Vinner av Lego Duplo konkurranse

Det er søndag og tid for å kåre en vinner.

Tusen hjertelig takk for alle feiende flotte forslag! 😀

Som forventet dukket det opp mange tøffe forslag og jeg tror vi alle har lært en ting eller to om oss selv i denne prosessen. Jeg hadde mange favoritter underveis som knivet om seieren, men til slutt kunne det bare bli én.

Og vinneren er:

Bobleplast on Make A Gif

Matros Morten Mørkredd!

Gratulerer så mye med seieren til Marit Raade. Et kliss nytt sjørøverskip fra Lego Duplo, samt sjørøvertelt og greier og greier er på vei i posten 😀

Hmm… dette innlegget ble da skuffende kort. Ingen lange avhandlinger, ingen kraftsalver som går ut i det langdryge… Oh well, får vel bare klaske inn et bilde av hva jeg har drevet med i helgen og si: Until next time, tally-hoooo!

Alle gode ting er smurf

Er det ikke rart hvordan minner kan lagres i et bortgjemt hjørne av topplokket i mange år og tilsynelatende forsvinne, før de plutselig en dag spretter frem og skinner sterkt som en sol? Det skjedde meg i dag.

Jeg satt intetanende og snuste rundt på nettet, da jeg plutselig oppdaget at Smurfene 2 kommer på kino.

 

Min første tanke var “Æss, den gidder jeg ikke å “, men så ble jeg plutselig revet ut av tankerekken og smurfet rundt 25 år tilbake i tid.

Det må ha vært en gang rundt midten av 80-tallet, kassettens gullalder. Vi bodde fortsatt i rekkehuset, så jeg kan ikke ha fylt 6 år enda. Jeg var bare en liten pjokk med barnets naive gnist i blikket og en frodig bollesveis på nøtta. Jeg var med min storesøster på grønnsaksmarkedet og løp mellom bilene, mens vi ventet på mamma. Hun var travelt opptatt med å ekspedere kunder fra den omreisende grønnsaksbilen, slik hun gjorde en gang i blant. Det var en travel dag og folk stimlet til bilen som hadde rullet opp gardinen, åpnet kassaapparat og satt ut langbenker med fristende frukt og dagsferske grønnsaker.

Men så skjedde det plutselig at jeg merket at det knurret i magen. All løpingen hadde gjort meg fryktelig sulten og jeg løp bort til den sigøyneraktige bodbilen og plukket ut egnede fristelser fra den rikholdige buffeten. Da jeg skulle betale, så jeg plutselig opp på to fjes som smilte tilbake. Det ene tilhørte en av eierne av bilen, det andre tilhørte mamma. Begge sto og smilte til meg, han for å være høflig, mamma fordi hun var mamma. Jeg tok pengene opp av lomma, fikk et øyeblikk av panikk og gav pengene til den ukjente mannen! Det tok meg bare et brøkdels sekund før jeg så tilbake på mamma og innså hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kjøpt frukt av en annen selger. Kanskje hennes argeste konkurrent? Var det skuffelse jeg så i blikket hennes? Hun flyttet blikket raskt videre og gikk videre til neste kunde, mens jeg ble stående som lamslått uten helt å forstå hva jeg hadde gjort.

Hadde jeg forrådt min egen mor slik min navnebror fornektet Jesus?

Hvorfor?

Jeg hadde gitt ga pengene til en annen… :-l

Det neste jeg gjorde var å storme inn i bilen vår og låse meg inne. Jeg var livredd, kjempelei meg og skuffet over meg selv. Så veldig veldig skuffet. Jeg hadde såret og vanæret min egen mor på det aller groveste. Det var en grusom følelse, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skrudde på min favorittkassett og kastet meg over frukten. Mat og musikk skulle vel saktens få meg på bedre tanker.

Det var Geir Børresen og smurfene. Smurfe-sangen.

Det gikk bra en stund, helt til jeg støtte på den melankolske tryllefløyten i refrenget eller kanskje var det nynningen til gamlesmurfene? Kanskje var det den kjipe lyden av det lystige fellesskapet deres, mens jeg satt der som et bannlyst uskudd og spiste forbuden frukt? Uansett, der satt jeg altså, verdens minste skapning i forsetet på en gammel bil, låst vekk på en sliten parkeringsplass, mens jeg tygde på mitt lille eple og felte en tåre for mitt svik.

Sorry muttern. Jeg vet at du nok ikke har ofret denne historien en tanke noen gang, men for meg har den faktisk jaget meg mang en gang. Er det ikke rart hvordan hjernen smurfer?

 

Oh no you didn’t!

Heisann, nå fikk jeg i hvert fall(!) ikke lyst til å se den nye Smurfefilmen. Har ikke sett den første en gang, jeg får vurdere det, for filmen ser jo faktisk ganske trivelig ut. Men jeg er skeptisk Selv om jeg kom meg etter min traumatiske barndomsopplevelse, så har jeg fortsatt varige mén etter alle Smurfehits-samlingene som gjorde sitt beste for å ta livet av 90-tallet.

Smuuuuurf macarena!

 

Oh no he didn’t!

Æh, kanskje jeg skal se den likevel, for er den én ting alle vet: Alle gode ting er smurf 😀

/innlegget smurfer reklame

/Peter Smurfehjerte

(Smurf deg inn på Pappahjerte på smurfbook)

Finn ditt sjørøvernavn!

O’hoy der, blaute rekefis, sliter du med å komme opp med et kreativt og beintøft sjørøvernavn til å bruke i konkurransen om å vinne et Lego Duplo sjørøverskip? Vel, let ei lenger!

Wiiii, bobleplast!

Hupps, sorry. Okei, over til godsakene.

Finn ditt navn på 1, 2 og trrrrrreh!

1. Gå inn på en sjørøvernavngenerator, f.eks denne: http://gangstaname.com/names/pirate

2. Legg inn ditt egentlige navn eller hva enn du måtte føle for. Navnet som dukker opp, er ditt engelske sjørøvernavn, men det er selvfølgelig bare halve jobben.

3. Gå inn på Goooogle translate og legg inn navnet der, og oversett navnet til norsk. Du må kanskje justere litt på teksten, slik at den klarer å oversette det. Bruk små bokstaver og skriv ut navn som Cap’n til Captain etc. Og VIPPS: Der har du ditt beintøffe, helt unike sjørøvernavn 😀

Mitt ble Kaptein Clive Ekkel Skorpe.

Linni Meister ble Kaptein Lea Haikompis.

Joshua French ble Katastrofale Enrico Cutler.

Når du har navnet klart, sleng deg med på konkurransen i DETTE BLOGGINNLEGGET

Hvis du er virkelig virkelig beinhard og vet en ting eller to om konkurranseinstinkt, så tar du det til det neste nivået. Klikk da på DENNE LINKEN og registrer navnet som ditt nye fulle navn hos Skatteetaten 😀

P.S. Hvis du ikke klarer å vente helt til søndag, men har fryktelig lyst på et sjørøverskip med det samme, foreslår jeg at du tar tak i en liane og svinger deg innom Lekmer.no, hvor du kan få kjøpt Jakes sjørøverskip for en feiende flott pris. 10 % rabatt a gitt. Røverkjøp! *ba dum tss*

Sjekk ut sjørøverskuta på lekmer.no

/innlegget inneholder et snev av reklame. Men for hva? Det var jo så mange rare linker! Vel… det var ikke for Skatteetaten i hvert fall, det kan jælåveræ! 😉

Vinn Lego Duplo sjørøverskip!

Yarr! Hiv O’ hoi og en flaske med rom, det er sjørøvertid!

Alle vet at Lego Duplo er gøy.

FUS RO DAH!

Alle vet at sjørøvere er gøy.*

Sett de sammen og du har udødelig kombinasjon av glede og rampete moro for karslige karer og andre pirater. Harr di harr harr!

Det er vel ikke å overdrive å si at det har skjedd noe med Lego siden jeg vokste opp. Jeg kan vagt huske legoklosser i to-tre ulike farger og det var stort sett det. Det er jo hakket mer tiltalende å leke med et beintøft sjørøverskip med kanoner om bord som skyter kuler gjennom hele stua.

N36Z1r on Make A Gif, Animated Gifs

I sjørøverpakken jeg røvet til meg fulgte det jaggu også med en tvilsom, skjeggete Kaptein Krok-type som kommer utstyrt med sin egen stakkarslige lille øy, komplett med gullkiste (obs, ikke ekte gull) og det hele, så her er bordet duket for mange timer med lek og moro, for små barn og voksne barn. Hvem vinner kampen, Kaptein Krok eller sjørøveren Jake?!

(tilgi meg, jeg er bare en mann. En veldig barnslig mann.)

Glemte jeg å si at det hele kom pakket inn i mengder med herlig bobleplast?

Okei, nok om det, du skjønner sikkert poenget; Plutten og jeg har kost oss glugg med dette herrrlige stykke leketøy og nå er det DIN tur til å få en mulighet til å stikke av med et eksemplar av det raffe sjørøverskipet.

Vinn sjørøverskip fra Lego Duplo!

Jeg kunne helt sikkert pratet natten lang om mitt lidenskapelige forhold til bobleplast

…men la oss heller gå over til godsakene: Hvordan kan DU få dine klissete labber i et Lego Duplo sjørøverskip? Og ikke bare det, min gode venn, men det er mer! For i premien får du ikke bare sjørøverskipet og alt som hører med, men du får også et raft sjørøvertelt og ymse andre sjørøvereffekter. Tøft? I know!

Plutten digger teltet sitt 🙂

Nok tullprat: Hvordan kan jeg vinne??

Enkelt!

Legg igjen en kommentar og fortell meg ditt sjørøvernavn!

Easy peasy japanesy.

Det er ingen begrensning på antall navnforslag du kan legge igjen! Men husk: Kvalitet vil alltid gå foran kvantitet. Jeg går gjennom alle forslagene med lupe og lar meg ikke sjarmere av antall. Gi meg kvalitet og du vil bli premiert.

Konkurransen avsluttes søndag 01. september kl. 12.00

Vinneren annonseres senere samme dag.

Så, kom igjen Mr. Svartkrutt, Fru Skipskatt og Kaptein Jostein Flodbølge.

Send inn forslag, din landkrabbe. Sees på bøljan blå!

* unntak for ekte somaliske pirater.

De skal visstnok være overraskende lite underholdende.

/high five og yarrrrr fra Kaptein Guybrush von Dinkelkorn

(For mer fjas og moro, følg Pappahjerte på facebook)

Den gamle mannen og havet

Søndag morgen og verden sover. Ikke engang kattene trekker gatelangs. Ut av en knirkete dør lusker en knirkete kropp. Søvnen er tydelig å lese i øynene på den slitne kroken, men han har et mål, han har en mening.

Og sånn var det at undertegnede dro legemet opp tidlig en søndag morgen for å dra på fisketur lenge før hanen hilser dagen velkommen.

For at denne historien skal få noe trøkk, litt “umph”, så vil jeg at du skal forstå min situasjon. Som nyinnflyttet i Vestfold tenkte vi å starte friskt med å male litt. Stua ble utpekt som mål og veggene sto for tur. Men så er det sånn det alltid er da. Når vi var i gang med veggene, så så plutselig listene fryktelig triste ut og da vi først hadde bestemt oss for å liste litt også… ja for fasan, det taket kunne trengt en runde med sminkekosten det også. Problemet, for alle som kan relatere seg til dette, er at tak. Tar. En. Evighet! Så de siste tjaaa to ukene har det vært jobb, male, sove, jobb, male, sove. Derfor var terskelen høy for at jeg skulle avbryte min meget sårt etterlengtede søvn og dra meg opp før klokka på en søndag morgen. Men, jeg gjorde det. Øynene sved og kroppen verket, men jeg trengte litt pappatid i min flytende man cave.

(bloggkode: blogglisten_d4626bd72a9e6aecd53ef2d25342abfd )

Og for en fantastisk tur det ble! I min frekke lille 13-foter suste jeg ut til Svenner fyr og dro opp sei, torsk og fjesing (pass deg for fjesingen). Den ene torsken synes det var såpass trivelig å stifte bekjentskap, at den rett og slett ble med tilbake for å hilse på stekepanna.

På vei hjem fra Svenner fyr og med lystig musikk på øret, følte jeg meg rett og slett som en konge. Urmannen i meg brølte som en premiegorilla, jeg hadde fisket mat til min familie og nå skulle jeg hjem og fore dem. Frokosten var i boks, pappa hadde vært flink, livet lekte og alt var bare tipp topp tommel opp.

Så stoppet motoren…

Når båten er et leketøy som flørter lett med bølgetoppene og skumsprøyten står som nyåpnet champagne, ja da er det ekstremt deilig å være ute på bøljan blå. Når fisken napper og solen står opp for dagen, da er det idyll og nasjonalromantikk som vanskelig lar seg toppe. Men når påhengsmotoren plutselig begår harakiri, da blir bølgene til farer og hav til sikker død. Det var et herlig øyeblikk der, da jeg plutselig innså hva jeg hadde gjort. Motoren var død og lot seg ikke gjenopplive. Jeg innså plutselig hvilken vanvittig padlejobb som sto foran meg, med en innkjøpt åre ment for barneskoleelever og Sandra Borch.

Jeg tenkte på familien min som satt hjemme og ventet spent på at pappa skulle åpne døra snart og i det nøyaktige øyeblikket slo det meg. En frase steg til overflaten som jeg kommer til å huske lenge. Ord jeg vil lagre i hjernen for fremtidig referanse, slik at jeg aldri vil ende opp i en sånn situasjon igjen.

For når jeg satt der ute og følte meg som en førsteklassing på tur alene og innså at jeg var havets lille biteleke, kunne jeg som ikke annet enn å tenke én eneste ting:

Faen.

Noen ganger i livet

Er det utrolig deilig å bare ligge på terrassen uten å gjøre noen verdens ting. Titte ut i evighetens univers og bare være til.  Såvidt. Men så…

… men så plutselig kommer man på at man er småbarnsfar

/high five til min lille rabbagast som sørger for at en rolig halvtime etter jobb aldri blir kjedelig. Eller rolig 😛

Nu är det jul!

Mkay, la oss ikke gå bein over hode her nå, men sommeren er i hvert fall over og selv om det kanskje er litt væl tidlig å hilse Carola og hennes julemusikk velkommen, så kan vi i hvert fall si takk og farvel for Postgirobygget frem til neste sommer. Med mindre de prøver seg på en juleplate da. Gud forby. Okei, nok om det.

Folkens, landsmenn, kvinner, bloggere – Hva er oppe?! Fytti Helgeroa, som jeg har savnet dere i sommer! Jeg sjekket ut fra bloggen en gang i juni og har siden det brukt tiden på å ligge på stranda, gå lange turer i fjellet, nyte duggfrisk prosecco i solnedgangen og barekøddamerræ! Her har det ikke vært noe slaraffenliv gitt. Som faste lesere vet, og til glede for nye lesere, så har man som tidligere nevnt flyttet legemet fra Oslo til Vestfold. I den prosessen har det blitt dårlig med bloggetid, og mye, veldig mye, altfor mye av én ting: Banankasser!

Mesteparten av juli gikk faktisk med til å gå på banankassejakt rundt om på Sagene og Torshov. Til slutt gikk det sport i det og vi begynte å planlegge taktisk.

“Hvis vi kjapper oss nå, rekker vi en tur på Rema og Meny før plutten skal sove”

“JA, så tar vi den store Remaen OG Kiwi i ettermiddag! Da pleier de å ha varepåfylling der borte, så dette kan bli en skikkelig gulldag!”

Så hvis du så to voksne mennesker stå omgitt av banankasser stå og high five utenfor en matvarebutikk i Oslo i juli, så var det nok oss.

Sånn på pappafronten, så har sommerens høydepunkt utvilsomt vært at plutten har begynt å gå!!! Jada jada, han var treig som bare pokker, men som plutten sier: “If you’re important enough, people will wait”. Det var et rimelig hårreisende brøl av glede som steg til overflaten første gang jeg så han stabbe sine første skritt. Kommer det mer om dette senere? Ikke umulig 😉

Nok om det, her kommer resten av sommeren oppsummert i ett eneste stort jafs: Nytt hus, ny jobb, ny båt, makrell på kroken, plutselig plen, ny gressklipper og forstadsliv i årene.

Jeg skulle gjerne sittet her og bablet hele kvelden, men vettu, det har jeg ikke tid til. Her skal det akrylleres til krampa tar en, før gulvlistene skal få seg en liten omgang. En velfortjent high five går ut til kjerringa for heltemodig innsats på malafronten 🙂 Når malekosten skyter rygg og nakken føles som en planke, da er det fryktelig trivelig å være to om jobben, og ha Radioresepsjonen på høylytt podcast. Jeg forlater deg her, med et lite bildegalleri, så sees igjen om kun kort, min gode venn.

/high five!

Barndomsminner – på sittepute gjennom Europa

“Da er vi på vei da dere” pleide fattern altlid å si. Med de ordene startet sommerferien og en lang, kriblende kjøretur ventet oss. Frankrike var målet, men turen dit var en sann reise i seg, og kjøreturene til sommervarmen vil jeg aldri glemme.

Mine kanskje aller beste barndomsminner kommer fra turene til Frankrike med familien. Når fattern utbasunerte de legendariske ordene “Da er vi på vei da dere”, visste jeg at livet smilte og at sommeren var i gang for fullt. Det var det offisielle klarsignalet og verden kjente ingen bekymringer. Og sommerferier da man var barn, var ikke som sommerferier nå. Det var noe magisk over det hele. Det var ikke telling av kroner og forsiktig organisering av dager, men et stort hvitt lerret som sto klart for å fargelegges. Det var et nærmest uendelig antall solfylte dager og ustanselige mengder lykke. Høsten lå så langt unna at den ikke fantes på kartet. Alt var bare glede. Og godteri.

Følelsen av å løpe rundt på tax-free-butikken på danskebåten og sanke inn nødvendig proviant for å overleve flerfoldige uker i utlandet, er et godt minne fylt av søtlig parfymeduft og deilig, syntetisk fruktsmak. Sommerferien var også den ene gangen i året der man plutselig opplevde en veldig oppsving i de likvide midlene. Smilende besteforeldre ga velvillig en slant feriepenger til barnebarna sine og disse sørget jeg for å investere på best mulig måte, og derfor var det ofte bare lommerusk igjen da vi gikk av båten i Tyskland, kun få timer og en urolig natt etter avreise. Med magen full av skumgummi gikk ferden videre nedover Europa

// illustrerende bilde. Hadde det vært ekte, ville det sett mer slik ut:

Ventingen var nesten halve gleden den gangen. I to lange dager satt jeg på en gul sittepute gjennom hele Europa og ventet i spenning. Telte biler, skyer, timer og land, alt for å holde øyne på målet uten å bli tullerusk av all ventingen. I enden av den evigvarende bilturen ventet nemlig den hellige gral: Badebassenget. Vi har alltid bodd i det samme leilighetskomplekset, og badebassenget med den strenge vaktmesteren var selve karamellen. Hver sommer brukte vi time etter time på å dykke rundt i bassenget og lete etter løse mosaikkfliser, som til stadighet flasset av fra sidene av bassenget. Så samlet vi de i fargefulle hauger på balkongen og sammenlignet med resten av søskenflokken.

Jeg blir fortsatt melankolsk på grensen til det virkelig mollstemte når jeg hører sanger jeg forbinder med disse nær sagt magiske sommerferiene fra mitt barndoms paradis. De samme postkassettene gikk på repeat hele veien fra Oslo til Provence, og gjerne hele resten av ferien også, så det er kanskje ikke så rart at jeg nærmest reagerer som en av Pavlovs hunder hver gang jeg hører Kyrie Eleison, Reidar reiser snart, Sing me a song, Mr. Tambourine man og Kingston town. Det knyter seg i magen, minnene raser forbi og jeg fylles av en slags ambivalent lykkefølelse, kanskje også kjent nostalgi.

Når jeg tenker meg om, så var kanskje bilturen noe av det jeg har best minner av fra hele turen, selv om ferien i seg var et eldorado av strender, sol, arkadespill, karuseller og spennende godteri. For turen hadde den magiske spenningen ved seg. Ventingen. Løftet om at man var på vei et sted, et sted så fantastisk at man ikke klarte å beskrive det med ord. Kriblingen i magen. Gleden av å våkne opp i bilen og befinne seg i et annet land enn man sovnet i og vite at man er enda noen timer nærmere målet.

Og så, var man endelig og helt plutselig fremme. Det var nesten surrealistisk. All ventingen, alle forventningene. Og ingen følelse i verden kunne slå følelsen av å ligge i lufta og sveve over badebassenget, på vei til å plaske ned med full kraft i sommerferiens første superplask.

God sommer, godtfolk!

Fun fact: Denne teksten skulle egentlig handle om at flere ønsker forbud mot bruk av sitteputer i bil for barn. Dette kan man blant annet lese om i denne saken i VG. Så skulle jeg på en meget naturlig og fin måte heller anbefale at man anskaffer seg et skikkelig kvalitetssete, slik som f.eks dette Axkid-setet fra Jollyroom som vi nylig selv gikk til anskaffelse av. Men så ble det altså kun med en fotnote, for minnene av sommerferiene fra min glade barndom tok helt overtaket og kapret teksten. Sånn kan det gå. Men like fullt: Sørg for å sikre barna skikkelig før dere legger ut på langtur! En sittepute er kanskje et trivelig klenodie, men det gir altså ingen støtte for barnets hode eller nakke. Ønsker du flere tips til valg av bilsete, kan du sjekke ut: http://pappahjerte.no/tips-valg-av-bilsete-for-barn/

/ kyyyyrie eleisoooon

Xbox-vinneren er kåret!

For en dag! Akkompagnert av mitt trofaste sitronvann, har jeg lest meg gjennom hundrevis av innsendte bidrag i konkurransen om å stikke av med min kjære, vakre, “other woman” i livet; min xbox.

Jeg har smilt, jeg har ledd, jeg har nikket anerkjennende og jeg har revet ut håret i håpløs frustrasjon. Det har vært mange verdige kandidater, men også et knippe som bommet med en hel banelengde. Foruten tårevåte historier som ikke helt henger på greip er det også flere som har prøvd seg på mer pågående fremgangsmåter for å vinne. En person har ringt og sendt flere meldinger, mens intet mindre enn tre personer har kommet og ringt på døren til alle døgnets tider. Det ble spesifisert at besvarelser var ønsket pr. e-post, så å renne ned dørene her er litt i overkant creepy, spesielt her i Oslo hvor vi så vidt hilser på naboene våre. Det minste de kunne gjort var å ringe i forkant, slik at man hadde rukket å sette frem noen småkaker og ei litta kaffetår.

Men nok om det. La oss ikke surre rundt grøten lenger.

Jeg hadde ingen klar plan med hvem som skulle stikke av med min kjære xbox, men det måtte bli noen som gav meg godfølelsen. Vil jeg virkelig at min hvite gudinne skal sendes av gårde til et ikke-spesifisert land til en eller annen navnløs fetter? No sir. Ei heller til de som sier de samler på konsoller og at denne vil passe fint inn i den enorme samlingen. Jeg tror ikke alle forstår at dette faktisk er viktig for meg, det er ikke som å kaste fra seg et par med ulekre tennissokker. Enn hvor nerdete det høres ut, så er det jo faktisk snakk om en liten bit av hjertet her.

Derfor visste jeg med en gang hvem vinneren måtte bli, fra det øyeblikket jeg så e-posten fra ham. Han ga meg ikke den lengste eller vakreste beretning i den enorme mengden besvarelser, men det var heller ikke nødvendig. Jeg visste umiddelbart at jeg hadde funnet en nytt hjem for min hvitkledde prinsesse. Vi er på sett og vis venner, selv om jeg aldri har møtt ham før. Vi har så vidt chattet og utvekslet en og annen kommentar her på bloggen tidligere. Han virker som en lun type og en bra familiefar, og bare DET er jo verdt en premie i seg 😉

For noen uker siden skjedde det ufattelig tragiske, da huset hans brant ned og tok med seg alt familien eide i flammene. De ble blant annet nødt til å be om hjelp fra venner og bekjente for å stable seg på plass igjen. Da jeg fikk høre om dette, skrev jeg på wallen hans at dersom det ble kronerulling, så ble jeg gladelig med på det. Vel, Jan Erik, jeg vet det ikke er mye, men om noen fortjener en liten oppmuntring i hverdagen, så er det deg.

Stay strong, brother!

/high five

Dobbel giveaway!

Vinneren av Turtles-effekter er kåret, og en annen heldiggris vil stikke av med en av mine aller kjæreste eiendeler! Det er tid for gavedryss.

Giveaway nr. 1

Først og fremst, la oss starte med Turtles-effekter. Her ble det litt kluss i kommunikasjonen, så det viser seg at premien jeg trodde jeg kunne lodde bort, faktisk var de Turtles-effektene jeg selv mottok. Men jeg er en mann av mitt ord og derfor pakker jeg sammen alt jeg fikk i posten* etter beste evne og sender det i samlet boks til en heldig vinner.

(* med unntak av Fight Gear-effektene som plutten allerede har tatt inn under sine vinger og klistremerkene som er limt fast til laptopen ;))

Vinneren av Turtles-effekter

Det var ingen lett sak å plukke ut kun én vinner her, men jeg er en sucker for gode historier og da var det én person som stakk seg ut i særlig grad. Vinneren av Turtles-effekter er derfor ingen ringere enn… *trommevirvel*

Silje Berntsen!

Og her er hvorfor. Silje, take it away:

“Guttungen min på 5 år er allerede helfrelst Turtles-fan, I likhet med sin mor 😛 For 3 år siden var jeg på fylletur på danskebåten med studentene fra Høgskolen, og mens mine medstudenter brukte alle pengene på røyk, sprit og snus, brukte jeg mine siste slanter på en kjempekul Donatello actionfigur! Og gjett hva: Spriten, og røyken til vennene mine er forlengst forduftet – mens Donatello består! 😉 Nå er guttungen endelig gammel nok til å få låne lekene til mamma, men vi hadde helt klart blitt glade for å utvide “samlingen” vår 😛 Å bli voksen er obligatorisk, men å vokse opp er valgfritt! ;)”

Jeg digger historien og gratulerer Silje og sønnen så mye med Turtles-effekter 😀

Giveaway nr. 2!

Men nå… over til dagens gulrot, selve rosinen i pølsa. Bonusgaven som går ut til en vaskeekte gris, av typen heldig. Jeg har nemlig bestemt at jeg skal gi bort noe av det jeg holder aller kjærest av alle mine materielle goder. Jeg klarer nesten ikke å ta ordene i min munn engang, men okei, jeg har lovet det.

Jeg gir bort min høyt elskede Xbox 360!

Hvorfor gjør jeg dette? Jeg har lenge hatt en fascinasjon for “random acts of kindness”, altså folk som gjør hyggelige ting for andre, bare for å være trivelige. Lenge har jeg tenkt på at jeg en vakker dag har lyst til å gi bort noe av faktisk verdi til noen jeg ikke kjenner og da ideen om å gi bort min kjære, vakre, elskede Xbox dukket opp i hodet, var det ingen vei tilbake. Dessuten ønsker jeg å ta en pause fra tv-spill for å investere tid i å prøve helt nye hobbyer, slik som f. eks. fluebinding og bygging av modellfly i plast. Nuff said.

Hvordan kan du stikke av med min xbox?

Enkelt! Jeg har lagt ut xboxen på finn.no og der ligger det en vakker liten historie om min kjære kompanjong, samt instruksjoner for hva du skal gjøre. Det er ikke noe skummelt altså, jeg lover. Alt jeg ønsker er å vite hvorfor du synes du fortjener å vinne maskinen, enten for deg selv eller noen du kjenner.

Send i vei og lykke til!

Klikk deg inn på annonsen her:

http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=42349146

Klikk gjerne på “like” og del denne saken med gode venner, for i denne karma-runddansen jeg har satt i gang nå, vet man aldri hva som kommer tilbake og prikker en på skulderen 😉

Ønsker deg en fortsatt knakende fin dag!

Og ikke minst…

/high five!

High five, kompis!