Mitt kanskje stolteste bilde

Det er rart med bilder, hvordan det du ser ikke alltid er det som betyr noe. Slik som dette bildet:

 

 

Teo og meg på plattingen foran huset. Ikke akkurat stor bildekunst, men likevel et av mine aller stolteste øyeblikk. For dette bildet ble tatt av Erik, da han var på vei ut døra her i forrige uke, etter at vi hadde slurpet kaffe og pratet sammen i flere timer.

Jeg hadde aldri møtt Erik før, men det viste seg at han var en sånn fyr man umiddelbart blir glad i. Da han skulle dra, lurte han på om det var greit at han tok et raskt bilde for å legge ut på facebook. Sjeldent har jeg vært stoltere, gladere og mer kry.

For Erik er ikke bare en hvilken som helst Erik. Han har nemlig det jeg anser som en av Norges viktigste jobber, på en av Norges viktigste arbeidsplasser: Stine Sofie-stiftelsen. Praten vi hadde hatt, var om at jeg endelig har fått deres offisielle tommel opp for å spre ordet om stiftelsen og kjempe for deres sak.

For dere som ikke kjenner stiftelsen fra før: Stine Sofies Stiftelse ble etablert i Grimstad etter “Baneheiadrapene” (2000), der Lena (10 år) og Stine Sofie (8 år) ble brutalt voldtatt og drept. Stiftelsen ble grunnlagt av Stine Sofies mor, Ada Sofie Austegard, og Bente Bergseth, sistnevnte som selv har opplevd vold i barndommen. Sammen ønsket de å forbedre rettssikkerheten til voldsutsatte barn og deres pårørende, og forhindre at barn blir utsatt for vold og overgrep.

Det er selvfølgelig helt umulig å se for seg hvordan slik ubeskrivelig grusomhet må påvirke en mor. Så å klare å ta noe så horribelt og vri det om til å gjøre noe godt for verden, vitner om stort mot og en ryggrad laget av titan. Kanskje ikke så rart da at Ada Sofie nylig ble kåret til Norges modigste kvinne i 2016.

 

 

Det har vært en lang prosess å lande på at dette er noe jeg ønsker å skrive mer om. For samtidig som ingenting føles viktigere, er det også utrolig tøft materiale å jobbe med. Men samtidig… Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det verste man kan gjøre.

Om vi noensinne skal komme noen vei, må vi ta motet til oss og innse at et tabubelagt tema som dette ikke blir borte bare vi holder oss for ørene. Eller som Erik så fint sa det: Dette må snakkes i hjel, ikke stilles i hjel.

For det er lett å tenke at vold og overgrep mot barn er sånt man bare hører om i nyhetene, og alltid i USA. Det er ikke ekte, på en måte. Realiteten er dessverre langt mer ekte. Et estimat sier at så mye som 100 000 norske barn lever med vold i nære relasjoner, og Kripos meldte tidligere i år om at saker med seksuelle overgrep mot barn har økt med 100 prosent det siste året.

Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en heksejakt etter overgripere og jeg har ingen planer om å gjøre dette til en overgrepsblogg, men om ikke denne bloggen også kan brukes som en stemme for de minste og viktigste menneskene vi har i samfunnet, er det bare å kaste hele greia på dynga.

Alt jeg ønsker er dette: Vit at vold og overgrep mot barn skjer. Hver. Eneste. Dag.

Om vi kan anerkjenne såpass, er vi godt i gang. For det handler om å åpne øynene, det handler om å se. Å lukke øynene og late som ingenting, er faktisk det beste du kan gjøre for overgriperne og det verste du kan gjøre for barna. Det slutter ikke å regne bare man drar for gardinen.

Og derfor er jeg så stolt av dette bildet. En helt ny start og en mulighet for å hjelpe. Du og jeg, her og nå.

La oss åpne øynene.

 

Image of happy kids representing youth and fun

 

* Følg Hjelpehjerte på Facebook *

    1. I en verden med vanskeligheter og utfordringer er nok dette noe de fleste av oss kan enes om uavhengig av politikk, religion og kultur. Flott at du engasjerer deg.

    2. Stine Sofies stiftelse gjør en så utrolig viktig jobb! Leste en gang en artikkel om en utstilling hvor klær og leker som har tilhørt barn utsatt for overgrep og vold ble vist fram, sammen med barnets historie. Det var grusomt å lese. Den artikkelen var den utløsende faktoren som gjorde at vi begynte å gi Stine Sofies stiftelse et økonomisk bidrag i forbindelse med julen. Nå hadde vi lyst og anledning til å gi et mer regelmessig og forpliktende bidrag, og har derfor blitt barnerettsfadder. Er takknemlig for at vi gjennom å støtte stiftelsen kan gi et lite bidrag for å bekjempe vold mot barn.

    3. Kjenner også til en sak personlig,der ei oppmerksomhetshungrig husmor ba folk gi fine gaver og penger til S.S.stiftelsen som hun hadde i sitt hjem. Dette skjedde over lang tid opptil flere gr. Ada var selvsagt glad over pengegaven(e) til stiftelsen.Jeg ga en gave som kostet flere tusen til foretaket i vedkommedes private hjem,der det var mange med stor giverglede.Det som opprørte meg,var at denne kvinnen hadde “spist” av gavelasset.Den dyre gaven jeg bidro med bl.a.I tillegg til å komme i aviser med navn og bilde av seg selv,føltes det som Stine Sofie ble skjendet atter en gang.Etter mange år,tipset jeg Ada.Det finnes luringer der ute,ulver i fåreklær som vil ta seg godt ut.Stå på for stiftelsen:-) Lykke til:-)

    4. Så bra at du fronter en så viktig sak! En annen sak som henger sammen med voldsutsatte barn er barn som lever med alkoholmisbrukere.
      Jeg vil gjerne utfordre deg til å skrive om Hvit Jul-kampanjen som oppfordrer voksne til å signere moralske kontrakter om å avstå fra alkohol i julehelgen. Mer info finner du på bloggen min eller på hvitjul.no. 🙂

    5. Asså… noen folk… Gi meg styrke! Men takk for heads up, skal følge med på om noen ønsker å være litt for hjelpsomme. Utrolig trist at det finnes et så patetisk nivå av lavmål, men fint å være klar over det.

    6. Så utrolig bra! Applaus til dere 🙂 🙂
      Jeg har også lyst til å hjelpe stiftelsen mest mulig, og har landet på at det beste jeg kan gjøre, er å få saken opp og frem for allmennheten, fremfor å starte kronerulling. Mulig jeg gjør det etter hvert også, men for nå, ønsker jeg å støtte saken like mye som stiftelsen, for dette trengs å prates i hjel, ikke stilles i hjel 🙂

    7. Tusen takk for det, kjempehyggelig å høre 🙂 Veldig skummelt å hive seg ut i et så utrolig tøft og sårt terreng som dette, men ingen sak føles viktigere enn dette, så da kaster vi oss ut og satser på en myk landing 🙂

    8. Bra skrevet og bra sak! Stine sofie -stiftelsen har en ekstra stor plass i mitt hjerte. Klem fra Sørlandet

    9. Kjempefint at du tar opp dette! Det er altfor mange som lever med redsler i det skjulte. Det er som du skriver her oppe: Det må ikke ties i hjel. Det er tung materie å jobbe med, men som med så mye annet, man kan ikke lukke øynene og late som det ikke er der. Stå på for de små og forsvarsløse!

    10. Tusen takk for det, Linda 🙂 Et ganske skummelt og avskrekkende tema, men samtidig blir det for teit å skulle være en av norges største foreldrebloggere om man ikke tør å stå på barrikadene for det som betyr mest av alt <3

    11. Åh, så bra at du kaster lys på dette! Det er som du sier lett å tenke at slik har vi det ikke i lille Norge, men dessverre så er det naivt å tenke sånn.. Fikk også som relativt nybakt mamma helt vondt inn i hjertet og tårer i øynene bare av å tenke på at noen kan utsette barn for slike ting 😥💔

    12. Uff ja, det er helt grusomt å tenke på og absolutt sånt man helst vil lukke øynene for, men har funnet ut at det bare gjør ting verre, så her er det bare å brette opp ermene og gjøre det man kan 🙂

    13. Så utrolig flott at du setter fokus på dette! ❤️❤️
      Jeg har selv ei datter som nettopp er fylt 6 år. Hun ble seksuelt missbrukt at far og eldre bror hver gang hun var hos han på helgesamvær. Når jeg fant ut dette ble han anmeldt og samværet stanset. Endte med at han fikk en bot til slutt etter 1 år med etterforskning hos politiet. Grunnlag: han hadde uten tvil gjort seksuelle handlinger med henne, men vanskelig å si hvor langt han har gått. Nå har han stevna meg for å få samvær med henne igjen.
      Jeg trodde dette var kun slikt man hørte om på nyhetene som skjedde andre steder, aldri med mitt eget barn. Det er forferdelig og jeg er så stolt av jenta mi som turte å fortelle om hva pappa gjorde med henne❤️

    14. Det er så ufattelig trist at jeg orker faktisk ikke å tenke på det. Men takk for at du deler, for det er historier som dette som inspirerer meg til å ta denne kampen på vegne av deg, datteren din og alle som har opplevd slik forferdelig grusomhet. Siden jeg ikke selv har opplevd noe liknende, synes jeg det er skummelt å skrive om det, i frykt for å fornærme de som allerede er fornærmet, så bare hyl ut om du synes jeg beveger meg av sporet. Jobber så godt jeg kan med å behandle dette temaet med størst mulig respekt 🙂

    15. Hei,
      Vokste opp i et hjem med en voldelig far. Jeg ble aldri lagt hånd på, men man bærer preg av dette resten av livet uansett. Synes det er fantastisk at dette blir satt lys på, og forhåpentligvis vil det føre til at flere bryr seg og griper inn hvis man har mistanke om at barn ikke har det bra! Gleder meg til å lese mer om stiftelsen og deres arbeid:)

    16. Er så utrolig trist å høre slike ting, men også samtidig veldig motiverende for mitt engasjement i dette, for det kommer bare bekreftelse på bekreftelse at dette er en tragisk skjebne som rammer mange. Altfor mange. Gleder meg derfor stort til å kunne yte mitt bidrag for å muligens gjøre verden til et litt bedre sted 🙂

    17. Jeg blir glad når noen som har en stemme i samfunnet tar opp temaet. Jeg er en av dem som har overlevd svært grove overgrep som barn. Jeg leste for litt siden Redd Barnas rapport om overgrep blant minoriteter i Norge, og oppleve at det var mye der som stemte. Redd Barna har selv definert seg bort fra de nasjonale minoritetene i Norge i den rapporten, men faktum er at for meg som kommer fra et samisk miljø stemte rapporten på en prikk. Kultursensitivitet er viktig- det er så lett å gjøre vurderinger ut fra “norsk” tankemåte, og så blir det bare helt feil- det skaper til og med nye traumer for de ungene som lever i minoritetsmiljøer. Alle barn har rett til en trygg oppvekst- men hva som er en trygg oppvekst må defineres ut fra det enkelte barns miljø og tilknytning. Å definere andre barns trygghet ut fra norsk kontekst blir like søkt som om jeg skulle vurdere norske barn ut fra samisk kontekst (Et eks; her lærer ungene fra de er små å ta seg frokost og kvels selv, og fra ca fire års alder forventes det at dem kan skjære brød og smøre på selv. Og det går bra. Uten kultursensitivitet ville jeg synes norske barn klarte seg fryktelig dårlig… ) Bare en liten påminner til deg når du skriver om dette om å være var på at du skriver ut fra ditt (norske) ståsted.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg