig på å være sirkusdirektør for en gjeng rabiate bavianer. For jeg skulle bare sette på én vask, ÉN VASK og haugen lå allerede grovsortert på gulvet. Men innen jeg hadde sortert hva som skulle på 40 og 60 grader, hvilket vaskeprogram jeg skulle bruke, riktig dosering for vaskeball, intensitet på sentrifugering, lengde på vaskeprogram, hva jeg skulle gjøre med spesialtøy som mine dyre løpesokker og hvor mye det egentlig var plass til, hadde Christina rukket å gå baklengs til Kina og hinket rolig tilbake.
For ute i stua hadde begge barna plutselig bestemt seg for å gå helt bananer og jeg rakk ikke så mye som å lukte på en kork med tøymykner, før noen ropte eller skrek. Så var det ut igjen for å sjekke. Å ja, du falt ja, å ja så han stjal den fra deg, ja ha ja så hun rev ned puteslottet ditt ja. Og sånn holdt de det gående uten stans. Før jeg visste ordet av det, knirket det i døra og Christina var tilbake. Ingen klesvask var klar. Bare en halvfull maskin og en helfrustrert far.
Og det var da det slo meg: Hvordan i all verden overlever aleneforeldre??
Altså seriøst, jeg hadde ikke overlevd en halv dag! Eller okei, hvis alle kunne kjøpe nye sokker hver dag og vi kunne flytte til nytt hus hver gang det forrige var brukt opp / rotet i stykker, skulle vi klart oss. Men om jeg skulle gjort alt som skal gjøres i løpet av en dag helt alene, uten å klikke i vinkel og ta av som en rakett, hadde jeg på få timer krøllet meg sammen som en ball og ligget i et hjørne til noen hadde ringt etter hjelp.
Så hatten av til alle aleneforeldre! Hvordan dere overlever hverdagen vil jeg aldri forstå, men jeg vet dette: Christina kan se frem til en stor bukett blomster i morgen. Klærne hennes passer kanskje ikke lenger, også er de kanskje litt rosa, men roser skal hun få 😉
/ Jeg holder meg til plenklipping og middag 😉
P.S. Siden det er freddan og alt, legger jeg med en video av alle snappene jeg tok fra hele dette katastrofale vaskestuntet, så kan du selv se hvordan det hele foregikk 😉
Det føles så enkelt til å begynne med. Bilen står der tom og enorm, og ser ut til å kunne huse et hus. Her er det ikke noe stort poeng å tenke verken logistikk eller pakkelister, vi har plass til alt.
Men så kommer barnevogna på plass. Og den første bagen. Så den andre bagen, så et par småbager og en pose. Så en madrass, så plutselig en stor bag til og en koffert og en pose full av ting til hunden. Men du får plass til alt. Med nød og neppe. Du dytter og jobber og fyller på med bager og kofferter fra gulv til tak. Du stapper og presser, og føler deg mer som en pølsemaker enn en feriepakker.
Når bilen endelig er stappet til bristepunktet, børster du hendene fornøyd og slår deg på skulderen for en jobb godt utført. Men så går du inn i huset igjen, og på den tiden du har brukt på å fylle bilen så full at den buler som en boks med surstrømming, har frua rukket å hente ned enda flere ting fra skuffer og skap. Og fjellet som venter deg inne i gangen er ganske nøyaktig like stort som det du allerede har båret ut. Og du innser at det er sjanseløst. Noe må ryke. Enten det, eller så får alle sitte med beina ut av vinduet, sjåføren inkludert.
Og da har vi ikke engang begynt å tenke på hvor hunden skal sitte. Må bli et sted mellom bagen full av kjøleelementer og fatterns gamle strandsandaler. Eller kanskje i posen med strikketøy og sladreblader. Nei vent, der har vi allerede lånt plass til smokker og tåteflasker. Bagasjerommet er helt uaktuelt, for åpnes bakluka nå, kommer den til å eksplodere som en nyttårsrakett. Vi får sette ham på taket og be ham klore seg fast. Det er ikke lange veien til hytta uansett.
Når man endelig får stappet alt og alle inn i bilen og sitter klemt mot rattet som sild i tønne og hører på at barna har NM i skrik og brøl fra baksetet og man føler seg som burhøns og solen steiker i fleisen og gjør asfalten til pudding og bilen truer med å gå tom for bensin og man står der og stamper langs E6 i en uendelig lang kø som går saktere enn en snegle i motvind og hunden uler klagende fra taket og hytta føles uendelig langt unna og humøret bikker over på faretruende rødt, da først kommer man på den ene tingen man så veldig skulle ønske at man ryddet plass til.
Tenk om man kunne fått betalt hver gang man sitter i sofaen og brøler til dommeren på en fotballkamp på tv. Eller hver gang man vet bedre enn samtlige politikere i en partidebatt. Vi har alle meninger om så mangt, men sjeldent resulterer de i stort mer enn en opphetet diskusjon rundt middagsbordet. Hadde det ikke vært fint om man kunne tjent noen ekstra kroner på å si sin mening?
På Meningstorget.no kan du delta i undersøkelser og tjene penger fra sofakroken. Måten det fungerer på er at man deltar i undersøkelser om produkter og tjenester som virker relevante for din profil, så blir man belønnet for innsatsen. Slik input er nemlig gull verdt for store bedrifter som mest av alt ønsker å høre hva du tenker og mener om deres produkter, hvor du handler, hva du liker, ikke liker også videre.
En undersøkelse er unnagjort på få minutter og selv om man ikke blir rik over natta, vil poengene fort stable seg opp til en hyggelig bonus. Det kommer jo ekstra godt med nå i sommer når det gjerne går med litt ekstra penger til is, brus og ny bikini 😉
I dag har jeg blant annet svart på spørsmål om bruk av datatjenester i heimen, hvilke møbelkjeder vi liker, hvor vi kjøper barneklær, og gitt min mening om noen artige, små videosnutter. Ting man utmerket fint kan gjøre mens man uansett bare ligger og sløver på sofaen og ser en fotballkamp på tv 🙂
Som takk for hjelpen får man poeng som enten kan utbetales kontant via PayPal eller gjort om til gavekort i en rekke ulike nettbutikker (HM, Zalando, G-Sport, ToysRus etc). Undersøkelsene varierer i art og lengde, og godene man mottar varierer. Lengre undersøkelser betaler gjerne bedre og gir deg tilleggsgoder som lodd i trekningen av pengepremier blant alle som gjennomfører undersøkelsen.
Mange undersøkelser vil også premiere deg med en liten donasjon gjort i ditt navn til en veldedig organisasjon! Det er absolutt en veldig hyggelig bonus, og i dag har jeg allerede gjort tre små donasjoner til World Animal Protection. Og som sagt, alt dette mens jeg uansett bare lå og sløvet på sofaen. Ganske genialt.
Bedriftene får verdifull informasjon, mens du får sagt din mening, penger i lomma og donert penger til en veldedig organisasjon. Vinn, vinn, vinn 🙂
Svigermor peker mot himmelen, den er svart med et hint av mørkeblått:
– “Okei… Ta inn putene og dra ut tv-en, her kommer det snart ei skikkelig skur”
Få meter unna sitter en optimistisk innflytter med joggeskoene på. Regn? Nå? Men atte, jeg skulle jo akkurat ut og jogge..? Jeg går ut og ser opp på den samme himmelen. Dommedagssvart med et drag av køl.
Men samtidig… Pulsklokken er fulladet, headsettet er på og skolissene lisset opp. Og jeg tenker som så: Det regner jo ikke nå, og jeg mener, ingen kan si noe 100 % sikkert om været. I hvert fall ikke svigermor, hun er da for pokker ikke meteorolog. Jeg stoler på egen vurdering og tar meg en tur. Snakkas.
Og da har vi vel kommet til det punktet i fortellingen hvor det er greit å komme med litt tilleggsinfo: Svigerfars far (min svigerbestefar?) bygde hytta i 1968. Siden den gang har hytta blitt flittig brukt hver eneste sommer og svigermor har peilet været her siden hun fant mannen i sitt liv en gang på 70-tallet. Det er over 40 år siden, det. Så når svigermor sier at det kommer til å regne elefanter om få minutter, kan du regne med at det stemmer.
Så også denne gangen. Jeg rakk ikke å komme mange meterne før det begynte. Først ganske forsiktig og i mitt stille sinn tenkte jeg:
– “Pøh, det blåser over. Go Pete, go!”
Under 2 minutter senere kan jeg sverge på at jeg kunne svømt gjennom lufta. Det var som om himmelens sluser sto på vidt gap og et hav av regn angrep landet. Tordenskrallet brølte og plutselig slo lynet ned såpass nærme at jeg hylte og spratt opp som en overrasket fjellgeit som akkurat hadde satt seg på en prompepute.
Men jeg nektet å snu. Ikke søren om jeg skulle gi dem rett. Jeg skulle vise dem, jeg. Og dessuten, har man først blitt våt, blir man jo ikke våtere enn våt uansett. Tenkte jeg, og turet på. Viser seg at man faktisk kan bli våtere enn våt…
Da jeg endelig kom tilbake til hytta, følte jeg meg som en nyvasket genser. Til svigermors store fryd, selvfølgelig. De siste 50 meterne inn mot hytta, kunne jeg skimte minst to rader med kritthvite tenner som sto og gliste på kjøkkenet gjennom en vegg av regn.
Men men, aldri så vondt at det ikke er godt for noe, for sjeldent har en varm dusj, tørre klær, en kopp kruttsterk kaffe og en runde med Svarte-Per smakt bedre 😉
