hits

Når lykken blir et mareritt

Tenk å ligge med det vakreste i verden i armene. Kjærlighet i sin reneste form. Magi og forelskelse. Alt du noensinne har drømt om.

Og alt du føler er sorg.

Alt du hadde gledet deg til, alt du hadde trodd, alt var bare løgner. 100 meldinger, gratulasjoner og telefoner, men du føler ingenting. Alt du vil er å grave deg ned. Ingen glede, ingen lykke, bare sorg og frykt og anger.

Kanskje har du følt det gjennom hele svangerskapet. En voksende uro om at noe er feil, men du vet ikke hva. Et helt liv med forventninger om et helt nytt liv med kjærlighet og glede, men så skjer det bare ikke. Kun et stort, svart og endeløst hull av sorg og skam som drar deg inn og sluker deg hel.

Det høres kanskje rart ut, men det rareste med fødselsdepresjon er ikke at det skjer, men at ingen snakker om det! Den siste tiden har jeg nemlig fått flere henvendelser fra mødre som har gått gjennom det alle mødre frykter, men som opplever at de ikke blir hørt.

Derfor har jeg skrevet denne teksten for å prøve å hjelpe dem, for tall viser at rundt 1 av 6 kvinner, i tillegg til en god andel menn, sliter med psykiske problemer etter en fødsel. 1 av 6! Det er veldig mange med tanke på man nesten aldri hører om det.

For det ligger unektelig et tabu der. En skam i å skulle føle noe annet enn ubetinget kjærlighet for det nyfødte nurket. Og det må være så utrolig vanskelig. Å leve med angst og depresjon i en tid der du er forventet å være på ditt lykkeligste.

For alle forventer det. Venner, familie, deg selv. "Nyt den første tiden" sier folk, lykkelig uvitende om at for 1 av 10, vil dette være den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv. Men ingen prater om det.

Loneliness negative emotion concept. Young sad stressed woman lying on couch at home

Jeg husker selv hvordan det var da vi kom hjem med en baby i armene for første gang. Vi var livredde! Men vi hadde hverandre og vi hadde mange rundt oss. Mamma, svigermor, bestemor, tanter, venner og familie. Og vi benyttet oss flittig av dem.

For å komme hjem fra sykehuset med et nyfødt barn, kan i seg selv være overveldende. Som å sette seg bak rattet på en bil, uten en eneste kjøretime. Hvordan må det da oppleves for de som har fått en fødselsdepresjon?

For mange vil det være helt kritisk med den hjelpen man kan få på sykehuset. Hjelp til å komme i gang med amming, komme over de verste smertene og være forberedt på en helt ny hverdag.

Men mange får ikke den hjelpen de trenger og tallenes tale viser at andelen kvinner med fødselsdepresjon øker. Dette tilskrives blant annet dårligere offentlig barselomsorg, kortere liggetid på sykehus etter fødsel, færre jordmødre og dårlig beredskap på ammehjelp i ulike kommuner.

Og som Christina omtalte på bloggen sin for noen dager siden, så skal den nye kvinneklinikken på Haukeland sykehus som skal stå ferdig i 2022 ha mål om å shippe ut 40% av kvinnene 6-8 timer etter fødsel! (Les: "Jeg ville ikke hjem")

6-8 timer?! Hva skjedde med 6-8 dager?

Mange nybakte mødre blir altså sendt hjem fra sykehusene altfor tidlig, med for lite kompetanse til å takle sin nye hverdag. Der man har behov for råd, hjelp og veiledning, blir man heller sendt ut på glattisen med et klapp på ryggen og lykke til kamerat.

Når alt man trengte var noen å prate med. En sykepleier, en ammehjelp, en psykolog eller venn. Noen til å dra deg ut av mørket og ut i lyset. Det gjelder som sagt ikke alle, men 1 av 6 sliter altså med psykiske lidelser etter en fødsel og forlater sykehuset med et rop om hjelp som ingen hører.

Black and white image of a young woman crying and covering her face useful to illustrate stress, depression or domestic violence

Å måtte gå gjennom noe sånt, kjempe seg gjennom en fødselsdepresjon, late som om alt er greit, kanskje alene, kanskje uten hjelp eller støtte, må være helt grusomt. Og sånn er det altså for rundt 1 av 6 nybakte mødre, samt en god andel fedre. Men ingen snakker om det.

Kan det skyldes skammen? Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg har aldri likt begrepet "fødselsdepresjon". Det får det til å høres ut som om fødselen har utløst en eller annen psykisk brist i kroppen. Som om det er noe galt med deg.

Det er ikke noe galt med deg, det er bare livet som tynger deg ned og du får ikke den hjelpen du skulle hatt.

Forventninger, stress, søvnmangel, usikkerhet, hormoner, ammeproblemer, manglede erfaring og det massive ansvaret for et helt nytt liv. En helt ny verden av utfordringer og bekymringer, og du har ikke fått utdelt noen verktøy.


Så kjære nybakte mor eller far,

Du er ikke gal, du er ikke rar, du er ikke unormal. Du sitter ikke engang alene i båten, det er mange her med deg, det er bare ingen som tør å vise seg. Så tenn lys! Prat om det! Ring noen, snakk med noen, spør om hjelp <3

Kjenner du noen som akkurat har fått barn, så ring dem! Ikke si "Nyt den første tiden". Si heller: "Prat med meg. Ring meg, spør meg om hjelp. Jeg er her for deg".

For 1 av 6 nyter ikke den første tiden, ikke engang i nærheten. For dem er det den mørkeste, vanskeligste tiden i deres liv.

Men ingen prater om det.

candle
Licensed from: antpkr / yayimages.com
 

/ Opp fra mørket, frem i lyset ❤️

Edit: Har fått tips om gruppa "Godnokmamma" på Snapchat, for mødre som har opplevd fødselsdepresjon.

Les også: Kona til - "Jeg ville ikke hjem"

12 kommentarer

Så flott at du tar opp dette❤️

Jeg var absolutt ikke klar for å reise hjem 6 timer etter fødselen! Jeg var alene om omsorgen fra dag 1 og fikk bli på sykehuset i 6 dager. Dette er 20 år siden. Fikk en til for 11 år siden og allerede da var det vanskeligere å "bli hørt" dro hjem etter en natt, men da var jeg ikke alene.

Den prisen du fikk på Vixen... den fortjener du VIRKELIG!! Jeg har ikke fødselsdepresjon, men kjenner sorg over at jeg ikke føler sterkere for jenta vår. Det er ikke det at jeg ikke elsker henne, men det føles som om noe mangler. Kanskje er det bare pga alle forventningene, jeg vet ikke. Men jeg trodde morskjærlighen ville være en mer altoppslukende følelse. Kanskje kommer det, eller kanskje er det dette som er min normal. Men at hun er det største i livet, dét er det ingen tvil om!

Dette hadde jeg trengt å lese for 2 og et halvt år siden da jeg satt hjemme med min lille nyfødte datter. Fødselen hadde vært beinhard og evig lang og jeg var utslitt. Jeg følte meg bare hjelpeløs og kjente flere ganger i løpet av de neste månedene at jeg angret på at jeg hadde fått barn. Og jeg skammet meg sånn! For jeg skulle jo være så lykkelig! Så da måtte jeg jo være en dårlig mor... Jeg fikk ikke sove og vare stressa døgne rundt. Det tok et halvt år før jeg ble helt meg selv igjen. Så tusen takk for at du setter fokus på skyggesidene av barseltiden ❤️

mamma t 6 ❤️

mamma t 6 ❤️

Flott at du tar opp dette viktige temaet..Jeg har hatt fødselsdepresjon på 1 av mine 6 fødsler.. Da jeg fikk min første for snart 22 år siden, ble jeg nedlesset med ?gode? råd fra alle.. Alle hadde en formening om hvordan en nyfødt skulle behandles, og alle visste råd. Jeg ba aldri om disse rådene, og trengte dem ikke. Alle la seg borti rutiner, amming m.m. De vekket babyen når han sov fordi de ville kose. Han sov bestandig med en liten glippe på øyelokkene, og de mente derfor han var våken. Når han gråt, ga de ham til meg å påsto han var sulten, noen andre kom da å mente jeg ikke måtte mate ham oftere enn hver 4.time.. Jeg var ung førstegangsmor, og alt var nytt.. Jeg prøvde mitt beste, men følte alt jeg gjorde var feil.. Til slutt mista jeg melka.. Jeg hadde mye melk, som ble borte nesten ovet natta.. Jeg gråt hele dagen, og babyen gråt hele dagen. Jeg tenkte faktisk tanken om å gi ham fra meg på det verste.. Å begynne med flaske var ett nederlag, for i følge helsestasjonen kunne man ikke miste melka så tidlig.. Var først i lang tid etterpå jeg faktisk innså at jeg hadde en fødselsdepresjon, etter å ha sett ett program på tv?n om dette. Når jeg fikk nr2, ga jeg beskjed om at hvis jeg ønska råd, så spurte jeg.. Har nå 6 herlige unger, og elsker dem alle like høyt.. Da mine søsken fikk barn ble jeg bedt av andre om å ringe å gi dem råd om alt mulig.. Jeg sa jeg ikke ga råd uten å bli spurt om det. Dette gjelder alle.. Jeg gir ikke råd om unger til folk som ikke ber om det. Ingen unger er like, så det er ingen fasit.

Tusentakk for at du tek ditta opp!

Eg er sjølv mamma til eit lite gull på snart 11 månadar. Eg har også vore åleine med han frå graviditeten av, då faren ikkje ynskte noko form for kjennskap til han. Eg valte å ikkje ta abort fordi eg vart heilt vettskremt av tanken på det. Eg gikk til kvinneklinikken to gangar, og meininga var at barnefar skulle vere der for meg når eg skulle ta abort, men heldigvis var han full og stilte ikkje opp. (Dette er er sjeleglad for i dag)

Likavel har eg alltid elska unga. Eg var den som passa på alle mindre, og vart tante i ung alder. Tantungane mine har alltid vore livsgnisten min, og eg har alltid elska dei høgare enn alt. Noko som gjer at begge to ser opp til meg den dag idag, og ynskjer å vere rundt meg og mini. Familie har alltid vore nr.1 i mitt liv.

Men so kom barsel då, og etter 9 månadar med oppfølging frå både jordmor og fastlege slik at eg ikkje skulle havne i fødselsdepresjon (sidan eg var åleine om han og barnefar var ein drittsekk som meinte han skulle få meg til å abortere dersom han såg eg fortsatt var gravid) så var barsel eit reint HELVETE.

Eg var 22 år når eg fødte, og som ung fystegangsmor så er jo du sjølvklart ikkje sjølvlært i amming. Alt er nytt. Eg vart forelska i ungen min med ein gang eg såg han. Og sjølvsagt var da stas å ha han, han var jo so liten og fin.

Samtidig under fødsel mista eg alt for mykje blod, så mykje at eg nesten dødde. Legen måtte klappe til meg og riste i meg for at eg skulle vakne igjen, og eg vart satt på blodoverføring.

Det gjekk ut over amminga og melka. Blodet som var i kroppen min var livsnødig for at organane ikkje skulle svikte. Eg fekk ikkje melk med ein gang. OG dette såg jo eg.

Eg sa heile vegen til sjukepleierene at eg ikkje fekk noko melk frå brysta mine, og at eg såg at lille gjekk ned i vekt (han var ganske tung når han kom til verda, 4266g) og eg såg at han gjekk ned i vekt.

Dei vegde han ikkje før 3 dagen, kl 02.00 om natta fordi eg insisterte på at eg ikkje fekk noko. Då var han gått ned meir enn det som var normalt og vi begynte med mme.

Eg fekk beskjed om å amme 30min, pumpe meg i 30 min, og gje mme kvar 3 time. Eg fekk ikkje lov å ha med følgeperson (SOM ER LOV, I FØLGE NORSK LOV) mamma vart kasta ut kvar gang. Og av den grunn avtalte eg med ein sjulepleier at eg skulle gå ned å ete i kantina og gå opp til mamma på barselhotellet men møte til tida når eg skulle gje han mme, og han skulle vegast på ny.

Når eg kjem tilbake så kjem ei jordmor inn i 50 åra som skrike til meg at ho ikkje viste om eg var egna til å vere mamma. Då begynte eg å grine, og spurte korleis ho kunne sei noko sånt utan å forhøyre seg med andre sjukepleiarar som kunne ha gjeve ho beskjed om avtalen eller sjå skikkelig på det papiret om når du melkar at eg berre hadde gjort ein menneskeleg feil å skrive fortsettelse etter 00.00 på papiret istadenfor å hoppe eit hakk ned.

Eg var heilt ifrå meg og ba mamma ta fri frå jobben fordi eg ikkje takla ho dama. Dagen etterpå spurte ho meg om eg var sur og grinete fordi barnefar ikkje var her for meg. Og gravde om eg fortsatt var forelska eller ei.

Nei sjølvsagt ikkje, men korleis går det ann å spy ut ein slik kommentar? Eg havna ihvertfall i fødselsdepresjon i etterkant. Og eg slit endå.. eg blir heilt mørbanka mentalt når eg tenker på det ho sa AT EG KANSKJE IKKJE VAR EIGNA TIL Å VERE MAMMA.

Eg som elska barnet mitt, eg som elska tantungene mine, eg som elska familielivet.

Kven var eg då? Den som ikkje var eigna til å vere mor?

Eg har meldt ditta inn til fylkesmannen i håp om at ho dama ikkje seier noko slikt til fleire nybakte mødre, som treng hjelp så sårt. og ikkje ein tung start på barseltida.

Takk for at du tar deg tid til slike innlegg ❤

Silje: Det kommer nok snikende med tiden. Jeg følte meg avstumpa og kald og mekanisk i starten med førstemann, men plutselig en dag merket jeg hvor utrolig glad jeg var i det lille mennesket som har snudd opp-ned på alt:D

Og Pappahjerte: High five! :)

Takk ❤️

Veldig bra skrive! Eg var innlagt 4 netter med førstemann, og 3 netter med andremann. Eg hadde ikkje vore klar for å reise heim før. Alt er så overveldande og amming er ikkje berre enkelt i starten.

Silje: Det kommer! Jeg elsker jenta mi høyere enn himmelen nå, men det var beintøft da hun var baby! Nå har jeg en ny på 7 uker som jeg daglig minner meg selv om at jeg kommer til å elske like høyt, jeg kjenner ham bare ikke så godt enda.

... fødselspsykoser også for den delen, just sayin...

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram