Helt siden eldstemann kom til verden har soverutinene her i huset vært et endeløst kaos. Nattevåk og amming med en liten baby er én ting, men far i huset har også holdt det gående med prating i søvne og jaging av tyver. Og når Christina først har blir vekket med en lommelykt i fleisen, sovner hun ikke så lett igjen.
Derfor har far i huset til tider blitt forvist til gjesterommet, for uavbrutt søvn er selve gullkalven i et småbarnshjem og alle tiltak som kan bidra med å øke søvnmengde og -kvalitet må straks iverksettes.
Så fikk man barn nummer to, da. På´n igjen. Og etter hvert som barna blir eldre, blir det stadig nye ting. Vi er forbi bleieskift, ammepupp og tisselekkasjer, men er over på kjipe drømmer, diverse basilusker og altfor altfor tidlige morgener. Det trenger ikke være alt på én gang, men det er alltid noe.
Og for at alle skal få sove så mye som mulig, har vi prøvd det meste. Sove på hvert sitt rom, sove på barnas rom, på skift eller hva det måtte være. Praktisk går foran romantisk, for hvis nattesøvnen ryker faller hele korthuset.
Derfor gledet vi oss veldig nå som vi endelig har fått pusset opp “The master bedroom”. Endelig skal det bli orden på soverutinene. Ferdig med nattevåk og kaos nå.
Trodde vi.
Men neida.
For selv om bare to store kryper til køys i den store senga, er vi alltid fire par med totter når vi våkner. Barna sniker seg inn i løpet av natten, én etter én helt til Christina og jeg ligger på hver vår side og balanserer på kanten av madrassen som linedansere. Mitt eneste håp er at jeg ikke skal lande oppå Teo som ligger og snorker med potene rett til værs.
For den ene vekker den andre som vekker den tredje og den fjerde, og så har vi det gående til vekkerklokka gjaller. Det er en løsning som funker ganske midt-på-treet og jeg har tenkt at vi burde bli litt strengere på hvem som sover hvor og hvorfor.
Men samtidig.. Det er så utrolig trivelig! Når man våkner opp og ser rett inn i ansiktet til et barn som ligger fredfullt og sover, gjerne med en liten hånd stukket inn i armhulen din. Trygg, varm og kontaktsøkende.
Så ligger vi og småprater og tuller helt til alle er våkne og klare for en ny dag. Ja vel, så er ikke natten stort å skryte av, men hva gjør vel det når man får sånne fantastiske stunder sammen? Og hvor lenge vil det egentlig vare?
For dagen vil komme da det plutselig er slutt. Da først kan vi sove så godt vi bare vil og se tilbake på tiden da barna kom krypende opp i senga i løpet av natten. Tiden da man plutselig kjente en kald hånd mot kroppen og et lite bustehode som stjal til seg store deler av puta. Og jeg vet vi kommer til å savne det sårt.
/ 4 i senga og 1 på gulvet, akkurat sånn det skal være 🙂
* Følg Sovehjerte på Facebook *
Her funker det ikke å være mer en to i senga, mest fordi alle tre skifter stilling ti-ganger i minuttet og er glovarme😂
Her sover lillemor i egen seng og sover natta igjennom. Det har hun gjort siden hun var baby. Så blir det heller mye kos og nærhet på dagen 😉
Blir fort 3 små i senga vår og da blir det trangt, men koselig:) Vurderer å skøyte på med ei 90cm seng, som kan brukes til ei av jentene når de etterhvert blir så store at de ikke kommer inn til oss:) Tviler på vi klarer unngå nattlig traffikk i flere år fremover, så da er det like gjerne vel så praktisk å tilrettelegge for best mulig søvn slik situasjonen er nå;)
Så fint innlegg du har publisert 🙂 Ha en fortsatt fin kveld!
Synes det er så flott at du skriver om samsoving (eller, egentlig mangel på soving…) Trygghet er like viktig på natten som på dagen, og min erfaring er at timene brukt sammen på natten styrket oss alle på dagen. Men søvnmangel styrker ingen… Derfor lagde vi vegg til vegg seng de årene småtrolla kom på nattebesøk. Alle hadde egen madrass, egen pute og egen dyne. Og ALLE sov hele natten, sammen 🙂 Så flyttet de ut i eget tempo, en litt før den andre. Nå savner jeg dem litt 🙂
Hallo dårlige rutiner og fri oppdragelse;-) men selvvalgt er velvalgt, litt koselig er det!
Her er det også friflyt av senger. Minsten arvet storebrors juniorseng litt tidligere i år og da hoppet vi rett på 90 seng til han, nettopp for å kunne ha et tilfluktssted dersom vår seng blir for folksom. Jeg trøster meg med at om det er trangt, kaotisk og litt slitsomt nå så er dette en fase. En svært klok blogger sa en gang at han og kona ofte brukte uttrykket “it will pass” og sånn er det vel med dette også. Svært få konfirmanter kommer snikende inn til foreldrene om natten, da kommer vi heller til å bekymre oss for stengte soveromsdører og tenåringer som sover altfor mye…
Vegg til vegg seng. Vurderer det ass. Tror barna forbinder søvn med noe positivt når de er vant til å få sove sove sammen med foreldrene. Ammet og samsov med eldstemann til han var 27 mnd (…). Han legger seg i egen seng, sovner lett, og sover hele natten.
Vi har lignende tilstander, men har laget noen faste rutiner. Lille mann kommer tuslende til vår seng en eller annen gang i løpet av natten. Han er en av de som sover på tvers, og han vil aller helst sove hos mamma. Mannen bruker da, trøtt i trynet å tusle inn i barnerommet hvor vi har en permanent oppredd sovesofa ved siden av senga til tvillingsøster. Hun foretrekker å sove i egen seng, men liker ikke å sove alene. Så på sett og vis har vi faste soveplasser. Noen netter kommer det ingen. Det synes jeg nesten er litt stusselig.
Og det vil jo gå over, antagelig ganske snart. Det gruer jeg meg til! Jeg vil de skal være små og kosete leeeenge!
Her har lille sovet i vår seng fra hun kom til verden, nå er hun 8 mnd å ett helikopter om natten, så samboeren har sovet på sofaen de siste mnd 😛 For enten ligger han i ett lite hjørne i fotenden eller så havner han på gulvet i løpet av natten 😛
Hun nekter å sove i egen seng, så vist du har tips til hvordan man får dem i egen seng så må du gjerne dele det 🙂
Ja! Helt helt ok løsning. Har dere 210 cm seng? Det kan jeg anbefale. 😊 Eller madrassløsningen de andre har kommet med her.
Jeg blir så glad hver gang jeg har lest pappahjerte og konatil! Vi har to små selv, og har hatt en uvanlig kjip kveld/natt/morgen med masse skriking og trass. Jeg elsker dem, men det er ikke mye igjen av oss etter slike episoder. Likevel klarer du og kona di å få meg i godt humør igjen hver gang dere poster slike innlegg! Jeg tror faktisk dere gjør meg til en bedre mamma og kone. Tusen takk! <3
Fikk også tips om å bare fjerne senga og legge madrassen rett på gulvet. Høres ikke helt feil ut det heller 😀
Hehe, sant det. Ikke helt fri oppdragelse da, men dårlige rutiner – den ser jeg x-)
Hihi, “It will pass” er et fantastisk uttrykk som ikke kan gjentar for ofte 😀
Høres så kjent ut 😮 jeg er alene da og gleder meg alltid til å ha senga for meg selv, legger barna i hver sin seng, men rundt 2-3-4 på natta da kommer enten en eller begge inn, hender eldstemann skylder på at lillesøster hadde mareritt så han måtte følge henne inn til meg da 😉 noen kvelder nekter begge å sove i sengene sine å hvis jeg da er trøtt jaja da lar jeg de sove ved meg ikke alltid jeg orker å krangle hver kveld ang det med å legge seg :p godt å se det er flere som har det litt sånn ^^
Hahaha – det er jo ikke koselig i det hele tatt!!! Vi trøstet og følgte de rett i seng! Det er forskjell på voksne og barn (og familier)! Ikke en dag har jeg savnet ungene når jeg sover! 🙂
Det der forandrer seg plutselig igjen, så det er bare til å nyte mens det er slik <3
Sånn er det her også. Hun på 6 kommer nesten hver natt. Hun på 2 sover stort sett i egen seng, enda, men vil gjerne ha litt kos før hun sovner. Vi har gode rutiner så det er ikke det det handler om, men barn som har et behov, kos, trøst, trygghet ol, jeg kommer aldri til å avvise de om natta, de får enten krype oppi eller jeg legger meg sammen med de en liten stund. Vi kjøpte større seng og det hjalp! Blir det for fullt i dobbeltsenga rømmer jeg til en av deres 😀 en dag kommer jeg uansett til å savne små barnehender som smyger seg rundt halsen min og sier: æ e glad i dæ æ mamma *smelt* it will pass….
Godt å høre at det er flere 💙