hits

På villspor i Tokyo - del 1

Der sto jeg, midt i en ukjent by og følte meg som kongen av verden. Men bare sekunder senere raste korthuset, og hele verden gikk i tusen knas.

 

 

Det er mange rare ting jeg helt sikkert kommer til å glemme i løpet av livet. Alt jeg tror betyr så mye for meg. Min første forelskelse, det første kysset, den gangen jeg vant 10 000 kroner på skrapelodd. Men det er én ting jeg aldri kommer til å glemme uansett. Og det skjedde søndag 27. mars 2005, på et lokaltog i Tokyo, Japan.

Men før vi kommer så langt...

Jeg hadde forlatt Norge dagen før og var ikke så rent lite livredd. Jeg hadde akkurat vinket farvel til daværende kjæreste og hund og gått gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Da jeg rundet hjørnet ved tax-free-butikken var jeg brått alene. Panikken angrep meg fra alle kanter. Det føltes som om jeg var alene i hele verden og et halvt år med uhåndgripelig mørke lå foran meg.

Hva i svarte svingende var det jeg hadde begitt meg ut på? Reise til Japan alene, hva i all verden er det jeg driver med?! Jeg kjente at jeg nesten ikke fikk puste og mest av alt ville jeg bare løpe tilbake. Men jeg klarte å bite det i meg, knipset dette bildet som et slags farvel og satt snuten mot nye horisonter:

 


#livredd

 

Som seg hør og bør var ikke planene helt spikret før avreise. Jeg skulle tilbringe det neste halve året på en skole helt sør i Japan, men først hadde jeg lagt inn en liten uke for å henge ut i Tokyo på egen hånd. Uten noen klar plan. Alt jeg hadde somlet meg til, var å bestille et rom på et lite ryokan, som er et slags motell i tradisjonell japansk stil. Stedet var som et bittelite hotell midt i byen, med plass til bare noen få rom. Jeg hadde også lastet ned et slags kart, som viste hvordan jeg skulle komme meg dit. Sånn cirka i hvert fall. Jeg måtte bare bytte noen tog og gå litt sikksakk hit og dit, så skulle jeg visstnok finne det. Null problem, det fikser jeg lett.

Her er det kanskje greit å skyte inn at Tokyo er en by med, hold deg fast, 15 millioner innbyggere. Altså 14,5 millioner flere enn Oslo. Og de aller fleste snakker japansk. Noen snakker engelsk. Ingen snakker norsk. Og skiltene? Jo, de er jo for det aller meste på japansk. Og å prøve å forstå seg på japansk uten noen forkunnskaper, blir som å balansere et egg på en teskje mens man sitter på ryggen til en løpsk veddeløpshest i vill galopp ned unnarennet i Holmenkollen. Pluss minus.

Men enda var jeg langt i fra å komme så langt, for før det, hadde verden flere prøver på lur. Den første kom allerede da vi stoppet i London for en rask mellomlanding. Mens jeg tasset ut av flyet følte jeg meg allerede bedre. Kom til å gå bra dette her. Men mens jeg gikk der og tenkte på Japan ("Er det i det hele tatt ekte? Hele bydeler fulle av neonlys, døgnåpne karaokebarer, jenter i skoleuniform, folk som tror de er tegneseriefigurer, og samuraier i flip flops?") hørte jeg plutselig over callinganlegget:

- "LAST CALL FOR PASSENGERS GOING TO NARITA AIRPORT, TOKYO, JAPAN!".

Og da var panikken plutselig VELDIG tilstede igjen. Viser seg at da jeg booket billetter, hadde jeg lagt inn komfortable halvannen time for overgang. Men hva hadde jeg ikke tenkt på? Man stiller jo klokka den dagen der... Så halvannen time var blitt til 30 minutter, som nå var blitt til last call. Og jeg løp. Uten noen form for oppvarming. Jeg løp mot første sikkerhetssjekk mens jeg brølte: LET ME THROUGH!!! Vaktene sendte meg videre og jeg løp. Og løp. Og det var så veldig mye lengre enn jeg hadde tenkt. Men til slutt så jeg gaten og som sistemann inn ble jeg kastet inn på flyet med mistroiske blikk og sure miner.

Jeg kastet meg ned på stolen mens hjertet hamret som på tidligere nevnte veddeløpshest. Svetten eksploderte og jeg kastet etter pusten. Viste seg at de skulle ta seg goooooood tid med å faktisk reise, og plutselig føltes både stressflass og svetteringer veldig urettferdig. Men jeg rakk det. Nå var jeg på vei. Jeg var på vei!

 

High as a kite!

 

12 timer senere traff vi japansk jord. Og det var ikke et sekund for tidlig, for jeg hadde sittet innerst på en rekke med sovende japanere, og han ved siden av meg hadde med stor sannsynlighet ALDRI hørt om tyggis.

Japan. Det var ekte. Jeg hadde sett det fra flyet og nå lå det foran meg. Japanske skilter, jenter i skoleuniform, menn i dress på sykkel, alt var her, allerede på flyplassen! Og da jeg satt på toget på vei inn mot Tokyo, kjente jeg stoltheten bruse i blodet.

 

Først var utsikten sånn

 

Og så ble den sånn

 

Og jeg bare: Oh yeeeeah!

 

Etter en times tid, byttet jeg fra det toppmoderne ekspresstoget til et mindre lokaltog. Plutselig var alt det trygge borte og jeg ble kastet rett inn i den japanske hverdagen. Bare meg, alene på et fullstappet lokaltog, midt i Tokyo, omringet av 15 millioner japansktalende japanere. På øret hamret lyden av 50 Cents "Outta Control". Success is my drug of choice, I´m high off life.

Jeg følte meg som kongen av verden. Jeg hadde klart det! Jeg hadde kommet meg til Tokyo på egen hånd!

Alt som gjensto nå var å ta med seg kofferten, gå av toget og... ehm... kofferten?

Og DA frøs blodet til is.

Kofferten var vekk!

 

 

Les fortsettelsen --> "På villspor i Tokyo - del 2"

 

For flere historier fra verdens rareste land --> Følg Japanhjerte på Facebook

7 kommentarer

Åååå..vente til i kveld..kom igjen daaa 😂😂

Morsomt innlegg! :D Jeg bor i Tokyo-området på tredje året nå, så alt er blitt meget så hverdagslig, men jeg husker hvor lost jeg følte meg da jeg flyttet hit.. :D gleder meg til flere historier!

Tusen takk til DEG, som skriver denne fantastiske bloggen! Du er en særdeles dyktig skribent, som alltid leverer velskrevne innlegg. Er så glad for å kunne klikke meg inn på bloggen din, og alltid komme i godt humør 😊

Tusen tusen takk for det, Monica!! :-D Utrolig hyggelig å høre, spesielt etter en tekst som dette, for det er ting som dette jeg virkelig elsker å skrive! :-)
/high5

Tipper at kofferten din var igjen i London, jeg ;)

Hei!

Sitter og ser "bloggerne"...og herlighet for en artig og fantastisk fyr du er. Dere er så søte og morsomme sammen. Du spurter for å rekke å åpne døra for christina når dere skal på date, toppscore for innsatsen :):):)

Så engasjert i barna og støtter henne i prosjekt som bloggen..fortsett med å ta like godt vare på hverandre :) selv om dere kanskje ikke synes ting ble så "perfekt" som dere hadde tenkt, så det ut som dere kosa dere og lo av det som gikk galt, og det er sånne øyeblikk man må huske å sette pris på :)

Gøy å se dere på skjermen rett og slett! :)

Heisann! Ojsann, det var ikke småsaker :-)
Tusen takk! Vi har det rett så fint ja, selv om ting ikke alltid blir perfekt, spesielt ikke på spa ;-)
Og hvis jeg bare lærer meg å ta litt mer vare på den stakkars tuppa mi når hun er syk nå så blir det enda bedre :-P
/high5

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram