Lei av å se ut som en sirkusape hver gang du tar skjegget? Gjør slutt på det en gang for alle!
/ sponset innlegg
Det er ingen hemmelghet at man ikke nødvendigvis ser kjempesmart ut når man tar skjegget. I hvert fall ikke jeg. For å komme til i alle ansiktets kriker og kroker må man vri og vende hodet i alle usannsynlige vinkler for å komme til. Og det ser jo ikke alltid like smart ut …
Dessuten er det irriterende. Med alle innovasjonene som har kommet på barberingsfronten de siste ørten årene, hvorfor er det ingen som har gjort noe med dette?
Vel, NÅ er det endelig det!
Gillette har nemlig utviklet en ny barberingshøvel med navn Gillette Flexball.
Dette er en helt unik barberingshøvel som følger ansiktet alle rare vinkler og konturer, slik at du skal kunne barbere deg med en viss verdighet. Og det er supert for oss tobarnsfedre som ofte må ta skjegget mens minst ett barn ligger på gulvet og følger med og lurer på hva i all videste som er galt med pappa.
– Ææh.. går det bra, pappa?
Se så, smooooth sailing helt uten grimaser.
Ville du kjøpt bruktbil av denne mannen? Absolutt!
Er du som meg, altså at du er for gjerrig til å kjøpe deg ny høvel og blader så ofte som du egentlig burde og derfor er kjempelei av den gamle kjøttøksa, men er over middels klar for en ny høvel som seiler over ansiktet som en seilbåt laget av fløyel og englehår? Sjekk ut dette!
KONKURRANSE – SEND INN SHAVEFACE, FÅ GRATIS HØVEL
I forbindelse med lanseringen av Gillette Flexball har Gillette lansert en veldig artig konkurranse der 500 kliss nye høvler skal finne veien til nye hjem.
Alt du trenger å gjøre er dette:
Besøk side3.no/shaveface og last opp ditt shaveface for å være med i konkurransen
Easy.
Peasy.
Japansey 🙂
De første 100 bidragene hver dag får tilsendt en kliss ny Gillette Flexball, så her er det førstemann til mølla!
Det er kanskje ikke så rart at mange tror man blir litt kjipere av å få barn 😉
… og enda kjipere er man vel når man tar selfier med en bleie i hånda.
Så det er altså dette det har kommet til. For noen er kanskje den store gleden i livet at fotballaget de heier på vinner en kamp, for andre er det kanskje å spille på hest og mange får glede av å jakte ryper i fjellet. For meg er det altså bleiedesign… triste greier. Litt morsomt, men mest trist.
I helgen var det endelig duket for guttetur med plutten, bare gutta boys. Denne gangen tror vi egentlig bare ens ærend for å kose oss og stikke innom en Moods of Norway-event. For å være helt ærlig var eventen bare et påskudd for å få lov til å reise (ja, for man må jo søke om lov).
Nok en tur til Oslo, nok en gang har vi hatt det helt prima! Det er så utrolig trivelig å bare være oss to og oppdage verden i det tempoet vi finner det mest hensiktsmessig. Tusle litt rundt, stikke innom en butikk, kanskje kjøpe en liten gave til Nora eller benke oss ned for en eplejuice. Vi er herre over vår egen tid og tiden den er god.
Å kjøre blå trikk var et av turens store høydepunkt.
Og selvfølgelig å gå bananas på Riktige Leker.
Jeg merker på plutten at han elsker å være ute i den store verden og oppdage nye ting, og det er en sann fryd å være sammen med ham på reisen. Hjemme er det kanskje jeg som er sjefen, men ute på tur lar jeg hans nysgjerrige snute lede an.
Som pappa er det veldig gøy å se ham sitte og gnafle i seg frokost mens han titter ut av vinduet med store øyne og lurer på hva for noe nytt og spennende vi vil oppdage i dag.
Blå trikk!
Joda pappa, den er fin, men hvordan sitter den over rumpa?
Skål!
Den store dillen denne gangen ble trafikklys. Grønn mann, rød mann, grønn mann, rød mann. Å se, grønn mann blinker!! Tenk så fantastisk å finne så mye glede i et trafikklys. Da snakker vi virkelig store gleder over de små ting. Etter hvert som man blir litt mer livsvant blir man ikke så giret over sånt lenger, men det er fantastisk å se når et barn virkelig fatter interessen for noe nytt og rart for første gang.
Slik som da vi gikk forbi Spikersuppa og så den store rare maskinen som lagde is på banen. Der ble vi stående en stund, for å si det sånn.
Neida plutten, dette blir aldri kjedelig. Aldri …
Vi fikk også lurt oss inn på en event avholdt av Moods of Norway i forbindelse med lanseringen av deres kleskolleksjon for barn. Det var en veldig trivelig affære med popcornmaskin, ballongmann, sverdkamper, traktorvafler og hyggelig minglesteming. Fikk jaggu anledning til å hilse på et par av mine medbloggere i samme slengen også.
Traktorvafler og egen ballongkis = good times!
En garde, din gamle skrotnisse
Tommel opp fra Casa Kaos og fuck you fra Inspirato (ballongring gone bad) 😉
Enda er de nok litt unge for ham, men om noen år kommer han tilbake med mopeden og brylkrem i håret for å sjarmere de helt utrolig søteSpeiltvillingene.
… men tross alt dette: Det beste var nok å møte tante og onkel å se på kino for aller første gang. Eller “stor tv” som jeg prøvde å forklare det som. Sjeldent har jeg sett en gutt så hypnotisert av glede som da filmen om Bamse og Tyvenes By rullet over det gigantiske lerretet og pappa bød på lørdagsgodt mange timer før tiden!
Min første kinobillett
Jeg har så langt aldri vært på kino med plutten, men kjenner at det skal vi gjøre igjen. Veldig snart. Det var så utrolig mye triveligere enn jeg hadde sett for meg! Jeg trodde bare det skulle være skrik og skrål, men en sal full av barn viser seg å ha langt mer respekt for kinolerretet enn voksne har. Sjeldent har jeg hørt så mye av dialogen uten å bli overdøvet av godteriknirking, småprat, mobilpiping, smatting og enda mer godteriknirk. Nei, dette var gøy!
Tommel opp fra fattern mens plutten chiller max.
Og forresten: Hatten av til den rutinerte herremannen et par rader foran oss som helt sikkert for lenge siden har innsett at barnekino er en genial arena for litt sårt etterlengtet alenetid, for han brukte like godt tiden til å spille litt quizspill og dune med egne hobbyer mens sønnen satt limt til lerretet. Rutinert mann.
Zero fucks given
På kvelder etter en tur som dette er det lett å få den “leirskolefølelsen”. Du vet, den litt utilpasse følelsen av å ikke helt ha landet enda. Hodet er fortsatt på tur og man tenker på alt man har opplevd og sett, og om det rare båndet man knytter når man reiser sammen.
Da er det fint å ikke komme hjem til et tomt hus, men til to søte jenter og en logrende hund som står på trappa og venter 🙂
Jeg vil faktisk dele en klem med muttern og svigermor. Jeg er utrolig glad i dem begge to og setter vanvittig stor pris på all hjelpen vi får av dem og alle rådene oppsamlet gjennom et helt liv med morserfaring selvfølgelig: Gjør sånn, ikke gjør sånn, den er for varm, den er for kald etc.
Dette er to fantastisk trivelige damer som alltid har et smil på lur, men de er også tøffe som toget og har til sammen oppdratt seks fantastiske barn (meg inkludert ja). Og siden de begge ved en ren og skjær tilfeldighet var innom her på likt PÅ selve morsdagen, ja nei, da ble det bare å dele en klem da 🙂
Fersken syntes det hørtes ut som en god deal og snek seg med på klemmen 😉
Hver av mamsene fikk for øvrig hver sin lille gavepakke til morsdagen i dag. Godt lesestoff og en pakke Freia Sjokoklem. Hvis ikke det er kvalitetssmisk på øverste hylle, så vet ikke jeg.
#delenklem
Men man må jo ikke dele en klem med andre heller hvis man ikke har noen å klemme. Det er lov å dele en klem med seg selv også. For egentid og selvpleie er viktig det også og med en kopp kaffe, litt godt lesestoff og Freia Sjokoklem i klypa er det duket for good times i joggebuksa 🙂
…”good times i joggebuksa” hørtes feil ut, men du skjønner hva jeg mener.
Ingen bukse, bare good times! … nei vent, det ble feil det også.
Konkurranse – Hvem vil du dele en klem med?
I disse dager lanseres Freias nye, utsøkte kjekssjokolade Freia Sjokoklem og i den anledning har de kjørt i gang den morsomme instagram-konkurransen #delenklem
Ta et bilde av et magisk “sjokoklem-øyeblikk”. Hva dette er bestemmer du selv. Kanskje en selfie med noen du ønsker å dele en klem med eller et bilde av deg selv i godstolen med en pakke Freia Sjokoklem og et lite glass vin?
Legg ut bildet på Instagram og tagg det med #delenklem
Du må ha åpen profil og være over 18 år for å delta
Hver uke frem til 30. april kåres en vinner av et gavekort på en romantisk middag for to til en verdi av 1000 kroner.
Det er ikke så ofte jeg sier dette, men jeg er utrolig stolt av deg.
Du er den beste mammaen en liten familien kunne hatt og jeg er så utrolig glad for at du valgte akkurat oss. Barna våre er det aller viktigste i livet ditt, du setter barna foran alt og du ligger alltid et hestehode foran meg. Akkurat slik en mamma skal.
Og noen ganger må du være mamma for meg også. Med to små barn og et forvokst rotehue av en aldrende tenåring som løper rundt i huset og lager kaos, må det være tøft til tider. Men du klager aldri. Vel, stort sett aldri. Noen ganger går det over alle støvleskaft, men et par minutter på skulderen er alt som skal til for at du er fulladet igjen.
Jeg fatter det ikke, hvor får du det fra? Hvordan klarer du alltid å ha kontroll på alt?
to barn og en til
Det som kanskje er mest uforståelig for meg er hvordan du kan stå opp flere ganger om natten for å amme og likevel fungere dagen etter. Dag etter dag. Hadde det vært meg hadde jeg stemplet ut for lenge siden. Hvor får du det fra? Noe er det, for det er som om du har utviklet superkrefter.
Superhørsel som får med seg en hostende baby på 78 kilometers avstand.
Superfølelser som kan ense en bryggende forkjølelse tre dager før den inntreffer.
Superinstinkter som gjør at du ikke glemmer noe noensinne. Glemmer aldri å vaske smokkene om kvelden, pakke ned bleier når vi skal ut på tur eller vaske hendene før maten. Jeg glemmer sånt. Hele tiden. Jeg er bare fattern, jeg har ikke de samme superkreftene. Jeg glemmer å gå ut med søpla og bytte bleie før vi drar på butikken. Men ikke du. Ikke en eneste gang.
Egentlig burde jeg være litt grinete på deg, for du får meg til å se dårlig ut, men du kan jo ikke noe for det. Du er jo bare mamma.
Om noen timer er vi hjemme igjen, men akkurat nå er det bare oss. Gutta på tur. Bare du og jeg og den store åpne verden for våre føtter. Biler som fyker forbi, folk overalt, nye lukter, nye lyder, nye smaker.
Alt er spennende når verden er en lekeplass. For alle rundt oss er det kanskje bare veien hjem, en arbeidsplass og den samme gamle tralten, men for oss er det en oppdagelsesreise. Et eventyr av nye erfaringer og spennende rariteter. Røde busser, blå trikker.
Du fråtser i inntrykk. Jeg ser det i øynene dine, de glimter og skinner og går av som fyrverkeri. Hver trikk et fabeldyr, hver person en medpassasjer på reisen. Verden er så mye morsommere sett gjennom øynene til en 3-åring.
Om noen timer er vi hjemme igjen, tilbake til det vanlige livet og alt vi kjenner så godt. Men akkurat nå er det bare oss to i hele verden. Plutten og pappa, gutta på tur.
I forrige uke var det Super Bowl i USA og det i seg selv er egentlig revnende likegyldig for min del. Jeg bryr meg akkurat like mye om amerikansk fotball som kinesisk curling og gresk innebandy, men en ting som derimot er veldig interessant med Super Bowl-arrangmentet er reklamene. Og de elsker jeg!
Jeg storkoser meg hver gang disse reklamene slippes etter at Super Bowl er over og ser hver eneste en flere ganger.
Det er så utrolig mye tid, perfeksjon og håndverk som går med til å utforme disse reklamene, rett og slett fordi sendetiden under Super Bowl er noe av det dyreste du kan betale for på en tv-skjerm og derfor legges det også ned utrolig mye innsats i å gjøre disse reklamene så bra som mulig.
Og mange er gode. Sinnssykt gode. Amerikanere er eksperter på å spille på følelser, fortelle historier og få deg engasjert, overrasket, glad, munter eller trist, alt ettersom.
Slik som denne reklamen. For øl. Vet ikke om jeg har lov til å linke til den siden det i bunn og grunn er en øl-reklame, men jeg tar en råsjanse, den ligger jo på youtube så da får det være greit.
Hvis ikke denne reklamen rører deg bare ørlitte grann i hjerterota, trenger du pacemaker.
Men okei, det var ikke dette innlegget skulle handle om. Tilbake på sporet.
For det er jo sånn at selv om man ofte tenker at nordmenn og amerikanere virker ganske like, så er det også forskjeller. Og det får man en klar pekepinn på i denne neste reklamen. For er det bare meg eller er denne skikkelig… hva skal jeg si.. feil?
Altså, misforstå meg rett, budskapet er kjempeviktig, effekten er så absolutt til stede, men denne reklamen ville nok aldri blitt godtatt på norske tv-skjermer i hvert fall! Og som sagt: Budskapet er kjempeviktig, det er virkemidlene jeg stusser litt over.
Så er spørsmålet: Er det bare jeg som har blitt sær eller er ikke dette innafor sett med norske øyne?
Innafor? Tipp topp eller i grenseland? Sleng igjen en kommentar, spent på å høre hva dere mener.
Ålreit ålreit, ro dere ned nå, ikke alle på en gang. Så så, slæbbæ!
Greit, nå som alle har roet seg, la meg bare først få si TUSEN HJERTELIG TAKK til alle som har deltatt i konkurransen! Responsen har vært helt overveldende og jeg takker og bukker og nikker og neier for alle som har sendt inn kommentarer, likt, delt og smilt.
Men okei, jeg vet at du ikke har kommet hit for å høre meg bable, så la oss gå over til det du kom hit for. Hvem har vunnet?!
2. Alfabetika – 3 stk. læringspakker: Gøy å lære tall og bokstaver
Tonje A.
Silje
Caroline
3. Rana Produkter – Matchende ull til hele familien
Stine
4. TomTom – GPS-klokke
Kine
5. MakeStyle – Klippemaskin
Silje Elisabeth
6. Virrevapp – Gavekort på litt finere barneklær
Laisa
7. Skinlove – Gavekort på hudpleie
Birgitte
8. Blenda Sensitive – Årsforbruk av vaskemidler/tøymykner
Benedicte
9. Sam & Sofie – Gavekort på barne- og babyklær
Anne Grete
10. Rått & Sanselig – Hvit HAY-stol
Linn Christine
11. Arbeidsfolk – Tøffe arbeidsklær til barn og mor/far
Helge
12. Firstbike – Balansesykkel for barn
Ann Christin
13. VTHS – Hundekurs (Vestfold)
Mari
14. Helti100 – Tre gavekort på klær, leker og mer
Lizbeth
Marianne
Signe Lill
15. Nails & Lashes – Gavekort på negldesign/vippe-extensions
Silje Kristin
16. easyFiks – Gavekort på reparasjon av telefon eller duppeditt
Marianne
17. Aurora Blomster – Gavekort på blomster (Sandefjord)
Regine
18. Barnevaderen – Komplett sett med sølepyttbekledning
Kamilla
19. SmartPack – Smart bag for smart oppbevaring
Siri Amanda
So, there you have it 🙂 Takk til alle som deltok!
P.S. Det er sikkert 746 439 personer som heter Marianne, Silje, Kamilla etc her til lands, så hvis du lurer på om det DU som har vunnet premie eller ikke: sjekk mail. Hvis du ikke har fått mail, var det ikke deg. Dessverre. Men løft ditt hode du raske gutt, nye dukker opp før du vet ord av det 😉
Førstemann opp er pappa. Jeg gnikker søvnen ut av øynene og tasser ned i stua. Det er iskaldt som vanlig, så jeg fyrer i gang peisen. Nestemann opp er Teo. Jeg hører ham tasse rundt i etasjen over meg mens jeg står på kjøkkenet og snekrer dagens første kaffekopp. Så kommer han tuslende ned og vi smetter ut døra med det samme.
Ute er det iskaldt og det biter godt i lungene, men himmelen er blå, snøen knirker under tottene og verden er stille. Stille og vakker.
Så kommer vi tilbake og fattern begynner på dagens gjøremål. Sjekker litt mail, slurper i kaffekoppen. Så hører jeg lyden av små totter som tasser der oppe. Så knirker det i trappa og plutselig står han midt på stuegulvet:
Det er umulig å ikke smile med hele kroppen når den lille skilpaddepysjen med det rufsete håret ser på meg med et helhjertet smil og et blikk som bare leter etter ting å utforske. En helt ny dag, en helt ny verden av muligheter.
Jeg plukker ham opp og knusekoser ham hele veien ut til kjøkkenet, der han inntar rollen som frokost-controller, mens pappa lager brødskiver. En med leverpostei, en med prim. Og sylteagurk attåt selvfølgelig. Kjempeglad i sylteagurk, akkurat som far sin. Det er gutten sin det.
Så stikker vil tilbake til stua og mumser på frokosten mens vi ser på det beste tv-en har å by på en tidlig morgen …
Tommel opp for frokost og Ullared 😉
Det tar ikke mange minuttene før samvittigheten innheter meg. Sitte her og se på tykke svenske pensjonister som handler? Jeg er ganske sikker på at dette er den type underholdning som gjør hjernen din til ostepop, likevel klarer jeg liksom ikke helt å rive meg løs.
Heldigvis er plutten en langt bedre person enn meg og før jeg vet ordet av det har han sett seg lei på å se på Ola-Conny som leter etter pølsebrød og heller bygd et putetårn i sofaen. Og hva gjør man med putetårn ..?
Heisann, der satt jeg kaffen i vrangstrupen gitt! Sitter her og leser om jenter som kjøper seg vesker til 9000 kroner for å være en av gjengen. Eller rettere sagt, foreldrene kjøper. Ingen normal 15-åring har 9000 kroner å avse til noe som helst, minst av alt overfladiske tøyseprodukter.
Det er jo mildt sagt sjokkerende at ting som dette anses som viktig og såpass definerende for ens personlighet at små barn, unnskyld, ungdom, føler de MÅ ha disse produktene for å skli inn i gjengen.
Men okei, i rettferdighetens navn, jeg husker hvordan det var selv. I min tid var det Levis-bukser, Converse-sko, Fruit of the Loom-gensere og silkeboksere. Ved Odins skjegg, jeg kunne skrevet en hel bok om hvor grusomt det var å gå med silkeboksere, men jeg gjorde det for å være en av gutta, selv om det føltes som å pakke seg inn i gladpack og late som at alt var greit.
Forskjellen fra da til nå er at det her er snakk om enorme summer. Og med et økende merkevarepress ser det også ut til at prislappens betydning er økende og summen eskalerende.
Det kanskje mest alarmerende her er at prisen presenteres som en merkevare. Det virker som at prisen er en viktigere varemerke enn selve merkevaren og det er litt trist. Nei vent, det er veldig trist. Noe sier meg at hvis man hadde kommet over vesken man ønsket på et kjempesalg ville man ikke kjøpt den om den var redusert med 90 %, for da ville den jo plutselig bare være en veske til en skarve tusenlapp. En veske kjøpt på tilbud til og med! Æsj!
Men okei, over til noe matnyttig. Problemet her er jo ikke at man kjøper seg vesker til 9000 kroner, men at det føles som viktig for identiteten og at man får dette rett i fanget av mamma og pappa. For spør du meg er det helt innafor med en svinedyr veske hvis du har jobbet for den. Har du fått den av mamma og pappa fordi du er helt hinsides bortskjemt, ja nei da er det vel bare harry. Og igjen, litt trist.
For problemet med å gi barn/ungdom så dyre produkter uten noen egentlig verdi annet enn å bygge oppunder en overfladisk identitet er blant annet at man ødelegger deres forutsetninger for å forstå pengers verdi senere i livet. Pengenes verdi går gjennom en kjempeinflasjon og blir redusert til nærmest ingenting. Hvis du bare får en veske til 9000 kroner rett i fanget, hvordan skal du da vite hvor inn i hampesvarten mye penger 9000 kroner faktisk er?
For la oss ta et rent teoretisk eksempel. La oss si at en jobb på McDonalds betaler 150 kroner i timen. Etter skatt vil man sitte igjen med ca. 111 kroner. Hvor mange timer må man da jobbe hardt med å flippe burgere, vaske på do og slå inn på kassa? 81 timer. Ja, det er 10 fulle dager med 8 timers arbeidstid det. Det er to hele uker det. Det er lang tid.
Ikke et vondt ord om å jobbe på McDonalds altså, jeg har gjort det selv og synes det var helt topp, men SÅ gøy var det ikke at jeg ville tatt meg to uker fri fra skolen for å stå og svette der dagen lang for å få råd til en bag.
Voila! Bare 6724 til, så har jeg råd til en bag
Men hvis man er villig til å flippe burgere i 10 hele arbeidsdager for en veske: Vær så god! Da er det faktisk litt kult. Da snakker vi et ektefølt ønske, dedikasjon og arbeidsmoral. Hvis man vil ha en veske bare for å kunne vise frem kvitteringen til venner og skryte av prislappen som på ingen som helst måte har gått utover egen lommebok … niet. Med fare for å fremstå som en gretten gammel gubbe synes jeg bare det fremstår som en ørliten anelse superharry.
Og bare sånn apropos: Å gi ungdom rådyre luksusartikler helt uten å måtte jobbe for det er i mine øyne en massiv bjørnetjeneste som før eller siden vil bite dem i hekken. Å venne seg til at vesker skal koste 9000 kroner og dukke opp på skulderen ved et knips av fingrene, er en sikker vinner for senere deltakelse på Luksusfellen. Sann mine ord.
– Ja hallo, er det Hallgeir?
Jeg vet at det er en gruppepressmekanisme gående her, men hele dette “fordi de andre har det”-argumentet kjøper jeg ikke. For jeg vet at merkevarepresset er stort blant ungdom, men et eller annet sted går grensa. Det må da være lov for oss foreldre å sette ned foten eller?
Som et hypotetisk eksempel: Hva hvis to velstående naboer kjøper Ferrari til sønnenes 18-årsdag? Må man da pantsette huset for å sørge for at ens egen sønn ikke er noe dårligere? Eller kan man være såpass freidig at man faktisk sier at nok er nok?
Eller kan det faktisk være innafor med en Ferrari til 1 million kroner til 18-årsdagen? Absolutt! Man kan jo kjøpe det i gave til seg selv! Bare å ringe Mækkærn det. Spør om de har mulighet for å gi deg noen ekstravakter fremover. Hvor mange? Tja, tilsvarende 9009 timer. Hvor kul ble den bilen da, sa du? Ikke spesielt kul nei.
Og som sagt, jeg har jobbet på McDonalds. For det meste var det skikkelig trivelig, men til tider er det en drittjobb, som alt annet. Når du står og skrubber dassen fordi noen har tisset utover hele gulvet (det skjedde), så skal jeg love deg at det aller siste du tenker er: “Jeg håper flere folk kommer inn og miger utover gulvet slik at jeg kan gjøre dette i 80 timer til, så jeg får råd til den veska jeg har siklet på så lenge”.
Det er en skikkelig drittjobb, men det lærer deg et og annet om verdien av penger.
