Her på Fatterns Flaskekokeri jobber vi døgnet rundt for å bringe deg det DU ønsker nøyaktig når du ønsker det. Vi står alltid parat for å ta i mot din bestilling og leverer på senga før du rekker å stave “brystpumpe”. Døgnet rundt, på minuttet – du ringer, vi bringer.
Her på Fatterns Flaskekokeri kan vi sterilisere alt! Tåteflasker, smokker, ammeskjold, bestikk etc. Ja, send sågar katten over, så skal vi se om ikke vi kan få til noe der også. You name it – we sterilize it!
Her går grytene på full pupp hele dagen
Nykokt og klar for servering!
Selv om VI er lidenskapelig opptatt av kundeservice, så trenger ikke DU være det, så føl deg fri til å rope på oss, kjefte på oss og bruke stygge ord når vi er for sene. Vi lever for å levere! Og husk, du kan selvfølgelig ringe oss når som helst på døgnet. Vi sender alltid vår beste mann klar til dyst.
Årets nyhet! Fra og med 2014 kan vi her på Fatterns Flaskekokeri også tilby catering! Maten er kanskje ikke kortreist, men menyen bugner av populære favoritter som smaker godt til alle døgnets tider. Hva sier du for eksempel til en klassisk brødskive med leverpostei og majones, anrettet med et dryss av nykvernet pepper? Eller hva med en banan servert “au naturell”? Eller hvorfor ikke husets beste gulost dandert med agurk og brødskive! Serveringen er døgnåpen, så bare ring i klokken når du føler et sug i magen.
Gourmetmat på lavt nivå
Betaling? Åh blåss, her på Fatterns Flaskekokeri tar vi ikke i mot betaling. Den beste betalingen vi kan få er at du ikke gråter. Alt vi ønsker er en tommel opp eller en “takk skarru ha, kompis”, så er vi godt fornøyd med arbeidsdagen. Ingen penger, ingen tårer, ingen problem!
Fatterns Flaskekokeri – vi strekker oss lenger enn puppen.
Endelig er det freddan og da er det på sin plass å dele en hysterisk morsom vitsestripe.
Har du noen gang lest WUMO (tidligere Wulffmorgenthaler)? Det må rett og slett være tidenes artigste tegneserie og her skal du få et helt fantastisk eksempel tatt rett ut av et helt vanlig småbarnshjem. Her er det så mange fine detaljer at det skal godt gjøres å ikke humre litt i skjegget 🙂
Hahaha, bare se på det blikket til fattern! 🙂 De trøtte posene under øynene, skrekken i blikket, ønsket om å få være alene i bare ett eneste minutt. Hehehe, dette er så absolutt min humor.
Og siden du allerede er her inne, så skal du få en til. Denne tar vel stooort sett alle norske kvinner på kornet 😉
Det skulle egentlig bare være en helt vanlig morgen. Jeg skulle bare se to minutter på God Morgen Norge før jeg skulle ta tak i dagens ærend. Men med en nyfødt bebis i hus vet man jo aldri når man plutselig blir overrumplet av følelser.
Det skjedde i dag. God Morgen Norge var ferdig for dagen og skulle bare runde av med en låt av Ingebjørg Bratland. “På avstand”, het den. Aldri hørt før, så det måtte jeg få med meg. Norges vakreste, mest fortryllende stemme, klart jeg kan sitte et par minutter til. Så begynner hun å synge og da skjer det.
Jeg ser på deg. Du ligger på fanget mitt. En varm liten bylt i en gråstripete pysj. Pysjen du har arvet av storebror. Du ligger på ryggen og titter rundt deg. Øynene ser på verden, men forstår ingenting.
Jeg ser ned på deg, du ser på taket, ser på veggen, ser på alt. Øynene vandrer målløst rundt, men så ser du på meg. Holder blikket fast. Vi holder blikket låst på hverandre og jeg kjenner det stikker langt inn i hjertet. Tårene kommer pressende på uten at jeg helt forstår hvorfor. Du analyserer meg, prøver å forstå. Blikket ditt som spør meg hvem jeg er, hvor vi er og hva dette rare stedet er for noe rart.
Dette er livet, lille venn.
Velkommen skal du være.
Tusen takk til fantastiske Ingebjørg Bratland for et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Du fikk en voksen mann til å gråte i dag og den sangen vil for alltid være min og ferskens helt spesielle sang <3
Det er ikke så sjelden jeg lurer på hva lille plutten drømmer om når han ligger og babler i søvne. Jeg tror kanskje jeg undervurderer barn for jeg tenker ofte at deres verden bare består av det de har foran seg der og da. Jeg tenker ikke at de gjør seg opp tanker om stort og smått de også, like mye som oss voksne. Også om natten.
Da reiser de i vei og drømmer seg bort til rare land og opplever merkelige situasjoner like mye som mamma og pappa. Vel, drømmene er kanskje ikke helt like, for i natt drømte jeg at jeg var på en heidundranes Oktoberfest med kompisgjengen før jeg plutselig befant meg helt iskald og alene på en hytte langt ute i ødemarken med en gal morder i hælene. Men de drømmer. Like mye som oss.
Kanskje mest fascinerende er det å se lille Fersken ligge og sparke i søvne. Hun drømmer hun også. Men hun kan jo knapt se, hun har jo knapt nok kommet til verden, hva kan vel hun drømme om? Kanskje hun går gjennom fødselen i hodet og tenker tilbake på den? Da skjønner jeg i hvert fall hvorfor hun slår rundt seg i søvne og våkner med et brøl. Det ville jeg også gjort.
Noen ganger tror jeg plutten drømmer om å være supermann. Om å fly over byen og lete etter unge kvinner i nød som han kan redde. Kanskje en smokk som har falt på bakken eller en teddybjørn som er gjenglemt i butikken. Have no fear, superplutten is here!
Lurer du noen gang på hva barnet ditt drømmer om? Del det med verden, så kan du vinne en knallfin gavepakke verdt flere tusen flis 🙂
Del en drøm – Vinn gavepakke
Philips Avent har en veldig artig konkurranse gående på Instagram for tiden som de kaller “Sweet Dreams”. Heng deg på, så kan du bli en av flere vinnere som stikker av med en frekk gavepakke bestående av videobabycall, tåteflasker, smokker og mye mer. Lett er det også!
1. Ta et bilde av ditt sovende barn i helfigur
2. Last opp bildet på Instagram
3. Skriv hva du tror barnet drømmer om og bruk hashtag #sweetdreamsavent
Les mer om kampanjen og finn inspirasjon på facebooksiden til Philips Avent.
Få 20 % rabatt Bruker du Philips Avent-produkter og trenger påfyll eller er snusen på å finne noe nytt? Sving innom Vitus apotek og sjekk utvalget, så får du akkurat nå 20 % på hele utvalget av Philips Avent-produkter. Husk å bruke kodeord: Sweetdreams.
Å bli far for andre gang skulle bli en ren seiersdans. Jeg skulle bare trave inn som en helt på fødestua, holde min kjære i hånda, hilse det lille mirakelet velkommen og reise hjem på en hvit hest. Sånn gikk det selvfølelig ikke. Hvorfor må det alltid være sånn at jeg takler fødselen dårligere enn Christina?
For det gikk jo selvfølgelig ikke som planlagt da lille Fersken kom til verden. Det vil si, del 1 gikk brasende, selve fødselen. Mor og datter leverte varene akkurat som planlagt og den lille jenta kom til verden helt etter boka (mer om det senere). Min jobb var egentlig lett nok. Hold mor i hånda, vær en bauta og deretter kjør til og fra sykehuset med forsyninger som en strikkball.
Men akkurat som da plutten kom til verden, førte fødselen med seg en veldig merkelig reaksjon i kroppen til far. Det er som om jeg lader opp så mye energi og spenning knyttet til fødselen at når den endelig er over, slipper jeg ned guarden og blir totalt utladet på et nanosekund. Og DA slår basiluskene til.
Sist gang var det alle forkjølelsers mor, som blant annet resulterte i at jeg stjal Mammahjertes smertestillende medisiner på sykehuset (som hun skulle ha for å komme seg etter et keisersnitt.. #Åretsmann2012) og deretter ble satt på en hestekur med antibiotika. Denne gangen takket kroppen rett og slett for seg, og klappet sammen.
På vei hjem fra sykehusvisitt på fredag kjente jeg at det begynte å surkle i kroppen og for hvert minutt ble smerten verre og kvalmen doblet. Når jeg kom inn døra hjemme måtte jeg bare slenge av meg skoene og løpe rett opp på badet. Det fikk ikke hjelpe at jeg måtte løpe rett forbi svigermor og svigerfar som satt klar med overraskelsesmiddag.
De hadde passet plutten hele dagen og nå satt de klar med nyvasket hus og nystekt biff fra slakteren med ovnsbakte rotgrønnsaker. Og det var takka; en svigersønn som løp rett opp på badet. Og der ble han. Resten av fredagen. Og lørdagen. Og det meste av søndagen. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som foregikk på det badet, men det skulle ikke overraskede meg stort om jeg har gått ned rundt 38 kilo i helgen… nuff said.
Hele helgen oppsummert
Derfor har jeg verken fått gleden av å bli skikkelig kjent med min datter eller nyte hennes første dager her i verden. Det er egentlig veldig trist, men heldigvis har jeg mye tid å gjøre opp for det.
Det jeg lurer på nå er om dette bare gjelder meg eller finnes det andre menn der ute som har slitt med dette? Og er det på grunn av at kroppen blir brutt ned av for lite søvn og for mange visuelle inntrykk på fødestua eller kommer det av en sykelig mangel på oppmerksomhet på fødestua?
Så da vender jeg tilbake til sofaen for å drikke flere glass med brusetablettvann og småspise bananer mens jeg venter på at formen kommer tilbake. Så kan jo dere kose dere med et par knips fra Ferskens første øyeblikk så lenge.
Se de små sossisene da :´-)
Første møte mellom bror og søster (Tore på sporet-øyeblikk)
Endelig hjemme <3
Mer kommer senere, pappa må bare sove litt først. Hashtag: ammetåke, pappasyke.
Flere detaljer kommer senere, for akkurat nå står verden på hodet, pappa flyr frem og tilbake til sykehuset som en strikkball og alt er egentlig bare rosa skyer og kaos.
Så for nå vil jeg bare få rope ut til hele verden at vi endelig har blitt verdens stolteste foreldre til en fantastisk søt liten jente 🙂 🙂
Og plutten er megastolt storebror! 🙂
/ High five fra verdens stolteste pappa med rødsprengte gråteøyne <3
*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte – fortsettelse* –> Gikk du glipp av del 1 finner du den HER
Det var jordmor Monika som var på vakt denne lørdagsnatten, en pen, behagelig og utrolig snill dame som fikk meg til å føle meg spesiell der hun dyttet dyner og puter omkring meg slik at jeg lå best mulig i sykesengen.
Hun ga meg de medfølende blikkene jeg trengte hver gang jeg fikk en rie, og hun skrøt av fødebrevet jeg hadde forberedt på forhånd. I ettertid tenker jeg bare på hvor utrolig mye teit jeg hadde skrevet ned.. Det kunne forveksles med kampsaker; «Ja takk til akupunktur!» «Ja takk til et varmt bad!» «Klyster høres lurt ut, for jeg ønsker ikke at andre ting enn babyen skal komme ut når jeg presser!» «Epidural kun hvis det blir krise!» og det opplagt innlysende: «Nei takk til revning.»
Men Monika strøk meg på kinnet og sa jeg var tapper, og jeg tenkte at dette kom jeg helt klart ikke til å overleve uten henne. Jeg fikk på meg den lekre sykehusskjorta og en enda lekrere bleie-nettingtruse. Bortsett fra de to gangene Peter løp ut på gangen for å se hvem som stakk av med seieren i MGP, var han helt og fullt til stede. Min største skrekk hadde nemlig vært at han kom til å sitte og surfe på mobilen, mens jeg lå der og slet for meg sjæl.
Ikke rart jeg var bekymret for hvem som kom til å stikke av med oppmerksomheten.. Dette bildet fant jeg i blogg-arkivet hans..
Men Peter viste seg å være en skikkelig mann, og det var vel sånn ca på dette tidspunktet at jeg begynte å tåle trynet hans igjen.. Han hentet kalde kluter til panna mi, rød saft og sjokoladekjeks. Jeg hadde ikke spist sukker på mange måneder, og satte veldig pris på denne kjeksen, selv om jeg kun klarte å svelge unna en halv.
Smertene var uutholdelige, og jeg var overbevist om at hele verden måtte ha stoppet opp. Jeg husker jeg tenkte at jeg skulle spørre Peter om han kunne kikke ut på Ullevålsveien og sjekke om trafikken stod stille – for det var helt utenkelig at folk kunne kjøre bil når jeg nesten ikke klarte å puste.. Litt egoistisk blir man tydeligvis når man skal sette en ny borger til verden.
Du vet du har vondt når sukker smaker nada
Monika satte akupunkturnåler på meg, og dette må jo være tidenes dårligste måte å måle akupunkturens effekt på..? Hos en førstegangsfødende som ikke har noe som helst å sammenligne smertene med. Jeg tror neppe nålene utgjorde noen forskjell, men jeg kan jo ikke være sikker heller. Centimeterne sneglet seg av gårde, og da det nærmet seg seks cm tappet Monika vann i badekaret.
Jeg hadde en måler på magen, som etter rimelig nøyaktig 7 minutter i varmt, deilig badevann kunne hinte om at babyen ikke satte like stor pris på det varme vannet som moren gjorde. Derfor var det bare å komme seg ut av vannet og få på seg fillene igjen, dette var ikke stedet for spa-kos!
Jeg pustet og peste meg gjennom riene, noe hadde jeg da lært av å se på «Fødeavdelingen» på tv’n, og tenkte at hver rie var et skritt i riktig retning mot å få hilse på den lille. Eller, det var dette jordmor fortalte meg da, jeg tror ikke jeg klarte å føle på kroppen at dette var en massiv trøst. En lege stakk hodet inn døra, og på dette stadiet var jeg så vant til vaginale undersøkelser at jeg ikke brydde meg stort. «Jaja! En fra eller til!», mumlet jeg – mens legen konstaterte at hodet til babyen stod godt nede i bekkenet.
Det ble festet elektroder på babyens hode for å overvåke utviklingen, jeg følte jeg var i trygge hender. Jeg var fortsatt innstilt på å klare fødselen uten smertelindring, jeg hadde jo lest et sted at man kunne bli lam av å få epidural.. Og den sjansen var jeg ikke villig til å ta. Men da jeg hadde åtte centimeter åpning, skjedde noe uventet. Jeg måtte presse.
Pressriene kom med jevne mellomrom, jordmor forstod raskt hva som var i ferd med å skje, og hun forklarte meg rolig at jeg måtte prøve å holde igjen. Åtte centimeter var ikke full åpning, så her måtte vi bare vente. Akkurat. Alle som har opplevd pressrier vet at det er rimelig håpløst å holde igjen – hvordan gjør man egentlig det? Hver gang det kom en rie, trakk hele magen seg sammen og jeg utstøtte noen merkverdige skrik som jeg ikke kunne forstå at kom fra min egen munn.
«Nå må du bytte stilling!», ropte jordmor, og jeg kom meg opp på alle fire. En flodhest som krabbet rundt blant dyne og puter, ikledd ei sykehusskjorte og ei nettingtruse. Det hjalp til en viss grad å bytte stilling, men jordmor Monica sa nå klart og tydelig fra at hun anbefalte at jeg takket ja til epidural, slik at vi fikk dempet pressriene – samt at jeg kunne få i meg litt mat og drikke. På dette tidspunktet begynte jeg å bli såpass utmattet at jeg samtykket uten å tenke meg om, glemt var frykten for å bli lam – nå ville jeg bare få dette fødeprosjektet overstått.
Like greit å vende spaavdelingen ryggen, først som sist
Det skulle vise seg at det kun var én anestesilege på jobb denne natta. Og han hadde selvsagt nok å drive med. Så vi ventet … Og ventet … Mens jeg vred meg rundt for å ikke gi etter for pressriene. Etter nesten tre timer (!) dukket han opp, beklaget at det hadde tatt sånn tid, jeg var midt i en rie så jeg klarte ikke se på ham engang, men mest av alt hadde jeg lyst til å svare «jo det går helt fint, nå skal du høre, jeg ligger nå her da, kommer meg ikke av flekken før ungen er ute likevel – så bare ta den tida du trenger, du!»
Nå får det briste eller bære, tenkte jeg da legen satte epidural-nåla i ryggsøylen min, jeg som ikke hadde en anelse om hvordan epiduralens effekt skulle kjennes ut. Noen minutter senere ble bedøvelsen pumpet inn i kroppen min, og jeg kjente smertene forsvinne. For. En. Lykke!! Jeg hadde hatt rier i 3 døgn og var nok mer utslitt enn jeg hadde trodd.
Da legen takket for seg og tok meg i hånda, var det så vidt jeg klarte å slippe ham. Jeg ville bare at han skulle bli værende sånn at jeg kunne spørre om han ville gifte seg med meg – for jeg var overbevist om at han hadde reddet livet mitt. Glemt var Peter, glemt var fødselen; jeg hadde funnet en mann som kunne befri meg fra en smerte jeg aldri hadde kjent maken til – sånne vokste nok ikke på trær! Peter skjønte tegninga og humret godt der han satt i stolen, ikke nevneverdig truet tror jeg – og godt var det.
My life saver.. Jeg lover at han så sånn ca. nesten omtrentlig sånn ut.
Det ble straks god stemning, brødskivene smakte nydelig og den røde safta var som sendt fra oven. Jeg lå plutselig godt i senga, mens Peter fortalte meg ved hjelp av monitoren at «nå, nå kommer det snart en ny rie. Kjenner du det?» Men smertetoppene var borte, og riene var nå som murringer nederst i magen.
Det er en liten mulighet for at jeg har glemt hvordan ting fortonet seg på nåværende tidspunkt, men sånn jeg husker det – så var det skikkelig god stemning. Det eneste kjipe var at vakten til Monika straks var over, og jeg var i ferd med å få både separasjonsangst og en litt sær utgave av kjærlighetssorg.
Tårene stod i øynene mine da hun ga meg en klem og jeg med skjelvende røst fikk presset fram at dersom jeg en vakker dag skulle vente et barn til, så var det helt og holdent takket være henne. Det var tross alt Monika som hadde reddet meg denne natta. (Hvis du tilfeldigvis kjenner til denne fantastiske jordmoren som var på jobb den februar-natta i 2012, så må du hilse henne så mye fra både Plutten og Peter og meg! Takket være deg er det en Fersken på vei i disse dager 🙂 Ja, og litt takket være Peter da).
Etter at Monika forlot oss, gikk alt egentlig slag i slag. «Hei hei, 9 cm ja!», «Babyen har det fint», «Det virker som om epiduralen har god effekt», «Tjohooo 10 cm, full åpning, nå blir det snart bebis!»
Men et eller annet sted på veien hadde noen glemt den siste ultralyden hvor beskjeden om «stort hode» ble gitt. Mitt smale bekken hadde ikke under noen omstendighet planer om å utvide seg såpass at et hode litt over gjennomsnittet skulle få passere. Da tredje legen hadde vært innom (både rommet og underlivet mitt), ble det plutselig hektisk stemning. Hodet satt jo såklart bom fast, og det ble bestemt hastekeisersnitt.
En smule takknemlig for at det er 2012, og at helsepersonell gidder å ta helgevakter..
Det fine er at siden alle forholdt seg såpass rolige, ble jeg aldri verken stressa eller redd. Jeg fikk hele tiden forklart hva som var i ferd med å skje, og det var veldig betryggende. Så lå jeg plutselig der da, på operasjonsstua med en helkledd Peter ved min side. I en outfit som så ut som om han var klar for en månelanding, men jeg så vel ikke akkurat stort bedre ut selv. Jeg var så ufattelig utslitt at jeg husker jeg irriterte meg grønn over sykepleieren som satt ved siden av meg med den ene oppgaven å distrahere meg fra det som skjedde på andre siden av operasjonsduken.
«Bor dere langt unna da?», «Er det deres første barn?», «Hvordan har svangerskapet vært?». Jeg var så vanvittig tørr i munnen at jeg knapt klarte å svare. «Kan jeg være så snill og få litt vann?», mumlet jeg mens tunga klebet seg til ganen. «Åå, nei dessverre, du kan ikke få vann nå, men jeg skal hente et glass til deg så fort legene er ferdige med deg.»
Peter ble hvitere og hvitere i ansiktet av operasjonsduken som blafret fram og tilbake på grunn av legenes kamp for å få ut den stakkars bebisen som riene hadde presset godt ned i bekkenet mitt. Jeg derimot, tenkte kun på en ting: at noen måtte hente bena mine som var i ferd med å fly ut av vinduet og ut i den trafikkerte Ullevålsveien. Jeg har aldri blitt operert før, og heller aldri opplevd følelsen av å kjenne en spinalbedøvelse frarøve bena 97 % av all følelse. Det er noe av det rareste jeg har opplevd.
Plutselig hørtes små grynt fra en liten krabat, samt hurrarop fra legene på den andre siden av duken; «her kommer en liten gutt!». Det var så uvirkelig, endelig var ventetida over, vi hadde blitt foreldre til en liten guttebass! Peter har i ettertid sagt at han stusset over hvor likegyldig jeg virket, men selvsagt var jeg glad – det er bare begrenset hvor mye man klarer å vise etter nesten fire døgn uten skikkelig søvn, og med et par ben som flagrer oppunder taket.
Etter å ha blitt lappet sammen ble jeg liggende tre timer alene på postoperativen før gutta mine endelig fikk lov til å komme inn til meg. Peter kom trillende på en liten kurv med en liten bylt oppi – øynene hans var rødsprengte og han mumlet noe om «måtte ringe mamma, begynte å grine, skikkelig lissom» før han kysset meg på panna. «Han er verdens snilleste! Ligger bare og sover!», smilte han videre.
Tipper den tommelen hadde forsvunnet rimelig raskt hvis det lille nurket hadde gitt fra seg lyder..!
Og der startet vårt nye liv. Det høres kanskje floskete ut, men siden har vi aldri sett oss tilbake. Vi husker ikke hva vi fylte livet med før vi fikk barn, og vi savner heller ikke tida hvor vi kunne gjøre som vi ville hele tida. Det er liksom et tilbakelagt stadie, og tida var så innmari moden for å starte nye kapitler. Og nå sitter vi altså her og venter på barn nummer to. Lille Fersken kan dukke opp når som helst, og det blir ufattelig spennende!
Alt ligger også til rette for en mer normal fødsel denne gangen – det så hvertfall sånn ut fram til vi var på ultralyd denne uka for å sjekke om babyen også denne gangen lå i seteleie slik det virket som.
«Neida, her ligger babyen deres riktig vei!», sprudlet jordmor, «hodet har ikke festet seg enda, men det gjør ingen ting.» Vi pustet lettet ut, en setefødsel hadde vært ganske krise for mitt smale bekken. Men jordmor var ikke ferdig:
«Men vent litt.. Når jeg måler omkretsen på barnets hode..»
/ lik for å ønske Mammahjerte lykke til på fødestua 🙂
Noen dager er det bare ett sted som er godt nok. Til lekebutikken!
/ annonse
I forrige uke skrev jeg litt om dette med å aktivisere barn i fysisk lek, istedenfor å bare sitte limt til hver sin skjerm.Les – Alle fingre teller.
Men så var det dette med teori og praksis da. I helgen var det klassisk norsk “innevær” og derfor hadde jeg heller ingen bråhast med å hoppe ut av joggebuksa.
På sånne dager snegler tiden seg avgårde i et rolig tempo. Veldig rolig faktisk. Og da er det lett å ty til nettbrett og andre snarveier for å få tiden til å gå.
Her er det like greit å ikke være skinnhellig og late som, for på dager som det kan det være veldig deilig å la småtten snurre seg gjennom et par youtube-snutter og herje fritt med tastaturet mens fattern nyter kaffekoppen i lange drag.
Men så kommer det til et metningspunkt da. Når man kjenner at det knurrer i magen og det går mot lunsj og dagen fortsatt ikke har startet, da er det på tide å ta seg i nakken og finne på noe. Men hva skal man ta seg til?
Plutten har kommet til et stadie der alle lekene i huset er helt passé. De artige lekeklossene er helt uinteressante og krittavlen med bokstaver og magneter har blitt som gårsdagens aviser. Men så vet jeg jo også at det fort blir ellevill jubel og god stemning så fort han får kloa i noe nytt…
Og når jeg tenker meg om burde jeg vel egentlig vært innom et par andre butikker også… Så hva gjør man da? Til lekebutikken!
Over middels klar for å stikke ut en tur
Først en tur innom butikken for å samle klistremerker… Og så, straka vägen til lekebutikken!
Uhm… er du helt sikker på at det er den du vil ha? Javel…
Vi tar med en sånn i reserve, bare i tilfelle lego for 14-åringer blir litt for vakent 😉
Så må vi selvfølgelig kjøpe med noe fint til minsten i magen <3
…og ta en rolig kaffepause mellom slagene…
Men SÅ kan leken begynne! Og LEGO Duplo passer utmerket for en liten småttis som allerede har halve huset fullt av legoklosser. Vipps, såer stuegulvet et hav fullt av plastklosser og på havet seiler legopirater og sjørøverskip med fullt fungerende legokanoner. Kast loss, landkrabber!
Hiv O´hoi!
Og her kommer en innrømmelse. Jeg skal gladelig innrømme at jeg TOTALT undervurderte vanskelighetsgraden av Lego Technic. Jeg tenkte at det ville ta meg to sekunder å raske sammen gravemaskinen vi kjøpte, men… neida.
Viser seg at jeg burde tatt 3MX på skolen og gått videre med ingeniørfag gitt.
Har jeg møtt min overmann i en boks med avansert Lego?!
Men da passer det jo fint at man kan veksle mellom “superavansert superlego for supersmarte supermennesker” og LEGO Duplo, for helt vanlige barn og veldig (veldig) barnslige fedre.
#pappahumor
Og vipps var det tid for middag! Halve dagen hadde gått med til lek og moro, og det føles bra på en dag som brått kunne blitt et nettbrett-o-rama. Ikke at det er noe galt med litt youtube og morsomme apper, men ingenting kan vel egentlig slå skikkelig lek på gulvet.
Og du.. tro ikke at visa slutter her! For du husker kanskje gravemaskinen fra tidligere i innlegget? JA, det tok meg flere kvelder på rad og JA, jeg hadde tenkt til å gi opp, men etter mange timer med hodekløing og grundig inspeksjon av bruksanvisningen… Nailed it!
Selv om det er ment for målgruppen 8-14 og jeg er 32… Stolt. Veldig stolt. Jeg har bygget noe.
Når høststormen raser og regnet pisker på ruta er det lett å savne sommeren. Men når den lave høstsolen skyter solstråler mellom falmede blader og skaper et trollbindende kaleidoskop av farger og fasonger, er det lett å bli forelsket.
Høsten er kanskje ikke den letteste årstiden, men det er så absolutt den fineste. Årstiden som gir de sterkeste følelsene, når sommeren og vinteren krangler om oppmerksomheten og river høsten mellom seg. Kjølige vintermorgener med frost i gresset kan bli til lune sommerkvelder med et friskt drag i luften. Årstiden der det virker umulig å kle seg riktig for en hel dag.
For kald på vei ut døra, for varm på vei hjem igjen.
Det er den perfekte årstiden for turer i skogen for å nyte naturen. Om våren yrer det av liv og optimisme, mens høsten er tiden for ettertanke. Forberede kroppen på vinter, glede seg til alt som venter. Synke ned i sofaen med en kopp kakao og en god bok, fyre i peisen og finne frem husets mykeste tøfler. Sette livet litt på pause og bare kose seg.
Innledningsvis må jeg bare få presisere: Jeg er fullt klar over at dette er en pappablogg. Og at dere mannfolk ikke syns det er noe særlig å verken lese om, høre om eller delta på en fødsel. Samtidig er jo nettopp fødselen en såpass vesentlig del av det å bli far, at jeg på sett og vis føler det ikke er noen vei utenom en fødselshistorie på denne bloggen. Så mens vi venter på Ferskens ankomst, er det på tide å mimre tilbake til da Plutten kom til verden. Her kommer vår fødselshistorie.
Svangerskapet mitt hadde stort sett vært rimelig ok, hvis man ser bort ifra de innledende 17 ukene med intens kvalme og det faktum at den vordende barnefaren gikk meg skikkelig på nervene. (Les mer om dette her) Men da jeg var ca åtte måneder på vei begynte en gryende frykt å melde seg. Da mistenkte nemlig jordmor at barnet i magen lå i seteleie, hvilket i følge henne ikke var noe problem, for babyen hadde jo masser av tid til å snu seg på. Men dagene gikk, og jordmor kjente fortsatt rompa i feil ende. Jeg måtte derfor til en ekstra ultralyd på Ullevål en uke før termin, for å bekrefte eller avkrefte leiet. Det ble en absurd opplevelse kan man trygt si.
For legen som undersøkte meg kunne berolige meg med at “Neida, her ligger hodet ned og rompa opp, alt ligger altså til rette for en normal fødsel!” Jeg pustet selvsagt lettet ut, men det var før jeg hadde hørt hva hun fulgte opp med å si. “Ikke noen setefødsel, Christina, dette skal gå fint. Men skal vi se her… Når jeg måler omkretsen på barnets hode, så er det over gjennomsnittet stort“.
Sukk… Tenk hvor mye lettere det hadde vært å sette barn til verden i uke 9…
Flott. Som om ikke tanken på en fødsel er ille nok fra før. Hvis det aller siste man har lyst til her i verden er å føde, så blir det faktisk enda et hakk verre med et ekstra stort hode. Men begrepet “stort hode” var tydeligvis en detalj som ikke kom til å få noen videre oppfølging. (Og dette lurer jeg på til dags dato; hvis det likevel ikke skulle bli et alternativ å ta keisersnitt, hvorfor måtte jeg da egentlig informeres om denne betydelige «detaljen»? Sånn at jeg kunne grue meg litt ekstra? Eller kanskje få panikk?) Men siden jeg ikke hadde peiling på føding, så bestemte jeg meg for å slå meg til ro med at “jaja, ungen må jo ut, så det får gå som det går.”
En telefon til svigermor var forresten det som skulle til for å oppklare hode-problematikken, dette var visstnok en arvelig greie fra den vordende fars side av familien. Hodet i seg selv er ikke større enn normalen, men hodeformen fremstår som litt «bulkete» – men helt symmetrisk og heldigvis totalt ufarlig. Uansett: thank´s a lot, Peter!
Jeg beholdt altså fatningen, for jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg uansett. Da jeg begynte å kjenne sammentrekninger fire dager før termin, forstod jeg at noe var på gang. Jeg lastet ned en rieteller på mobilen, og fant raskt ut at de var veldig ujevne. Tre minutter mellom hver, så femten. Så tredve minutter, så tilbake til tre. Men så ufattelig vondt! Det var kort vei til Ullevål, så jeg forholdt meg rolig. Førstegangsfødende bruker som oftest lang tid, og det kom garantert ikke til å gå fort hos meg heller… Jeg sov mellom slagene hele natten gjennom, noen av sammentrekningene var så vonde at jeg ikke fikk puste. Så dagen etter ringte jeg fødeavdelingen på Ullevål:
– Ja hei, jeg heter Christina, og jeg tror jeg har rier… De er veldig ujevne, men det gjør så innmari vondt! – Ok, har du tatt tiden mellom dem? – Ja, det er alt fra tre til tretti minutter mellom dem, og – – Åja! Men da har du modningsrier, da. Det er veldig vanlig. Ingen grunn til bekymring, og ingen grunn til å komme hit enda. – Hæ? Modningsrier? Hva er det? – “Jo, det er rett og slett rier som modner mormunnen og gjør klar for fødsel. Så du får følge med og ringe igjen når det tar seg opp. – Eh ja.. Men hvordan vet jeg når det er ordentlige rier og ikke modningsrier lenger? – Å kjære deg? Det merker du…
Jaja, så var det bare å slenge seg ned i sofaen og vente, da. Peter tok det hele med knusende ro, baggen var pakket og jeg husker jeg følte det som ekstremt urettferdig at han kunne sitte i sofaen og gafle i seg de herligste matretter mens jeg måtte holde pusten når smertene stod på som verst. I to døgn tasset jeg rundt med såkalte modningsrier. Jeg sov mellom slagene, Peter var på jobb og hadde mobilen i nærheten. På kveldstid koset han seg i sofaen mens vi ventet på at ting skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke.
“Neida så.. Jeg spiller litt fifa imens, jeg. Må jo få tida til å gå vettu!
Da lørdagen kom var jeg drittlei. Nå ville jeg bare få det overstått, glemt var beskjeden om at vi ventet en unge med stort hode. Den norske melodi grand prix-finalen stod for døren, noe Peter må få med seg hvert år. Vi bestemte oss for å bestille mat på den lokale kinamat-sjappa.
«Sleng med en pose med sånne rekechips!», ropte jeg til Peter da han skulle hente maten. Det rare med graviditet, er at man plutselig bare må ha ting. Som frityrstekte rekechips..
Jeg fikk i meg minimalt med mat, knasket noen rekechips, men var rimelig uggen nå på grunn av riene. Etter hvert som de norske bidragene rullet over skjermen, ble Peter mindre og mindre opptatt av sin stakkars samboer som vred seg i smerte. Han hadde det som plommen i egget der han satt med takeaway og yndlingsprogrammet på tv´en. (Det litt morsomme er at Peter til dags dato er overbevist om at vi spiste hjemmelaget pizza denne kvelden. Så overbevist at han til og med har skrevet det i boka si).
Jeg tok meg et varmt bad i håp om at det skulle døyve smertene, men innså raskt at det var fånyttes. «Peter, jeg tror du må ringe fødeavdelingen og høre hvor lenge jeg skal gå sånn, altså – nå orker jeg snart ikke mer!» Jeg fikk et misfornøyd blikk fra sofaen, han var tydelig opptatt, men smertene var nå så intense at jeg kjente magen vrenge seg. Rekechips opp og ut – sympatimessig var dette et sjakktrekk, for nå spratt Peter opp fra sofaen og ga meg sin fulle og hele oppmerksomhet.
Har ikke spist denne “delikatessen” siden, for å si det sånn..
Han kastet seg over telefonen, jeg hørte ham presentere seg og forklare situasjonen. Jeg hørte bare bruddstykker; «modningsrier i to døgn», «spist litt mat, kastet opp nå nettopp», «tatt et bad», «tror det blir verre», «okei, den er grei, hadet bra»
«Eh, jenta mi? Jeg snakket med en hyggelig jordmor nå. Hun sa at de hadde litt mye å gjøre akkurat nå, og at det var fint hvis vi kunne vente noen timer før vi kom..»
Jeg trodde ikke mine egne ører. Mye å gjøre? Myyye å gjøre?! Hva hvis jeg måtte føde innen noen timer? Det var lørdag, var det færre på vakt? Jeg kjente panikken bre seg.
Kvinnekroppen er ganske fantastisk, og for å beskytte fosteret mot «oppadstigende infeksjoner», dannes et tykt slim rundt mormunnen når man blir gravid. Når denne «proppen» løsner, er det som oftest et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke beskrive dette noe ytterligere, la oss bare si det sånn at jeg etter et par timer plutselig forstod at det var på tide å ringe en taxi. (Beklageligvis ropte jeg rimelig høyt, tydelig og beskrivende til Peter hva jeg hadde oppdaget – så han var både grønn og gul og rosa i ansiktet da jeg kom ut i stua)
– Neeeei! Jeg må ha på den største og tykkeste boblejakka mi!, snøftet jeg til Peter som holdt fram den tynne jakka jeg vanligvis brukte. – Den tykkeste boblejakka..? Hvorfor det? Taxituren tar tre minutter, og det er ikke såå kaldt ute.., prøvde han. – Hallo? Hvis taxisjåføren SER at jeg er gravid, så vil han ikke ha meg med! Jeg har lest at de er redde for at vannet skal gå! Renseregninger og full pakke, og nå MÅ jeg på sykehuset, din idiot!.
I ettertid har jeg forstått at Peter slet med å holde latteren tilbake, og hvilken boblejakke kan egentlig skjule en gigantisk gravidmage som i tillegg akkompagneres av en særegen vraltende føde-gange.. Det første taxisjåføren sa da Peter åpnet døra var: «Jasså, da var det dags? Riksen eller Ullevål?» Den hyggelige mannen hadde fire barn selv, og syns bare det var stas å kjøre fødetransport.
Ehh.. Not my finest hour …
På sykehuset var jeg overbevist om at vi kom til å bli sendt hjem igjen, det er jo alles største skrekk. En hyggelig sykepleier tok imot oss, og etter en kjapp undersøkelse kunne hun konstatere at her var det allerede tre centimeter åpning, så da var det bare å finne et ledig rom! Både Peter og jeg tenkte at nå kom det til å gå fort, svisj svosj så var ungen ute..
Glemt var Mormors «oppløftende» reprimande fra noen uker tilbake i tid; «Det sier jeg deg Christina, vi er ikke noen fødekvinner i denne familien! Ikke i det hele tatt! Grøss og gru!»
Min kjære mormor. Vel, det skulle vise seg at hun hadde ganske så rett.
