Bursdag pleier å være et av årets store høydepunkt. Men det ble det ikke det året jeg fylte 18 år. Snarere tvert imot.
Det skulle være den største dagen i mitt liv så langt. Bursdagenes hellige gral, den helligste av helligdager, juleaften på steroider. 18-årsdagen.
Jeg hadde gledet meg så lenge. På vei hjem fra skolen gikk jeg skrubbsulten og tenkte. Drømte og lurte på hva mamma og pappa hadde funnet på for noe rart. Skulle vi endelig fravike fra det eldgamle prinsippet om å ikke bestille pizza?
Endelig var jeg gammel nok til å kjøre bil og kjøpe øl. Endelig var jeg gammel nok til å leve! Men først: middag. Jeg har alltid vært en storspist fyr og gledet meg ekstra til middag denne dagen. Selve 18-årsdagen. Dagen da mamma kunne toppe 18 år med daglig servering. Endelig skulle husets fineste retter rulle ut på sølvfat. Men hva kunne jeg forvente?
Langtidsmørnet tapirlår på en seng av bengalsk sjøpasta? Nydampet trøffel i champagnesaus? Tennene løp i vann bare av tanken.
I det jeg åpnet døren slo stanken mot meg som en slegge. Jeg ble kastet bakover og gikk nesten i knestående. Malingen på veggen hadde begynt å falme, musene i kjelleren hadde evakuert og hunden i huset gjemte snuta under teppet. Det kunne bare bety én ting.
Kokt torsk.
Jeg kjempet meg gjennom stanken i trappa og kom opp på kjøkkenet. Der sto mamma og kokkelerte. Jeg slo oppgitt ut med armene i en tydelig kroppbevegelse som på absolutt alle språk i verden betyr “Hva i huleste heiteste er det som foregår her?!”.
Hun hadde glemt det. Glemt bursdagen. Glemt at jeg hatet fisk mer enn hjemmelekser, husarbeid og gjensitting. Glemt at kokt torsk var det eneste jeg likte mindre enn dampet grevling og ovnsbakte rottehaler. Det var et antiklimaks uten like og jeg følte meg så urettferdig behandlet. Det var et problem som sydet av “Dagens i-lands-problem” for sett fra månen var det kanskje ingen krise, men for meg brøt hele bursdagen sammen.
Lukten av sur torsk vil nok aldri helt forlate huset, men heldigvis har sårene grodd. I dag er det 14 år og 364 dager siden den traumatiske opplevelsen. I morgen blir jeg 33.
Siden den gang har jeg aldri tatt sjansen på at noen glemmer mine stakkars smaksløker på den viktigste dagen i deres år og sørger for egen mat på den store dagen. Jeg er barnslig sånn. Noen år går det i pølser, andre ganger taco. Men ikke i morgen, i morgen skal vi faktisk ironisk nok tilbake til fiskens rike.
Fisk som tidligere var min erkefiende har nå blitt min venn. Tatt inn i varmen som piken med tennstikkene. Fisk som alltid har vært min erkefiende har nå blitt invitert til innerste sirkel på selveste bursdagen. Også i rå tilstand a gitt! Rart hvordan livet forandrer seg. Kanskje det er det man kaller “å bli voksen”.
P.S. Glemte jeg å si at jeg har bursdag i morgen? Ikke? Okei da. Supert.
Jeg har ikke tenkt til å gjøre noen stor greie ut av det altså, bare tenkte det kunne være greit å nevne det.
At jeg har bursdag i morgen altså.
/ hipp hipp
* Følg Pappahjerte på Facebook *