Når man sitter der på sengekanten og ser på sin perfekte lille kreasjon. Som puster fredfullt og stille, som fyller hjertet med kjærlighet. Som lukter svakt av karamell, som får deg til å tenke at livet er en fantastisk ting. Da er det lett å tenke at det å få barn, er den største velsignelse et menneske kan be om.
Men når flomlyset står på soverommet klokken 05:25 en søndag morgen. Når du ikke rekker å gløtte på gluggene før en liten kropp står og gauler om morgen som en overivrig bønneutroper. Når du klamrer deg til kaffekoppen mens det fortsatt er bekmørkt utenfor. Da er det lett å tenke..
Æææh, not so much.
/ Hilsen trøtt i sofaen 😉
* Følg Søndagshjerte på Facebook *
11 kommentarer
Haha, fantastisk😂 Beskrev min morgen også 😉
“Morshjertet er aldri så stolt,som når man ser på sitt sovende barn”,sa ei god veninne til meg engang. VI hadde ikke barn selv, så det var en rar utalelse syntes jeg. Men jeg skjønte den plutselig rimelig rast når vi ble foreldre.
Haha, kjenner meg så igjen 😂
I dag våknet jeg før ungene. Jeg skjønte ingenting. Men en kaffekopp i fred var lenge siden sist!
Ang noe helt annet, navn på tær:
https://barnesanger.wikispaces.com/Vi+teller+tær
Jeg tenkte på det etter det du skrev i går. Jinxet det der. 🙈
05:25 er jo langt på dag. Hilsen våken med minstemann siden 03:59 *gjesp*
Oh looord! Burde seriøst vært en lov mot der. Gooood natt 😀
Åh den følelsen er nydelig 😀
Mhm, den kjenner man godt. Elsker å gi en ekstra kos til et sovende barn og høre den rolige pusten der de ligger og drømmer. Barn asså.. <3
Eller mangel på sådan 😉 hehe