I dag fikk jeg et spørsmål fra en leser om hva vi mener om små barn og tv-titting. Fra hvilken alder bør det være lov? Hvor mye hver dag? Når grenser det til latskap?

Dette synes jeg fortjener et røddig svar, så derfor, kjære Vegard og alle dere andre som lurer på hvor mye dere bør la barna se på tv – dette er min mening:

 

 

Jeg har ingen anelse om hva som er pedagogisk forsvarlig eller det politisk korrekte å svare her, så da går jeg heller for en ærlig variant.

3-åringen vår begynte å se på tv i ung alder. Allerede som baby tok han sine første cowboystrekker i fanget til pappa og slumret seg gjennom flere sesonger av The Walking Dead og mang en UFC-turnering. Helt 100 % garantert ikke anbefalt tv for en småttis, men det gikk så fint så. Med lillesnuppa har jeg vært litt mer varsom og gått for en litt tryggere variant – Seinfeld 😉

Jeg har aldri vært så opphengt i hva som er riktig eller ikke, jeg bryr meg mest om hva som funker for meg og mitt. Det høres selvfølgelig veldig fint og flott ut å si at barna aldri får se på tv og at de bare leker med økologiske, kortreiste treleker, men sannheten er at litt tv kan være himmelsendt i blant. Når man har herjet og lekt og alt har gått i ett, er det aldri feil å få på litt tv og få litt ro i kroppen. Både for store og små 😉

Nøkkelordet her er selvfølgelig mengde. “The dose makes the poison” sies det – og det tror jeg gjelder for mye. Litt tv er bra, men å bruke tv som barnevakt over lengre perioder er nok ikke spesielt bra. Men for avslapning, kos og avveksling – topp stemning! Jeg tror ytterst få har fått firkantede øyne og hull i sjelen av den grunn.

 

Hinkel Pinkel, nå må ru gå og legge rei!!

 

Når plutten ble litt eldre, typ 1-ish, fant vi ut at den beste metoden for å få i ham grøt om kvelden var å sitte med ham i sofaen og se på Drømmehagen. Han satt som en zombie og spiste på måfå, mens Hinkel Pinkel og alle de andre særs irriterende karakterene lagde et helvete på skjermen. Og det fungerte helt utmerket! Så da gikk vi for det. Tv-en ble et effektivt middel for å få i ham kveldsmat. Det var helt sikkert ikke etter læreboka, men jeg tror ofte man gjør best i lage sin egen lærebok. Friheten til å bestemme over sitt eget hjem synes jeg man bør ta seg.

Senere har vi brukt tv som underholdning og pausestasjon når det har passet seg. Vi er absolutt ikke de folka som nekter barna å se tv, men vi er nok ikke heller de som setter barna foran tv-en i lange perioder. Vi har ikke sett hele Frost enda, for eksempel. Noen dager går det endel tv, andre dager ingenting.

Jeg tror det er sunt å gi barna litt av hvert jeg, så lenge man sørger for å komme seg ut på sparkesykkelen en gang i løpet av en dag i heimen og ikke bare sitter inne og glor. Det er vel som med alt i livet, man kan ikke kjøre bånn gass eller holde bremsen inne hele tiden, trikset ligger i den gylne middelvei.

 

La den gå, la den gåååå!

 

Med lillesnuppa på 1 år er ting litt annerledes, for hun ser ikke ut til å være interessert i tv-en i det hele tatt og da blir det til at vi gjør andre ting. Så lar vi heller 3-åringen ta seg en tv-pause når han har herjet batteriet flatt.

Jeg vet ikke om jeg skal sette et tall på det, for sant å si har jeg ikke peiling, men la oss ta fingern i lufta og si ca. 1,5 timer om dagen da. I snitt. Andre dager kanskje null, andre dager mer. Er han syk blir det gjerne mye mer 😉

Men plutten har vel egentlig aldri vært sånn superinteressert i tv-en, ikke fordi vi har gjort så mange strategiske supergrep, men kanskje fordi vi har hatt et avslappet forhold til tv-bruken. Vi har vel kanskje også vekslet mer på andre typer elektronisk underholdning, slik som nettbrett og mobiltelefon. Og det vil jeg faktisk anbefale fremfor tv-en, for på et nettbrett er det veldig mye mer man kan gjøre fremfor å bare sitte og glo.

Jeg tror faktisk det faktum at vi kjøpte nettbrett til pjokken allerede i veldig ung alder har hatt stor betydning for at han har utviklet en del kunnskaper og kompetanse veldig tidlig som vi ikke nødvendigvis ville klart eller tenkt at var mulig ellers. For barn elsker å utforske og finne nye ting, og er nysgjerrige som tusan – og et nettbrett gir muligheter til å utforske i det uendelige, for det finnes jo apper for alt!

 

 

Jeg tror delvis vi kan kan takke nettbrett, mobil og apper for at 3-åringen har blitt så flink med tall og bokstaver. Han viste tidlig en interesse for dette og supplerte fysisk lek med alfabet- og tellesanger på youtube. Og fra der var veien kort til et hav av apper for å ta interessen videre. Og nå kan han allerede lese litt, skrive litt, regne litt, telle til ørten på norsk og engelsk og ja.. ting jeg nok ikke hadde tenkt på å lære ham før han bikket 6 år 😛

Så for å konkludere…

Jeg kunne selvfølgelig vært skinnhellig og sagt at jeg heller anbefaler dere å lese for barna, gjøre aktiviteter og hele den pakka der, men jeg synes så absolutt det er plass til tv i barnas liv. Så aktive de er resten av dagen tror jeg bare de har godt av et lite hvileskjær foran tv-en i blant. Kanskje sammen med en matbit, så slår man to fluer i en smekk 😉

Men som med alt – prøv dere frem. Ta det på magefølelsen. Du kjenner barna dine best, så se hva som funker for dere og barna. Det sier vel seg selv at det ikke virker spesielt sunt å sette barna foran tv-en hele dagen, men jeg tror ikke man trenger å være helt raddis heller. Det er ikke nødvendigvis bedre å tvinge barna til å se på pappas hjemmesnekrede dukketeater hver dag.

Og som sagt, jeg heller mot å tipse om å få barna i gang med “aktiv” elektronikk, av typen nettbrett eller lignende. Det byr på langt flere muligheter enn å bare sitte passivt og glo. I tillegg til lek kan det også by på en spennende og interaktiv portal inn til læring de kanskje ellers ville gått glipp av. Ingenting kan vel slå lek og moro i guds frie, men noen ganger er det helt riktig å bare benke seg ned i sofakroken også – såpass må det vel være innafor å si 😉

Selv så jeg veldig mye tv i min barndom og har ikke tatt nevneverdig skade av det. Tror jeg. Faktisk var jeg tidlig ute med å briljere i engelsk, blant annet fordi jeg så mye på engelske tegneserier og tv-shop! Vil ikke med det anbefale tv-shop som pensum altså, jeg sier bare at jeg var flere hestehoder foran de andre på å lære meg engelske gloser som vacuum cleaner, living room, steak knives, awful stains, call this number og order now.

Just sayin´ 😉

 

Ja hallo? Skulle bestilt sånn “ab master” jeg…

/ Order now!

* Følg Tv-hjerte på Facebook *

Høsten er årets kanskje mest fotogene sesong og akkurat nå er den helt fantastisk!

Det er kanskje litt gæmlis, men jeg kjenner at jeg koser meg skikkelig med å gå ute og se fargespillet i all sin prakt. Blader i grønt, gult og rødt som baser seg i den skarpe høstsolen på en seng av blå himmel. Og nå som jeg har fått meg briller kan jeg nyte det mer enn på mange år 😉

Men det er ikke lenge det er så flott som nå og derfor gjelder det å løpe ut mens været enda er fint og naturen poserer med trutmunn og kløft. Så i går slang jeg kameraet over skulderen og løp ut i Bøkeskogen, Larviks juvel, for å prøve å knipse litt høstmagi.

Jeg må ærlig innrømme at det er så utrolig fint ute for tiden at jeg synes det er vanskelig å yte naturen rettferd, men med litt rare vinkler og artige objektiver er det jo et og annet man kan få til likevel. Så velkommen til min egne lille høstutstilling. Kos deg 🙂

 

Morgengry.

 

Gamle trær og kjærlighet ruster aldri <3

 

Svimlende forelskelse.

 

Ensomhet.

 

Fremtidsutsikter.

 

Nøtt eller sannhet?

 

Håp, tro og farer.

 

Fargespill og kjærlighet (mitt favorittbilde, thihi).

 

P.S. Hvis du også liker høstens fantastiske farger, er det nå du skal finne frem kamera og tursko, for nå den er aller best. Snart er det vinter og da kan det være fint å ha noen fargerike bilder å varme seg på 🙂

/ God søndag!

* Følg Høsthjerte på Facebook *

I dag ønsker jeg å dele et fantastisk lite verk av Trygve Skaug.

Jeg elsker når en tekst fanger essensen i noe man kjenner seg så godt igjen i med bare noen få ord. Det er poesi, det!

… for vi kan vel alle i større eller mindre grad kjenne oss igjen i denne teksten – eller? 😉

 

MONSTER / MORGEN (av Trygve Skaug)

Kan

alle være stille

kaffen være sterk nok

timen gå meg forbi

jeg få være litt i min

egen etasje

bare jeg

og min dårlige ånde

For jeg forvandles til

et menneske

når jeg er klar

 

 

/ Del med morgentrøtte monstervenner 😉

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Torsdag morgen og kosemos i sofaen. Plutten er småsyk og hjemme fra barnehagen. Frua er ute med lillesnupp i vogna og vovsen i bånd. Det er fyr i peisen og kaffe i koppen.

I sofaen ligger pappa og slappa med macen i fanget og slurper kaffe i rolig i tempo, ved bordet står plutten og sorterer godteri. Og teller. 1, 2, 3, 4, 5 røde osv.

Det er god stemning.

 

Liten plutt med telledilla 😉

 

Plutselig snur han seg og ser ut av vinduet bak meg. Må sjekke hvordan det står til med været, slik han gjør hver eneste dag. Må se om det er sommer, høst eller vinter ute. I dag er det knallblå himmel og sol i hver eneste krok, men man kan jo aldri være sikker.

Så han krabber opp i sofaen, vipper opp haspene, gløtter på vinduet og stikker ut snuta. Det tar derimot ikke mange sekunder før han trekker seg raskt tilbake og gir meg et merkelig ansiktsuttrykk jeg aldri har sett før. Som om han er overrasket. Sjokkert. Eller egentlig.. skuffet?

Han ser på meg med et blikk som er fullt av forundring.

– “Er det noen som har bæsja ute??”

 

Hæ?!

 

Først skjønner jeg ingenting, men så kjenner jeg den kalde luften sige inn gjennom vinduet med en stram eim av gjødsel.

Jeg ler godt før jeg gir ham en knusekos – min lille bygutt. Vi er ikke vant til slike lukter, vi. Så prøver jeg som best jeg kan å forklare gjødsel på 1-2-3, men innser fort at jeg bare gjør vondt verre…

– “Nei du skjønner, det er ingen som har bæsjet utenfor her, det er bare… Uhm.. Altså, det er bare bonden som kjører rundt og sprer gammel bæsj utover hele eiendommen sin. Ja, for at kornet skal gro bedre, tror jeg. Eller gress. Men det smaker jo ikke bæsj av den grunn altså, det blir liksom bare borte det da. Litt usikker på hva som foregår der. Og hvorfor smaker det ikke bæsj av kornet egentlig? Ehm… okei. Good talk.”

 

Bonden flyr rundt og gjør hva?! Vi lukker igjen a…

 

/ Ække lett å værra bygutt på landet 😉

Les også: Gullkorn fra pluttemunn – Helt ute av telling

* Følg Bæsjehjerte på Facebook *

Nå er det ikke lenge til vi kan sprette korken av champagnen!

 

Hmmm, not today.

 

Ett år og snart en uke, og nå er vi snaaart klar for lansering – det første skrittet kan jo ikke være mange dagene unna nå! Jeg hadde helt glemt hvor moro det er å følge en liten bebis og se fremgangen dag for dag. Hver dag litt nærmere, et lite skritt frem mot de store milepælene i livet. Og dette er den første virkelig store. Krabbing var jo noe, og det første ordet er gøy, selv om det for det meste er en slags papegøyerefleks, men de første skrittene helt uten støtte på egne labber – det er stort.

 

Nesten der, men skummelt å slippe taket.

 

Det er rart å tenke på det når man begynner å sammenligne barn på de store fremskrittene, for barn utvikler seg i så utrolig forskjellig tempo! Men det er jo ikke så lett å verken se eller vite når man bare har ett barn, men med to barn har man plutselig en kontrollgruppe.

 

Storebrorsan leder an 🙂

 

Det er utrolig fascinerende å se hvor stort avvik det kan være i utviklingen, for hvis lillesnuppa skulle fulgt broderns tempo, har hun helt frem til midten av april 2016 på å ta sitt første skritt! Og det er ganske sykt, for jeg setter 50 flis på at hun er i mål i løpet av halvannen uke, altså utgangen av oktober.

… hei vent nå litt, halvannen uke til november? Var det ikke akkurat sommer? Hva i all videste verden er det som skjer med tiden?! Okei, shit, da må hun kjappe seg.

Her er det ingen tid å miste, så i morgen er det opp før hanen galer for å spise karbohydrater, få på litt motiverende musikk (Eye of the tiiiigaaaah) og kjøre økter med lekebilen frem og tilbake helt til krampa tar oss 😉

 

“…men det blir en liten matbit rundt lunsj, eller?”

 

/  Heia heia!

* Følg Gåhjerte på Facebook *

Det er vel ingen hemmelighet at trassalderen kan være en utfordring, men da jeg hentet plutten i barnehagen i går trodde jeg vi hadde kommet til et helt nytt nivå…

 

 

Da jeg rullet opp på parkeringsplassen utenfor barnehagen i går var det med en ganske stor porsjon stress i sinnet. Hjemme sto et filmteam og ventet, og vi lå allerede godt bak skjema, så nå var jeg avhengig av at ting gikk litt på skinner. Og da er det jo typisk at noe bare må skjære seg!

Først så det bra ut, selv om jeg kom midt i en lunsjpause. Noen minutter kan jeg avse, ikke noe problem det. Jeg slo meg ned og fikk høre om salamiruller, cowboyer, indianere og popcorn. Ikke lenge etter var vi ute i gangen, bare å sjekke tørkeskapet, raske med seg klær og komme seg av gårde. Jeg sjekket klokka med en liten svetteperle i panna, nå brant det på dassen. Ingen tid å miste.

 

Tikk takk tikk takk, fortsatt ingen pappablogger i sikte…

 

Men med en 3-åring ruset på barnehagens gleder kan det være en utfordring å få stablet på plass alle uteklærne. Vi kom langt og fikk på alle klærne, men ikke helt ut døra. Så mens jeg vimset rundt og prøvde å få med meg alt av jakker og votter og sokker og luer, prøvde jeg å få fortgang i prosessen:

– “Bare gå ut du, så kommer jeg om to sekunder.”

– “Neeei”, sa han og hoppet rundt som en kanin.

– “Jo, kom igjen a, det er noen som venter på oss hjemme. Oj så spennende da! Så, kom igjen, ut med seg.”

– “Hihi, nei nei”, sa han glad og fornøyd og spant rundt på gulvet mens jeg fortsatt var travelt opptatt med å dobbeltsjekke tørkeskapet og se om det lå noe i posthylla hans.

Og nå begynte pappa å bli lei:

– “Pluttis, kom igjen a! Ut med seg, nå gikk jo han andre akkurat ut døra her, du kan løpe om kapp med ham!”

– “Nei, det går ikke…”

– “Jo! Klart det går, du vil jo alltid løpe ned til porten. Kom så, vi har ikke tid til det her, ut døra og løpe ned nå. Jeg tar tiden på deg!”

– “Nei, men pappa…” prøvde han seg, men nå var det slutt på tålmodigheten til far.

– “Ikke noe “men”, nå må vi gå!”

– “Men pappa!…” prøvde han seg igjen, men nå var alle sjanser brukt opp. Nå var det slutt på tøys.

Jeg satte meg ned på kne for å ta en rask alvorsprat om hvordan han måtte høre på pappa og at jeg var lei av å bli snurret rundt lillefingeren.

Først da så jeg beina hans…

 

 

Å søren.

 

/ Trass 0 – Stress 1

* Følg Distréhjerte på Facebook *

Noen dager, når tålmodigheten er tom og frua maser som en drektig katt med mageknip, skjer ting som dette. Dette er ukas krangel.

 

 

En lang dag som foreldre går mot slutten og det har vært en sånn dag da man tenker at det skal bli litt deilig å få lagt barna og få litt tid for seg selv. En sånn dag da foreldrelivet har forsynt seg grovt av energien og etterlatt lite til alt annet. En sånn dag da man helst bare skulle lagt seg likt med barna og sovet en god 13-timers. En sånn dag da man er litt snappy

Jeg fisker lillesnuppa opp fra gulvet og tar henne på armen. Vi tar en koserunde rundt bordet før vi vinker oss vei ut av stua. På vei ut i gangen starter det…

– Husk å vaske hendene da.

– Jaja.

– Ja men seriøst, hun har krabbet rundt på gulvet her og er sikkert full av Teo-hår og dritt, så ta en skikkelig håndvask i kveld, ok?

– Ja da, ja da.

– Ikke meningen å mase altså, det er bare litt viktig at du husker det.

– Ja da, masa.

– Må liksom bare forsikre meg om at du får det med deg, vet du, for det er som sagt litt viktig at –

– Men herregud, ja, jeg hørte det! Det var da vakent med mas!

– Du trenger jo ikke bli snurt da, jeg sier det jo bare fordi det er viktig!

– Jo takk, det har jeg fått med meg, men det er jo ikke liv og død liksom, og uansett, jeg hørte deg første gangen.

– Jo, men så er det ikke alltid du er helt med heller da, så da tenkte jeg at det var bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite.

– Og det får´n si at du fikk til! Skulle trodd hun hadde spist rottegift…

– Men herregud Peter, ikke vær dust da, du skjønner vel hva jeg mener? Kan du ikke bare si ja og vise at du forstår meg og ta det litt på alvor da, så slipper vi ?

– JA! Ja ja ja ja ja. Ja, yes, da, si, hai ? ja! Jeg skal vaske fingrene så ikke hun plutselig faller om og dør av skitne fingre, gudene forby.

– PETER! Kan du slutte å være så frekk?

– Ja men fasan heller da, du er så sjukt overbeskyttende i blant. Det er ikke jordas undergang OG jeg har sagt jeg skal vaske hendene hennes, herregud ass, slutt å prat til meg som jeg er en 12-åring, du er ikke mora mi heller!

– Man kan jo begynne å lure i blant!

– Ja og hvem sier det mest ? nei, drit i det. Det her gidder jeg ikke. Hadetbraja!

… sa den forsmådde småbarnsfaren og marsjerte opp trappen som en grinete fjortis.

 

Hør etter da, gubbejævel!

 

Stemningen var ikke akkurat på topp, for å si det mildt. Men om ikke annet, hadde hun i hvert fall fått gjennom poenget sitt da. Vi kom oss inn på badet og jeg tenkte først å skifte bleie og få på pysj og alt, men ikke pokker om jeg tok noen sjanser i kveld – håndvasken først! Makan til mas…

Så da pusset vi tennene, tørket ansiktet for smuler og mums, fikk av de gamle klærne og på med ny bleie og en myk bamsepysj. Hun ga meg snurtefjeset helt på grensa til grining. Det var tid, bare å løpe inn og komme i gang med leggerutiner.

Inne på soverommet begynte jeg på min vanlige rutine. Først gå litt rundt og somle for å akklimatisere seg til rommet, før jeg trekker ned rullgardinen og begynner på min faste runde rundt i rommet. Runden jeg har gått så mange ganger at jeg kan gå den i blinde.

Men lillesnuppa er ikke helt der. Ikke helt trøtt. Hun ligger i armene mine med øynene på halv tolv og ser seg rundt. Så gjør hun den søte lille greia som er bare vår ting. Den søte lille gesten som bare er forbeholdt pappa. Hun ser på meg med et lurt lite smil og peker mot meg med en snikete liten pekefinger. Og når jeg biter i den og lager ulvelyder, setter hun opp et stort smil og koser seg maks. Det er en søt liten greie, det er vår lille greie.

Hun løfter høyrehånden og peker en finger mot meg. Jeg bøyer hodet ned for å bite den, men da kjenner jeg det. Lukten. Litt yoghurt, litt metall. Metall? Må være myntene hun lekte med i stad, men burde ikke.. vent nå litt.

Å søren.

 

 

/ Mamma 1 – Pappa 0

* Følg 12-åringen på Facebook *

Jasså, så var vi her igjen.

Du er så stor og grønn og spennende, men er du mat? Jeg husker ikke helt. Hva var det du smakte igjen? Hmm… Jeg klarer liksom ikke sette ord på det. Jeg tror jeg må prøve én gang til.

Eller skal jeg gidde. Jeg vet jo hva som kommer til å skje. Mamma eller pappa kommer til å komme løpende. “Æpp æpp æpp” roper de, så drar de meg unna og jeg må finne veien tilbake helt selv. Og det begynner jeg jo egentlig å bli ganske lei av. Seriøst, aner dere hvor døvt og slitsomt det er å krabbe rundt på knærne, kanskje? Og hver gang jeg endelig kommer frem til noe spennende, drar dere meg vekk igjen. Hver eneste gang! Vannskåla til Teo, den svarte tv-boksen, søppeldunken på kjøkkenet og vaskerommet sånn generelt.

Men igjen da.. Nå er jeg jo her og den ser fryktelig fristende ut. Hvis jeg ikke husker helt feil så var det noe de kalte en “plante”, men jeg kan jo ikke være sikker. Det kan jo være mat. Jeg tror det lureste jeg kan gjøre her er å rive av et blad og kaste det i meg fort som juling, så får vi svar på det.

Så skal jeg bort til den kroken borte ved skohylla og teste ut de lange trådene som stikker ut av skoene til pappa. Lisser, var det det de kalte dem? Høres ut som mat for meg. Jeg må teste det ut, bare en liten smak. Og hvis jeg finner noe småstein på veien – perfekt! Jeg får liksom aldri tid til å virkelig smake på dem før noen kommer og ødelegger hele greia, men jeg må bare finne ut én gang for alle: Er det mat?

Ganske ironisk når jeg tenker over det: Vokse opp midt i et overflødighetshorn av lekre fristelser, men med to kjipe foreldre som nekter å la meg spise hva jeg vil. Hell i uhell, er det ikke det man kaller det? Vel vel, jeg kan ikke bare sitte her på rompa, jeg har et helt hus fullt av ting som skal smakes på.

Og først på lista starter vi med deg, du store, grønne, deilige fristelse.

For selv om man har prøvd ørten gang før, vet man jo aldri. Må smake på alt. Det kan jo være mat.

 

 

/ Hva puttet du nå da?!

* Følg Smake-på-alt-hjerte på Facebook *

Jeg er yrkesskadet, jeg vet det, men at det har blitt så ille, det var jeg ikke klar over.

For som aktiv blogger blir man litt hjerneskadet med tanke på tilgjengelighet. Man skal være tilgjengelig – alltid. Enten det er Snapchat, Facebook, blogg eller Insta, noe må sjekkes – alltid. I hvert fall føles det sånn. Det er en slags avhengighet som er vanskelig å riste av seg. Som en uvane, som en rus. Men jeg innså ikke hvor ille det var før jeg var ute og trillet med lillesnuppa i går.

En times runde i det fine været, bare oss to. Siden været var så fint og høsten er på sitt vakreste akkurat nå, bestemte jeg meg for å la mobilen ligge. Ikke hjemme selvfølgelig (det får da være måte på), men i vogna. Og der skulle den ligge. Hele turen.

Jeg hadde ikke tenkt at det skulle by på problemer, jeg er en voksen mann, jeg klarer meg da uten telefonen en times tid. Tok meg ikke lang tid å innse: Gud bruttle, jeg er jo helt avhengig! Hvert tiende sekund følte jeg for å fiske frem mobilen, bare for å ta bilde av et tre, sjekke en mail, sjekke kommentarer eller bare.. for å se på den. Få stilnet abstinensene. Noe så trist!

Og det gikk opp for meg: Jeg kunne ikke se et eneste tre uten å tenke hvor godt det ville gjort seg på instagram, kanskje til og med helt uten filter! Og på snap selvfølgelig. Og kanskje lage en collage av trær, skyer og blinkskudd av snuppa og legge det ut på bloggen som et eget innlegg. “Høsttur for to” eller noe i den duren. Med så mye flott natur og bildeskjønne blader føltes det som tortur å ikke skulle knipse i vei.

Men jeg klarte det! Og bare det faktum at jeg ble litt stolt over meg selv som klarte å la mobilen ligge en liten times tid, sier vel sitt om at vi her snakker om et alvorlig tilfelle av langt fremskreden mobilavhengighet.

Tilbake i heimen innså jeg hvor hyggelig det var å se verden gjennom vanlige øyne igjen, ikke gjennom sosiale medier og en mobiltelefon.

Det tok meg tilbake til virkeligheten igjen og jeg tror jeg nøt turen noe sånt som 150 % mer enn jeg pleier. Dessuten koste vi oss mer. Småprat, blikk, pauser for å se på ting, tulleristing i vogna og en liten suss. Bare fordi. Ting man glemmer når man går som en zombie med mobilen limt opp i trynet hele tiden. Trist.

Og en grei påminner om at livet er mer enn bare likes og eksterne bekreftelser. Livet er her og nå.

 

Senere samme kveld prøvde jeg igjen å leve mobilfritt, da jeg skulle ut på tur med hunden. Det var så stjerneklart som jeg aldri har sett det før. Jeg ble gående og måpe av stjernenes prakt. Og før det var gått få minutter spant tankene av sted i retninger de ikke har utforsket på lenge. Og plutselig dukket det opp en interessant tanke:

Universet er for stort for mine små problemer.

Den tanken gjorde natten så ufattelig stor, naken og skummel at jeg umiddelbart fisket frem mobilen og så ferdig en episode av Mobilfotografene 😉 Det får være måte på hvor mye virkelighet man skal ta inn i løpet av en dag. Vi får starte i det små. Små skritt tilbake til virkeligheten.

 

Dette treet så jeg på vei til et møte i går og selv om GPS-en sa at jeg allerede var i tolvte time for å rekke møtet, måtte jeg vrenge bilen over til siden og knipse noen bilder. Som en slags hevn for bildene som gikk tapt på trilleturen dagen før.

Jeg mener, det er viktig å holde avhengigheten på en armlengdes avstand, men når alt kommer til alt er jeg jo en fullblods-blogger, tross alt 😉

 

 

/ God tirsdag, med eller uten mobil 😉

* Følg Mobilhjerte på Facebook *

I helgen hadde jeg et øyeblikk så patetisk at jeg tror det kan endre livet mitt for alltid…

Jeg sto på kjøkkenet, fysen til tusen! Ustanselig fysen, men ingenting i sikte. Desperat åpnet jeg skapdøren jeg vet alltid skjuler skatter. Forbudte skatter, men som sagt, jeg var desperat. Så jeg åpnet den, døren inn til Pluttens godteskuff. Den skuffet ikke. Jeg fant en pose med noe tørt og glemt smågodt og tenkte at den fortjente en bedre skjebne enn å bare ligge der og visne. Ned i magen med seg!

Men det var ikke nok, det fysne magedyret lot seg ikke stoppe, og nå hadde jeg fått blod på tann. Jeg prøvde andre ting jeg fant rundt om på kjøkkenet, svisker, tørket mango, en skje peanøttsmør, men det gjorde liksom ikke nytten. Fysenheten klødde som et loppebitt.

Jeg rev opp nok et sett med skapdører, og der, bak en pose tørkede aprikoser, lå den. Den hellige gral. Ostepop. Tjukkisalarmen gikk umiddelbart av i hodet, men den har så dårlig batteri for tiden at jeg knapt nok hører den. Så jeg trakk til meg posen som i en fyrrig tango. Så stupte jeg nedi.

Jeg kjente med en gang at det var noe rart med smaken, så jeg sjekket datoen. Utgått på dato med solid margin. Kan det være så farlig da? Jeg kastet en til hunden, jeg vet han elsker ostepop, så goflet jeg videre. Jeg kunne skrevet spist, men det var ikke det som skjedde. Jeg goflet. Som en grotesk og sulten gris fra et trau.

I et halvhjertet forsøk på å dekke over min tristesse av et fråtseri hadde jeg skrudd på radioen for å kamuflere lydene, men ikke egentlig hørt på. Og det var da det det skjedde.

For da kom øyeblikket. Fra refleksjonen i speilglasset i en av skapdørene så jeg meg selv. Midt på gulvet på en lørdagskveld med hånden dypt begravet i en pose utgått ostepop. Til tonene av Tir n´a noir, Norges uoffisielle nasjonalsang. En sang jeg for øvrig misliker ganske sterkt.

Lyset fra spottene i taket slo ned på meg som et teatralsk symbol på gudenes vrede. På bakken lå ostepopen til bikkja, fortsatt ikke spist. Og jeg minner om at ostepop er det beste han vet. Det sier vel noe om hvor langt unna utløpsdato vi befinner oss.

Og det var noe med det øyeblikket og perfeksjonen i detaljene, som etterlot liten tvil om at det var mitt mest patetiske øyeblikk. Å se seg selv stå som en rotte i en søppeldunk med gult, utgått osteflass rundt munnen, en trist kropp i fritt forfall, smaken av skap, lyden av en sur fløyte og Mari Maki. 

 

De profundis clamo ad te domine

 

/ God mandag! (men e huuuuskar enno, lille marimakiiii)

* Følg Ostepophjerte på Facebook *