“Menn klarer ikke gjøre to ting på én gang”, hører jeg ofte. Sjøsprøyt! Og i går skulle jeg endelig bevise det. Multitasking – here we go!

For i går var det min tur til å stå for middagen og jeg tenkte å by på noe godt. Noe sunt, noe fra scratch. Kanskje noe .. hva heter det.. Langstekt? Treigstekt? Ja, samma kan det være, noe sånt i hvert fall! Jeg er både glad i å lage mat og, om jeg får si det selv, relativt flink. Men, som det skulle vise seg, det gjelder visst det bare når jeg får kjøkkenet og en times tid for meg selv …

 

Nu kör vi!

 

Yes, da kjører vi på! Må bare sjekke en kokebok eller noe først. Å ja, bikkja må på do? Okei, jeg går ut. Ta med lillesnuppa? Yes, god plan. Ned i vogna, på med båndet – ut med oss. Aha, kan jo bare sjekke etter oppskrifter på nettet mens vi er ute og ruller! Skal vi seee, der tikket det inn en jobbmail. Ja, søren jeg må jo ringe og avtale med hu også. Bah, én hånd på vogna, en på båndet – jeg trenger en ekstra hånd! Jeg får vente til etterpå.

Inn med Teo, snu med vogna i døra, ut igjen. Okei, NÅ kan jeg få sjekket oppskrifter. Nei fasan, jeg skulle jo ringe fattern angående helgen, okei etterpå da.

Ja ja, jeg får ta det her inne på butikken da. Skal vi se, vi trenger en handlekurv, så skal jeg få sjekket e… å nei. Ingen dekning. Søren. Nåvel, slapp av Peter, dette nailer du. Du har laget mat før, du kan komme opp med noe spennende i hodet. Å ja, lillesnupp begynner å bli drittlei ja. Å søren, jeg skulle ha svart på den mailen asap også jeg. Og unnskyld meg, men var det ikke veldig varmt her inne da? Jeg rasker bare med meg noe, jeg må komme meg ut.

So far, not so good, men nå var vi tilbake på kjøkkenet igjen – mitt domene. Min hjemmebane, her er det JEG som er sjefen. Med plutten ute på sykkelen og mor som påpasselig anstand slang jeg lillesnuppa opp i bæreselen, her skal det kokkeleres!

Kyllinggryte med ris og dampede grønnsaker – let´s go!

Med snuppa på kassa og radio på øret satt jeg i gang.

Kutte, steke, blande, koke. Kutte kutte, steke steke.

Faen. Der gikk stekespaden i gulvet. Bah, saus overalt! Vel vel, null stress det, bare å hente tørkekluten. Litt vann, vri opp…

 

Og akkurat DA innså jeg at jeg på ingen måte er noen mester av multitasking. Snarere veldig tvert imot.

For hvor er egentlig hjernen når man vrir opp en kjøkkenklut rett på gulvet?

 

Se her ja.

 

Og hvor var hjernen da jeg først etter å ha kokt ferdig risen innså at det ikke var ris i det hele tatt, men pastaskruer?

 

Mmm, ris!

 

Og grønnsakene jeg hadde kjøpt inn og lagt klare på kjøkkenbenken, klare for kutt og damp, hva skjedde med dem?

 

Nå skal det bli gött med mat!

 

Og vi snakker da om en kyllingrett som.. vel.. teknisk sett ikke ble laget helt fra scratch, men fra ritsj.

 

Hjemmelaget. Typ.

 

Og som om ikke det var nok. Som et siste hån. Pastaen var underkokt. Veldig. Flaks for meg at man bare kan kalle den “al dente” så er det plutselig helt greit igjen 😉

Så, i teorien, det jeg klarte å prestere på kjøkkenet var å koke vann og steke kylling. Resten ble rett og slett for mye. Og alt takket være en liten snupp som hang stille og rolig på brystet og fulgte med på alt som foregikk. Jeg vet ikke hva hun tenkte midt oppi alt sammen, men noe sier meg at hun ikke ble spesielt imponert 😉

 

Fattern ass… #fail

 

/ Bånn appetitt

* Følg Middagshjerte på Facebook *

Jeg har så lyst til å ikke kommentere det.

Jeg har ikke engang lyst til å tenke på det.

Men hvor skal sorgen ellers gå?

For når noe er så forferdelig at du må tvinge deg selv til å tenke “Det er sikkert ikke ekte”, går det ikke an å snu seg bort.

Jeg tror ikke jeg var alene om å ikke få sove i går. Noen ganger, på kvelder som det, blir man bare liggende og stirre i taket og tenke med en stikkende sannhet bitende i hjertet: Verden er et helt forjævlig sted.

Jeg har i hele dag tenkt at jeg bare får bevege meg videre, men det går jo ikke.

Dagen i dag har føltes som bare én dag tidligere i livet:

23. juli 2011.

Dagen da hele verden stoppet for oss alle. Følelsen av at alt er tapt.

Sånn har jeg det i dag.

 

Bildet.

Gutten på stranda.

De har kledd på ham klær, de har tatt på ham sko. 3 år, nysgjerrig på livet, starten på alt. De hadde et håp. Nå er det borte for alltid.

Så tenker man på sine egne barn, men det går jo ikke, så man tenker på noe annet. Hva har de sett når de farer som venter der ute er tryggere enn å bli på land?

Hvor desperat må man være? Å sette sine egne barn i en sånn situasjon… Alle foreldre vet, men ingen forstår. Hvor desperat må man egentlig være? Hva kan ha skjedd der ute med lille Aylan. Jeg ser det motvillig for meg. Hans siste øyeblikk, blikket, pulsen, frykten.

Om faren som i dag har mistet alt utenom seg selv. Alt. Hva er egentlig livet verdt når man har mistet alt man har kjært? Hva kan han ha sett der ute på vannet? Vil øynene noensinne lukkes, vil minnene falme?

Jeg prøver å holde det ute, late som ingenting. Men igjen. Bildet av den lille gutten.

Hans siste desperate øyeblikk der ute på havet før alt ble svart og borte for alltid.

Og da kommer tårene.

I kveld har jeg ikke lyst til å skrive så mye mer. Jeg vil bare skru av lyset og gå og legge meg i senga til min sønn, holde rundt ham med all min kjærlighet og felle en tåre, for ingenting kan endre at verden i blant er et helt forjævlig sted.

 

 

/ Mer kommer for å støtte denne saken, men i kveld vil jeg ingenting

* Følg Sorghjerte på Facebook *

Jeg har jo sagt det en million ganger!

Hvorfor må du?

 

 

Nei.

Nei, ikke planta.

Duuuuu, din lille luring, pappa sa nei. Ikke spise på, nei øy HALLOoooo, ikke spise på bladene, sa jeg.

Okei, kom her med deg, ut i stua igjen.

Sånn, se på pappa nå, sjekk denne kulen bilen her. Nei, ikke krabbe ut i gangen igjen.

Du, hei. Hei, du! Stopp, du der!

Why you little…

Hallo, det er ikke kattemynte liksom, det smaker ikke noe digg. Det er et kjipt bonzaitre fra Plantasjen.

Okei, nå er du bare dust, det der er plantejord, det veit jeg at ikke er noe digg. Bladene er én ting altså, men jord? Get outta here!

Kan du ikke bare late som om pappa er litt morsom da? Bare bittelitte grann? Please?

Leke litt på gulvet, ey?

Seriøst, hva er greia med den planta egentlig? Og nei, jeg gidder ikke flytte på den. Dette er nå blitt en prinsippsak, lille frøken.

Du kommer sikkert til å snurre meg rundt lillefingeren når du bikker 14, men nå er du ikke 1 engang. Du er 0. 0 år. Jeg er 33! Kan jeg ikke få vinne denne greia da, bare denne ene gangen? Kom igjen a, slutt da. Bli her, du skal få fruktmos.

Kan vi ikke bare late som at det ikke står noe ute i gangee- kom tilbake hit, din lille krabbelars!

Jeg har jo sagt det en million ganger:

Hvorfor må du?

 

 

/ Små jenter, store spørsmål

* Følg Plantehjerte på Facebook *

I forrige uke kom jeg over en sak som fikk meg litt i stuss, for jeg er ikke egentlig så opptatt av dette med blått og rosa, men må man virkelig være homo for å leke med dukker?

 

 

Saken handlet om 4 år gamle Azai som hadde fått to like leker til bursdagen. Sammen med sin far dro han tilbake til leketøysbutikken for å bytte den ene og faren lot ham velge fritt. gutten valgte en Ariel-dukke (en slags barbiedukke).

 

Les hele saken: Slik reagerte familiefaren… (skjermbilde: db.no)

 

Når de kommer tilbake til bilen viser faren frem hva sønnen valgte og gjør et stort poeng ut av at han og hans kone støtter barna sine i hva enn de måtte velge her i livet. Sine valg, sitt uttrykk, sin seksualitet og sin ..veeeent nå litt. Seksualitet?

Og det er vel der det sporer av litt for meg. Jeg er kjempeglad for at faren er en kul kis som støtter sin barbie-elskende sønn, og gir ham og hans bror tommel opp for å være hvem enn de måtte ønske å være senere i livet. All honnør til ham for det. Men.. Må man virkelig være homo for å leke med dukker? Hva skjedde med å bare være barn?

For bevisst eller ubevisst, mellom linjene omtaler han jo sin sønn som noe utenom normalen siden han ønsker å leke med en jenteleke. Og dette unormale, ja det må jo være homofili. Hadde sønnen valgt en gravemaskin eller andre typiske gutteleker hadde det ikke vært noen sak. Selvfølgelig. For da ville han jo vært normal, og normale gutter leker ikke med jenteleker. Bare homofile gutter gjør det.

Hva skjedde?

 

Kaffe? Te? Noen fra taxfree-katalogen, kanskje? Kaffe? Te?

 

Jeg prøver ikke å dra i gang et fakkeltog her, jeg synes bare det er besynderlig at det er slik vi er blitt programmert. Til informasjon har jeg nå forlatt far og sønn i bilen og snakker om samfunnet generelt. For jeg skjønner hvorfor han sier det, men hvorfor er det sånn? Hvorfor kan ikke en gutt få gjøre feminine valg uten at man må gjøre det til en legningsgreie? En gutt som vil leke med dukker, er det virkelig så unormalt? Og da har jeg ikke engang begynt å prate om dette med å stemple homofile som “unormale”, for det er en helt annen debatt.

Jeg er ikke normalt sett så veldig opptatt av dette med blått og rosa, men det har blitt en veldig stor greie og oftest kun med fokus på jenter og likestilling. Jeg husker spesielt den saken i fjor der en klesprodusent lagde rosa klær til jenter med påskrift som “prinsesse” o.l., mens gutteklærne var mer i området “daglig leder”. Helt greit at det ble oppstuss av det, selvfølgelig skal ikke jenter bare behandles som pyntegjenstander.

Men hvis vi skal være så opptatt av å ikke forsmå jenter med å omtale de som søte, små dukker, må vi vel åpne opp samme spillerom for at gutter ikke nødvendigvis bare må være tøffe og barske med jord under neglene? Jeg synes egentlig det er like ille jeg. At en liten gutt blir verdenskjent fordi han vil leke med Ariel istedenfor G.I. Joe sier så altfor mye mer om verden enn om den lille gutten.

Da jeg var yngre ønsket jeg å bli frisør. Politimann først og fremst, men også litt frisør. Jeg pleide å ta med meg en saks ut på plenen og stusse små gresstuster i ulike sveiser. Jeg lekte ofte med min eldre søster og hennes samling av My Little Pony. Erfaringen med ponniene gjør at jeg den dag i dag fortsatt kan flette hår. Og første gang jeg prøvde parfyme gikk jeg for muttern sin, for den luktet jo utvilsomt best. Lite visste jeg da at alle disse valgene automatisk satt meg i samme bås som frisører og kabinpersonale, som jo alle vet at er en gjeng med homofile alle som en. Hvis ikke ville de vært rørleggere.

 

Dette er jobb for ekte mannfolk vettu, det sier kona mi, Geir. Sa jeg Geir? Jeg mente.. uhm.. Britt.

 

Det jeg hater med slik stereotypisk inndeling eller stigmatisering eller kall det hva du vil, spesielt i den omtalte saken, er at det får meg til å tenke på ting jeg ikke nødvendigvis synes hører hjemme hos barn. Jeg vil ikke tenke på hva slags legning en 4-åring har. Det har ingenting å si, det spiller ingen rolle. La barn være barn.

Tilbake til gutten i videoen. På måten faren i videoen snakker til ham skulle man tro han nettopp hadde kommet ut av skapet i fullt gay parade-antrekk, høye hæler og teatralsk knekk i håndleddet. Kanskje er han bare dritglad i dukker? Hvorfor kan ikke det være en mulighet? Når plutten og jeg leker med neglelakken til mamma, kanskje er han bare glad i fine farger? Når lillesnuppa leker med bilene til storebror eller fatter interesse for verktøyet til pappa ute i garasjen, kanskje er hun bare glad i lyden?

Rosa, blå, glitter eller svart, neglelakk, bamse, dukke eller lastebil – la barn være barn.

 

 

/ Bling bling, rosa ain´t a thing

* Følg Ponnihjerte på Facebook *

Selv med gode leggerutiner kan det i blant være både vanskelig og tidkrevende å få barn i seng. Andre kvelder derimot…

Vi er på badet, jeg står ved vasken og gjør tannbørsten klar for kveldsskiftet. Bak meg står plutten og fikler med pysjen. Retter litt på bukselinningen, trekker litt i pysjetoppen. Jeg ser på klokka, er det kanskje litt for tidlig?

Det har vært en lang dag med både barnehage og besteforeldre og lek og pannekaker. Han ser sliten ut, men er han egentlig klar? Det gjelder å finne den perfekte balansen, ellers blir det feil. Ikke for tidlig, ikke for sent. Ikke for våken, ikke for overtrøtt.

Så er tannbørsten klar og bak meg har fiklingen opphørt. Plutten ser seg rundt, tenker seg om og retter på pysjen en siste gang. Så sier han, med ro og smil og et lite gjesp i stemmen:

– “Det kjennes som sovetid, asså”

 

 

/ Natta 🙂

* Følg Pysjehjerte på Facebook *

Mange sier man ikke skal leke med maten. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig. Mat kan gjerne være moro 🙂

/ sponset innlegg

 

Så lenge det ikke tar helt av og brødskivene står i taket, synes jeg det er helt innafor å leke litt med maten. Gjøre noe morsomt med pålegget og tulle litt rundt bordet, sånt blir det jo bare god stemning av. Og det kommer godt med når man ønsker å få litt mat i en lekelysten 3-åring som er langt under middels interessert i å sitte stille 😉

Det er sikkert dårlig pedagogikk, men det er ikke så farlig. Alt med måte selvfølgelig, men om man har det litt moro i prosessen ser jeg ikke helt problemet. Noen dager er det langt viktigere å få i barna noe mat, for når barnehagen har fått sitt er det ikke mye energi igjen i en liten kropp, og da er det viktigere med påfyll enn pedagogikk 😉

Og da er det selvfølgelig viktig med skikkelig påfyll av riktig type. Vi snakker ofte med pluttisen om at han må spise skikkelig mat hvis han vil bli like stor og sterk som bestefar, og da er det spesielt én ting man må spise mye av: Leverpostei! 🙂

 

 

Leverpostei er sunt og godt og inneholder masse jern og næringsstoffer, og med litt agurk og en smilende paprika på, er det en sikker vinner.

Og for å kombinere det beste fra begge verdener, både moro og mat, har jeg kommet over noe veldig artig som. For det blir jo umulig å be barna om å ikke leke med maten når DENNE leverposteiboksen plutselig dukker opp på bordet! 🙂

 

 

Men jeg skal love deg at det fungerte! Aldri har jeg sett plutten mer oppslukt i et måltid, som når fattern plutselig dukket opp på leverposteiboksen. Haha! Gleder meg til å se reaksjonen når han får se sitt eget ansikt på boksen! 😉

Det er jo ikke bare moro heller, men også kjempepraktisk! Bye bye, gladpack, hello fjes 🙂

Har du også lyst på et superkult og personlig leverposteilokk? Det er faktisk helt gratis og gjort på noen få sekunder!

 

Slik får du ditt ansikt på en boks med Stabburet leverpostei!

1. Gå inn på stabburetleverpostei.no

2. Legg inn ønsket bilde og tekst, velg stor (200 g) eller vanlig (100 g) boks.

3. Ferdig 🙂

OBS: Lokket er gratis mot at du kjøper tre bokser Stabburet leverpostei.

Lokket lager du enkelt ved å legge inn et bilde og en morsom tekst på nettsiden, men husk å kjøpe minst tre bokser Stabburet leverpostei neste gang du er på butikken. Da er du klar som et egg når lokket kommer i posten.

–> Klikk her og lag lokket nå

 

 

Ville du spist denne mannen? 😛

 

/ Stor og sterk, akkurat som bestefar

Sjekk ut Stabburet leverpostei på facebook