For det er ikke til å stikke under en stol at den siste uken har vært en prøvelse for hodet. Samtidig som jeg har gledet meg så utrolig mye, har jeg også måttet hanskes med en panisk kjæreste som har gruet seg så mye at man skulle tro hun hadde mannen med ljåen i hælene.
Men på torsdag kom alle gleder, tanker, nervøsitet og bekymringer til et vanvittig klimaks og det som startet som en katastrofal kveld på hotellrommet, endte i en kjempefest vi aldri kommer til å glemme.
Men etter en sånn spent periode, vil kroppen ofte avreagere når det er over. For det er krevende for en spent kropp å bære rundt på adrenalin og sommerfugler. Legg på et par uker med syke unger i tillegg, så snakker vi et heftig behov for å avreagere. Og det kom i dag.
Så sett alle planer på pause, jeg blir her på gulvet. Med brettspill, bikkja, de to små apekattene og et slakt av et stjerneskudd 😀
For i går vant jeg prisen for Årets Livsstilsblogg på Vixen Blog Awards. En pris jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle vinne. Jeg trodde sånne priser gikk til dem med en livsstil som er både vampete og in. Moteriktig, sexy, freskt og aldri med et pepperkorn mellom tenna. Men så vant JEG! Og det gjør meg så utrolig stolt, fordi:
Livet som småbarnsforeldre er så absolutt en livsstil. Ikke en spesielt jet-set, lev i nuet, #onfleek, yolo type ting, men en livsstil. Som krever alt av deg. For det går ikke an å ta dette livet halvhjertet. Det er hvert våkne sekund av hver eneste dag og det er så utrolig mye mer krevende enn jeg synes småbarnsforeldre får credit for.
Kanskje synes andre at det er superenkelt, men jeg synes det er både krevende og skummelt å være foreldre. Det er et vanvittig ansvar og for en fyr som aldri har klart å holde en eneste plante levende i mer enn 3 dager, er det vanvittig skremmende. Jeg er ikke født den naturlige farstypen, jeg er yngst av fire søsken, jeg er utrolig selvsentrert, har nesten ikke empati og mesteparten av livet har jeg hatet barn. Og småbarnsforeldre.
Og det verste jeg kunne tenke meg før, var sånne folk som var en av gjengen, helt til de fikk barn og plutselig bare ble borte. Plutselig snakket om bleier på fest og nesten aldri ble på med på ting. Og så ble jeg den verste av dem alle. Og nå forstår jeg hvorfor.
Jeg sier ikke at det er for alle og jeg sier i hvert fall ikke at det er enkelt, men for meg er det meningen med livet, og det å kunne få dele av dette rare livet, fullt av gleder, bekymringer, frustrasjon og kjærlighet, med dere og i tillegg få anerkjennelse for det, det gjør meg bare så utrolig stolt. Og glad! Ikke bare for meg, men for alle oss.
For denne prisen mottar jeg så absolutt på vegne av alle oss med denne utrendy livsstilen. Vi som ofte må avlyse på grunn av syke barn. Vi som drar i butikken i joggebuksa, diskuterer bleiepriser på fest, lufter bikkja i crocs og alltid har minst én yoghurtflekk et eller annet sted på kroppen. Vi som står opp før utestedene stenger i helgene, vi som ikke kan være ute av huset mer enn to timer før vi begynner å savne barna, vi som har blitt de folka vi lovte å ikke bli.
Vi som plutselig har blitt anerkjent for å ha en livsstil som fortjener en pris. Vi småbarnsforeldre. Og det gjør meg så stolt, og det gjør meg så glad, og for det er jeg evig takknemlig.
Så tusen tusen takk <3
/ Med vennlig hilsen, ydmyk og lykkelig pappablogger (35)
Å herregud. Jeg har ikke ord. Om dere visste hvilken lykkerus vi lever i nå. Det er rett og slett helt… ja.
Å ligge her på en hotellseng med hun jeg elsker og er så vanvittig stolt av. Om dere visste hvor mye som skulle til for at Christina turte å dra i går. Det er seriøst den aller vanskeligste kvelden vi har hatt og lenge så det mørkt ut for hele kvelden. Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som til slutt vant over frykten, kom seg ut av sin lille borg av dyner og puter, og dro på fest.
Og tenk at hun vant! Og at jeg vant! Og at Christina klarte å holde tale uten å kaste opp, besvime eller omkomme på scenen.
Så tusen tusen tusen takk til alle dere som har stemt på oss og gjort dette mulig. Dere aner ikke hvor mye dette betyr. Og nå ligger vi her og fniser begge to. Med hver vår pris. I en stor seng. Og er rett og slett litt nyforelska <3
Takk til plutten som kjøpte lykkebringende lykkesokker til pappa 😀
Sitter her i sofakroken og ser på God Morgen Norge at de andre bloggerne lader opp til kveldens prisutdeling med å starte dagen på spa.
Selv sitter jeg ubarbert i joggebuksa med to syke barn, en tissatrengt hund og en småpjusk kone som knapt har sovet et sekund i natt.
Planen min om å ta et varmt bad og legge seg tidlig i går kveld, gikk selvfølgelig rett i vasken. Istedenfor var jeg hostevakt og løkhenter i stort sett hele natt. Og da jeg kom ned i dag tidlig, fant jeg frua som et slakt på sofaen. Selvfølgelig ventet hun helt til i dag med å bli smittet av barna, i tillegg sto lillesnuppa opp i 5-draget.
Samtidig sitter flere av de andre finalistene oppsminka langs bassengkanten på et luksus-spa og kiler tottelottene i vannet, mens de slurper smoothies og nyter massasje. Forskjell på folk, si 😉
Men jeg skal ikke klage. Vi har tross alt fått barnevakt, så pris eller ei, vinn eller forsvinn: Hotell for 2 blir det okke som! Ingen hostende småttiser, ingen vekkerklokke, ingen hund som må tisse. Bare sove. Så lenge vi vil. Og akkurat nå føles det som den viktigste prisen av alle, haha!
/ Kryss fingrene – i kveld smeller det! (OBS: Vixen streames live på Nettavisen.no og vixen.no)
Så var det endelig kvelden før kvelden! For i morgen er det på med finstasen og inn til hovedstaden for å prøve å vinne edelt metall i årets Vixen Blog Awards. Og jeg gleder meg. Skikkelig! Noe helt annet er det med Christina..
Jeg tror kanskje jeg gleder meg like mye som Christina gruer seg, og det er ikke rent lite! Stakkars jente, hun er så redd for å bli tatt opp på scenen at jeg synes oppriktig synd på henne. For jeg er en oppmerksomhetsvamp og har holdt nok taler og gjort nok tullball oppigjennom til å ikke bli så nervøs av slike ting lenger, men hun derimot.
Og det er så lite jeg kan si for å berolige henne. Min stemme teller liksom ikke når jeg selv ikke er nervøs. Jeg tror Christina må være den første finalisten som heier mer på sine konkurrenter enn seg selv, utelukkende i frykt for å bli dratt opp på scenen.
Bare én gang kan jeg huske å ha vært så nervøs selv. Det var første gang jeg skulle prøve meg på stand up. Å stå bak scenen og vite at man skal frem foran en fullstappet sal og prøve å overvinne dem med kjipe vitser man har skrevet selv.. å herregud. Jeg holdt på å dø og var bare millisekundet fra å stikke fra stedet i panikk, men så ble navnet mitt ropt opp.
Jeg tror kanskje det svartnet for meg, og da jeg kom til meg selv igjen, var det hele over. Og det hadde gått bra. Kjempebra! Gøy var det også, men jeg kommer aldri til å glemme hvor livredd jeg var på bakrommet. Og sånn har Christina det nå.
Og det eneste jeg kan si for å berolige henne er: “Æh, alle er redde” eller “De andre vinner sikkert uansett”.
På så måte gleder jeg meg egentlig bare til å bli ferdig med hele greia, for det begynner å bli litt slitsomt å måtte liste seg rundt på tærne. Skal innrømme at det hadde vært helt sinnssykt å våkne på fredag med en gullpenn i lomma, men jeg forventer overhodet ingenting. Dette er mitt fjerde år på Vixen og så langt har jeg ikke vunnet mer enn gnagsår og parkeringsbøter, så jeg har vel realistiske forventninger.
Jeg håper og tror og krysser både fingre og tær, men vi pappabloggere har ikke sånn kjempegod historikk i en prisutdeling primært tiltenkt de usannsynlig vakre og velkledde i motebransjen 😉
Fra i fjor. Vi snakker Jenny Skavlan, lissm.
Men med god hjelp fra frua, har jeg da i hvert fall fått kjøpt meg et raft antrekk! Det siste døgnet har jeg dessuten brukt rause doser go´negl for å prøve å redde de siste stumpene av hud og hår på fingrene. Jeg trodde jeg hadde sluttet å bite negler, men det viser seg at jeg lar min skjulte nervøsitet gå utover neglene 😉
Og for å virkelig smiske med dommerne, har jeg hatt en plan om å sove lange netter frem mot morgendagen, slik at ansiktet formelig gløder på finaledagen. Men det har jo ikke skjedd. Ikke på langt nær. To hostende barn har derimot sørget for at jeg ser ut som et kjederøykende esel. Men ingen fare, for jeg har en plan B!
For så straks dette innlegget er postet, skal jeg hive meg i badet. Der skal jeg ligge og trekke i lavendelduft og høre på rolig musikk og bli i ett med universet. Så skal jeg sove, og med litt flaks, og hvis jeg forsover meg ganske kraftig og begge barna på mirakuløst vis klarer å lage sin egen frokost og kjøre seg selv til barnehagen i morgen, burde jeg klare å prikke inn 15-16 timers søvn.
Det burde være mer enn nok skjønnhetssøvn til å overbevise dommerne om at 2017 får bli året da en pappablogger for første gang i verdenshistorien stikker av med en pris. Eller kona hans. Hvis hun tør da. Eventuelt får hun ta takketalen over Skype fra dametoalettet 😉
Men uansett hvordan det går: Det blir Oslo, det blir fest, det blir natt på hotell, det blir bacon til frokost og det blir haraball – og jeg gleder meg!!
Så vil jeg bare få si tusen takk til alle som har stemt! Bare det å komme til finalen i en slik kåring er vanvittig stort, så tusen takk for at dere har gjort det mulig. Jeg skal ikke legge skjul på at Christina akkurat nå fordømmer alle som har stemt på henne, men den pipa får nok en annen lyd på fredag 😉
Beste parbildet jeg fant.. x-)
/ Gullpenn og bacon til frokost? Ja takk, veldig gjerne begge deler 😉 <3
For hvor glad kan man egentlig bli i en barnevogn? Jeg spør fordi det har utviklet seg en ganske merkelig situasjon her hjemme.
Her er saken: I huset vårt har vi et vaskerom. Bak vaskerommet, en bod. I boden har vi alt vi ikke har plass til andre steder. Puter til utemøbler, malingspann, verktøy, skøyter og mye mer. Dessuten står det en fryser der. Rommet er trangt nok i utgangspunktet, men i det siste har det blitt helt umulig. Jeg kommer ikke til noen steder, og den store synderen står midt på gulvet. Elefanten i rommet. Barnevogna.
En gang familiens stolthet. Vinter, sommer, sludd eller snø – den bar frem våre barn med stolthet og har vært en trofast tjener i årevis.
Men det var før. Nå er den mer som en leieboer som ikke betaler husleia. Den tar opp plass og jeg vil ha den ut. For den skulle jo egentlig ikke stå bak der, det var jo bare for en liten stund. Vi kom jo til å trenge den igjen straks. Men straks ble fort til i morgen, som ble til neste uke, og nå står den bare der. Dessuten er den god som ny, og dermed høyaktuell for å ende på finn.
Trodde jeg.
Men det var inntil jeg spurte Christina..
For det viser seg at barnevogna har vært så lenge i hus at noen har utviklet følelser for den. Så hver gang jeg begynner å snakke om å selge den, får jeg den samme reaksjonen. Et oppjaget blikk som fra en truet katt, deretter blir hun stille. Ikke stille, som i stille og rolig, men mer som en krokodille i vannskorpa.
Hvis jeg fortsatt ikke gir meg, begynner hun å finne på en hel masse unnskyldninger. “Men vi må jo finne alle delene og jeg vet i hvert fall ikke hvor alle tingene er. Ja, også må vi jo vaske den. Og rense trekket. Og pumpe opp dekkene. Og ta fine bilder. Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså”
Hvis ikke det hjelper, begynner hun å ty til hersketeknikker og bruker sine kunnskaper om barnevogner for å overbevise meg om at jeg ikke vet nok om dem til å forstå hvilken omfattende prosess det er å få solgt dem:
“Jeg skjønner at du ikke skjønner det her, men det er ikke bare å selge en barnevogn sånn helt uten videre. Det må være fine bilder og fullt av info. Om den er enkel å pakke sammen, enkel å sette opp igjen, hvor mye plass den tar i bilen, hvordan den er på vinterføre og mye mer. Man kan ikke bare slenge opp en annonse sånn over natta”, så piler hun av gårde før jeg rekker å kontre.
Ungen er kanskje for stor til å ligge oppi, men greit å få lufta vogna litt..
Det har faktisk gått så langt at da vi var på besøk hos hennes foreldre i dag, hørte jeg at hun fortalte til moren sin, i et ordelag som om vi skulle avlive et kjæledyr: “Jo mamma, vi… Vi har bestemt oss for å selge vogna”.
Andre ganger prøver hun å manipulere meg med kvinnelig list og hjernevaske meg over på hennes lag. Spille på samvittigheten, få meg til å overbevise meg selv om at jeg vil ha den her. Men den er stor og i veien og jeg vil ha den ut.
Så, hva skal jeg gjøre? Skal jeg presse på eller bare la den stå?
Etter mange runder med overtalelser, har hun faktisk innsett at vi ikke trenger den lenger, men likevel kommer hun stadig opp med nye unnskyldninger: “Tenk hvis vi plutselig skal på tur og har glemt å ta med den andre vogna hjem fra barnehagen? Tenk om vi må sette igjen en vogn på hytta og trenger en til? Hva gjør vi da, liksom?”.
Og jeg skjønner jo greia. Dette med å gi slipp. Innse at barna blir eldre og at livet går fremover. Jeg skjønner det, jeg respekterer det og jeg kjenner på det selv. Jeg er også glad i den vognen og den har gjort en fantastisk jobb fra start til slutt, men samtidig: Hvis minnene er det viktigste kan man vel heller velge noe annet? Noe litt mindre? Hvis man har lyst på et minne fra den gangen man var på jungelsafari, kan man vel nøye seg med et postkort på kjøleskapet? Man trenger vel ikke ha en fullvoksen gorilla i stua?
En del av meg har lyst til å bare legge den på nettet og selge den i smug, men samtidig: Jeg er jo litt glad i den jeg også. Dessuten må vi rense trekket og det kan jo bli vanskelig å finne alle delene, og –
Søren.
/ Ja nei, jeg tror det kan bli vanskelig, altså :-/
Se frykten. Som et rådyr fanget i lysene fra en bil. Sånn føles det. Ingen steder å gjemme seg, ingen steder å flykte. Tilløp til panikk. Virkeligheten som kommer mot deg i 100 kilometer i timen.
Som en fisk på land, som en katt i vann. Som en klassisk mann i et prøverom.
Jeg husker tiden før jeg fikk egne barn. Tiden da jeg baserte mine kunnskaper om foreldrerollen på mine fordommer for andre. Da jeg visste alt uten å egentlig vite en dritt. Tiden før “sykt barn”.
Tiden da jeg satt på jobb og undret når småbarnsforeldre var borte med “sykt barn” nok en gang. I etterkant skal jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Så ofte kan ikke de hersens barna være syke, hva er det de folka driver med egentlig? Har de andre jobber? Har de egentlig et dobbeltliv og “sykt barn” er deres måte snike seg unna?
Tror de virkelig ikke at de vil bli oppdaget?! Ingen har så mye fravær uten at det blir lagt merke til. De folka er ferdig, bare vent og se..
På den tiden tenkte jeg at man hadde altfor mange sykedager per person, for hvem trenger vel så mange sykedager? Jeg husker jeg hørte småbarnsforeldre klage over nok en uke med syke barn og som sagt, jeg tenkte mitt.
Nå i etterkant tenker jeg mer sånn: Hvordan i all verden er det forventet at småbarnsforeldre skal klare å holde på en vanlig jobb uten flere sykedager? Hver eneste dag burde være en potensiell sykedag, så får man heller overtid og avspasering hvis man faktisk klarer å komme seg på jobb.
Eller, drit i sykedager: Hele foreldrepermisjonen burde egentlig bare vært et eneste langt strekke fra fødeavdelingen til russetiden. 18 år med sykedager, vær så god.
For nå, som du kanskje skjønner, har det gått i ett. Syk meg her og syk meg der. Den ene får det den andre har hatt, og når de endelig kommer tilbake i barnehagen, får de et oppsamlingsheat av det de har gått glipp av mens de var borte. Og sånn går no dagan.
Og på samme tid er man frisk som en fisk selv. Ikke at jeg skal klage over det altså, for jeg vet at det selvfølgelig er mest synd på barna. Men fasan heller: Det er dager da det har slått meg at det kunne vært fint å pådra seg ei litta snue og bare forkaste alt ansvar. Nekte å løfte en finger, bare gi totalt eff, bo i joggebuksa og se syv timer med Masha & Mishka i strekk.
Men det er sikkert ikke lov til å si høyt, så da får vi heller bite tenna sammen og ta ansvar. Så nå: Ned på kjøkkenet for å hente mer løk, her skal du motstand finne, du standhaftige hoste-fant!
/ God bedring til alle småbarnsforeldre og apekatter 😉
Det er mandag og på tide å starte uka med et smil!
Denne gangen skal vi til vårt naboland, Sverige. For den norske suksess-serien Skam har tatt resten av Skandinavia med storm, så til de grader at Hartvig Nissen (Skam-skolen) blir nedrent av danske fans og har sett seg nødt til å stenge dørene for overgira dansker 🙂
Jeg synes det er utrolig kult at den norske serien har tatt helt av i utlandet og at det for første gang på evigheter er svensker og dansker som prøver å prate som oss, og ikke motsatt 😉
Og et fantastisk eksempel på det, ser vi i dette klippet av en svensk mann som har blitt bitt av en ikke helt ukjent norsk basill 😉
I dag har vært en sånn dag der man bare kan være ute hele dagen, helt uten mål og mening 🙂
Bare nyte været, livet og solen, for i dag har det vært så knallblått og fint at jeg var helt på nippet til å kalle det for årets første vårdag. Det var kanskje litt i tidligste laget, enda er det bare to uker siden god jul og godt nyttår 😉
Vår eller ikke vår, uansett utrolig deilig å komme seg ut en tur! Spesielt siden lillesnuppa har vært syk hele uka. For i løpet av en sånn uke rekker man å bli ganske rastløs, romlei og klar for å komme seg ut litt.
Man kommer liksom helt ut av flyten og omrokkerer på alle planer. Mailer forblir ubesvart, huset står på hodet og alt går liksom litt i sirup. Derfor føltes det godt å endelig kunne ta med hele gjengen ned til brygga for å riste av seg siste rest av sykdom, kaste stein i vannet, se på fuglene og nyte en lompe med sukker og kanel og guds frie natur 🙂
Og med søndagen i boks er det bare å gjøre seg klar for en kliss ny uke med mye spennende på tapetet!
Aller først ønsker jeg å hilse den nye uka velkommen med en tur i grisebingen for å kvitte seg med overskuddsenergi og brøle som en gorilla. På tirsdag er det shopping med kjerringa for å prøve å finne nye filler verdig en prisutdeling. Hun har selvfølgelig fikset sånt for lenge siden, men jeg har motesans som en vasstrukken pølse og trenger all den hjelpen jeg kan få.
På onsdag skal jeg til Oslo for et hemmelig møte om et nytt prosjekt og på torsdag er det endelig duket for Vixen Blog Awards! Jeg er selvfølgelig utrolig spent på hvrodan det går på Vixen, en pris eller ikke pris, Oslotur og hotellfrokost med frua blir det okke som, og det i seg selv er gull verdt!
Og ikke minst: En helt ny uke uten syke barn! Skal bli fint å endelig komme seg ajour igjen 🙂
Trodde jeg..
Inntil for 1 minutt siden.
For tror du ikke at skjebnens fordømte ironi slo til akkurat nå! Seriøst, akkurat nå mens jeg satt her og skrev disse ord, knirket det plutselig i døra bak meg. Og der sto plutten. Med rødsprengte øyne, rufsete hår og en kennelhoste verdig en gråspraglet schæfer som røyker 20 om dagen.
