hits

Full panikk i en liten boks

Jeg har aldri slitt med klaustrofobi, men i går var det like før det klikket for meg.

For i går reiste jeg til Tønsberg for å ta MR-undersøkelse. Jeg har trent på meg en senebetennelse i armen og måtte inn for å sjekke om det kunne være noe mer rusk inni der.

"Trent på meg en senebetennelse" er absolutt ikke ment som snikskryt forresten. Jeg prøvde å imponere svogeren min ved å løfte langt over evne og pådro meg selvfølgelig en skade. Jepp, jeg er en kjøttløk.

Men uansett. Der lå jeg altså, plutselig på en hvit seng i et hvitt rom ved en hvit maskin og snakket med en hvit mann i hvit frakk. Bare legg deg ned her og ligg bom stille i 20 minutter, så skal dette gå fint. Ikke beveg så mye som en muskel, ligg heeeeeeelt stille. Så satte han på meg hodetelefoner og sa:

- "Setter på litt Queen, jeg".

Perfekt, tenkte jeg. Endelig skal jeg stifte bekjentskap med favorittbandet til fattern. Og MR er jo ikke noe å bry seg om, det har jeg gjort mange ganger før. Av håndballknær for det meste. Bare atte.. denne gangen var noe annerledes.

MRi scanner in hospital laboratory

Jeg vet ikke hva det var, men jeg tror kanskje det var at han så ettertrykkelig ba meg ligge helt 100 % stille. I tillegg måtte jeg presse meg så langt inn i det ene hjørnet jeg kunne komme. Så ga han meg også en nødknapp jeg kunne trykke på hvis behovet meldte seg.

Og det ga ikke hjernen min slipp på, for å få utdelt en nødknapp betyr jo implisitt at det potensielt er noe å være redd for. Jeg mener, de setter jo ikke på deg hjelm og redningsvest når du skal på butikken. Og det fikk jeg litt for god tid til å tenke på der jeg lå. Som kaviar i en tube med nesetippen presset mot en endeløs vegg av hvit ingenting.

Og det gikk ikke 5 sekunder fra jeg ble stappet inn i tuben, før hjernen min begynte å få panikk. Jeg rakk så vidt å tenke: "Enda godt jeg ikke har klaus og har gjort dette mange ganger tidligere", før en helt annen stemme tok over hodet med megafon: "Jeg sitter fast, jeg kan ikke bevege meg. Herregud, jeg får ikke puste, jeg får panikk. Jeg vil ut, JEG VIL UT!"

Og det var da jeg forsto hva nødknappen var til. Klaus. Og den var nært forestående. Jeg prøvde å roe meg og tenke at det var null stress joggedress, men hver gang jeg åpnet øynene føltes det som å være levende begravet. Så jeg lukket øynene, konsentrerte meg om musikken og gikk til mitt "happy place".

Jeg sitter på toppen av en fjelltopp. Bare Freddie Mercury og meg. Speider over landet som en ørn. Klamrer meg til stemmen hans og vissheten om at jeg sitter på toppen av et fjell. På ingen måte innesperret i en høyteknologisk kiste i Tønsberg. Nei da, jeg er en ørn. Freddie og meg, meg og Freddie, på toppen av et fjell langt unna folk. Over oss bare himmel.

Det funket, jeg ble rolig igjen. Gjenvant kontroll over egen kropp. Så jeg åpnet øynene. Det viste seg å være en tabbe. Den hvite veggen hadde krøpet enda nærmere. Der var panikken igjen, hei på deg. Og hvor lenge var det igjen? 19 av 20 minutter? Det er lenge, det. Fingrene strammet seg rundt panikknappen. Noe måtte gjøres.

Så jeg tenkte at kanskje omvendt psykologi kunne være et artig triks. Jeg så for meg at jeg ble dyttet lenger inn i MR-maskinen, langt langt inn i en mørk tunnel som var minst 200 meter lang, der verken lys eller lyd eksisterte. Så tenkte jeg på å bli begravd levende. Eller bli fanget inni en sovepose med hodet i fotenden og en glidelås som har kilt seg fast. Det var en kjempetabbe. Fingrene klamret seg enda hardere rundt nødknappen og plutselig var Freddie Mercury et lysår unna.

Panic business concept psychological health pop art retro style. Peace of mind and confidence in business. Medicine and mental health

Jeg fikk umiddelbart panikk og skulle akkurat til å klemme inn nødknappen, da jeg klarte å komme meg tilbake på fjelltoppen. Og der satt jeg uten å åpne øynene så mye som en millimeter. Bare sveve rundt som en ørn og se på den fine naturen. Høre på Freddie, sveve som en fugl.

Min indre stemme lo av meg og sa: "Peter, hør på deg selv, du høres ut som en mentalpasient". Jeg ba stemmen ta seg en bolle og la meg være i fred. Ikke tiden for å tøffe seg når man nesten tisser på seg.

Og sånn lå jeg og kjempet med meg selv, helt til det endelig rykket i båren og jeg ble dratt ut i frihet. Aller mest ville jeg slynge meg rundt den bebrillede mannen som en lengtende kjæreste som får sin kjære hjem fra krigen, men jeg latet bare som ingenting og gikk min vei. Som om ingenting hadde skjedd og at jeg i hvert fall ikke akkurat hadde stått på randen av full mental kollaps.

Men det skal jeg si: Jeg har aldri helt forstått folk som har flyskrekk og panikk for diverse ting som for andre kanskje virker helt trivielt, men etter i går forstår jeg det. Så veldig.

For hadde det ikke vært for Freddie Mercury og låta "Who wants to live forever", hadde jeg krøpet opp i fosterstilling, suttet på tommelen og måttet bli dratt ut av MR-maskinen med gripetang. Så kjære Klaus, jeg håper det blir veldig lenge til vi møtes igjen.

Men bare for å være på den sikre siden: Neste gang skal jeg vorse på venterommet ;-)

/ Men sangen var fin, da.

13 kommentarer

Det der er pyton! Gjort det selv en gang, men det var av hodet. Ligge der og kjenne på Klaus (særdeles lite hyggelig kar!) og i tillegg være nesten sikker på at de skal finne en svulst eller noe. Gjorde heldigvis ikke det da, men helt forj... å ligge inni der. Sang alle barnesangene jeg kunne inni hodet mitt. Takk gud for Torbjørn Egner!:-D

Hahaha, ja til bar på venterommet 😂👏

Første gang jeg skulle på mr av nakken gikk det ikke så bra. Mørkt rom, trang tunell var ikke en god kombo for en person med klaus. Må ærlig innrømme at jeg benyttet meg av panikknappen. Avlyst mr, ny time. Den neste gangen fikk mannen bli med inn. Han holdt meg på foten, gnikket & gnudde meg der for å distrahere meg. Det funka! 😂 Radiografen fortalte meg at det var flest menn som feiget ut. Beklager alle damer at jeg ødela statistikken litt 😬

Kjenner meg godt igjenn! Jeg skulle ligge 10 min inne der å høre på den h...... dunkelyden, takket være den røde knappen var jeg bare inni der max 2 min hehe...! Etter dette får jeg mye beroligende av legen før mr, helt topp :D

Det å oppleve klaus for første gang i ditt liv, setter virkelig ting i perspektiv. Jeg opplevde det for første gang ikke så lenge siden på ett fly. Jeg har flydd masse i mitt liv, jeg har vært i 5 verdensdeler, og frem og tilbake Norge - Australia mange ganger, og det engster meg ikke ett sekund å fly langdistanse. En gang for litt siden våknet jeg 4 timer inn på en 12 timers flytur av at jeg jeg var utrolig svimmel. Hvis jeg noengang føler meg svimmel, hjelper det alltid med litt frisk luft. Da jeg satt i setet mitt midt i mellom 2 fremmede menn, utrolig svimmel og innså at jeg ikke kom til å få trekke frisk luft på 8 timer ble jeg skikkelig klaustrofobisk for første gang i mitt liv, og fikk uniddelbart en medlidenhet for de som sliter med flyskrekk og klaustrofobi. Det setter fobier som ellers virker tåpelige litt i perspektiv, og fungerer som en ganske sunn påminnelse egentlig.

Har tatt MR av tarmene (morbus chron) en hel del ganger og da kjøres føttene inn i tuben. Jeg mister også synet av det de gir for å roe tarmene.

Men jeg kan med hånda på hjertet si at den verste tok jeg for noen uker siden. Jeg var innlagt på sykehuset med en heftig infeksjon i sete muskel som følge av sykdommen. Jeg ble kjørt med hode inn og radioen funket ikke! Jeg lå å tenkte rømningsvei og alt mulig. Jeg var så nære å trykke inn den knappen.

Legen glemte litt av meg, så jeg lå der visst i tretti min. Jeg hadde ikke noe musikk på ørene, bare merkelige lyder. Syntes ikke det at spesielt skummelt, bare sykt kjedelig!!!

Hahaha! Hadde jeg ligget der i 30 min, hadde jeg krøllet meg sammen og gått inn i katatonisk tilstand x-)

Dette leste jeg med stor interesse. Jeg har alltid hatt veldig sterk klaustrofobi. Kan huske flere ubehagelige hendelser allerede fra barndommen av helt alminnelig ting, som ingen andre reagerte på (har ikke vokst opp i Fritzl kjeller). Som 20 åring fikk jeg hjernesvulst. Og hva følger med da? jo uendelig mange runder i MR. Og da skal jeg love deg at man ikke ligger i 20 min. Jeg er gjerne inne i 50-60 min(tro meg, jeg har tatt tiden). Nå har jeg operert 2 ganger, pluss fått stråling(som virkelig ikke er en fest, klausmessig). Selv om jeg helt sikkert har tatt MR minst 20 ganger, så blir jeg aldri vant til det, og jeg synes det er like ille hver gang. Jeg tar selvfølgelig vival først, men det hjelper bare sånn passe. Kjenner panikken komme krypende flere ganger i løpet av den timen. Men man klarer det man må. Liker at du skriver innlegg der du legger deg flat for egne personlighetstrekk. Ganske mange som er litt ubevisst kjepphøye ovenfor ting de ikke føler på selv. Men mitt beste råd er å ta med et menneske helt inn i rommet, som kan holde på deg, mens du er der inne.Uansett alder. Jeg er 35, og har ikke bodd hjemme siden jeg var 18. Har med mamma eller pappa inn for det.

Hah! Vær glad du ikke har hatt kreft og må ta CT, du.

CT? Heldiggris. Det er jo så mye mer åpent og fort gjort enn MR. Tror kanskje ikke helt Peter skjønte hva han åpnet opp for da han skrev et klausinnlegg om MR . Men det er ok om kommentaren min ovenfor er litt for voldsom, og du vil slette den. Jeg blir bare ivrig jeg da vet du, når plutselig en med en litt offentlig stemme stemme får kjenne på hva tusenvis av folk må kjenne på ganske ofte. Er man nogenlunde frisk, så får man sette pris på det:)

Da jeg tok MR fikk jeg et slags bur over hodet. Inni burdet var det speil, som i et speilreflekskamera, slik at jeg kunne se ut av trommelen og ikke bare inn i veggen. Dette hjalp meg masse.

Dette var hos Aleris på Frogner i Oslo. Jeg har aldri hørt om andre som har hatt slikt speil, men burde være standard synes jeg.

Skjønner følelsen din egentlig. JEg er inne i MR maskin 1-2 ganger i året i opp til 1,5 time om gangen (tar bilder av hode, nakke og rygg- hele sentralnervesystemet for å se etter "arr" /flekker - aktivitet av min sykdom). Det er egentlig utrolig kjedelig, men jg bruker å sovne av dunkelydene og blir tydelig irritert da pleierne bruker høytaler og spør meg om jeg har det bra (de tror fort at jeg har svimt av eller noe, så nå sier jeg ifra på forhånd at jeg kommer til å sovne og at de ikke trenger snakke til meg før de skal gi kontrastvæske og kjøre siste runden på 20 min :P ) . Jeg har aldri møtt klaus i grunn, men jeg har angst på slep titt og stadig.. gjerne også på fly, som jeg trodde jeg likte.. som det viser seg at jeg ikke liker med mindre det er alkohol med. noe som forklarer mye.. jeg liker alkoholen og ikke flyet.. dessverre serverer de lite alkohol på fly fra oslo til bergen.. og ikke tar det seg bra ut å komme på nevrologisk sjekk full eller ;) Ha en flott dag! Håper det er lenge til du skal i en unødvendig diger, men trang maskin igjen :)

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram