Mitt første år som far

I dag fyller sønnen min ett år og derfor tenkte jeg det var en god anledning til å oppsummere mitt første år som far.

Stolt, nybakt og livredd

Året startet relativt brutalt. Det jeg mistenkte at kun var en enorm promp som hadde bygd seg opp over tid i magen til frøkna, viste seg å være et vaskekte barn. Etter få dager på et meget uvanlig hotell ble vi dyttet ut i kulda og hele verden forventet at vi var klare til å være foreldre. Jeg er jo ikke engang i stand til å holde liv i en livsglad korianderplante hele veien hjem fra butikken, og nå skulle man liksom livnære et menneske?! De første par dagene var helt idiotisk kaotiske og tilværelsen bar tydelig preg av en graverende mangel på rutiner. Men så begynte ting å ramle på plass, en etter en: Bleier tas på slik, den gryntinga betyr at han er sulten, når han gråter sånn er han trøtt som en dritt, den kremen bør ligge der og fast føde var han ikke klar for enda nei.

Men så da, når man først har fått i gang en bra rutine, ja nei da blir alt snudd på hodet igjen. En lang periode kunne vi bare legge minstemann i vogna og rulle litt, så sovnet han tvert. Jeg husker jeg la ut kosteskaft og ulike hindre rundt om i leiligheten på regnværsdager, så rullet jeg bare frem og tilbake over disse til nurket sovnet. Det trikset var en sikker vinner i noen uker, men så var det plutselig like ubrukelig som gårsdagens tabloider. Sånn er det egentlig hele tiden og på starten blir man tatt på senga av alle nye endringer, men med tiden lærer man seg å “roll with the punches” som det så fint heter.

Med unntak av mørket, døden og atomkrig, så har nok bæsjebleier tidligere vært min største frykt i livet. Jeg har fryktet bleier slik en “pappa-betaler”-student på BI frykter eksamen, men noe forandret seg i det sekundet jeg ble far. Nå skifter jeg bleier som en superhelt og kan helhjertet si at jeg er kurert for frykten. Hvis du sliter med samme problem, kan jeg anbefale deg å lese innlegget Bleieskift for menn.

Jeg har innsett at man ikke skal tro man vet alt. Jeg blant annet fått et helt annet syn på andre mennesker og tenker at folk gjør oftest så godt de kan. Jeg skal ikke være helt skinnhellig her, for jeg tuter fortsatt og gir fingern til idioter som kjører som apekatter, men jeg dømmer ikke folk på samme måte som før. De har sikkert sine grunner til å gjøre som de gjør og i blant er man best tjent med å være tålmodig. Folk lar ikke ungene skrike på flyet i et bevisst forsøk på å plage andre og det er lett å si at andres unger er kresne når man ikke har barn selv.

Folk har ulike vaner på absolutt alt når det kommer til barn, enten det er hva barna spiser, når de spiser, hva de ikke skal spise, når de skal sove, når de ikke skal sove etc etc opp i mente. Derfor får en bare holde seg til sitt eget program og la andre gjøre det samme. Det er med andre ord god grunn til å fremme forslag om å få skrevet Kardemommebyloven inn i grunnloven.

Jeg har lært at det finnes kvaliteter i meg som jeg aldri trodde fantes. Jeg har aldri hatt lyst på barn og det kan du for øvrig lese mer om i Min Historie, men da jeg ble far så våknet et urinstinkt til live. En fyr jeg aldri har møtt, steg til overflaten og tok tak i spakene. Det finnes til og med ganger da jeg klarer å overliste Christina Mammahjerte, selv om jeg alltid har tenkt at en mor nødvendigvis alltid vet best. Mer om “Når pappa vet best” kan du lese her.

Jeg har lært at penger ikke er alt. Uansett hvor dyr en gave måtte være, så vil man aldri kunne klare å overgå emballasjen den kom innpakket i 😉 Og hva gjelder gaver til nybakte mødre, så er det faktisk samme saken. Ingen gave kjøpt for penger, kan overgå lykken over en hel natts ubrutt søvn.

Jeg har alltid tenkt at livet alltid var bedre da man var yngre. Akk, den som bare var 16 igjen. Akk, den som bare var 24 igjen. Jeg har også alltid vært redd for at hvis jeg fikk barn, så ville jeg bli en bleiestinkende nikkedukke uten egeninteresser eller et eget liv utenom barna. Men så fikk man barn da, og nå ser jeg bare fremover! Jeg har innsett at å få barn ikke er slutten, men starten. Det ble kanskje slutten på det livet jeg førte før, men starten på et nytt liv som er så uendelig mange ganger mer givende. Jeg er fortsatt meg selv, jeg gjør fortsatt idiotiske ting og er barnslig slik jeg alltid har vært, men livet har fått en helt ny mening.

Men kanskje viktigst av alt, så har jeg lært at jeg ikke er hovedpersonen personen i mitt liv. Jeg har nemlig alltid levd med den oppfatningen om at alle planetene går i bane rundt meg og at historiebøkene skrives for hvert skritt jeg tar. Men nå har jeg møtt en som er viktigere. Venner, familie og kjæreste betyr selvfølgelig uendelig mye de også, men den kjærligheten man føler for sitt eget barn, det er en særegen kjærlighet som opphever alle regler. Han er ikke store karen min sønn, men han betyr alt for meg.

Gratulerer med dagen gutten min, pappa er så ekstremt stolt av deg.

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på facebook)

7 kommentarer
    1. Bra innlegg som alltid! Gratulere me sønn som e 1 år:) hannj e verkelig nydelig. Sjarmis:) håpe dokk hadd ein fin dag!

    2. Takk for det Maria 🙂 Godt jeg postet det i går, for her har det vært lakenskrekkballett helt siden kl. 19, så nå ville innlegget sett en smule mindre optimistisk ut 😉 goood natt! 😛

    3. S’up Bente! Hyggelig å høre fra ræ igjen 🙂
      Takker for det. Gårsdagen var trivelig, men som ved et trylleslag så fant han plutselig ut at det var på tide å få lakenskrekk, så nå har det vært to kvelder på rappen der han vi har hatt klage-puppe-grøte-skifte-bonanza fra kl. 19 til alle har kollapset rundt midnatt, hehe.

      Tøft liv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg