hits

Mimretid og ungdomskjærlighet

Tidligere denne uken kom jeg over en kommentar fra en leser født i 1997. Det fikk hjernen min til å løpe løpsk i gamle minner..

"Tenk å være født i 1997! Herregud, lurer på hva jeg drev med på den tiden..?"

Og sakte men sikkert spratt de frem, små sprett av historier fra hele 19 år tilbake. Tiden jeg mange ganger har tenkt på som den beste tiden i livet. Ungdomsskolen og videregående. Det var en litt annen Peter som vandret kloden den gang. En ung og hyperaktiv villstyring som gjorde livet surt for lærerstanden, spilte håndball, sto på snowboard, fløy etter jentene og så vidt hadde begynt å snuse på voksenlivets gleder. Og selvfølgelig ungdomstidens store plageånd: kviser.

Bare sånn for å sette tonen, dette var altså tiden da man hadde gått fra dette:

 

 

Til dette...

 

 

Skoleåret 97-98 var også tiden da jeg endelig, etter mange års ungdommelig forelskelse, klarte å kapre min ungdoms store kjærlighet. Den er egentlig ganske vond den kjærligheten man opplever i ungdomsårene, for den er så sterk, uhemmet og uregjerlig. Blir du først skikkelig forelsket, er det plutselig ingenting annet som betyr noe. Du ser for deg ansiktet til den du har kjær og livet blir brått et eneste stort sjakkspill der hun er alle brikkene, og du en ussel bonde. Det er en følelse så rå og brutal at jeg ikke engang unner min verste fiende å ha ungdommelig kjærlighetssorg.

Man ville ofret sin høyre hånd bare for et blikk. Om kvelden ligger man på sengen og går gjennom alle dagens små episoder. Om da man helt uvitende dultet borti henne i trappen opp til heimkunnskapstimen. Hva tenkte hun om det? La hun merke til det? Vet hun egentlig hvem jeg er? Liker hun meg? Hun synes sikkert jeg er teit. Synes hun jeg er teit? Kanskje hun likte meg frem til den dulten? Ååååh!

Jeg var en merkelig blanding av to ulike poler den gang, som nå egentlig. Samtidig som jeg var lærernes skrekk og brukte unormalt mye tid på rektors kontor, kunne jeg også dukke opp på døra til jentene jeg var forelsket i, med brev og egenkomponerte dikt. Om roser og kjærlighet og det. Gjerne med forslag til musikk.

Mon tro hva hun tenkte, min ungdoms store kjærlighet, da jeg, skolens bøllefrø, dukket opp på døren hennes med et søtladent frierbrev som også inneholdt anbefalingen: "Leses best til tonene av Herborg Kråkevik - Klovnen".

 

-CXRXb75CyQ

Og det fungerte! For ikke så altfor lenge etterpå ble vi endelig sammen <3 Etter flere års distansert sjakkspill om kjærlighet fikk vi endelig fortalt hverandre alle historiene, og det viste seg at hun hadde vært forelsket i meg et par ganger også. Jeg var i himmelen.

Men det varte vel ikke så imponerende lenge, noen måneder kanskje. Kanskje mindre. Akkurat det husker jeg ikke så mye av, må ha fortrengt det. Men det er ikke så farlig, for som man sa på den tiden (takket være den store 90-tallspoeten i Scooter): "Ze chase is beddah than ze catch".

 

Ladies? ;-)

 

P.S. Dette var for øvrig også tiden da jeg først ble kjent med "De grusomme buksene", men det er en heeelt annen historie ;-)

/ How much is the fish?

* Følg Mimrehjerte på Facebook *

23 kommentarer
Marte Sofie Smestad

Marte Sofie Smestad

Det første bildet er jo Fersken som gutt 😄 Har ikke sett det før nå at hun er såå lik pappan sin!

For noen dager siden fikk jeg invitasjon til 20-års jubileum for russetiden...Russ 96...jeg må innrømme at jeg følte meg litt gammel ett øyeblikk der...før jeg fant fram fotoalbumet fra russetiden og hadde tidenes tur ned mimrestien....og jeg konkluderte med at jeg aldri i livet kunne tenkt meg å skrudd tiden tilbake....så mye følelser og så mye tankespinn...morsomt å mimre, men godt å være der jeg er :) .....og bildet av deg i bar overkropp .... jeg har ett nesten identisk bilde av meg selv etter en bytur-i akkurat samme positur :P

Signerer kommentaren over, ser veldig mye Fersken i dette bildet :)

Akk. 90-tallet. Jeg tror jeg lukker den døra godt igjen før jeg i det hele tatt åpner den. Det fantes ikke noe 90-tall. Hører du? :)

Førerkortet mitt har 30-årsjubileum i dag, og jeg fikk ikke lappen da jeg var 18...

HOW MUCH IS THE FIIISH 😂

Oh yeeeeeeeeeeah!
Muv
Yo
Æssss!

Her var det lett å se hvor jenta deres har smilet sitt fra ja :-)

Og nesa! Er jo kliss lik :-D

Haha, guttefersken!

Fersken senior!

Hva var greia med ALT for stor dress på den tiden? Håper virkelig 90-tallsmote aldri kommer igjen.

Hahaha! Nei altså, 90-tallet, hva skjedde? Fint å ha en konfdress man virkelig ALDRI kommer til å vokse ut av da ;-)

Det er jo plutten med brunt hår! Sprøtt!!

Haha! Eller lillesnupp som gutt ;-)

Begge barna ligner deg uten tvil! Men altså, den dressen...særlig buksa, herlig mote ;)

Ah sukk, den buksa sitter, for å si det sånn! Haha :-) #noeåvoksei

Hahaha, så herlig! Og hallo, var jo dritkjekk, jo! Du har ikke tapt deg mye med årene heller, haha;D

Nei dæven. Det takkes :-D
Første Christina sa da hun så det relativt søte barnebilde var: "HVA SKJEDDE?!", så jeg vet ikke jeg. Haha!

WOW, begge barna er jo prikk lik deg! Så artig:) Hilsen 95er-leser, hehe

Hahaha, ja det er de som sier det. Hmmm, penger spart på farskapstester med andre ord ;)
/highfive

Jeg måtte nesten skrive et innlegg angående dette her, hvor jeg siterer deg. Berørte hvertfall en ungdom på bare nitten år... http://m.michelleaavitsland.blogg.no/1455103108_kan_man_ikke_alltid_e.html

Hallois! Fint innlegg :-)
For å gi en rask forklaring: Kjærlighetsstormen man føler i ungdomsårene er nok ulikt den man har senere, på godt og vondt, hehe. I ungdomsåra er man så yr og oppspilt at sterk kjærlighet nesten kan føles som kjærlighetssorg, hvis det gir noen mening. Senere i livet går nok kjærligheten over i en litt lunere fase, tror jeg. Kanskje ikke like eksplosiv, men så varer den også lenger ;-)

Tror kanskje ikke jeg klarer å forklare dette godt nok, men du har alt å glede deg til altså. Jeg er egentlig bare glad til for at kjærligheten finner nye former, for jeg hadde i hvert fall ikke orket å fly rundt og være nyforelsket og spinnvill året rundt, haha! :-D

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram