I dag har jeg prøvd yoga for aller første og antakeligvis siste gang! 😉
For jeg har alltid trodd at yoga var en pysete idrett for innekatter og pensjonerte buddhister. Stå stille og strekke på beina liksom, jeg mener hvem mellom 1 og 120 år klarer ikke det? Meg, ser det ut til.
For på utfordring fra medpappablogger Superpapsen har jeg prøvd meg på yoga i ferien. Først på stranda i går, men da fikk jeg så mange rare blikk at jeg ble nødt til å forflytte meg til takterrassen.Og der har jeg i dag utført det som ikke bare er min aller første yogaøkt, men mest sannsynlig også den siste.
For jeg tenkte jeg skulle klare å holde på i timesvis med ineffektive yogaøvelser, så derfor fisket jeg frem sykkelbuksa og gjorde meg klar for en lang økt på taket, men etter bare 10 minutter med bøy, tøy, strekk og hopp, er jeg helt ferdig. Jeg har vondt i hodet, krampe i låret og strekk i nakken.
Mulig jeg gjør det feil x-)
Når du endelig er klar for yoga, men innser at du har ingen aning om hva yoga egentlig er..
Tenn lyset i deg selv, bli i ett med universet. Kroppen er mitt tempel.
“Katt med hårball på gang”
“Flyvende hund”
“Frosk på stylter”
“Dobørste”
“Takras”
“Dansende krabbe”
“Krampe”
/ Aldri mer yoga på meg. To ibux og litt kamomille-te, takk.
Alle vet at pass og penger er viktig når man skal ut og reise, men minst like viktig er en skikkelig god bok. For en god bok kan gjøre en fin ferie fortryllende! 🙂
For når livet leker og du allerede har det som plommen, er en god bok det lille kirsebæret på toppen. En følgesvenn på stranda, en kompis på sengekanten, en lojal venn på do.
Det slår meg hver gang jeg blir skikkelig hektet på en god bok; at livet liksom får en ekstra dimensjon. Gleden av å bli helt hektet på en god historie og den rare fornemmelsen om at du og boka har en hemmelighet som ingen andre vet om. Mysteriet som venter, gleden som bare varer og varer, side etter side, og enda har man flere hundre sider igjen.
Sånn har jeg det nå. Jeg gleder meg til hver eneste side og sluker boken i grådige jafs når jeg har tid. Men den er så spennende og jeg har bare denne ene boken med meg, så jeg må nesten holde igjen for at den skal vare ferien ut.
Så når vi sitter og storkoser oss i strandkanten, flyr rundt på en lekeplass eller spiser is med hele ansiktet, kan jeg sitte med et lurt smil og vite at mer kos venter til kvelden, når barna legges vekk og boken finnes frem. Da er det bare Adam Price og meg, to gode kompiser på jakt etter sannheten.
Det er ferieglede på sitt beste, det 🙂
Et ørlite kapittel mens barna varmer seg opp etter et laaaang bad.
Da vi kom ned til frokost i dag, tok det bare ett blikk på skuldrene til El Pluttador for å innse at her blir det ikke noe strandtur. Han var varm og rød som en nykokt hummer, og dermed gikk frokosten med til å legge nye planer. Innen sjokolademelken var tom, var planen på plass. Vi tar en dagstur til El Torcal!
“Kongen på havet!”
El Torcal de Antequera er en spansk nasjonalpark og kanskje det rareste naturfenomenet jeg har sett. Det er altså toppen av et fjell, der alle fjelltoppene har et veldig merkelig utseende. De ser ut som deformerte sandslott og stabler av store steiner satt oppå hverandre.
Fenomenet skyldes visst at fjelltoppen for rundt 200 millioner år siden var under vann og at det som i dag er små fjelltopper rundt 1200 meter over havet faktisk en gang var havbunn (mindfuck!). De rare fjelltoppene er altså kalkstein laget av fossiler av havdyr, rester og sedimenter som har blitt presset og komprimert i millioner av år, før de plutselig en dag fant ut at de var lei av å være havbunn og heller ville bli fjell. Dette for rundt 20 millioner år siden.
De skjøre fjelltoppene av porøs kalksteiner har blitt slitt og formet av vær, snø, regn og vind i millioner av år og dermed fått sin meget karakteristiske form. Steinene er for øvrig i konstant endring fortsatt, og tanken på at man plutselig kan få et fjell i hodet, gjorde utflukten om enda mer spennende 😉
Anyone for bjørnebær?
Spansk fjellugle i sitt naturlige habitat.
1 stykk supergira fjellgeit.
I can see my barnehage from here!
#turist #noshame
Men vi kom oss gjennom en rundtur på rundt halvannen times vandring, og her må jeg bare berømme barna for å ta utfordringen på strak arm! El Pluttador med de røde skuldrene kunne ikke vært mer fornøyd og spratt opp og ned på små fjellknauser som en verdensvant fjellgeit.
Grunnet tidvis ganske ulendt terreng, brukte lillesnuppa pappa som esel, som følgelig resulterte i at pappa la igjen et sted mellom 5 og 40 liter i løypa, men hva gjør vel det når man fra tid til annen hørte en lystig liten stemmer rope: “Hoppe da, hesten!”
Og der kommer nummer 5 “Gamperæva” i siste indre!
Legg merke til gangsteren i bakgrunnen. Zero fucks given x-)
Mi amor ♥
I dag, som alle andre dager så langt, løp også tiden fra oss, og den planlagte svippturen til Malaga får vi ta en annen dag. Ikke ble det et kveldsbad på stranda heller. Ikke kom vi til å rekke å sette oss ned på en fin restaurant eller lage noe god mat hjemme.
Dessuten synes vi barna fortjente en skikkelig godbit etter en lang kjøretur og en aktiv dag som fjellgeiter. Og er det én ting Den røde hummer har snakket mye om, så er det den sklia på den restauranten vi var på i fjor..
Så da var det bare én ting å gjøre: Skru av snobbefilteret og avslutte dagen på eneste riktige vis. Tur på McDonalds for hamburger og is 😀
/ Da sto jubelen i taket! ..før begge kræsjet i seng. It´s hard to be a fjellgeit.
Jeg skal være den første til å innrømme det: Vi har vært litt dårlige på å lære barna å bli komfortable i vannet. Man hører jo om foreldre som er på babysvømming og barn som kan krysse Atlanterhavet før de kan gå, men vi har liksom aldri vært helt der.
Storebror har aldri vært spesielt interessert og lillesnuppa har liksom alltid vært for lite, så sant å si har de til nå knapt nok vært uti med mer enn tottelottene.
Men etter at barna fikk seg en skikkelig dag på stranden i går, tror jeg vi med sikkerhet kan si at den tiden er forbi for alltid. For frem til nå har problemet vært å få dem uti vannet, men fra og med nå kommer vi bare til å ha ett problem: Få dem opp igjen!
Barna gikk fra landkrabber til badeløver over natten, og nekter nå å forlate baderingen for noe annet enn is, brus eller andre bestikkelser.
I går hadde vi bare én badering som de måtte bytte på, og det var altså så vanvittig upopulært å måtte byttelåne – at det første vi gjorde da vi sto opp i dag, var å reise rett til den lokale “badering, biljekk og spraylakk”-butikken for å kjøpe alt de hadde av arm- og baderinger.
Vi rakk ikke så mye som å parkere bilen nede ved stranden før begge barna var uti, og sånn gikk den dagen. Siden de fortsatt er like sjøvant som en pakke med pølser, måtte vi voksne bytte på å være flytende livvakt. Så nå er vi solbrent på skuldrene, har røde øyne og kronisk rosinhud på fingrene alle mann. Men dæven barna sovnet godt i kveld! 😀
I 6 år har jeg ventet og endelig var dagen her, for i dag badet Christina!
Det høres kanskje ikke ut som stort, men jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har mast og gnålet om at hun må komme seg uti. Men neida, for hun har alltids en eller annen latterlig unnskyldning på lager. Det blåser. Er så kald. Akkurat spist. Føler ikke for det. Litt for kaldt. Altfor kaldt. Så en brennmanet etc etc.
Ved nærmere ettertanke har hun velfaktisk ikke badet utendørs i noen form, verken innsjø, elv, hav eller basseng, siden 2011. Og selv da var hun vond å be. Kanskje ikke så rart, med tanke på at hun var kjempegravid og kvalm som en boks med surströmming.
Men nå har det altså skjedd og jeg ville bare ta et lite øyeblikk for å sprette champagnen og si hurra, for det kommer helt sikkert til å gå både solformørkelse og to-tre stortingsvalg til før vi ser henne i vannet igjen.
Statistisk sett er det faktisk mer sannsynlig å se en ulv spille trekkspill enn å få et glimt av en badende Christina, så nyt disse sjeldne bildene og selg dem dyrt på nettet, for det kommer til å bli neste gang 😉
At visse ting blir enklere etter hvert som barna blir eldre, kan jeg herved skrive under på og signere med store bokstaver. For MAKAN til knirkefri avreise!
Jeg husker før, jeg. En uke med stress og mas for å sjekke at man hadde alt man trengte. Reisevogn, prampack, kluter, kremer, bleier og stellesaker herifra til månen. Så måtte man gå og bite neglene ned til beinet i påvente av flyturen. For babyer og småtasser er like utilregnelige som sprengstoff, så fullstappede fly er bortimot det verste stedet å være småbarnsforelder.
Du er konstant livredd og gud forby at det går av en skikkelig ladning i bleia underveis! For de ødsler jo ikke akkurat med plass og luksus på et flytoalett. For ikke å snakke om å stå i kø i midtgangen med en baby som lukter årgangsgrevling…
Alt dette hadde jeg friskt i minne da vi forlot heimen i går. Men aldri har jeg opplevd maken til smuuuud flytur! Det var nesten så jeg mistenkte at barna egentlig var bittesmå pensjonister i forkledning. De satt rolige som engler hele veien og for første gang på en flytur siden 2012 fikk jeg faktisk lest bok underveis. Mange sider til og med!
Takket være en veldig hyggelig dame som var villig til å bytte plass, fikk jeg sitte sammen med Christina og barna, og jeg hadde nok beinplass til å ikke gå fra forstanden. Ikke bare det, men flyet landet jaggu meg en halvtime før skjema, og all min frykt for at Ryanair skulle svindle oss herfra til evigheten ser ut til å være ubegrunnet. I hvert fall på utreisen 😉
Og nå er vi her. Endelig er vi her!
Vårt lille paradis på jord i muttern og fatterns krypinn i Spania. En halvtime fra Malaga i en bitteliten landsby der avocadoplantene står høyt i kurs og alle begynner å røyke når de starter på barneskolen. Og her koser vi oss glugg! Dagen i dag har egentlig bare gått med til å stå opp sent, luske oss ned på lokalbutikken, spise seeeen frokost og klinke nedpå den første turen på stranden.
Ørliten strek i regningen at det blåste så fælt at bading ikke egnet seg for noen under 35 år, men man skal ikke undervurdere å lete etter skatter blant rullesteinene heller.
Grunnet sen ankomst i går, ble det tidlig kveld på barna i kveld og godt var det, for barna er ikke de eneste som er litt slitne på første feriedag. Pappa kom ikke mange sidene ut i “Detektivbyrå nr. 2 – Jakten på jungelens dronning”, før boken klasket hardt i panna.
Allerede nå hører jeg Harlan Coben rope på meg fra sengekanten, men først en tur opp på takterrassen for å prate litt skit, ta seg en ørliten styrkedrikk og nyte første kveld av en veldig etterlengtet ferie 🙂
Barna var ikke i tvil om hva som var det viktigste å kjøpe til frokost 😉 (hint: det er ikke agurk).
Når strandbaren har klær til tørk midt blant gjestene = akkurat passe folkelig.
/ Hilsen 32 grader kl. 21.30 på kvelden. Sorry. Not sorry 😛
For alle som noensinne har flydd med Ryanair vet at man skal holde tunga rett i munnen når man dealer med de folka der om man ikke ønsker en påsmell av dimensjoner. Misforstå meg rett, jeg synes Ryanair er kjempefint jeg, men det krever at man tar sine forhåndsregler.
For tro ikke at Ryanair ønsker å tilby deg de billigste plassene penger kan kjøpe fordi de er så glad i deg. De gjør det for å kuppe konkurrentene. Og når de først har deg på kroken, se da kommer påslagene.
Og det er ikke typ 10 kroner for kaffe, neida. Jeg oppdaget for eksempel i går at hvis man ikke sjekker inn online før man kommer til flyplassen, koster det intet mindre enn 500 kroner per snute å sjekke inn på flyplassen! Det er 2000 kroner for en familie på fire, det.
Den er kjip hvis du ikke var klar over det, men sånn er spillereglene hos Ryanair. Alt koster ekstra, og da mener jeg alt. Billettprisen du ser på nettet er i aller høyeste grad veiledende.
Jeg tenker alltid på å bestille hos Ryanair som en slags lek. Klarer jeg å betale bare det billettene koster, har jeg vunnet. For jeg vet at deres eneste mål er å finne noe jeg må betale ekstra for, slik at de kan ta den prisen billetten “egentlig” koster. Jeg mener fortsatt på sett og vis at det er greit, for det er Ryanair. Det er litt som å ri på en sulten bjørn; du bør vite hva du går til.
For som det fleste vet, så koster alt hos Ryanair ekstra, og da mener jeg alt. Så langt har vi betalt det hvite ut av øyet for å få med to kofferter om bord (ja for bare håndbagasje er inkludert, må vite) og i går fikk vi oss en skikkelig sur overraskelse.
Ja, for bare fordi man er en familie på tur, betyr ikke det at man er garantert å sitte sammen. Å langt derifra, ikke med mindre man er villig til å … du gjettet riktig: betale ekstra.
Men da vi fant ut det sent i går kveld, var flyet nært fullbooket og faktisk for sent til å betale seg ut av knipen. Takk og lov så har de i hvert fall garantert at små barn får sitte sammen med minst én voksen. Så akkurat nå ser det ut til at jeg blir sittende sammen med barna 7 rader bak Christina, 4 rader bak farmor, 11 rader foran farfar.
Laaangt der fremme er mamma et sted #familiepåtur (Licensed from: kasto / yayimages.com)
Vi har selvfølgelig printet ut boardingkort, da det er et straffegebyr på rundt 500 kr billett om man glemmer å gjøre det i forkant. Dessuten har vi veid og målt hver eneste koffert og veske, for gud forby at du har overvekt i bagasjen. Da nøyer de seg ikke med et lite tilleggsgebyr, men tar seg betalt i kjøttvekt som de skjærer rett fra lårbeinet.
Men det er gøy da. For det er Ryanair, liksom. Sånn er leken. Jeg vet hva jeg går til og selv om vi til nå har betalt ekstra for “fire” kofferter (to kofferter begge veier) og forhåndreserverte seter hjemover, tror jeg fortsatt vi ligger et godt stykke unna prisen til konkurrentene.
Så da gjenstår det vel bare å krysse fingrene for ingen ytterligere prispåslag og se frem mot en 4-timers flyreise der man der man sitter som lunken sild i en klam tønne mens barna blir stadig mer rastløse og skinnleggen gnager seg inn i stolryggen til raden foran. Glemte jeg forresten å si at flyreisen starter allerede en time etter barnas leggetid?
Jeg klager ikke altså, jeg sier bare at mulighetene for katastrofe så absolutt er til stede. Men det er prisen å betale for å leke “gjett bilettprisen” med Ryanair.
Så hvis du ser en mann som står og hamrer på flydøra i 10 000 fots høyde og roper at han vil ut, så er det ikke en gal terrorist eller noe, altså. Det er bare meg og jeg begynner å bli litt lei 😉
Tenkte det var en kjempegod idé å trene med barna, jeg. Og det var det. En stund..
I dag skal vi endelig ut på reisefot og i den anledning tenkte jeg å presse inn en siste treningsøkt i går kveld, for å prøve å utrette et mirakel i siste liten. Plutten har mast om å få være med på trening helt siden han fikk prøve et par øvelser for noen uker siden, og i dag var dagen endelig kommet.
På vei ut døra slo plutselig lillesnuppa seg helt vrang, for hun skulle også være med. Legg merke til at jeg skriver “skulle være med” ikke “ville være med”, for makan til bestemt dame skal du lete lenge etter.
Pytt sann, det gikk jo så bra sist, så hvorfor ikke? Litt oppvarming på tredemølla, en skikkelig runde benkpress, bulgarske utfall og litt annet snask – klart jeg kan ta med begge barna på det!
Og det gikk knallbra, det! Vi lekte, trente og koste oss, til stor jubel fra barna. De løftet, spratt og løp om hverandre. I starten var vi helt alene og lot lydnivået fare fritt, men da det kom en annen kis inn døra prøvde vi å dempe oss litt. I den grad det er mulig med to overivrige barn 😉
Etter en liten time var vi gode og svette og kjempefornøyd alle mann. Vi skulle akkurat til å gå ut døra, men måtte bare prøve en siste runde på pluttens favorittmaskin, tredemølla. Og som med alt annet egentlig: Når man først har bestemt seg for å dra, må man bare dra, for det går alltid skeis når man skal prøve “én siste gang”.
Og det skjedde. Nå vet ikke jeg hvor mye du har løpt på tredemølle, men å hoppe på en tredemølle som går for fulle mugger, blir som å prøve å hoppe på et forbipasserende tog. Så da endte en ellers knallfin treningsøkt med litt knall og fall. Mest av sjokk og vantro egentlig, for det er jo ikke hver dag bakken plutselig forsvinner under føttene dine i lysets hastighet.
Da var det plutselig ikke så gøy å trene lenger. Heldigvis kom barna fra det uten en skramme, annet enn det jeg bare kan anta vil bli en livslang frykt for tredemøller.
Dessuten lærte vi noe alle tre. Barna lærte at man må høre på pappa når han sier at man må være forsiktig med sånne tredemøller. Og pappa lærte at små barn på ingen måte forstår hva det betyr. Før i går.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for det fine med å falle og slå seg litt, er at da smaker det ekstra godt å komme hjem til mamma for litt trøst, kos og kveldsmat på senga, pluss en liten smak av pappas proteinshake 😉
Si hva du vil om Game of Thrones, DETTE er den beste TV-serien akkurat nå 😀
(skjermbilde: nrksuper.no)
For joda, det er gøy med drager og sånt, men ingenting slår tv-serien Min Venn Marlon akkurat nå. I hvert fall ikke i vår familie. For det er serien vi ser på sengekanten hver kveld mens barna spiser kveldsmat. Det har liksom blitt vår lille greie og vi digger det.
Kanskje ikke så rart, for etter 5 år med Drømmehagen, Dora, Tinky Winky, Masha & Mishka og alt det andre rælet små barn ser på tv, er det fantastisk forfriskende å endelig kunne se på noe som alle fire faktisk har glede av!
Og der leverer Min Venn Marlon så det synger. 13 episoder med barneskoledrama av ypperste sort. Kjærlighet, vennskap, sjalusi og intriger, alt sammen kokt ned til en herlig suppe. Det er litt som Skam, bare uten russebusser og hooking.
Ja vel, så er kanskje ikke serien eeeegentlig bedre enn Game of Thrones da, men det er i hvert fall mye triveligere å ligge fire stykker i senga og følge med på det samme, fremfor å ligge i ensom majestet i sofakroken mens dragene flyr over skjermen og frua ligger begravd et sted blant sofaputene og snorker som en bulldog med høysnue.
For kveldsmat og barne-tv…
er tross alt bedre…
enn dette x-)
/ Miiiiiin dust, du- du- du- dummiiiiing
–> Se Min Venn Marlon gratis på NRK Super på nett (på ingen måte sponset, bare en generell anbefaling til småbarnsforeldre som begynner å bli littganske drittlei Dora og Drømmehagen)
Etter at jeg for noen uker siden skrev om den ikke helt ukjente låta “Despacito”, som har ridd landet som en mare i sommer, har jeg blitt tipset om en rekke ulike cover-versjoner. Jeg tenkte først at jeg ikke skulle høre på dem, for nå begynner selv jeg å bli litt smålei, men så klikket jeg på play…
Asså…
Er det bare meg eller er disse cover-versjonene nesten bedre enn originalen? x-)
1. Den første er en veldig veldig kul piano-versjon du bare MÅ høre! Jeg blir for det meste bare sittende og gape mens jeg tenker hvor mange livstider det ville tatt meg å komme opp det nivået der. Helt vilt imponerende!
2. Den andre versjonen er spilt av intet mindre enn en cello-duo! Og selv om det egentlig ikke har noe å si for sangen, må jeg få legge til at selv en hetero mann kan se at disse gutta er “easy on the eyes”, som det så fint heter.
3. Den tredje versjonen er en langt særere “chip tunes”-versjon for oss som elsker og savner den gamle Nintendo-musikken. Hvis du er typ 25 år eller yngre, vil du helt sikkert ikke forstå greia med musikk som høres ut som gamle dataspill, men for en gammel Nintendo-nerd er dette ren magi i ørene 😀
