Når man sitter der på sengekanten og ser på sin perfekte lille kreasjon. Som puster fredfullt og stille, som fyller hjertet med kjærlighet. Som lukter svakt av karamell, som får deg til å tenke at livet er en fantastisk ting. Da er det lett å tenke at det å få barn, er den største velsignelse et menneske kan be om.
Men når flomlyset står på soverommet klokken 05:25 en søndag morgen. Når du ikke rekker å gløtte på gluggene før en liten kropp står og gauler om morgen som en overivrig bønneutroper. Når du klamrer deg til kaffekoppen mens det fortsatt er bekmørkt utenfor. Da er det lett å tenke..
For en dag! Med fare for å virke frekk: Christina, du må gjerne ta deg mer egentid fremover 😉
For da hu mor børstet snø av bilen og vinket farvel på morgenkvisten, var jeg fryktelig usikker på hvordan denne dagen skulle gå. En hel lørdag å brenne av, ville det bare bli rot, løk og mas etter mamma, eller ville fattern levere varene?
Men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har hatt en av våre beste dager på lenge! Selvfølgelig uten riper i lakken, for flere glass har gått i bakken og stua ser ut som et bombet bordell, men hva gjør vel det så lenge man har storkost seg alle mann?
Jeg tror mye av æren må tilskrives at jeg hadde skrevet ned en liste med aktiviteter og planlagt dagen i hodet, slik at vi hele tiden hadde noe nytt på agendaen, fremfor å sitte og glo i veggen.
Og når jeg går over lista nå, har vi rukket over stort sett alt, til og med en liten ryddeøkt! Vi har vært på lekeland og kost oss glugg i hjel, vi har sett på gravemaskiner, vi har fanget pokemons, laget pizza, tatt et bad, spist smågodt og hatt det ball fra ende til annen.
Starter friskt med frokost og Molang.
Første gang på lekeland og lillesnupp var selvfølgelig ikke redd for en ting. #hardhaus
Barn + lekeland = Ubegrenset batterikapasitet.
Fattern derimot…
Påfyll!
Angrip!
Så var det hjem for å hjelpe pappa med å snekre pizza.
Hei til alle dere som tar denne referansen 😀
Stooore maskiner og lillesnupp er i himmelen.
Altså… Snakker vi mindreverdighetskompleks her eller? x-)
Et ørlite bad for å se ut som folk når mamma kommer hjem, før…
Selve indrefileten.
Det eneste vi ikke rakk på lista, var å se Frost. Det ble rett og slett ikke tid til å benke seg ned med en film, og et bedre bevis på en godt gjennomført dag får man vel ikke 🙂
Etter en dag som denne var det heller ingen overraskelse at begge apekattene sovnet på null komma svisj, og der garantert de garantert til å ligge og snorke som steiner hele natten gjennom. Så nå skal far klappe seg på skulderen for en jobb vel utført, før han sklir på seg tøflene, sniker seg ned i joggebuksa og inntar sofakroken for kveldens finale i norske Melodi Grand Prix.
Og vips så var vi tre. For i dag er Christina på kostholdkonferanse hele dagen og i den anledning er fattern alene med begge barna. Fra morgen til kveld. Det tror jeg faktisk ikke jeg har vært før, og derfor må vi selvfølgelig gjøre det meste ut av det. Så derfor: Kjør drømmedag!
Jeg har spurt barna hva de ønsker å gjøre, samt ført opp et par egne ønsker, så i dag blir det en herlig miks av ting. Vi startet med en laaang frokost og sjokolademelk, så blir det en runde med maling og plastelina nå, før vi tar en tur til lekeland! Der blir det selvfølgelig muligheter for både pølser og slush. Så bærer det hjemover for å lufte Teo mens vi stikker bort på byggeplassen for å se på de spennende gravemaskinene.
Så fiser vi av gårde til butikken for å kjøpe lørdagsgodteri (og “nissegrøt” i følge lillesnupp), før vi drar på oss kjøkkenforkler og snekrer hjemmelaget pizza. Og siden det er lørdag, tror jeg jaggu vi skal nyte maten i sofaen med en god film. Kanskje Frost?
Tro det eller ei, den filmen har vi faktisk ikke sett enda. Vi har prøvd et par ganger, men barna blir alltid rastløse og begynner å gjøre andre ting underveis. Problemet er bare at selv om de kanskje ikke er så gira, så har jeg jo jeg lyst til å se den, haha! Men etter en dag med lekeland, herjing, pizza og lørdagsgodteri, tenker jeg det blir poppis å synke ned i sofaen for å se om Anna og/eller Elsa blir lykkelig gift til slutt.
Uansett, en helt fantastisk dag venter. På tide å løpe ut og kapre den 🙂
Det er snart tre uker siden jeg utlyste en konkurranse om å komme opp med forslag til hva jeg kan kalle gutten som skal ha hovedrollen i barneboka jeg skriver. Det haglet med gode forslag og lenge trodde jeg at jeg hadde funnet en vinner, men likevel… det satt liksom ikke helt.
Med årene har jeg blitt en fyr som lener meg tungt på magefølelsen, spesielt på ting som dette. Jeg kan synes et forslag er så godt det bare vil, men hvis jeg ikke kjenner det i magen, vet jeg at vi ikke er i mål.
Jeg har vært innom mange navn i prosessen og hatt noen hete poteter, men likevel… ikke helt. Men det var inntil i dag, for i dag kjente jeg det! Den varme gnisten i magen som spontan-antenner og forteller meg at DER satt´n!
Det skjedde faktisk i barnehagen. Jeg hadde plutten på armen mens vi pratet litt om løst og fast. Vi har snakket sammen om barneboka noen ganger og jeg har vist ham et par illustrasjoner. Til nå har han kommet opp med et par forslag til tittelen på boka, men ikke navn på karakterene.
Jeg har tenkt at det hadde vært artig om han helt plutselig skulle komme opp med et navn, men jeg har jo hundrevis av gode forslag å velge mellom på bloggen. Hvis jeg bare kunne klart å bestemme meg for et av dem snart.
Så jeg satte ham fra meg, tenkte ikke noe mer over saken, og gikk for å henge opp regntøyet på knaggen. Da ble han plutselig stille og tankefull, og før jeg visste ordet av det kom det som lyn fra klar himmel:
– Han kan jo hete Aldo!
– Hæ? Aldo?
– Ja, Aldo. Det er et fint navn.
Så hoppet han lystig ut av støvlene og løp inn på avdelingen. Og der var det. Navnet jeg hadde lett etter. Valgt av plutten for en karakter løselig basert på ham selv, det kan jo ikke bli bedre enn det.
Jeg har ingen anelse om det er et typisk hestenavn, om det betyr “fleinsopp” på spansk eller om det i det hele tatt er et navn, jeg vet bare at det er riktig. Jeg kjenner det i magen 🙂
Aldo <3
P.S. Tuuusen tusen takk til alle som bidro med navnforslag! Selv om tilfeldighetene skulle ha det til at jeg ikke gikk for et av deres forslag, skal dere selvfølgelig ikke gå tomhendt hjem. Jeg har derfor kåret en verdig vinner av signert bok + invitasjon til boklanseringsfest, og det ble: Ann-Kristin! Takk og grattis 🙂
P.P.S. Jenta i lilla pysj på bildet over har enda ikke fått noe navn… Ny konkurranse og nye vinnermuligheter dukker opp når den tid kommer 😉
Jeg husker godt første gang jeg snakket med Christina. Vi hadde ikke møttes enda og jeg hadde aldri hørt stemmen hennes før. Jeg var på vei hjem fra jobb og gikk over den grønne lille flekken som utgjør Alexander Kiellands plass.
Selv om jeg var livredd for å ringe henne, så hadde jeg bestemt meg for å gjøre det. Hun som jeg bare så vidt hadde chattet litt med, men likevel på en eller annen merkelig måte klart å bli stormende forelsket i.
For det var noe helt spesielt med henne. Jeg klarte ikke å sette fingeren på det, jeg bare kjente det. I hodet, i magen, i hjertet. Jeg husker hvor nervøs jeg var da det ringte og hvordan blodet frøs til is da hun svarte. Men fra der og ut var det ingen tvil – dette var jenta for meg.
Men jeg husker også at noe av det første jeg innså var at dette var en frittalende jente med bein i nesa. Ja vel, så så hun kanskje liten og søt ut på bilder, men det tok meg ikke mange sekunder å forstå at her var det snakk om en jente som ikke lot seg pille på nesa. Tøff i målet som en hardbarket fisker og ganske innlysende den absolutte antitesen til prippen.
Så til de grader at hun fikk meg til å føle meg prippen. Jeg som alltid trodde jeg var slik en hardhaus. Plutselig satt jeg der med en kvinne som kunne lire av seg drøyere vitser enn meg, som tisset med døra åpen og gjerne tasset naken rundt i leiligheten uten å bry seg.
En selvuhøytidelig selvsikkerhet jeg ikke har sett maken til og som jeg fra første stund fant veldig attraktiv. Men i går satt hun meg på prøve. I går ble det nesten for mye.
For jeg satt på hjemmekontoret og jobbet med en tekst, da hun stakk hodet innom og lurte på om jeg kunne lese over et innlegg hun hadde skrevet. Vi gjør det i blant hvis det er noe vi er usikre på. Ja vel, tenkte jeg og slo opp saken.
Jeg trodde jeg leste feil da jeg så tittelen. For det står virkelig ikke: “Når fitta flagrer hele året”?! Jo, det gjør visst det.
Jeg kremtet og rettet meg opp i stolen. Dette kan bli interessant. Sikkert bare et tulleinnlegg som egentlig handler om noe annet. Jeg leste de første linjene… Ikke det nei.
Ja vel, men så lenge hun ikke begynner å prate om sitt eget underliv så… Jo, det gjør hun ja.
Først trodde jeg det hadde klikket for henne. Så tenkte jeg på at blant annet faren hennes, besteforeldrene hennes og min mor leser bloggen hennes jevnlig. Hva vil de tro? Kaste om seg med f-ordet, som om det er konfetti?
Men så leste jeg videre. Så leste jeg mellom linjene, så forsto jeg hva det hele handlet om. Og da ble jeg stolt, så vanvittig stolt. For det er virkelig ikke greit at skjønnhetsmessig intimkirurgi normaliseres. Det er ikke greit at bloggere og andre kjendiser fremmer dyre og potensielt farlige inngrep og plastiske operasjoner både i hue og ræva som om de skifter sokker.
Selvfølgelig skal man få gjøre som man vil med sin egen kropp, men det handler om at noen må tørre å bruke stemmen sin til å representere det vanlige i et hav av vanvidd. I en verden der jenter sparer konfirmasjonspengene sine for å operere nesen sin til å ligne damer de ser i moteblader, trenger vi folk som tør å representere det uperfekte. Som står opp for ammepupper og cellulitter. Som sier at det er helt normalt at man ikke ser ut som en dukke fra et samlebånd uten mangler og skavanker.
At det henger litt der, at det slenger litt der, at rumpa er for liten og hårete er flisete, men at man er lykkelig for det. Og hvis man må bruke seg selv som eksempel og (beklager uttrykket) brette ut sitt eget underliv for å bevise et poeng, ja så er det prisen man er villig til å betale for å kanskje nå ut til noen som trenger å høre det. Og det gjorde hun, jeg har sett noen av mailene hun har fått, og jeg er så vanvittig stolt.
Stolt av å være sammen med Norges kanskje minst pripne dame, så også en av de tøffeste. Min bittelille, frittalende flaggermus <3
Men først litt forhistorie. For tidligere i høst fikk jeg plutselig en dag en veldig spennende mail fra en dame ved navn Anitra. Hun lurte på om jeg ville prøve meg på å oversette en barnebok. Jeg hoppet i stolen! OM jeg har?! Jeg elsker barnebøker og har lenge gått med en drøm om å gi ut min egen, men å kunne få oversette en allerede utgitt bok, er minst like stort.
Spesielt med tanke på hva slags bok det var snakk om! For bøkene hun sendte meg er noe av det beste og mest underholdende jeg har lest. Skrevet og illustrert av den geniale John Fardell, er bøkene ganske annerledes alt annet jeg har lest.
“Dagen da Jørgen ble spist” handler om Jørgen som er på tur i skogen, idet han helt plutselig blir spist av et monster. “Mats Manet blir rakettpilot” handler om maneten Mats som en dag går lei av å bare drive rundt på havet og ønsker å gjøre noe mer med livet sitt.
Bøkene er så utrolig fine på hvert sitt vis, de har en helt egen humor og er minst like underholdende for voksne som for barn.
Å bli spurt om å oversette disse fantastiske bøkene til norsk, var et ærefullt oppdrag jeg nesten ikke turte å si ja til. Men når slike fantastiske muligheter en sjelden gang kommer og banker på, er det bare å rive opp døra og hive seg ut i det. Så jeg takket ja.
Og i går kom boka endelig i posten, og jeg er så vanvittig stolt! Alle de rare navnene jeg fant på har kommet med, ord jeg skrev er printet i en bok, det er til og med et bilde av meg på den!
De to bøkene har blitt slått sammen til én superbok, kalt: “Dagen da Jørgen ble spist og en annen historie”. Selv om jeg er en anelse inhabil, må jeg bare få si: Den er helt fantastisk! Og kanskje best av alt: Nå kan boka bli din! 🙂
KONKURRANSE – VINN SIGNERT BOK!
Bare legg igjen en ørliten high five i kommentarfeltet, husk e-postadresse og gjerne en kommentar om hvorfor du ønsker å vinne boka, så er du med 🙂 🙂
Jeg kommer til å trekke ut TRE vinnere, som får hver sin signerte kopi av boka med en personlig hilsen og en liten tegning attåt 🙂
Hver kveld rundt kl. 19 legger jeg meg i senga sammen med plutten. Vi finner frem en liten bunke med bøker og plukker ut 3-4 av dem. Så leser vi og koser oss helt til en av oss blir stuptrøtt. Som oftest meg.
Men ikke i kveld, for i kveld hadde pappa en helt spesiell overraskelse på lur. Tidligere i dag fikk jeg nemlig melding om at boka jeg har oversatt, hadde kommet fra trykkeriet og sto klar på postkontoret og ventet på meg!
Jeg kastet meg i bilen og hentet den tunge boksen. Jeg gledet meg som et lite barn til å lese gjennom, men ventet til jeg lå på sengekanten sammen med plutten i kveld. Og den var heldigvis helt fantastisk!
Nå er jo jeg en anelse inhabil da, men på plutten å bedømme var boka en stor suksess. Han storkoste seg med boka som vi tidligere bare har lest på engelsk, og endelig kunne han også følge med på ordene 🙂
Jeg tror også han synes det var litt stas at jeg hadde oversatt den, selv om han nok hadde synes det var enda kulere om jeg faktisk hadde laget hele boken selv. For hver gang vi kom til en morsom tegning, stoppet han og spurte om jeg hadde laget den. Hvorpå jeg måtte forklare at jeg ikke har laget hele boka, bare oversatt teksten.
Jeg er litt usikker på om han egentlig forsto forskjellen på det. Viser seg at en 5-åring ikke har noen klar formening om hva ordet “oversette” betyr, for det står jo tross alt mitt navn på den. Så i hans hode tror han nok fortsatt at jeg har laget hele boka. Og det er helt greit for meg 😉
En herlig lesestund ble det uansett, og for første gang på lenge var jeg ikke i nærheten av å sovne underveis. Og du…
I morgen blir det konkurranse der 3 heldige vinnere stikker av med hver sin signerte utgave 🙂
Jeg husker i fjor. Da var det mye snakk om vi egentlig trenger kvinnedagen lenger. Jeg stilte meg selv det samme spørsmålet, for her vi sitter i et land der kvinners rettigheter er på stødig framferd, med en kvinnelig leder som styrer skuta, kan det være vanskelig å se forbi horisonten.
Men i natt hadde jeg en merkelig drøm.
Jeg drømte at jeg var i et rom fullt av politikere. Amerikanske politikere, og jeg var en av dem. Det var valgvake og resultatene var på vei inn. Spenningen fikk rommet til å dirre. Endelig var siste stemme talt opp og jubelen sto i taket. Vår mann hadde vunnet, vi hadde seiret. Nå gikk han opp til talerstolen og alle var så spent. Men så kom sjokket.
Han skulle ikke bli president likevel! Han hadde bare vært med i kampen for å se om det var mulig. Og nå som han hadde vunnet, ga han gladelig fra seg stillingen til en annen mann fra samme parti. Så takket han for seg og gikk. En sjokkbølge av vantro smalt i veggene.
Men så våknet jeg.
Og jeg innså at det bare hadde vært en drøm. Dessverre.
For verdens største, mest nedsettende, mannssjåvinistiske rasshøl, er fortsatt verdens mektigste mann.
Man innser det gjerne så altfor sent. Selvfølgelig burde man skjønt det tidligere, men det er ikke så lett for mannehjernen å forstå seg på sånt. Og det er ikke først etter at man i flere dager har klødd seg i hodet og lurt på hvordan det er mulig at ALT man sier er feil, at man innser det.
Den sure tonen. Den mugne stemningen. Den kjølige luften. Hvordan kunne jeg være så dum?! Det er jo den tiden igjen.
Tiden der den søte lille kattepusen blir en høyst ustabil tiger. Tiden der selv den mest uskyldige morsomhet kan få tigeren til å glefse. Tiden for å finne frem vernehjelm og skjold. Tiden for å gå i dekning. Varsko her – det er PMS i hus.
La du et VÅTT håndkle i skittentøyskurven?!
Da jeg var yngre, trodde jeg faktisk at PMS var et oppdiktet fenomen. Bare noe kvinner brukte som et alibi for å spise mer sjokolade. Nå vet jeg derimot bedre, her jeg sitter og gjemmer meg på kontoret.
Utenfor døren hører jeg den fryktinngytende brummingen av en mannevond tigerkvinne som ligger på lur. Venter på første og beste anledning til å hive seg over et intetanende mannebein hvis han skulle være så dum å fyre av en upassende morsomhet. Gjerne om sex. Da smeller det så naboen får vondt i øra.
Å jasså, så du GLEMTE å kjøpe såpe?!
Jeg skulle bare ønske at jeg hadde innsett det litt tidligere. Så hadde jeg sluppet å gå hele helgen og lure på hva som ikke stemmer. Hvorfor vi liksom ikke får det til å funke. Hvorfor vi plutselig krangler om de minste småting. Hvorfor det ligger et kjølig drag i luften uansett hvor mye man fyrer i peisen.
For det er ikke før varmepumpa nærmer seg 30 grader og man fortsatt merker et kaldt gufs i rommet, at man innser det. Og da er det bare å hive seg rundt. For det siste man trenger med en illsint tiger i hus, er å piske den på rumpa.
Så da jeg leverte barna i barnehagen i dag, fant jeg på en unnskyldning for å dra rett til butikken. Vi skulle egentlig gjøre det sammen senere i dag, men her har vi ingen tid å miste. Ned i posen skled tilfeldigvis en Toppris, som tilfeldigvis er favorittsjokoladen til frua.
Så satte jeg posen med matvarer og høyst nødvendig tiger-medisin i gangen, før jeg løp av gårde. På trening og ærender og egentlig hva som helst så lenge det kom til å ta noen timer. Og da jeg kom tilbake, lå pusen atter igjen og malte på sofaen. På kjøkkenbordet lå et istykkerrevet sjokoladepapir med skrapemerker på.
Vi sitter i sofakroken, det går mot kveld. Fantorangen har allerede lagt seg og barne-tv går mot slutten. Bare Sauen Shaun igjen, så er det førstemann opp for å pusse.
Plutten sitter og ser på skjermen at bonden får et egg smelt rett på brillene. Egget knekker og renner nedover ansiktet hans. Hysterisk. Jeg ser bort på ham. Han tenker. Lenge.
Jeg lar ham sitte der og fundere, og til slutt kommer det:
Hah! Jeg må umiddelbart kvele en latter, men så slår det meg… Ehm, hvordan skal jeg forklare dette?
– Heh, nei altså, neida. Egg er ikke bæsjen til høna, egg er bare…
Jeg må stoppe meg selv halvveis ut i setningen for å tenke. Jeg kan jo ikke si at egg er hønas ufødte barn. Kan ikke si det til en 5-åring.
Så jeg prøver igjen. Prøver å gå for den litt pedagogiske retningen denne gangen. Man er jo far, må vite. På tide å lære arvingen litt om verden.
– Nei, du skjønner at eggene vi spiser er det man kaller ubefruktet. Det er jo et litt morsomt ord. Nesten som frukt, bare.. noe helt annet. Uansett, egget er altså verken bæsj eller små kyllinger, men egentlig mer som…
Da først innser jeg hva egg faktisk er. Og da blir jeg litt uvel. For egentlig, hvis man tenker over det, så er det jo faktisk… vel… mens på boks.
Jeg grøsser ved tanken og lirer av meg noe tullball om at egg er egg og sånn er det bare, før jeg snur meg rundt i sofaen og ruller meg sammen i en ball. Jeg gir opp. Det får bare bli opp til skolen å forklare ham alt det der med høna og egget, selv har jeg mer enn nok med å komme meg over sjokket.
Jeg mener: Hvordan skal jeg noensinne klare å spise egg til frokost igjen?
