hits

Hopp med meg, da

Vi er i hagen, klokken er rundt halv syv. Jentene har akkurat gått opp for kvelden, på gresset er bare lyden av en stor trampoline som knirker under vekten av en liten gutt.

Jeg går litt frem og tilbake, rydder og er i egne tanker. Tar ut av oppvaskmaskinen, rydder ting fra plenen, voksenting. Plutten hopper og spretter.

Jeg ser på klokka, på tide å gå. Greit å stikke opp litt tidlig, så har man god tid på badet, god tid til å lese.

- "Okei pluttis, da var det kvelden"

Han hopper rundt med et kjempesmil, ikke veldig interessert i å gå og legge seg. Og det skjønner jeg vel, senga når ikke trampolina til knærne. Jeg gir det et halvhjertet forsøk til, men han er altfor oppslukt i leken til å komme før jeg legger litt alvor i det.

Men så kommer han plutselig sprettende bort og spør om jeg vil bli med. Selvfølgelig vil jeg det, tenker jeg, men jeg har allerede lagt den mentale planen for tannpuss, pysj og kveldsstell. Jeg føler meg litt kjedelig, men etter en lang dag er hodet fullt av arbeidsoppgaver og leken står i skyggen.

Plutten er tilbake. Ser på meg med store, håpefulle øyne:

- "Kom igjen a, pappa, vil du hoppe med meg?"

Og jeg vet ikke hva det var, men noe der og da traff meg. Kanskje var det ordet pappa. For plutselig fikk jeg en sånn merkelig åpenbaring som man får iblant. Et slags klarsynt øyeblikk om du vil. Der man plutselig innser: Dette er mitt barn. Jeg er pappa. Hele livet har jeg brukt ordet pappa, men aldri om meg selv. Nå er det sånn. Jeg er ham. Pappa.

Han som forventes å ha alle svarene. Pappa som vet alt i hele verden og som alltid vet hva han gjør. Som kan bygge et hus med bare nevene og som kan gjørmebryte med en bjørn. Men også nærme og trygg. En armkrok å slappe av i, en kos å varme seg på.

Selvfølgelig skal jeg være med å hoppe! Så lenge du vil ha meg der. For det er bare lenge pappa passerer som egnet lekekompis, og det siste jeg vil er å angre på at jeg ikke ble med å hoppe. For det er lett å tenke at man heller vil sitte på sidelinjen og slappe av, og la leken være opp til barna, men leken er for alle.

Eller for å sitere George Bernard Shaw (fritt oversatt til norsk av meg): "Du slutter ikke å le når du blir gammel. Du blir gammel når du slutter å le".

Kom så hopper vi.

 

/ Jump up, jump up and get down

 

5 kommentarer

Riktig prioritert, synes jeg :) Nå har jeg ikke barn selv, men jeg husker hvor godt det var når de voksne ble med på leken da jeg var liten. Og det er absolutt noe jeg vil ta med meg når jeg en dag får barn. Det kan ikke alltid være rutiner og leggetid ;)

Vi skal alltid være gode rollemodeller for de små, også innrømme at vi også heller vil leke enn legge:) Så lenge de vet at den voksne er sjefen. (selv om vi vet hvem den ekte sjefen egentlig er...) Å leke (med ungene) er jo ti ganger gøyere enn voksenting...

Nok et sommerminne som guttungen kan putte i minneboka. Ikke noe er så koselig som å se gleden hos barna når pappa (eller mamma) blir med i leken.

Dette traff meg mitt i hjertet. <3 Den følelsen når man innser at noen kaller deg mamma (eller pappa). Det å være spontan og bli med i leken, selv om det strengt tatt ikke alltid passer, er så viktig.

Oh, he played yooou! Haha, men du gjorde helt rett, synes jeg <3 Ingenting var gøyere enn å få mamma og pappa med på leken <3

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram