En knapp halvtime til vi skal være i et møte, og stemningen er mildt sagt amper. For Peter skal sette i linser og det har aldri gått bra. Ikke en eneste gang. Det ender derimot alltid i bannskap som får selv nordnorske sjømenn til å felle en tåre.
For jeg får det ikke til! Født venstrehendt med ti tomler og fingerspitzgefühl som en klønete elefant, har jeg ikke det beste utgangspunktet for å klå rundt på øyeeplet.
Men jeg gir meg ikke.
Min klønete teknikk går i all hovedsak ut på å dra nedre øyevipp så langt ned som mulig, slenge linsa på underkanten av øyet og deretter se ned samtidig som jeg klemmer igjen øyet og napper ut fingeren i én rask bevegelse. Som en tryllekunstner som røsker vekk duken fra et dekket bord.
Og det funker nesten aldri.
Jeg har prøvd andre teknikker, men det funker ikke det heller. Holde øyet oppe fra over- og underside på likt har jeg blitt anbefalt og prøvd før, men det funker ikke. Blir for mye motstand. Øyet skviser seg motvillig igjen, raskere enn sin egen skygge.
Jeg har sett på youtube og latt meg irritere over de kvikke folka som viser hvordan de både tar av og på linser på null komma svisj, uten så mye som et halvkvalt faen. Bare smil og latter. Jeg får så lyst til å klype de folka i tissen, for det funker ikke sånn!
Å sette i linser er ikke 10 sekunder med latter, det er 30 minutter med banning. Hver gang! Så også i går.
Så da klokken begynte å nærme seg “Nå MÅ vi løpe”-tid, begynte stemningen å bli historisk dårlig. Men sta som jeg er, så skulle jeg klare det. Ikke snakk om å gi seg.
Men det gikk ikke. Ikke eff. Inn med finger, pirke på øyet, nappe ut finger, finne linse i vasken. Vaske linse, inn med finger, lukke øye, linsa henger fast i øyevippen. Banne. Banne masse.
Eff-ord!
Til slutt ble Christina lei. Så lei og stresset at hun begynte å kle på seg for å dra.
– “Da får du dra alene! Jeg driter i om jeg kommer 2 timer for sent til møtet, den satans linsa SKAL inn!”
Sa den sjarmerende husbonden. På dette punktet kunne jeg selvfølgelig kapitulert og gått for briller, hadde det ikke vært for at det verste hadde skjedd. Den ene linsa hadde nemlig kommet seg på plass! Men det var på ingen måte en seier, for den hadde ramlet på plass i det mest paniske forsøket av alle.
Et sånt forsøk der man i ren frustrasjonsrus bare stapper fingern inn i øyet og roter rundt inni der som om fingeren var en sleiv og øyet var en gryterett.
Og det hadde fungert. Men ikke to ganger. Så nå hadde jeg én linse og ikke mer tid. Jeg var så forbannet. Begge øynene var knallrøde av utmattelse og ondsinnet pirking, halsen var sår av banning. Heldigvis var barna 15 mil unna og kunne ikke høre et ord.
Enda en tirade kom og Christina nådde sin grense:
– “Nei vet du hva, nå gidder jeg ikke høre mer på den banningen din! Du har til og med klart å få MEG i dårlig humør! Jeg går, så får du bare komme etter”
Frustrert og irritert, gikk jeg for det ultimate lavmål. Det steget man tar når man bare er virkelig desperat. Jeg prøvde å dytte skylden over på henne.
– “Jammen se da! Kom inn hit, så skal du få se. Se nå, så skal jeg prøve det teite trikset ditt!”
For jeg ville at Christina skulle innse at det ikke var meg, men de satans linsene som var problemet. Ikke faktisk mitt problem, men en samlet linsebransje som har rottet seg sammen mot intetanende forbrukere.
– “Se her da! Skal jeg prøve den duste teknikken din”
..sa jeg. Så gjorde jeg akkurat som hun sier at jeg burde gjøre:
– “Dra ned nedre øyelokk, sånn.”
– “Løfte opp øvre øyelokk, sånn ja.”
– “Også bare smelle linsa rett på.”
Demonstrativt satt jeg linsa rett på øyet og tok fingern ut igjen.
Og der satt den.
Helt perfekt.
På første forsøk…
Det blikket Christina sendte meg da… Etter nærmere 30 minutter med banning som hadde fått malingen til å flasse av veggene og speile til å blekne… Det blikket kommer jeg aldri til å glemme x-)
Hupps!
/ Christina 1 – Linsesatan 0
