Så går man også på et par smeller mens hjernen ikke helt har klart å omstille seg til den nye hverdagen. Man prøver å skru på lyset flere ganger og tenker ting som:
“Okei, shit, vi får bare klare oss uten internett en stund da. Ingen krise, får vel bare se på tv så lenge”.
Det er ikke før man innser at også kaffemaskinen går på strøm at panikken kommer krypende.
Så tenner man et par stearinlys og heller seg et glass vann, ikke fordi man har så lyst på vann, men fordi man bare måtte teste om vannkranen fortsatt fungerer. Som tidligere nevnt, hjernen går litt i krøll.
Da strømmen gikk ble vi sittende i stua og prate, og vi innså at under et strømbrudd er det egentlig bare tre ting som fungerer som de skal:
Peisen
Vannkranen
Og puppen 🙂
Og det er fint, for strømbrudd eller ei, lillesnupp skal ha sitt.
– “Hehe, godt at puppene fortsatt funker selv uten strøm da!”, sa Christina da lillesnupp begynte å grynte etter en påtår.
– Hehe, ja er du sikker? Ellers kan jeg godt skru litt på dem for å sjekke altså …” prøvde jeg meg.
Men da fikk jeg fort “Garasjeblikket”. Og da innså jeg at det er en annen ting som ikke funker under et strømbrudd: Hjernen til pappa 😉
Lei av å holde på maten? Lår en pudding for piggskaten.
Enten du er stor eller liten, legg en kabel for gråsteinbiten.
Litt for mye chili i thaien? La det stå til for Rødhaien.
…
Poenget blir det samme: Nå kan dine bleiekjøp være med å støtte kampen for et levende hav!
Når naturen kaller.
For Libero har akkurat lansert en helt ny, limited edition bleieserie som faktisk støtter kampen for et levende hav!
Denne sommeren har nemlig Libero gått aktivt inn for å støtte Havets Hus i Lysekil i kampen for det biologiske mangfoldet i havet, både nå og for fremtiden.
Helt spesifikt betyr det blant annet at man ønsker å bygge noe så søtt og nyttig som egne babybassenger for truede fiskearter.
I førsteomgang ønsker man å samle nok penger til at babyene til den småflekkede rødhaien, piggskaten og gråsteinbiten skal få helt nye barneværelser!
Og her kommer DU inn!
Overbleieskiftinspektøren følger nøye med som alltid.
For hver bleiepakke du kjøper av Liberos nye Limited Edition bleie, doneres penger til aksjonen.
Du kan også hjelpe til bare ved å klikke på videosnutten under og se en kort, viktig, rar og ganske cheezy reklamefilm som tar for seg det viktige budskapet 🙂
Hver visning teller, så hvis du har litt kjærlighet for havet, se snutten på 50 sekunder og kjøp Libero Limited Edition neste gang du er på bleiejakt i butikken.
Se videoen her:
Piggskaten takker, rødhaien bukker og Gråsteinbiten klasker til med en real high five.
Gratis medlemskap i fordelsklubb!
Husk at hvis du melder deg inn i Liberoklubben får du veldig mange medlemsfordeler og bonuspoeng for hver bleiepakke du kjøper som igjen kan brukes på kule ting i deres nettbutikk. Slik som dette raffe badehåndkledet:
Vår lille Fersken har allerede fikset seg sitt eget lille frosketeppe og er strålende fornøyd med å tulle seg inn i det etter en varm dusj 🙂
VINN ET SØTT BADEHÅNDKLE!
Har du lyst på et slikt kult badehåndkle nå med det samme? Vel, nå har du muligheten!
Alt du trenger å gjøre er følgende:
Last opp et bilde på Instagram av barn, bading og strand.
Tagg bildet med #LiberoHav2015 og #pappahjerte og skriv noen ord om hvorfor havets fremtid er viktig for deg.
OBS: Du må ha åpen profil.
I løpet av noen dager vil jeg gå gjennom alle bidragene og kåre en verdig vinner av et kjempesøtt badehåndkle.
Strålende fornøyd som en frosk!
Ønsker du å lese mer om kampanjen og alle medlemsfordelene ved å melde seg inn i Liberoklubben (helt gratis!):
Må bare dele dette bildet fra da vi skulle ut på tur i dag tidlig.
For det er så rart når man plutselig ser et bilde og innser at ting skjer. Tiden går. Barna blir større!
Det er så lett å glemme det i hverdagen, men så ser man plutselig et bilde eller en situasjon eller noe som gjør at det plutselig går opp for deg at ungen har endret seg. Noe har skjedd! Den lille tasseladden har blitt større!
Spesielt ser jeg det på lillesnupp nå som hun har bikket halvåret godt og vel og tar nye hopp i utviklingen hver dag.
Hun begynner å få et større arsenal av lyder, kommunikasjonsformer, bevegelser og uttrykksformer. Hun er i forsvinnende liten grad bare en liten trolldeigklatt av en baby lenger. Hun begynner å bli en liten jente.
Og som far er jo selvfølgelig det like deler fantastisk og skremmende.
Heldigvis er det enda lenge til hun kommer pruttende hjem etter leggetid bakpå knallerten til en eller annen spinkel dunbart fra nabolaget.
Inntil videre er hun bare pappas lille jente.
Men ikke lenger bare en baby.
Og Fersken bare: Yo!
Tok for øvrig bildet under med mobilen mens vi var ute og gikk.
Må jo være tidenes symbolikk på gang her, ref. baby/larve, jente/sommerfugl 😉
Etter en uke med smoooth sailing fant plutten i går ut at det var på tide å stå opp kl… hold deg fast… 02:50. Jada så. Våknet opp av en liten pysj i døråpningen. Takkskarruha.
Og i kveld var det fersken sin tur. Hun nektet plent å legge seg og etter en liten evighet med nytteløse leggeforsøk fra frua fikk jeg gleden av å overta en overtrøtt lillesnupp.
Så da ble det å finne på noe annet. Som å spontanvideoblogge 🙂
Jeg digger at jeg aldri vet hva som venter meg når jeg henter plutten etter en lang dag i barnehagen.
Hver dag en ny historie, nye opplevelser og nye oppdagelser. Hver dag noe nytt.
Men det aller beste er å bli overrasket med en av skattene fra barnehagen. Tingene de har laget med usikre fingre, masse nysgjerrighet og skaperglede. Og kjærlighet.
Det er så jeg kan se det for meg der han sitter og lager ting, hvor mye han gleder seg til å vise det frem når han er ferdig. Først til meg og så til mamma når vi kommer hjem. Og lillesøster selvfølgelig. Se hva storebror har laget!
Jeg ser det fort i ansiktet hans når jeg kommer for å hente ham de dagene han har noe å vise frem. Noe han har gledet seg til. Glede, engasjement og stolthet.
Han klarer ikke å skjule det. Han drar meg bort til hylla si og der står den.
Kanskje en tegning, kanskje et dekorert syltetøyglass eller kanskje noe som dette:
For et utrent øye ser det kanskje ut som en gammel strømpebukse med litt gress på toppen.
Men for en mamma eller pappa er det alt annet enn det.
For noen vil kanskje betale millioner av kroner for et kunstverk av Picasso eller en diger metallklump formet som et menneske, men jeg tar gladelig heller dette. Et kunstverk helt uten prislapp. Noe helt uvurderlig.
En gammel strømpe pyntet og fylt med bomull, frø
og kjærlighet.
Kanskje ingen hit på Tinder, men en vinner i vinduskarmen 🙂
/ Ja til flere skatter! (ikke sånne som gjør bensinen dyr, men de som rører ved hjertet)
Verden er farlig. Livsfarlig! Full av farer rundt hver eneste krok. Går du ut i trafikken blir du påkjørt, sitter du i en båt vil du drukne og klatrer du i et tre vil du brekke alt!
Derfor bør vi alle umiddelbart dra på jysk, kjøpe hele lagerbeholdningen av dyner og puter (ekstra myke!) og tettpakke dem rundt barna. Deretter gjelder det bare å holde dem innelåst og bortgjemt fra alle skarpe kanter helt til de blir pensjonister.
Da kan vi puste lettet ut og vite at vi har holdt dem trygge. Vi har lykkes som foreldre. De har aldri blitt skadet, de har aldri opplevd motgang, de har aldri levd. Perfekt.
Er det virkelig det verden har kommet til? Pardon my french, men hva faen?
For hva er greia med at folk ikke lar barna sine klatre i trær? Har sikkerhetshysteriet virkelig nådd de høyder? Har vi blitt så besatt av trygghet at vi gladelig vingeklipper våre egne barn og frarøver dem retten til å vokse opp på egne premisser, utforske sine horisonter, lære og erfare?
Ønsker vi å oppfostre en generasjon med barn som aldri har vært på legevakten, kjent smerte, tatt lærdom og innsett at livet er fullt av valg og konsekvenser? Ønsker vi at barna våre skal vokse opp i et sikkerhetstyranni helt uten skarpe kanter? Ville ikke det avstumpe oppveksten deres noe helt kolossalt?
Avstumpet, trygg og lykkelig …
Jeg mener, faen heller! Trær? Trenger vi virkelig nyhetssaker som sier at vi må la barna våre klatre i trær? Hvor overbeskyttende skal vi foreldre bli før det endelig når et punkt der man sier at nok får være nok?!
Med den moralen kan vi like gjerne nekte å lære barna våre å skrive i frykt for at de vil bruke det til å skrive banneord og tegne peniser.
Og hvorfor stoppe der? Kan vi ikke bare forby fast føde i frykt for at noen vil sette en matbit i halsen?
Barn bør oppdras helt stillesittende i et mykt rom, på en pute, kun iført klær uten glidelåser, snorer eller sømmer, suttende på en smoothie helt uten tilsetningsstoffer, smak eller konsistens. Da er de maksimalt trygge. Det MÅ jo være oppskriften på et langt og lykkelig liv?
Men å leve handler dessverre om mye mer enn å bare overleve og et slikt sikkerhetstyranni har lite å gjøre med god oppdragelse. Jeg mener derimot at det er dårlig oppdragelse. Elendig, rett og slett.
For slike forbud er bare snarveisløsninger som fratar oss muligheten til oppdra barna våre. Det er ikke oppdragelse å si:
– “Du får ikke lov til å klatre i det treet, det har vi bestemt! Det kan være farlig, du kan slå deg, du kan skade deg, det er farlig det. Det får du ikke lov til!!”.
Det er ikke god oppdragelse, snarere tvert imot. Det er vingeklipping. Det er ingen lærdom i et forbud. Det er dritt, det er ingenting.
Oppdragelse er å si ting som:
– “Okei, hør her. Du kan gjerne klatre i det treet, men husk at du kan falle ned og slå deg. Så derfor: Vær forsiktig. Ikke klatre høyere enn du tør å falle ned. Du kan jo starte her nede og bli litt kjent med treet først. Visste du forresten at gamle trær er svake og tørre og kan knekke hvis du klatrer i dem? Derfor er det best å klatre i sterke, sunne trær, slik som dette” etc.
En myk start er en god start.
Så kan man selvfølgelig tilrettelegge, slik som å opplyse om klatreglene til Norges Speiderforbund, man kan fjerne potensielt farlige steiner som kan gjøre skadene ved et fall mye verre, men vi kan ikke oppdra barna våre til å tro at verden er en utopisk fornøyelsespark der ingen husker faller ned og ingen setter gummibjørner i halsen.
Jeg synes rett og slett det er skikkelig trist å lese om barnehager som fjerner trær eller har kjempestrenge regler for klatring. Jeg synes det har lite å gjøre med god oppdragelse og altfor mye å gjøre med overformynderi.
Ikke bare er det trist, men det er også noe massivt hyklersk og egoistisk over å ikke la barna klatre i trær av sikkerhetsmessige årsaker. For man drar da på ferier med barn, og fly faller ned i blant. Man fiser rundt med dem i bilen, og biler kræsjer hele tiden. Men så fort det kommer til lek som ikke angår oss voksne, som kun er en hobbysyssel som opptar barna, nei da skal det helst unngås for å skjerpe inn på sikkerheten.
Hva er det for noe tull? Man skulle nesten tro at barn renner av greinene som overmoden nedfallsfrukt. Og jeg mener: Faller man ned fra et tre, ja så er det gode muligheter for at man skader seg. Et skrubbsår, en hoderystelse, et kutt som må sys eller et brekt ben. Sånn er livet. Kræsjer man i en bil derimot …
Så egentlig burde man dyttet barna opp i et tre før man kjører til butikken med dem i baksetet, for oppe i treet er de i hvert fall tilnærmet trygge.
Og forresten, hvorfor er vi så manisk opptatt av dette med trygghet? Ingenting er trygt. Man kan helt sikkert dø av sukkerspinn også hvis man er skikkelig uheldig, det er ikke dermed sagt at vi skal forby det.
I så fall burde ikke barn tillattes adgang til kjøkken (fullt av kniver), boden (fullt av maling, verktøy etc), badet (barberblader), hagen (kan jo ligge en huggorm der ute, vet jo aldri) og.. tja.. alt annet enn tidligere nevnte stue med pute og smoothie. Det er trygt det. Perfekt.
Så ja, det er helt sikkert farlig å klatre i trær, men det er mye farligere å la være. Mye farligere å gå i den retningen av at alt er farlig. Jeg synes det er ille nok at vi har nyhetssaker om at vi må la barna våre klatre i trær. Da er vi allerede et godt stykke på vei i feil retning. Det burde si seg selv.
Mennesket er et dyr i stadig endring, men noen ganger gjør vi kontraproduktive og merkverdige ting som kan få en til å tvile på menneskerasen. Slik som onepiece, pizzaburgere, omelett på kartong og kaffekopper uten hank.
Jeg har alltid trodd at USA skulle bringe på banen det som skulle bli det endelige tegnet på at menneskerasen er på vei nedover og utfor stupet, men nå er jeg jaggu ikke sikker lenger.
2015 skal være Friluftslivets år, ikke året vi gir opp som rase.
Det sekundet vi sier at trær er for farlige for barna våre, har vi tapt.
La barn være barn. La barn klatre i trær.
Bli med i kampen: Finn et tre, klatre i det, ta et bilde, legg det ut på Instagram og tagg med #mittre #få15
I kveld skulle jeg egentlig bare skrive et kort og godt innlegg for å kommentere saken som sto på trykk i dagens VG om at vi overbeskytter barna våre ved blant å ikke la dem klatre i trær.
Jeg var til og med ute og tok bilder med plutten tidligere i dag for å ha noe fint å ha attåt.
Jeg skulle bare skrive noe kort og fint, men det går ikke. Det går rett og slett ikke.
Jeg har sittet her nå i hele kveld og uansett hvor kort og rett på sak jeg prøver å skrive, så merker jeg at blodet begynner å koke hver gang jeg begynner å vikle meg inn i et nytt argument og tanken på at barn ikke skal få klatre i trær.
Jeg trodde ikke jeg brydde meg såpass mye om dette, men jeg gjør visst tydeligvis det.
I skrivende stund har jeg.. tja.. ørten siden med raljering, hissig notatskriving, banneord, nevehytting og usammenhengende argumenter som ikke grunner i noe annet enn synsing. Ikke er det spesielt lesevennlig heller.
Så derfor ville jeg bare si helt kort: Mer kommer.
Jeg må bare få renskrevet noe og det vil ta meg mer tid enn denne kvelden har å by på 😉
Inntil da: La barn være barn.
Så avslutter jeg med et bilde fra da plutten og jeg var ute i skogen i dag, så kan du jo selv gjette hva min holdning rundt denne idiotiske klatredebatten er 😉
Det fine med barn er at de gir deg alibi til å gjøre akkurat de tingene du faktisk vil, og ikke bare de tingene du må.
Så hvis man for eksempel heller vil være innendørs og danse som en sjøsyk pelikan til den nye låta til Sandra Lyng og rope “Play mai drøøøm, play my drø hø høm”, så kan man faktisk det, i steden for å stå ute i full orkan og vaske bil.
Og jeg vet hva du tenker, men det er en forskjell… For nei da, det er ikke helt innafor at en godt voksen mann på 30 + står og danser til en sang av Sandra Lyng midt på dagen, i bare sokkelesten, helt edru…
I dag var en av de dagene der verden smiler, vinden dytter deg støttende i ryggen og gresset står under deg som et tettpakket publikum og heier deg videre.
En sånn dag der landet viser seg fra sitt beste og man får ganske dårlig samvittighet om man bruker tiden utendørs på å glo ned på en mobilskjerm. En dag man bare skal nyte.
På dager som dette husker jeg hvorfor vi flyttet til Vestfold, hva jeg først forelsket meg i.
Den lune roen, de lave skuldrene. En gård rett i nærheten med ferske grønnsaker, hytta som ligger 5 minutter unna, der kaffekoppen og bygdeskvalder venter. Grønt overalt, lunt overalt, kos overalt.
Så i dag blir det rett og slett en liten bildespesial fra en usedvanlig vakker sommerdag her i Larvik 🙂
Selvbetjening, rare agurker og penger i konvolutten – Sommerglede!
Mormor og bestefar har fått trampoline på hytta? Litt over middels populært 😉
Humle på pub-til-pub-runde.
Bare en skare skrikende måker unna perfekt sommeridyll (+ en bøtte med reker).
Frua ute og jakter favorittblomsten. Liljekonvall <3
Har bjeller, søker likesinnet. Bill. mrk: “Bjelleklang?”.
Lillesnupp prøver å finne ut hvorfor isen smaker plast …
Mens en sommerfugl prøver å få på litt sårt etterlengtet brunfarge.
Og dermed setter vi faktisk punktum både for uken og måneden. Takk mai, du var fantastisk! Som alltid.
Og du, i morgen er det en kliss ny uke på gang og vet du hva? Det er ganske fint det.
Skulle du derimot ikke få den pangstarten på dagen som du ønsker, men heller starter dagen med den kjipe mandagsfølelsen… Kaffe. Husk det. Kaffe 😉
Nok regn til at man så vidt rekker å løpe ut for å hente avisen i bare tøflene før man er gjennomvåt og mett av regn for dagen.
På sånne dager er det bare én ting å gjøre: Lage kakao!
Med krem selvfølgelig. Masse krem.
Mayday mayday, I´m sinking!
En sånn dag hadde vi i går. Lillesnupp er heldigvis ganske glad i regn og liker å ligge i vogna og høre det dryppe på regntrekket, hvilket gir oss andre akkurat nok tid til å fyre opp kakaokjelen, piske opp litt krem og gnukke oss ned i sofakroken for en skikkelig kosestund.
For på skikkelig øsepøse-regnværsdager er det lov å kose seg litt. Ekstra.
En kopp kakao blir fort til en kakao med krem. Og kjeks. Dyppet i kakao. Det er kos det!
Når vi skal kose oss litt ekstra er det én kjeks som lukter familiekos mer enn noen annen: Gjendekjeks!
De fire K-er: Kos, krem, kjeks og kakao.
Den lukten altså, den bringer frem gode barndomsminner. For jeg vokste opp på Kolbotn på 80/90-tallet, ikke så fryktelig langt unna kjeksfabrikken til Sætre. Hver gang de fyrte i gang kjekspressa luktet det himmelsk av nybakt kjeks og vanilje i hele kommunen!
Plutselig kom eimen av nybakt kjeks snikende og man måtte bare stoppe opp midt i en runde dødball for å strekke nesen mot himmelen, dra inn den deilige duften og kjenne at tennene fikk vann å løpe i.
Selv om både jeg og fabrikken har flyttet for lengst, har lukten av Gjendekjeks fortsatt et drag av glade barndomsminner over seg. Dessuten smaker den helt utsøkt!
Spesielt nå som Sætre har lansert nyheten Gjende Eventyrkjeks!
Good times!
Gjende Eventyrkjeks er søte, små kjeksbiter utformet som artige eventyrfigurer. Kjeksen er bakt helt uten palmeolje, inneholder 51 % fullkorn og smaker nesten som vanlig Gjendekjeks, bare litt bedre.
For å gjøre helgekosen helt fullkommen: Dypp kjeksen i kakaoen. Oh lord!
Se han koser seg a! #gossetryne
... ikke bare fattern som koser seg, si 😉
Så hvis du er klar for litt helgekos en dag, fyr opp en kjele kakao, pisk opp litt krem og fisk frem en skål med Gjende Eventyrkjeks – utsøkt på smak, perfekt for helgekos i pysjen!
Han her overlevde faktisk, tross det jaktende rovdyret i bakgrunnen …
