I dag skulle jeg nemlig til legen for å ta ei litta blodprøve etter levering i barnehagen. I den anledning måtte jeg faste frem til klokken ti. Helt greit det, tenkte jeg, jeg klarer meg da fint uten mat noen timer.
Du vet den snickers-reklamen med folk som blir helt diva hvis de blir litt sultne? You´re not you when you´re hungry, eller hva det heter. Vel.. Det stemmer.
I hele dag har jeg gått rundt som en tikkende bombe og ALT har vært feil. Det der er feil, men faen til det da, og hva er det nå da?!?! Innså vel selv hvor ille det var, da jeg sto på kjøkkenet tidligere i dag og Christina ropte på meg fra stua og spurte om jeg kunne ta med to glass biola til ungene, og min første reaksjon var:
– “Aaaargh! Seriøst?! Det var da vakent til mas, men ja vel, GREIT!”
Helle oppi TO glass med melk? Hvorfor straffer du meg, Gud?!
Og da lillesnuppa mistet en pastill som ble fast i bilsetet slik at pappa ikke klarte å fiske den ute, ja nei da var vi bare 2-3 sekunder unna dommedag og ragnarok.
Men nå er jeg endelig ferdig hos legen og har fått i meg en liten skive, noen gulrøtter og en stoooor slurk saft, så nå kan fredagen endelig begynne! Og i dag er det intet mindre enn taaaacoooofreeeedaaaag, så da tror jeg vi bare fyrer av en skikkelig high five og sier GOD HELG!
/ Hilsen brødskive med syltetøy og peanøttsmør gjorde susen gitt 😉
I dag skinte solen som en sølvmynt og været minnet veldig om sommer, og derfor føltes det som en god idé med en løpetur. So far, so good.
Jeg var kommet rundt 5 kilometer av gårde, da jeg plutselig kom bak en skoleklasse på tur. De hadde på seg treningstøy, men de fleste bare loffet rundt. Jeg skrudde opp tempoet og suste forbi.
Men akkurat da jeg trodde siste kvise var passert, kom det plutselig en jypling opp på siden. Verdens største smil og to tomler rett til værs. Jeg rev ut øreproppene:
– “Jaha?”
– “Yes!” svarte han og gliste fra øre til øre.
Å jasså ja, så han skal liksom tøffe seg foran klassen og få meg til å se dårlig ut, ey? Not on my watch. Et godt stykke foran oss sto en stor lastebil parkert. Perfekt.
– “Førstemann til lastebilen?” ropte jeg og hevet et øyebryn. Ikke søren om han er klar for det, tenkte jeg.
– “Ja!” kvitterte han og skjøt fart.
Bak ham hørte jeg umiddelbart at resten av klassen brøt ut i spontante heiarop. Hupps!
Go go go!
I brøkdelen av et millisekund vurderte jeg å bare gi ham gleden, men så våknet jegeren i meg til liv. Jeg hadde allerede 5 kilometer bak meg og var egentlig klar for å legge inn årene, men nå lå jeg plutselig skulder til skulder med en liten rekefis som skulle parkere meg foran alle vennene sine. Ikke faen.
Jeg fyrte av alle motorer og la meg på hjul. 100-150 meter å gjøre det på. Headsettet klamret seg tappert fast i det ene øret, mens den andre enden ble kastet fra side til side som en hengebro i stormkast. Også jeg som var midt i favorittsangen min! Skal jeg virkelig la den bli et sørgelig minne over den gangen jeg ble gruset av et spedbarn på 100-meteren? Aldri!
Tidligere på turen hadde jeg tenkt over noe jeg har hørt en gang: “Tapere fokuserer på vinnere, vinnere fokuserer på å vinne.” Det høres bra ut i teorien, men alt jeg klarte å tenke på var min tapre motstander.
Han kan ikke ha vært en dag over 15. Relativt tynn og tilsynelatende ganske veltrent. Dessuten hadde han hele klassen sin bak seg som sto og jublet.
Jeg derimot hadde allerede løpt i snart en halvtime og var gjennomsvett og sliten. Dessuten sleit jeg med min selvdiagnostiserte kneskade. I tillegg var jeg minst dobbelt så gammel og lå helt sikkert et tosifret antall kilo over ham på vektskiva.
Så med andre ord: Han hadde formen, alderen, fysikken og fansen. Men det var én ting han ikke hadde: Et ego som ikke ligner grisen og et veldig tilstedeværende alderskompleks.
For ham var det kanskje moro, men for meg var det blodig alvor og snakk om ære. Skal jeg, voksne mannen, bli passert av den neste generasjon allerede? Skal jeg la denne lille pipestælken ta rattet? Skal jeg akseptere at min tid er over og sende stafettpinnen videre? Nein!
Så jeg ga alt. I 10 herlige sekunder kastet jeg alt jeg hadde av bensin og pinner på bålet og brant kruttet i begge ender. Og det gikk! Med noen meter igjen, feis jeg i fra og etterlot ham i grusen. Jeg kastet hendene til værs og hevdet min rett til tronen. Victory!
Så skal det sies at da det viste seg at det fortsatt var noen meter igjen og min konkurrent brukte min premature feiring på å gjøre et siste rykk, måtte jeg ty til litt ufint spill og skubbing for å dra seieren i land.
Jeg pleier riktignok alltid å si: Det er bedre å tape enn å jukse, men dæven heller, det finnes unntak 😉
Vi avsluttet det hele med en highfive og god stemning, før jeg løp videre. Og jeg klarte akkurat å forsvinne rundt neste sving, før jeg kollapset ned i krabbetempo. Pusten var langt unna og hadde jeg hatt mobilen, ville jeg ringt etter taxi. Eller ambulanse 😉
Men jeg vant. Jeg vet ikke om han vet at det var en konkurranse, men det var det. Og jeg vant. Gammel og seig og sliten og fæl, men jeg vant. Det er veldig usannsynlig at beina kommer til å klare å bære meg utenfor døra i morgen, men samme kan det være. Jeg vant, og takk gud for det, for jeg er ikke helt klar for kamferdrops og støttestrømper riktig enda 😉
For her i huset liker vi å spise store frokoster. Knekkebrød med smør og pålegg, frukt, grønt og noe godt i koppen. Men selv om en god frokost gir en knallbra start på dagen, tar det jo tross alt litt tid å lage og i dag ble 4-åringen tydeligvis lei av å vente. For mens jeg sto på kjøkkenet og kokkelerte, hørte jeg plutselig en skrøpelig stemme rope på meg fra stua:
– “Pappaaaa?“
– “Mjaaa?” svarte jeg.
– “Kjapp deg! Jeg begynner å bli litt død nå, for jeg får ikke noe mat i meg!”
