Unnskyld meg, lille frøken, men hadde ikke vi to en avtale?
Skulle ikke du gråte hver gang jeg gikk fra deg? Du vet, rope på pappa, rope på mamma, gråte helhjertet og være utrøstelig lei deg? Hva skjedde med det? Det har bare gått noen få uker siden barnehagestart, men nå rekker jeg ikke lenger å snu meg før du har sluttet å klage og begynt å smile.
Sånn skal det jo ikke være! Du skulle savne meg, du. Det skulle jo være kjipt og vanskelig å gå fra pappa i flere måneder fremover. Jeg vet, det var tøft for meg også, men det ga meg i hvert fall en ørliten bekreftelse på at mamma og pappa tross alt er ganske ålreite. Men i dag kunne du ikke bli kvitt meg fort nok for å begynne å leke. Jeg så det nok på blikket ditt.
Og i går kveld ba du meg om å gå ut av rommet så du kunne få sovne i fred. Selv om jeg prøvde å smiske med min søteste babystemme, kommanderte du meg bare ut av rommet. Ikke lenger sove på pappas arm, men ligge alene i senga som en stor, selvstendig jente. Det er greit nok det altså, men hallo ? tenker du ikke på meg? Hadde ikke vi en avtale om at du ikke skulle vokse opp så fordømt fort?
/ Mvh skuffet pappa 😉
Les også: “Noen ganger kommer tårene” (skrevet da lillesnupp var under en uke gammel!)
* Følg Lillesnupphjerte på Facebook *
Hvor fint!
Det er antakelig mange foreldre som ville gitt høyrearmen sin for å få en så lett legging av barn om kvelden 😊
Haha!