Med to barn i huset blir det litt mer kaotisk enn med bare én. Det er litt ukontrollert hele tiden og det er alltid noe å henge fingrene i. Det er litt kaos og litt kontroll, men så er det også noe mer. Det er familie.
Det er fire personer og en hund under samme tak, det er en gjeng, det er et fellesskap. Og det føles godt det. Godt å være en del av gjengen, leve litt for noen andre, passe inn i sin rolle, være en del av familien.
For å være småbarnsforeldre er mer enn bare å være seg selv. Det er en identitet større enn det. Det er et livsvarig engasjement, et ansvar, en mening, et kall. Det er familie og det føles godt. Veldig godt.
Det er så rart å ha barn i barnehagen. Hele dagen mens han er borte sitter jeg og lurer på hvordan han har det. Kanskje ikke hele tiden eller jo, det ligger og murrer bak i hjernen et sted.
Hva driver han med nå? Kanskje han spiser? Lurer på hva han spiser… Mon tro om han har det bra? Tenk om ingen egentlig liker ham? Tenk om han plager andre? Lurer på hva han driver med nå. Sikkert noe plastelina eller kanskje han er ute og plasker i søledammer? Ja, det er sikkert noe sånt. Lurer på hva han driver med nå.
Noen dager er det selvfølgelig ekstra ille, gjerne når man er litt sliten selv. Da gleder man seg bare til å hente hjem den lille superstjernen og kose ham halvt i hjel. Men hvordan har det egentlig gått i barnehagen? Har han noen venner egentlig eller er han bare en ensom ulv som ikke egentlig trives?
Da er det så fantastisk når man opplever sånt som jeg opplevde i går. I førsteomgang blånektet han på å dra hjem fra barnehagen og var altfor opptatt av å vise frem leker og leke med de andre barna til å bli med pappa hjem. Det er et godt tegn. Men så da, når han endelig gikk med på å bli med hjem så skjedde det noe som fikk hjertet til å smelte ned i sokkene.
På vei ut døra fikk han en ha-det-kos av en av jentene. Ok, det var ganske trivelig, men ikke noe helt utenom det vanlige. Like før han rakk å få på seg støvlene hørte jeg at en av de andre jentene på avdelingen også ønsket å si ha det til ham. Så jeg sendte ham inn igjen for en siste kos. Og det fikk han, pluss et suss på kinnet!
De er jo så små disse barna, de bærer følelsene på utsiden og er ikke redde for å vise det. Om de er lei seg så gråter de, om de er sure så skriker de og om de er litt glad i hverandre ja så susser de like gjerne på kinnet. Det var så utrolig koselig å se, også så veldig betryggende for en sliten pappa som hadde sittet med en liten knute i magen hele dagen og lurt på hvordan sønnen hadde det i barnehagen. Det var ikke noe Hollywood over det hele, bare et lite suss for å si ha-det og takk for nå. Sånt kan varme et pappahjerte 🙂
På vei ut døra ble vi stoppet en siste gang av en av de andre gutta på avdelingen som også ville ha ha-det-kos. Og det var minst like rørende, for det er noe med slike åpenhjertige følelser blant gutter. Det er jo ikke ofte man som voksen mann roper ut til en kompis at man vil ha ha-det-kos før han stikker, men for småttisene er det den mest naturlige ting i verden.
Jeg kommer fra en familie av klemmere og har alltid vært en klemmer selv, og slikt som dette varmer selvfølgelig et gammelt klemmehjerte.
En fin avslutning på dagen og en god begynnelse på helgen, alt som skal til er en klem. Og et lite suss på kinnet.
Litt på etterskudd med kåringer, men endelig har jeg klart å somle meg til å kåre vinnere i konkurransen om tiger- og elefantkostymer fra Libero + en helt rå elektrisk tannbørste fra Oral-B.
Når man er ung og nyforelsket skal hver dag helst være en fest. Begjæret skal brenne som en flamme, gnister skal fyres av ved hvert eneste kyss og enhjørninger skal spille trompetfanfarer hver gang kjæresten entrer rommet.
Etter hver som forholdet går fra nytt og spennende til etablert og komfortablet blir det derimot langt færre enhjørninger og langt flere joggebukser. Kanskje er det ikke sånn for alle, men for mange. Veldig mange. Og det tror jeg er bra. Ikke bare bra egentlig, men også helt naturlig. For sånn er det jo med alt. Selv om du kjøper deg en ny bil til 1 million kroner eller går til anskaffelse av verdens søteste, mest lodne hundevalp så vil det før eller siden miste sin nypolerte glans og bli ting du kjenner godt og er vant til å ha i livet.
Slik er det også med kjærligheten og i dag vil jeg rett og slett slå et slag for hverdagskjærligheten. For om jeg skal være ærlig så har jeg alltid vært mer glad i hverdagsromantikk enn den stormende nyforelskelsen. Stormende forelskelse fører med seg så mange vidløftige visjoner og rosa skyer, men jeg liker det bedre når ting faller på plass og man ser livet for hva det egentlig er. Hverdager. Og det er hverdagene som er vanskelige, det er da man virkelig får sett hva forholdet er verdt.
Hvem som helst kan være nyforelsket og sveve på en rosa sky, noe helt annet er det når man er på sitt femtende døgn i den samme slitte joggebuksa og alt i huset lukter babygulp. Ikke har man rukket å se venner på en stund, ikke har man sovet en hel natt på flere uker og sex..? Vel.. til helga kanskje.
Men det er jo det som er livet, det er jo de små kyssene på kjøkkenet mellom middag og leggetid eller en kos i sofakroken på kvelden, det er jo det som er kjærlighet. Hverdagskjærligheten altså, ikke Hollywood.
Jeg synes ingen har beskrevet dette bedre enn Siri fra NRK P3 i dette utklippet:
Jeg synes dette er så fantastisk godt sagt! Det er så ekte og så hverdagslig. Det virker kanskje kjedelig, men det er jo dette man som småbarnsforeldre ønsker. At ting går på skinner og at man forstår hverandre midt oppi alt det andre som foregår.
Man trenger ikke prate om det, man skjønner det bare. Vi gjør det vi må nå, så sees vi på kjøkkenet for et knekkebrød i ny og ne. Det er hverdagskjærlighet det og noen ganger er det alt som skal til.
Fyr i peisen og barn på fanget, det er lykke for meg.
Jeg tror faktisk de forholdene der man kan være godt fornøyd med slik uraffinert hverdagskjærlighet er de sterkeste og de med best forutsetning for å komme seg gjennom småbarnsperioden. For det er lite glitter og glam i den perioden. Veldig lite faktisk. Men bæsjebleier er det mye av da.
Enda mindre glitter og enda flere bleier blir det med to barn i hus. Aldri har enhjørningene vært lenger unna og der kan de egentlig holde seg også. For med bleier og gulpekluter opp etter ørene kan det være mer enn godt nok å møtes ved kjøkkenbenken for et knekkebrød sånn rundt klokken ni.
Det er ikke så mye mer som skal til for å bekrefte hverdagskjærligheten. Kanskje et lite kyss, men det kan forsåvidt også vente til freddan.
Det blir alltid god stemning av en kveld med brettspill, forfriskninger og moro, men i det siste blir det bare bomgiring hver eneste kveld.
/ skrevet i samarbeid med Tactic
Etter at lille Fersken kom til verden har det blitt mange bleieskift og lite annet. Amming, bleieskift og soving, det er vel stort sett det det går i. Å gå sånn i loop dag etter dag kan man bli sprø av og derfor har frua og jeg i en god stund nå pratet om å piske sammen noen venner til en spillekveld med brettspill, forfriskninger, god stemning og hygge.
Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe som er triveligere enn å benke seg ned med gode venner og ta en runde med brettspill som Alias og Kokkelimonke. Stemningen er i taket, smilene er store og high fivene sitter løst.
Sånn skulle det se ut … (sukk).
Men etter noen uker uten å være så mye som i nærheten av å invitere venner på hjembesøk har vi nå senket ambisjonene til å i hvert fall klare å ha en trivelig spillekveld sammen, bare oss to. Det begynte vi å bli ganske flinke på før fersken kom til verden. Det er jo utrolig trivelig å fyre opp litt popcorn, skru på radioen og kose seg med en runde brettspill, puslespill eller yatzy for to.
Men så er det bare det å samle to slitne småbarnsforeldre rundt et bord da. Det skal visst ikke være mulig. Mang en kveld har vi prøvd, men enda har vi ikke kommet dit at vi faktisk klarer å sitte rundt bordet på likt og få gjort unna noe spilling av verdi.
9 av 10 kvelder er frua for trøtt. Sjeldent rekker vi å sette oss ned før tidligst halv ti om kvelden og da er det samme tralten hver gang: “Sorry altså, men jeg er så sliten at øya går i kryss. Kan vi ikke heller prøve å få lagt oss litt tidlig isteden”?.
Her har fattern disket opp med popcorn og alt, men akk til ingen nytte.
De resterende kveldene blir pappa i huset sittende med bloggen hele kvelden eller lille fersken setter i et hylekor. Blir liksom ikke den samme schwungen over en spillekveld når frua må ut med puppen hvert nittende sekund.
Så derfor har jeg nå gitt opp den tidligere hverdagsromantiske planen om å møtes over spillbrettet om kvelden og høre på koseradio og koseprat mens vi kosespiller. Det får vi ta når fersken tar til vettet og får på plass en døgnrytme vi andre kan leve med.
Heldigvis kjenner jeg en kis som alltid er klar for å spille litt. Aldri for trøtt, aldri for opptatt, aldri et nei å se noe sted. Plutten er sikker som banken og alltid klar for en runde spill på stuegulvet.
Busytown er over 2 meter langt og like morsomt uten regler 🙂
Brettspill og peiskos = god stemning 🙂
A-Å junior fungerer også helt utmerket uten spilleregler.
Så hvis det klør litt i spillefingrene eller småtten ønsker seg spill til jul, er det bare å hive seg på bølgen. Artige brettspill skaper alltid god stemning! Mine favoritter er blant annet Kokkelimonke og Alias, mens pluttens favoritter inkluderer A-Å junior og Busytown (helst uten regler). Alle disse spillene er i salg i de fleste bokhandler og de fleste leketøysforretninger.
Hele livet har jeg egentlig lurt på hva som definerer selve drømmedama. Er det hun med de største puppene eller en som kan mer enn meg om rock? Nå har jeg endelig knekt koden!
Da jeg var yngre var jeg mest opptatt av utseendet. Barnslig opptatt av utseendet egentlig, slik man gjerne er når man er yngre. Hun må være pen, ha fin kropp og for øvrig kan hun gjøre hva hun vil. Så blir man litt eldre og innser at kjæresten er en person man skal dele bittelitt mye tid sammen med resten av livet og da blir plutselig personligheten litt viktig likevel.
Men det var nok ikke før i går jeg innså at jeg faktisk har klart å kapre drømmedama. For hva definerer egentlig en drømmedame? Er det egentlig en styrtrik Pamela Andersen på en god dag i medvind eller er det en søt hverdagsjente som virkelig forstår deg? Jeg går for det siste og det innså jeg altså først i går.
For fra å gå fra min ungdomsdefinisjon av en drømmedame som var “hun må være digg, resten er det ikke så farlig med”, innser jeg nå at drømmedama er en person som ørten ganger kan spørre “Hva ønsker du deg til bursdagen?” og hver gang få svaret “Æssss, jeg veit ikke ass”, og likevel klare å lese såpass mellom linjene og forstå sin mann såpass godt at hun deretter går ut og kjøper dette:
Lykke <3
I 33 år har jeg ventet. I snøstorm og regn, men jeg har aldri gitt opp håpet. Og nå kan jeg endelig rope ut til verden at jeg er en lykkelig mann. Endelig har jeg fått det jeg alltid har drømt om. Jeg har fått min helt egen Scalextric bilbane!
For litt over en måned siden forlot vi fødestua med lille Nora i armene.
– Puh! Okei, det der var ganske sjukt, men så skal vi ikke tenke mer over det, bevege oss videre og antakeligvis aldri besøke en fødestue igjen i hvert fall, tenkte jeg og slo meg til ro med den tanken.
Men nå, selv mange uker etterpå, innser jeg at frua mi har blitt gal. Det har rett og slett rablet for henne, for det finnes ingen annen logisk forklaring for at hun FORTSATT ser på “Fødeavdelingen” på TV.
Fødeavdelingen eller Eksorsisten? Likheten er slående. (Skjermbilde: FEM)
Jeg hadde en viss forståelse for at hun ville se på føde-tv da hun gikk gravid for å lære seg litt om hva hun kunne forvente etc, men nå? Nå som vi er ferdige og hun truer med at jeg skal klippe strengen hver eneste dag? Hvorfor fortsetter hun å se på damer som skriker, mager som kuttes opp og kroppsvæsker som spruter veggimellom?
Ragnar synes ikke fødestua var veldig imponerende, men utsikten var fin da. (Skjermbilde: FEM)
Man tenker jo at et slikt program i hvert fall vil være såpass ålreit at de skåner seerne for de mest grafiske tingene, men neida. Jeg kommer ikke så mye som inn døra til stua før jeg hører høylytte primalskrik fra skjermen og ser oppblåste damer som freser mot seg, gir fingeren til mannen sin, kaller på demoner og dekker størstedelen av skjermen med blod.
Dette er jo klassisk gullrekka-materiale … (Skjermbilde: FEM)
Hvorfor ser man på dette? Som mann er det langt utenfor min fatteevne. Jeg kunne selvfølgelig skrevet noe forståelsesfullt og fint om at jeg forstår at hun vil se tilbake og minnes kvelden på fødestua, at hun føler sympati for kvinnene på skjermen og at hun vil bevitne mirakelet når et lite barn kommer til verden … men det kommer ikke til å skje.
Det er jo ingen som ligger hjemme med influensa som googler seg frem til videoer av folk som spyr, er det vel?
Det er ting som dette som får meg til å innse at menn og kvinner nok aldri kommer til å bli helt like.
Kanskje er vi fra to ulike planeter likevel.
Lystgass ja… dere har ikke noe til overs til seerne da?! (Skjermbilde: FEM)
I så fall er menn fra “normalia” og kvinner fra “galskapia”, for å se på føde-tv når man akkurat har vært gjennom en fødsel selv virker for meg like logisk som å sette en gris til å se en dokumentar om hvordan pølser lages.
Et av mine beste minner fra barndommens bursdager var å ligge i sengen og vente på å bli overrasket av resten av familien med boller, kakao og gaver. Man ble jo alltid liggende og late som man sov, for hele natten gjennom våknet jeg for å sjekke klokka, hjertet i halsen og sommerfugler i magen.
Men når man blir 33 år gammel er det jo selvfølgelig ingen som bryr seg nok til å stå opp tidlig for å lage frokost og kakao til deg lenger. Vel vel Kjell, da får man vel bare ta biffen i egne hender da.
Så med plutten på armen og bursdagssommerfugler i magen tasset jeg ned på kjøkkenet i dag og pisket sammen en liten bursdagfrokost til oss gutta som vi nøt med brask og bram før barnehagen. For er det én ting som er sikkert så er det at på bursdagen skal man ha kakao med krem. Masse krem. Og gaver selvfølgelig.
Ristet brød med brunost, kakao med krem og pakke. Livet blir ikke stort bedre enn dette.
Trøtt i trynet, tynn i hyssingen, ett år eldre og krem på schnasen, men ellers tipp topp!
Og med litt hjelp fra en god hjelper …
Nixon-klokke! Akkurat det jeg ønsket meg 🙂
Så takk til plutten for en veldig koselig bursdagsmorgen, mens mamsen og lillesøster sov ut etter en hard natt. Godt at vi gutta kom oss opp litt tidligere for å få prioritert viktige ting her i livet. Kakao altså. Kakao med krem.
Bursdag pleier å være et av årets store høydepunkt. Men det ble det ikke det året jeg fylte 18 år. Snarere tvert imot.
Det skulle være den største dagen i mitt liv så langt. Bursdagenes hellige gral, den helligste av helligdager, juleaften på steroider. 18-årsdagen.
Jeg hadde gledet meg så lenge. På vei hjem fra skolen gikk jeg skrubbsulten og tenkte. Drømte og lurte på hva mamma og pappa hadde funnet på for noe rart. Skulle vi endelig fravike fra det eldgamle prinsippet om å ikke bestille pizza?
Endelig var jeg gammel nok til å kjøre bil og kjøpe øl. Endelig var jeg gammel nok til å leve! Men først: middag. Jeg har alltid vært en storspist fyr og gledet meg ekstra til middag denne dagen. Selve 18-årsdagen. Dagen da mamma kunne toppe 18 år med daglig servering. Endelig skulle husets fineste retter rulle ut på sølvfat. Men hva kunne jeg forvente?
Langtidsmørnet tapirlår på en seng av bengalsk sjøpasta? Nydampet trøffel i champagnesaus? Tennene løp i vann bare av tanken.
I det jeg åpnet døren slo stanken mot meg som en slegge. Jeg ble kastet bakover og gikk nesten i knestående. Malingen på veggen hadde begynt å falme, musene i kjelleren hadde evakuert og hunden i huset gjemte snuta under teppet. Det kunne bare bety én ting.
Kokt torsk.
Jeg kjempet meg gjennom stanken i trappa og kom opp på kjøkkenet. Der sto mamma og kokkelerte. Jeg slo oppgitt ut med armene i en tydelig kroppbevegelse som på absolutt alle språk i verden betyr “Hva i huleste heiteste er det som foregår her?!”.
Hun hadde glemt det. Glemt bursdagen. Glemt at jeg hatet fisk mer enn hjemmelekser, husarbeid og gjensitting. Glemt at kokt torsk var det eneste jeg likte mindre enn dampet grevling og ovnsbakte rottehaler. Det var et antiklimaks uten like og jeg følte meg så urettferdig behandlet. Det var et problem som sydet av “Dagens i-lands-problem” for sett fra månen var det kanskje ingen krise, men for meg brøt hele bursdagen sammen.
Lukten av sur torsk vil nok aldri helt forlate huset, men heldigvis har sårene grodd. I dag er det 14 år og 364 dager siden den traumatiske opplevelsen. I morgen blir jeg 33.
Siden den gang har jeg aldri tatt sjansen på at noen glemmer mine stakkars smaksløker på den viktigste dagen i deres år og sørger for egen mat på den store dagen. Jeg er barnslig sånn. Noen år går det i pølser, andre ganger taco. Men ikke i morgen, i morgen skal vi faktisk ironisk nok tilbake til fiskens rike.
Fisk som tidligere var min erkefiende har nå blitt min venn. Tatt inn i varmen som piken med tennstikkene. Fisk som alltid har vært min erkefiende har nå blitt invitert til innerste sirkel på selveste bursdagen. Også i rå tilstand a gitt! Rart hvordan livet forandrer seg. Kanskje det er det man kaller “å bli voksen”.
P.S. Glemte jeg å si at jeg har bursdag i morgen? Ikke? Okei da. Supert.
Jeg har ikke tenkt til å gjøre noen stor greie ut av det altså, bare tenkte det kunne være greit å nevne det.
