Jeg husker så utrolig godt den første dagen jeg satt i bilen utenfor barnehagen. Satt og så på den store uteplassen, de røde husene med barnetegninger i vinduene og fargerike fuglekasser på trærne. På barna som løp rundt og ropte ekstatisk. Store og små om hverandre.
Jeg husker jeg så på de eldste barna og tenkte, herregud de der er jo nesten voksne! Er det egentlig forsvarlig å la de gampene der få løpe fritt rundt mitt vakre lille barn? De kan jo løpe ham rett ned, som oksene i gatene av Pamplona.
Og de trærne, er ikke de fryktelig høye? Jeg vet jeg alltid har snakket for at barna skal få vokse opp med å klatre i trær, spikke pinner, falle og slå seg, men nå som jeg står her… vi skulle ikke bare satt en liten politisperring rundt et par av dem da?
Du skjønner, jeg har en skatt av porselen her og verden ble plutselig så veldig skummel.
Men jeg tenkte også: Dette blir bra. Ikke bare bra, det blir fantastisk. Men også evigvarende. Jeg mener, hvor lenge er barn i barnehagen? 4-5 år? Herregud, det er jo dobbelt så lenge som han har levd! Her kommer vi til å være for alltid.
Det var så langt inn i fremtiden, at jeg ikke klarte å se for meg at det noensinne ville ta slutt. Og det var mens vi bare hadde én. Da vi fikk en til og et nytt barnehageliv skulle påbegynnes, fikk jeg bekreftet barnehagens evigvarende tilstedeværelse.
Vi er sånne barnehageforeldre og det kommer vi alltid til å være.
Men det er vi ikke lenger nå.
På fredag lukket vi porten til barnehagen for aller siste gang. Eldstemann har blitt stor nok til å forveksles med de ansatte, og lillesnupp har fått sin første skolesekk.
En epoke er over, en ny kan begynne. Ikke lenger sekk i barnehagen, men to på skolen. Og jeg føler for å saksøke urmakeren i bygda. Jeg vet at folk sier dette ofte, men hvor ble tiden av?!
Alle de årene jeg ikke klarte å se slutten av, hvor er de nå? Står igjen på parkeringsplassen mens vi kjører videre til et nytt sted i livet. På alle måter fint, men også litt mollstemt. Sånn det alltid er med minner.
Denne ballen som måkes rett over taket, gir vel et ganske greit bilde på tiden som har skutt fart.
Jeg har hørt fra flere at barnas konfirmasjonsdag kan være tøff for foreldrene, og til nå har jeg tenkt at det heldigvis er ufattelig langt unna. Men jeg ser jo nå at snur jeg meg rundt, så står jeg plutselig der med den rosa sangen i morgen.
Så grip dagen, lev i nuet og bruk alle klisjeer du vil – bare husk at livet det er her og nå. Dagen i dag vil være dagen du savner i morgen.
// «Alla dessa dagar som kom och gikk, inte visste jag att det var livet» (Stig Johansson)
Bare vent, så fort eldstemann blir 10 år, har du plutselig blitt 10 år eldre! Ti år som pappa! Jeg gikk fra å være 20 år gammel og nybakt mor til å plutselig bli slengt inn i 30åra og jeg innså for alvor hvor fort den tida kan gå. Nyt hvert øyeblikk, og gå bananas der det trengs! Livet er herlig, men kortvarig
I’m also a big fan of writing down goals and keeping up with them for that very same reason–to see my progress and get encouraged to keep going. If there’s no feeling of progress, then motivation can dwindle before you accomplish what you set out to. Great article!. Artikkelen er virkelig nyttig og virkelig motiverende.