Tenk å være så heldig! Komme hjem fra guttetur og reise rett videre på søndagsmiddag til barnas oldeforeldre 🙂
Der borte oppdaget jeg noe ganske uventet: Jeg elsker flesk og duppe! Selve navnet “Flesk og dubbe” lyder jo ikke spesielt innbydende, men hadde noen fortalt meg at det i realiteten er ovnsbakt “bacon” med baconsaus og poteter, hadde jeg ikke spist annet siden jeg var 11. Dette kunne jeg seriøst servert i mitt eget bryllup. Nei vent, da måtte det jo blitt taco, men nesten da 😉
Etter middag og deilig eplekake til dessert, var det ned til den koselige nabodama for å plukke en stor pose med høstepler, som ganske garantert blir til eplekake eller smuldrepai senere i dag. For nå har høsteplene kommet for fullt og da gjelder det å smi mens jernet er varmt.
Men i går hadde naturen enda en godbit på lager, for på vei opp til bilen, med hendene fulle av høstepler, oppdaget jeg plutselig et lite lys på skoggulvet. Ikke stort, men akkurat nok til at jeg plukket det opp i sidesynet. Noe gult. Veldig gult, som gull nærmest. Kan det virkelig være?! Oooooh yes! 700 gram med deilige, vakre, sexy kantareller!
Og mens vi satt i bilen på vei hjem fra søndagsmiddag, med baksetet fullt av høstepler og kantareller, kunne vi raskt konkludere med at du kan si hva du vil om svensk sommer, men norsk høst er ikke helt borte den heller 😉
Du vet det har vært en bra dag når barna sovner på ett sekund.. 🙂
For i går hadde vi en sånn dag. Jeg vet jeg lovte å skrive om det på kvelden, men det var rett og slett helt sjanseløst. For gårsdagen var en sånn der 25 timer må stappes inn i 24. Og det gjorde vi.
Etter en rask svipp over fjorden med taxfree og mangokake, kom vi nemlig rett fra norsk høst til svensk sommer! Jeg hadde selvfølgelig kun pakket med tanke på hvor ille været kunne bli, ikke motsatt. Så derfor hadde vi med alt man trenger for å overleve en vinterdag på fjellet, men ingenting for en sommerdag på stranda 😉
Og det var akkurat det vi fikk! For det som egentlig bare skulle være en liten svipptur med båten ble brått en halvdagsutflukt da Sverige bestemte seg for å vise seg fra sitt aller beste og klinte til med full sommeridyll. Vindstille skjærgård og en sol som bakte som på en sommerdag.
Da er det herlig å ha få planer på tapetet og bare la dagen bli til mens man går. Slik som da de to småspeiderne forrest i båten ville legge til land på en øy for å gå på oppdagelsesferd. Typisk en situasjon der man tenker at det sikkert hadde vært gøy, hadde det ikke vært for alt man må hjem for å rekke. Men alt vi skulle rekke i går var ingenting, og derfor kastet vi dreggen og gikk i land. Det viste seg å være en genistrek, for der ute fant vi sommeren!
Vi hang ut på stranden, lette etter skatter, badet og satt oss til å tørke og nyte livet på et solvarmet svaberg. Og mens vi satt der og nøt niste og livet i store mengder, måtte jeg erkjenne at i år falt årets beste sommerdag på 17. september. Rett og slett helt magisk.
Såpass magisk faktisk, at da vi kom tilbake til sommerhuset, kom vi på at middagen fortsatt lå i fryseren, alle var skrubbsultne og gutta skulle vært i seng for en time siden. Slik det gjerne blir når det ikke er verken mødre eller kjærester i nærheten til å dra oss i øra… 😉
Og sånn ble det at vi toppet en allerede toppet dag, med svensk bestillingspizza og Olsenbanden Jr. på Rockern på DVD. Etterpå sovnet plutten før hodet traff puta, mens de eldste to bukkene bruse senere avsluttet kvelden med puslespill, røverhistorier og 80-tallsmusikk til langt etter leggetid.
Og da vi våknet til lukten av nytraktet kaffe og nystekt eplepai til frokost i dag, ja nei da… Hva skal´n si? Rett og slett en helt perfekt tur 🙂
Så tusen takk til Sverige og brorsan og sneipen for godt vertskap. Nesten litt for godt egentlig, for hele veien hjem slet jeg med den kjipe “leirskolefølelsen” man får når man drar hjem fra noe sånt. Den følelsen blir heldigvis fort glemt når man går inn døra hjemme og blir møtt av to jenter som smiler som tusen soler 🙂
Tjena söta brorsan!
Blomkålsuppe og sommer rett inn stuedøra
Noen som synes det var veldig spennende å sitte på bagga 🙂
Storegutta på tur
Smågutta på tur
Eldstebror i sitt ess
Yngstebror gjør det han gjør best (nix nada)
Når livet er sånn…
Gjør man sånn 😉
Litt sånn arty farty med tid til overs
4 staute klare for krabbefishing
Asså… skjærgården, sykkel, sommer, sol. Elsk!
Valborg oh oh ye ye!
Og dette foregikk til… ingen kommentar 😉
Gooooood morning, Grebbestad! #eplekake
/ I kveld er det min tur til å sovne på ett sekund 😉
I dag er det endelig duket for guttetur med plutten igjen og jeg gleder meg!
Tidligere har vi stort sett alltid reist til Oslo på oppdagelsesferd, men denne gangen går turen til vårt vidunderlige naboland, Sverige. Turen går med stooor båt og fattern har selvfølgelig allerede lovet bort både kaker og lørdagsgodt. Er man på tur, så er man på tur.
Selv om det bare blir en dagstur, blir det garantert helt melmax, for når det bare er oss gutta er vi liksom ikke far og sønn lenger. Mer som to kompiser på road trip langs livets motorvei, ingen mødre eller kjærester til å bestemme over oss 😉
For det er ikke bare smaken av 50 lekne meksikanere som flørter med ganen eller lukten av krydret kjøtt som danser gjennom nesa. Det er ikke den sitrende forventningen og tennene som plasker i vann mens man fyller og danderer lefser og skjell med det herligste fyll. Det er ikke det at stemningen går i taket hver eneste gang og sender smaksløkene på en orgasmisk ferd gjennom verdensrommet.
Eller vel, det er selvfølgelig alle disse tingene også, men taco er blitt en av de få måltidene som klarer å samle hele familien i mer enn 25 sekunder for å nyte middag sammen. For alle elsker taco!
Etter hvert som lillesnupp og storebror blir eldre og utvikler sine egne preferanser, synes jeg det har blitt vanskeligere og vanskeligere å finne mat som alle liker og spiser seg mette på. Lillesnuppa liker kyllinggryte og storebror liker pølser. Han liker ditt og hun liker datt, og det er jaggu ikke enkelt å treffe med en middag som alle liker lenger. Men der vettu, der kommer tacoen ridende inn på sin hvite hest, som en kjekk prins i solnedgangen.
For alle elsker taco og hver gang den frekke, fyrrige kjøttdeigen gjør sin entré, spiser alle til den store gullmedaljen. Og det er en stor stjerne i taket for oss småbarnsforeldre. Å se to små barn lesse på med kjøtt og grønnsaker og spise til magen står som et trommeskinn, er intet mindre enn fantastisk.
Så takk du herlige meksikaner, for nok en vellykket fredagskveld rundt middagsbordet.
Og takk til alle dere som sender meg fredagstacobilder på snap! Utrolig hyggelig å se hvordan dere nyter Norges nye nasjonalrett 🙂
Jeg har hatt mange fine jobber oppigjennom, med et par kjipe unntak. Her er historien om de to jobbene som aldri kommer på CV-en.
For som ung og sulten student på Handelshøyskolen BI, var jeg som studenter flest på evig søken etter jobber som ville gi meg relevant jobberfaring videre. Det er det mange som visste å utnytte, men én dag fant jeg drømmejobben. Trodde jeg.
Jeg husker veldig klart den første setningen fra stillingsannonsen: “Vil du ha en fot innenfor reklamebransjen?”. You had me at hello. Jeg bet rett på og kastet meg over tastaturert. Skrev så blekket sprutet og ikke lenge etterpå, var en helhjertet søknad sendt.
Noen dager senere var jeg på intervju. Stilig kis i pene klær, fine lokaler og pene folk. Jeg svettet og stotret, men på et eller annet magisk vis klarte jeg å snakke meg vei til en jobb. Jeg var så lykkelig! Han sa riktignok at det var litt salg involvert, men det var greit, jeg fikk vel bare utvikle den siden ved meg også.
Noen dager senere stilte jeg til min første dag, fortsatt ganske uvitende om hva den gikk ut på, men jeg visste at jeg skulle være med ut på oppdrag. For Redd Barna tror jeg det var. Nobelt, fint, erfaring og penger i lomma – perfekt.
Viste seg fort at jobben som først var blitt solgt inn som “en fot innenfor reklamebransjen” besto av å stå utenfor CC Vest og selge sjela si for å få folk til å verve seg som faddere. Med nebb og klør. Internkonkurranse om antall signaturer, provisjonsbasert lønn, selg, selg, selg!
Og jeg hatet det. Fra første sekund. Stå ute i kulda og plage folk på vei ut av butikken. Etter noen timer med motvillige salgsfremstøt, fikk jeg den endelige bekreftelsen jeg trengte. En dame som ble stående og se tomt på meg mens jeg holdt min lille tale.
Mens jeg smilte og forklarte, så hun hele tiden på meg som om jeg hadde kjørt over favorittkatten hennes. Så tok hun et siste trekk fra sigaretten sin, blåste all(!) røyken rett i ansiktet mitt, kastet sneipen hardt mellom beina mine og tråkket på den mens hun vred den rundt og stirret på meg.
Og med det var den saken i boks. Jeg rakk ikke å komme inn døra hjemme før jeg sendte sjefen en mail og takket for meg.
Men jeg var fortsatt en sulten student på jakt etter jobb, så jakten fortsatte. Jeg ønsket helst noe som virket relevant for utdannelsen, og en dag fant jeg faktisk drømmejobben. Igjen…
En deltidsjobb i markedsavdelingen til en ikke navngitt kunde utlyst via et rekrutteringsbyrå. Etter nok en helhjertet søknad, befant jeg meg atter på intervju, der ble jeg fortalt at kunden var Adobe! Jeg kunne ikke vært lykkeligere og solgte meg inn med hver minste fiber i kroppen.
Alt gikk helt knall, men mot slutten av intervjuet skjedde det noe rart. Da ble jeg fortalt at Adobe muligens hadde trukket stillingen likevel, men hell i uhell, han som avholdt intervjuet hadde et eget selskap, de trengte folk og han så kjempepotensiale i meg! Derfor tilbød han meg jobb på flekken, siden den andre jobben plutselig bare… forsvant. Glad var jeg for det, lykkelig uvitende om at jeg ganske sikkert hadde blitt lurt av en luring lurere enn en rev dyppet i honning.
Velkommen til vinnerlaget, sjef 😉
Og sånn ble det at jeg plutselig befant meg foran en telefon, med en laaaaaang liste folk jeg skulle ringe og vipps så var man telefonselger. Min aller aller største skrekk. Jeg kaldsvettet og var livredd, men jeg ga det et forsøk. Fant frem selgerstemmen og ringte rundt. Krysset av på lista og ringte igjen. Prøvde virkelig å se for meg at dette var noe jeg kunne gjøre, prøvde å parkere panikken, men aldri har jeg noensinne følt meg mer som en fisk på land.
Og sånn ble det at mitt forrige ansettelsesforhold som gateselger, som tross alt varte i nesten en hel dag, ble slått ned i støvlene av min karriere som telefonselger. Var på jobb kl. 08.00, sa opp til lunsj 🙂
Moralen i visa? Noen liker mora, andre liker dattera, ikke alle jobber passer for alle. Finn deg en jobb du elsker 🙂
Før jeg ble fattern, var tanken på bleieskift på nivå med eksamen, kokt kolje og sprøytestikk. Jeg var fast bestemt på at om jeg noensinne skulle få barn, fikk mor i huset ta seg av bleieskiftene. Jeg fikk heller kompensere med å være god på noe annet, for å skifte bleier ville i hvert fall aldri bli aktuelt.
Tenk så rart at det bare er 5 år siden jeg tenkte sånn og mente det, for bleiefrykten var i aller høyeste grad reell. Da er det vel bare det man kaller livets ironi at jeg faktisk kjenner at jeg kommer til å savne bleieskiftene når de forsvinner.
For de er utrydningstruet nå. Storebror har for lengst tatt farvel med sine dager som bleiebarn og lillesnuppa er godt i gang med pottetrening. Dessuten tilbringer hun mye tid i barnehagen, så det blir liksom ikke så mange bleieskift lenger. Fortsatt noen, men ikke på langt nær så mange som før. Og jeg savner det.
“Tronen” (laget av fruas oldefar)
Det høres rart ut å skulle savne noe sånt, men det er liksom et rituale det der. Hvordan man legger ned barnet, den distraherende leken underveis, lukten som får nesa til å snurpe seg sammen, hvilke kremer man bruker, hvilke våtservietter, tørrservietter og bleietype. Og når man endelig er ferdig, har man en tørr og fornøyd liten bebis som er klar for mer lek og haraball.
Kanskje er det nettopp fordi jeg har gått og gruet meg i så mange år, bare for å oppdage av bleieskift egentlig er ganske trivelig, at jeg tror jeg kommer til å savne det når vi en dag kan legge ut stellematten på finn og kjøre trusevask for fire.
Fortsatt mutterns lille bleierumpe, da 🙂
Gjennom alle disse bleieårene har vi hatt mye glede av Libero og deres bleier og bleieprodukter. For i tillegg til et godt bleieutvalg, har Libero også stort sett alt man trenger for et hyggelig bleieskift; kremer, såper, liggeunderlag, våtservietter osv. Men viktigst av alt er selvfølgelig bleiene, og der har vi fått en klar favoritt: Libero Touch!
Dette er deres aller fineste bleie, med silkemyk overflate og perfekt passform. Bleien er spesielt utviklet med tanke på bevegelse og komfort, som betyr at den sitter som et skudd og føles behagelig mot huden. Etter hvert som lillesnuppa har blitt eldre, har jeg dessuten blitt mer og mer glad i buksebleie-varianten som enkelt tas på et aktivt barn som ikke har tid til å ligge stille.
Men men, hvis savnet etter bleier og bleieskift skulle bli for stort, før jeg eventuelt bare sørge for å alltids ha et par ekstra liggende rundt i huset som vi kan fiske frem og bruke som hodeplagg 🙂
Test bleier – vinn 3 måneders gratis bleieforbruk!
Men hvordan sitter Libero Touch på ditt barn? Det ønsker Libero å vite, og derfor har de akkurat nå satt i gang en veldig kul kampanje.
For Libero vil vite hvordan Libero Touch egentlig klarer seg i virkeligheten, og derfor har de satt i gang Nordens største bleietest. Alle som vil, kan delta, og alle som deltar er med i trekningen av 3 måneders gratis forbruk av bleier.
Slik gjør du:
Kjøp en pakke Libero Touch i butikken, alternativt finnes det også gratis bleiepakker (størrelse 5) i utvalgte Meny-butikker.
Ta med bleien hjem og test hvordan den funker i virkeligheten. Hvordan sitter den? Hvor myk er den? Hvordan var lekkasjesikkerheten?
Gå deretter inn på Liberos kampanjeside og fyll inn et superenkelt spørreskjema om Libero Touch.
Hver uke i tiden fremover, trekkes en heldig vinner av 3 måneders gratis forbruk av bleier.
I går skrev blant annet VG og Dagbladet om at superblogger Sophie Elise har gått opp 15 kilo og er kjempefornøyd med sin nye kropp. Nyheten er basert på blogginnlegget “Din jævla hore”, der hun blant annet skriver at hun nyter at fettet rister når hun sitter i bilen.
En slik sak rekker selvfølgelig ikke å komme på trykk, før det hagler med kritikk og sterke meninger. Meningsfylte, spissfindige kommentarer av typen: “Å fy faen, who cares?! Det er krig i verden!!”
Men vet du hva.. Noen ganger kan faktisk størrelsen på rumpa til Sophie Elise være viktigere enn dødstallene i Syria.
For vi trenger begge! Nyhetsbildet kan ikke bare være en stappfull postsekk av lidelse og død. For selvfølgelig finnes det viktigere ting som drap, voldtekt og mobbing, men ALT kan ikke bare være drap, voldtekt og mobbing. Vi trenger håp, vi trenger glede, vi trenger mer enn bare bekreftelser på at verden er et jævlig sted. Det skrives mer enn nok om verdens samlede lidelse, om ikke elendighet skal ha full enerett på nyhetsverdi.
Selvfølgelig er det viktig og selvfølgelig skal man adressere slike ting, men det må da for faen være mulig å skrive om en morsom katt i ny og ne også, for at ikke massene skal slynges ned i en depresjonsspiral av ulykke og fortapelse. Ikke at jeg sidestiller Sophie Elise med en morsom katt, for hva gjelder hennes vektoppgang mener jeg at dette både er viktig og riktig å løfte som en stor sak. Hvorfor?
Sophie Elise er en rollemodell, et stort forbilde for mange. Fra å være en ung jente som beskrev livet fra pikerommet i Harstad, har hun vokst til å bli en person med stor påvirkningskraft. Så til de grader at hun i fjor ble kåret til den mektigste kvinnen i norske medier. Når hun snakker, lytter mange.
Og det er akkurat det som er poenget. Dette handler ikke først og fremst om hennes kropp, men kroppen til tusenvis av lesere som følger henne hver eneste dag. La oss anta at hennes lesere hovedsakelig er kvinner i aldersspennet 14-44 år. Beregninger viser at rundt 230 000 kvinner i dette aldersspennet sliter med spiseforstyrrelser. Nå skal ikke jeg linke verken Sophie Elises blogg eller kropp opp mot en debatt om spiseforstyrrelser, men jeg synes det er viktig å notere seg.
Når hun går ut og sier at hun trives mer med egen kropp etter en signifikant vektoppgang, er det et veldig sterkt signal å sende til alle som måtte slite med f. eks spiseforstyrrelser og eget kroppsbilde. En du kjenner kjemper kanskje en kamp du ikke kjenner. Det kan være din datter, din sønn, din kjæreste eller mor. Dette kan være en nyhet av livsendrende art for en du er glad i. Og 229 999 andre. Men det er ikke viktig, sier du?
En sak der Norges mektigste mediekvinne står frem som et ledende eksempel for å bryte med det klassiske, usunne skjønnhetsidealet om at tynnere er bedre. En sak som går rett i kjernen på hele debatten om kroppsfiksering i media, spiseforstyrrelser og hele den sulamitten der. En sak der en velkjent figur sier noe så tradisjonelt motstrøms som at en signifikant vektoppgang gjorde henne mer fornøyd, kan utgjøre en stor forskjell for mange. I beste fall kan det redde liv.
For å sitere hovedpersonen selv: “Ta en lettkledd photoshoot, ha sex med lyset på, lær deg å kjenne din egen kropp, se på deg selv i speilet og se hvor vakker du kan være og hvor vakker du faktisk er – og om du ikke klarer eller ønsker å gjøre noen av disse tingene – så gi faen i å hate på de som faktisk klarer.”
Men hvorfor blir folk plutselig så opphengt i at en nyhetssak skal være viktig først når det skrives om Sophie Elises kropp? Hvorfor hører man aldri noen klage over nyhetens manglende viktighet når det kommer til fotball? For Gud bedre, det skrives mye om fotball! Hver eneste dag, side opp og side ned. Hvorfor er det ingen som klager over det? Hvor er de “spissfindige” kritikerne da?
Misforstå meg rett, fotball er sikkert fint og flott det, men på ingen måte viktig sammenlignet med krig, lidelse og elendighet. Men 5000 saker i uka om fotball er visst ingenting sammenlignet med én ørliten notis om kroppen til Norges mektigste mediekvinne. En sak som kan utgjøre en stor forskjell for mange. I beste fall kan den redde liv. Kanskje ikke ditt, men en du er glad i. Eller en av 229 999 andre. Og det er det denne saken handler om for meg.
For vi trenger et nyansert nyhetsbilde, vi trenger gladsaker, vi trenger håp. Vi trenger morsomme katter og vi trenger kropper. På samme måte som at nyheter om fotball kan være en viktig og positiv greie for mange, kan nyheter om Sophie Elises vektoppgang være minst like viktig for minst like mange. Selvfølgelig finnes det viktigere ting, men ikke alt kan være krig og elendighet heller.
Noen ganger kan faktisk størrelsen på rumpa til Sophie Elise være viktigere enn dødstallene i Syria.
Det er noe ved dette bildet. Jeg fant det mens jeg ryddet i gamle saker og papirer tidligere i dag, og det er som om det på et eller annet vis oppsummerer en upåklagelig barndom.
Se på den herlige sokkeføringen. Og den barten! Og det fornøyde smilet til den smørblide gutten. Tatt en gang på 90-tallet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Jeg husker at jeg digget det stedet og synes det var så utrolig spennende å se på hus og ting fra ulike tidsaldre, dukke inn under lave takhøyder og klappe griser. Best av alt var selvfølgelig godteributikken mot slutten, som solgte kremmerhus fulle av lakris og gammeldags sukkertøy.
Men dette bildet vekker ikke bare minner til live fra turene til Bygdøy, det viser så mye mer enn det. Det gir et utrolig godt bilde av min barndom, der jeg vokste opp i et godt hjem i en stor familie full av humor og kjærlighet. Sant å si så har jeg bare gode minner fra oppveksten. Tja tjo, kanskje med unntak av et par turer for mye på rektors kontor, men bortsett fra det, helt perfekt.
Da jeg var yngre tok jeg selvfølgelig dette for gitt, men jo eldre jeg blir, dess mer setter jeg pris på og verdsetter alt hva mamma og pappa har gjort for meg. Alt de har gjort for alle sine fire små for å gi dem en best mulig oppvekst. Alt de har ofret og gitt, bare for at vi skulle vokse opp og bli til ålreite folk. Og det er jeg så utrolig takknemlig for!
Derfor liker jeg dette bildet så godt. En perfekt avbildning av en barndom som ikke manglet så mye som en drue. En kul far og en fornøyd sønn som har det som plommen. Og dette bildet har vel blitt et slags mål for hva jeg ønsker å gjøre for barna mine.
Gi dem en best mulig start på livet, gi dem et trygt hjem med masse humor og kjærlighet. Gjøre det jeg kan for at de skal ha det bra og få en barndom som jeg fikk, for at de igjen kan se tilbake på sin barndom om 20-30 år og tenke at de også ønsker å gjøre akkurat det samme for sine barn.
For jeg har alltid vært en sånn fyr som bare går én gang. 17 bæreposer? Challenge accepted! Jeg bærer meg heller halvt i hjel med ett barn på hver arm, en bag over hver skulder, to bæreposer hengende fra kjevene og Teo balanserende på hodet, fremfor å gå to ganger. Og det har alltid fungert helt utmerket, men det var vel alltids bare et spørsmål om tid før det skulle loke seg helt. Og det gjorde det i dag.
På vei opp trappa med hendene fulle av ett stykk livsviktig mac som også fungerte som et brett til å bære både kamera, ekstra objektiv, headset, lommebok, briller og viktige papirer på. I tillegg til en stor kaffekopp full av glovarm kaffe.
Fra fingrene dinglet nettbankkalkulatorer og andre småting jeg måtte ha med meg opp. På skulderen balanserte telefonen klemt opp mot øret mens jeg pratet med min agent i Nettavisen. Hun kan ikke ha forstått stort da hun midt i en setning ble avbrutt av en rekke høye smell og en en lang rekke særs ufine banneord.
For plutselig lå jeg der. De forræderske sokkene hadde bestemt seg for å gjøre mytteri og lot meg falle som en brisen giraff på skøyteisen. Og mens jeg lå der og badet i en innsjø av nytraktet kaffe, innså jeg at noen ganger kan det muligens være greit å gå to ganger…
Kamera, mac, papirer, absolutt alt – helt marinert i kaffe. Fun fact: Visste du at kaffe faktisk kan hoppe hele 2 meter opp i været? Det vet jeg nå. Nok sagt.
På den annen side: Nå kommer i hvert fall både trappa og hjemmekontoret til å lukte nytraktet kaffe en god stund fremover. Det er jo fint 😉
Dette skulle egentlig være en massiv spørsmålsrunde med 50 spørsmål, men allerede på dette første spørsmålet ramlet jeg ut i rare tanker om livet og alt det der. For jeg mener… 34 år, hvor sprøtt er ikke det?
Jeg husker enda godt da jeg lå på stranden i Frankrike en dag i sommerferien for mange herrans år siden og myste opp mot solen gjennom hullene i capsen jeg hadde lagt over ansiktet, og sa jeg til meg selv at jeg aldri måtte glemme meg selv. At jeg skulle huske dette øyeblikket til neste gang jeg kom tilbake, året etter eller året etter det. Huske hvem jeg var og ikke glemme meg selv.
For jeg var helt seriøst livredd for det, å miste meg selv og bli “voksen”. Bare bli en identitetsløs voksen som ikke hadde tid til å ha det moro og helt hadde glemt seg selv. En destruktiv tanke, jeg vet, men hva vet man vel om livet mens man enda er ung og nysgjerrig. Og for mange er det kanskje sånn, hva vet jeg, men for meg, kan jeg med hånden på hjertet se tilbake til meg selv den gangen jeg lå der og fryktet fremtiden og si: Peter, det blir bare bedre.
For jeg synes egentlig livet bare har vært en eneste stor opptur etter at jeg bikket 30. Frem til da, trodde jeg egentlig at ungdomsskolen og videregående ville stå seg som høydepunktet i livet, med russetiden som en slags klimatisk fyrverkeri av en avslutning. Jeg mener, livet kunne vel ikke bli bedre enn det?
Og etter hvert som 20-årene begynte å brette ut sine overraskelser og skuffelser, begynte jeg for alvor å tro at det beste allerede hadde passert. Det ble visst aldri bedre enn de herlige ungdomsårene man bare ravet rundt og lagde haraball. Så fikk man leve med den tanken resten av livet og kose seg med resten.
Men så fort jeg bikket 30, slo livet til for fullt. Plutselig ble jeg livets kasteball og på kort tid, gikk jeg fra skuffelse til storhet. Plutselig fornøyd med nesten alt, og fra der har det bare gått oppover. Fra å finne nye interesser, venner og jobber, ramlet jeg plutselig over det beste som noensinne har hendt meg (ikke tacofredag, men Christina) og valset helt uvitende inn i det vanvittige eventyret det har vært å bli pappa. To ganger!
Og plutselig er man toppblogger med stakittgjerde og konebil og tacofredag og gode ting på rekke og rad. Så når jeg ser tilbake på hvordan livet er nå, i forhold til hva jeg forventet som ung, er det minst tusen ganger bedre enn det. Jeg har det bedre nå enn jeg noensinne har hatt det, og fra de som har levd enda noen år til, har jeg hørt at 50-60 for mange har vært det beste tiåret. For er en forfriskende tanke!
For da jeg var yngre, tenkte jeg alltid at når man ble så gammel og grå som 30+ var livet teknisk sett over og alt det morsomme slutt. Da er det jo helt fantastisk å vite at man enda bare er midt i livet, og bare så vidt i startgropa av den beste delen.
Jeg har aldri glemt hvem jeg er og kan fortsatt være barnslig som en 10-åring. Jeg nekter å ta livet altfor alvorlig. Det tror jeg han hadde likt å høre, han usikre tenåringen som lå på en strand i Frankrike og tenkte på livet og sjokoladecroissanter.
Og Peter: Jeg lover å aldri bli helt voksen 😉
/ Svar på resterende 49 spørsmål kommer i morgen 😉
