Jeg har innsett en ganske rar ting: Babybilder gjør meg rett og slett kvalm!
For i forrige uke skrev jeg et par saker om vår historie fra å være to single sjeler til å bli en hel familie. I den forbindelse ble jeg sittende og bla gjennom gamle bilder fra da barna kom til verden. Og mens jeg satt der og blafret, innså jeg at jeg bare ble mer og mer uvel. På en god måte eller egentlig ikke. Jeg vet ikke helt. Sant å si var det utrolig forvirrende. Det er så rart å se de to små apekattene som babyer og hvor mye som har skjedd siden da.
Hvor store de har blitt og hvor fort alt har gått. For jeg vet at vi aldri får denne tiden tilbake og jeg blir bare helt dårlig av tiden som bare renner og renner, og at det ikke er mulig, bare én eneste gang å få rope ut “Stopp den jævla tiden!” og sette verden på pause og bare være tilstede i øyeblikket uten at noen ting er i endring, om enn bare for et minutt.
Men samtidig så ønsker jeg jo ikke det. Bare litt. Eller jeg vet ikke. Og når jeg sitter og blar i gamle babybilder, kaster disse rare, ambivalente følelsene seg frem og tilbake til jeg blir uvel og kvalm. For det er jo fantastisk å se dem vokse, men samtidig… Hvert skritt langs veien er et skritt forbi.
Det er ingen vei tilbake og noen ganger, når man sitter og flikker gjennom de første bildene av de myke små prompenissene, der de ligger i sine babyklær og er helt upreget av verden, livet og alt, ja så blir det bare for mye. For mange tanker og følelser, for mye for hjernen å ta inn over seg.
For de betyr jo ikke bare litt, de små apekattene, de betyr absolutt alt.
/ Mine to små apekatter <3
Les også: “Når 1 blir 2” – “Når 2 blir 3” – “Når 3 blir 4”
* Sjekk ut Pappahjerte på Snapchat og Følg Pappahjerte på Facebook *
Tenkte først at det var en veldig underlig tekst å skrive. Hvem i all verden blir kvalm av babybilder?!!? Men så leste jeg den, og måtte felle en tåre. Spesielt over setningen: “Hvert skritt er et skritt forbi”. For det er det jammen meg, på godt og vondt 🙂
Snakk om clickbait 😮 Har selv ei på 9 mnd, og synes tida går aalt for fort. Snart begynner hun i bhg.. Vill ikke!
Hehe akkurat sånn jeg føler det. Det er en deilig følelse, men samtidig vemodig (eller hva man nå skal kalle det) litt trist at de blir så fort store. Det er gøy, spennende og hærlig å se de vokse og lære seg nye ting. Men snufs, tida går så fort!
Nå er minste frøkena vår 8mnder, og den siste babyen vi noen gang får selv. (Iallefall mannen kan ikke få flere nå:p) så nå kjenner jeg det ennå mer at tida skulle bare stoppa opp litte grann! Eller ikke, eller nei jeg vet ikke :p akkurat som deg. Men det er vell bare slik d er!
For en liten luring på det nederste bildet! ☺️
Hællemildemåne, for ett nydelig bilde av deg og hvemnåennavdedeter! Der dere ser på hverandre ved vasken <3 Det må virkelig ha vært "one of those moments"!
Det finnes virkelig ikke noe mer nuddelig enn babyer! Selv hadde jeg fødselsdepresjon og husker nesten ingenting av den krevende babytida med sønnen min. Jeg vet at jeg tok meg godt av ham og elsker ham over alt, men var så utslitt og elendig samtidig at veldig mye er i en tåke. Tenk litt på det, du og vær glad for at du husker 💝💝💝😊
Daaaa, ja det er så fint. Er plutten for øvrig, ikke gamle karen der. Så utrolig rart å se disse gamle bildene! 🙂
Hihi, ja det er et luuurt smil 😉
Click bait? Næh. Saken gir jo akkurat det den lover 🙂 Click bait er de som overselger / villeder bare for å lure deg inn. Kunne kommet med eksempler, men ønsker ikke å starte noen bloggkrig 😉
Word! Spot on! Akkurat sånn! Helt riktig! #denfølelsen
Takk 🙂