hits

Store tanker i et lite hode

I går var vi ute på tur: frua, plutten, lillesnupp, vovsen og meg. Bare en luftetur rundt kvartalet og en svipptur innom skogen. To skravlende voksne med to små på slep. Og en hund som hoppet rundt oss som en fjellgeit.

Underveis på runden, da forholdene i skogen ga uventet motstand, lå plutselig plutten og jeg et godt stykke foran jentene og vi måtte stoppe opp og vente litt.

Mens vi ventet der, ble jeg stående og titte på tretoppene og innover skogen på den andre siden av et jorde. Jeg gikk inn i apatisk drømmemodus, og for et lite øyeblikk ble resten av verden borte. Jeg sto og så på trærne og undret på alt mellom himmel og jord.

Hvor lenge har de stått her og hvordan så det ut her da de var små? Hva kan de ha sett på all denne tiden og hvordan føles tid for et tre? Sto dette jordet under vann i vikingtiden og hvordan vil det se ut her om 1000 år?

Uten at jeg tenkte over det hadde hodet mitt falt bakover og munnen sto på vidt gap, der jeg sto i total meditasjonsmodus og tok inn alt. Tankene, luften og evigheten.

Tanker så store at de gjorde meg svimmel.

 

 

Plutselig kvakk jeg til av plutten som sto og så på meg med store øyne:

- "Pappa? Hva ser du på?"

Og jeg måtte svare helt ærlig:

- "Eh, ingenting, jeg bare... så på trærne og tenkte litt. Det var så fint på en måte."

 

Så så jeg bakover i løypa på de to jentene som sakte men sikkert stabbet seg vei gjennom snøen mot oss. Det tok litt tid og jeg måtte smile litt av hvordan de klønet seg fremover med akebrett på slep og stakkete skritt. Sporete snø og is er visst ikke Christinas rette element.

Så tittet jeg bort på plutten igjen. Og der sto han, midt i traseen og stirret opp mot tretoppene på den andre siden av jordet. Hodet lent bakover og munnen på vidt gap. Langt langt borte i egne tanker. Jeg sto og så på ham litt, men han enset meg ikke.

- "Plutten? Hva ser du på?" spurte jeg nysgjerrig.

Han våknet til og svarte med et hint av overrasket forundring i stemmen:

- "Ingenting, egentlig"

Jeg trodde først han bare hadde tått der og hermet etter meg, men i blikket hans så jeg noe annet. Så ristet han det av seg og kom mot meg med et stort, lurt smil. Men jeg så deg nok, jeg så det klart i blikket ditt. Du kjente det, du. Gleden av å stå i total meditasjonsmodus og bare ta inn alt.

Tankene, luften og evigheten.

 

(bilder fra Bøkeskogen i høst)

 

/ Små hoder har store tanker de også <3

* Følg Pluttehjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram