Søtest ved leggetid

"Jammen... Jeg kan jo ikke legge ham nå, har er jo i knallhumør! Se på´n da, hør som han ler!" Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella.

En velkjent strofe fra Sun Tzus "Kunsten å krige" lyder: Hold dine venner nærme og dine fiender nærmere. Litt sånn føles det rundt leggetid. Trebilene han ikke enser tidligere på dagen er plutselig de morsomste lekene i universet. Fatterns prompelyder som tidligere ble mottatt med et halvhjertet smil, hylles plutselig med trampeklapp og stående ovasjoner.

Nå vet ikke jeg hvordan det er i de tusen hjem, men her i huset gjelder dette stort sett bare for fattern. Kanskje er det også derfor mor i huset oftest legger plutten. Når jeg får ansvaret for leggingen kan det ofte gå helt skeis. Problemet er kanskje at jeg undervurderer ham og tenker at han bare er et lite barn. En liten kladd med godhjertet trolldeig som velvillig lar seg forme.

Hvis han roper ut sin misnøye som en italiensk operasanger når jeg prøver å legge ham, så tar jeg ham opp igjen. Koser litt, leker litt og prøver igjen. Funker ikke det, så er han sikkert sulten. Ja, for noe må det jo være. Jeg ser Christina riste oppgitt på hodet når jeg kommer ned trappen bærende på en livat liten pysj. På vei inn i stua passerer jeg speilet på garderobeskapet og alt jeg ser er et lite barn i armene på en stor kladd med trolldeig.

 

Overtrøtt? Neida, måtte bare sjekke noe viktig på macen til pappa

Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.

Det føles litt som slangen og eplet fra kunnskapens tre i Edens hage. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet det er feil, men så ser jeg bort på plutten og han smiler så søtt. "Kom igjen a pappa, du kan ikke mene at jeg skal legge meg nå? Vi som har det så gøy. Jeg er så glad i deg, pappa min. Kan vi ikke leke bare litt til?". Ordene står skrevet i øynene på ham og jeg vet jeg ikke burde, men så tenker jeg: "Er det så farlig da? Kan han ikke bare få lov til å leke litt med fattern? Livet er for kort til å være streng hele tiden". Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella. Igjen.

 

Plutten 1 - Pappa 0

 

Trikset er å tidlig identifisere når man blir manipulert. Som en grunnregel bør man egentlig behandle leggetid som en tyrkisk basar: Du vet de kommer til å prøve å lure deg, så mistenk alt, alltid. Er det egentlig et ekte smil eller er det bare et spill? Er pappas grimaser egentlig så morsomme eller er det mulig noen smører litt tykt på? Er det egentlig bare gurkemeie eller er det faktisk safran?

Straffen for å få etterkomme slik søt kveldsmanipulasjon merker man fort. Han er egentlig trøtt som en rumpepinne, men det er jo mye morsommere å leke med biler og plastelina enn å ligge stille i en seng og glo i taket. Men det er her man må takke nei til det fristende eplet. Det er ikke noe hyggelig å måtte legge et barn som ikke vil legge seg, men det er jaggu ingen kopp med te å fly opp og ned trappene for å forgjeves prøve å legge et overtrøtt barn som står og hopper i senga. Spesielt når man vet at det er sin egen skyld.

 

Manipulert igjen... #idiotfjes

 

På sånne kvelder tenker man: Nå har jeg lært. Endelig har jeg lært. Men noen kvelder så er det på´n igjen. Den ødelagte episoden av "På tur med Dag Otto" er for lengst glemt og man ser ned på et pjokk som ikke kunne vært noe søtere om han hadde vært en dvergkanin tyllet inn i sukkerspinn. Jeg vet jeg burde si nei, men det er bare så vanvittig søtt når han smeller opp sitt mest hjerteknusende smil og ler så han ramler over ende. Jeg har så vanskelig for å akseptere at det bare er et spill for galleriet. Kanskje har han bare endelig innsett hvor morsom fattern faktisk er?

Men så kommer jeg på at det er det samme med bikkja. Hvis vi lar ham hoppe opp i sofaen begynner han å ta seg friheter og før du vet ordet av det så ligger han på puta om natta og spiser ostepop. Gi´rem lillefingern så tar´em hele hånda, sies det. Så sorry plutten, jeg skulle gjerne latt deg sitte oppe halva natta og spise kornbjørner og spille Papa Pear på iPaden, men jeg vet at regninga blir så altfor høy hvis du får bestemme.

 

Det er lett å la seg lure av dette uskyldige ansiktet...
men gi det et minutt.

Busted!

 

Det er som å befinne seg på et nachspiel milevis hjemmefra når du vet du skal på jobb eller skole dagen etter. Er det egentlig verdt det? Er jeg villig til å ta den sure regningen for dette? Er det virkelig så gøy å sitte i en sofa med fulle folk og høre på Scooter og spise Grandiosa? Skal jeg la plutten bli med ned i stua igjen eller skal jeg bare manne meg opp litt og ta kampen i noen få minutter? I slike situasjoner er ofte det kjipeste valget på kort sikt, det beste valget på lang sikt.

Men men, det får være greit. Det er jo faktisk bare min egen svakhet som skaper problemer. Jeg får bare anerkjenne at jeg har en akilleshæl for søte smil. Like greit å bare akseptere at plutten til stadighet prøver å manipulere fattern til å få viljen sin. Viten om at man er et utpekt mål for stadige manipulasjonsangrep er litt kjip, men på en måte så er det jo faktisk litt søtt også.


Jeg mener, noe må han jo arve fra moren sin.

 

/ lik hvis du liker

Les også:
Først pysj, så rosin
Den perfekte start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*