Allergisk mot alt som er rørende

Jeg som pleide å være så tøff...

Jeg kunne se de mest grusomme scener uten å blunke. Jeg var helt fri for bekymring og svikt i rustningen. Jeg kunne holde et rolig steinansikt i enhver situasjon, følelser hadde ingen effekt på meg.

Hva skjedde?

Nå kan jeg ikke se en Idol-audition uten at det dugger på brillene. Jeg må gjemme ansiktet i puter hver gang det kommer noe som i det hele tatt minner om rørende på tv-en. Klarer ikke å lese en fin tekst om noe fint uten at det begynner å riste faretruende i underleppa.

Noen som har fått pusset opp stua? En person som synger litt fint? Skru på tårekrana!

Det er som en dame sa i et klipp her en dag: "Sometimes, what´s in your heart, pours out into the world and you don´t care who´s around to see it."

 

 

Jeg vet jo hva som skjedde. Barn skjedde. Og da de kom, ødela de signalbanene i hjernen min for alltid. Jeg har rett og slett blitt allergisk mot alt som er rørende. Spesielt ille er det selvfølgelig med overraskelser og ting som er ment for å være rørende. Slik som når foreldre og barn gjenforenes. Nå for tiden har jeg en greie med videoer av amerikanske offiserer som kommer tilbake fra krigen for å gjenforenes med barna. Sånne ting kan jeg bare se alene, bak lukkede dører med lyset av.

Har det skjedd med deg? Test deg selv med videoen(e) under. Klarer du å se dem uten å blunke eller føle for å gjemme bort ansiktet i putene, har du ganske sikkert ikke enda fått barn ;-)

 

 

* Følg Sippehjerte på Facebook *