30 år uten en tåre, men så kom du…

30 år med tilbakeholdte tårer. 30 år med mannlig fasade. Filmer, begravelser, skader og kjærlighetssorg, aldri mer enn et par snufs og litt røde øyne. Trodde man skulle være sånn som mann, jeg. Ikke gråte. Tegn på svakhet, det. Så jeg prøvde å aldri gråte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke av Løvenes Konge, ikke under Schindler´s liste. Ikke i begravelser eller når kjæledyr ble borte. Jeg gråt litt en gang jeg fikk skikkelig kjærlighetssorg og et par ganger jeg slo hull i hodet. Men selv da, kun en kort byge for å ventilere systemet. Vis deg sterk, mann. Vis deg aldri svak.

Men så kom du.

Den dagen gråt jeg mer enn 30 menn på 30 år. Og det var så utrolig deilig. Jeg som alltid hadde tenkt at ingen måtte se meg vise følelser. Og det eneste jeg tenkte var: Jeg er pappa nå, se meg gråte. Se meg gjøre hva jeg vil.

Satt bare der på venterommet med deg i den lille plastkurven og lot tårene renne i strie strømmer, mens du klamret deg fast til hånden min med den glovarme, bittelille pølseklypa di.

Jeg så på deg og du var det vakreste jeg hadde sett. Jeg var livredd, jeg vet ikke om du noensinne vil forstå det, men jeg var virkelig det. Er du klar over hvordan det føles å få hele verden dumpet i fanget? Verden er ganske tung.

Men jeg visste at det ville gå. Det måtte bare gå. Ikke visste jeg hvordan, men jeg hadde deg, du hadde meg og begge hadde vi mamma. Men akkurat der og da, bak rødsprengte øyne og med din hånd i min, vet jeg ikke om det egentlig var du søkte trygghet hos meg eller jeg som klamret meg til deg.

Og det er 6 år siden i dag.

Jeg klamrer meg enda til deg som om vi sitter der fortsatt, men slipper din hånd i blant. For du må ut og fly på egne vinger, men selv når du blir blir en tykkmaget og skjeggete 50-åring med kaffeånde og crocs, vil en del av deg alltid være en bitteliten hånd i min.

I en plastboks.

På et sykehus.

Fullt av tårer.

/ Gratulerer med dagen, gutten min ❤️