Det startet, som alltid, med en fatal tabbe. Frua stakk hodet innom kontordøra, la hodet litt på skakke, klistret et smil på leppene og spurte med sin søteste stemme:
– “Jeg skal bare ut og se på en kjole. Har du lyst til å bli med? Vi kan jo ta en kaffe.”
Jeg burde allerede da forstått hva som var på ferde, men i mitt dumme mannehode tenkte jeg som jeg alltid gjør: “Én kjole? Det kan jo ikke ta så lang tid. Og jeg har jo lyst på kaffe… Og hvis jeg sier ja til dette får jeg helt sikkert bonuspoeng som takk for hjelpen.”
For hun vet at jeg ikke vil være med. Og hun vet at jeg vet. Og jeg vet at hun vet at jeg vet, og nettopp derfor skal jeg takke ja. Sjansen for en anselig mengde bonuspoeng er så absolutt til stede. Jeg går for det!
Og hva skjedde? Planen gikk bajs. Selvfølgelig gjorde den det.
For jeg tenkte jo som en mann. Finn en butikk, finn noe som passer og kjøp det. Du er nå klar for kaffe.
Det jeg helt hadde glemt å ta med i vurderingen er jo at kvinner ikke er riktig naglet. De prøver ikke klær, de flørter med klær. De skal ikke bare ha på seg klærne, de skal ha et forhold til dem. De skal bli bedre kjent og vite at sammen vil de bli et vakkert par. Det er som et mattestykke med et ukjent antall ukjente, og de går gjennom hver eneste tenkelige variabel.
De vurderer topp mot bunn mot sko mot smykker. Så tenker de anledning, vær, dag, humør og hva absolutt alle andre på festen muligens hypotetisk sett kan ha på seg. Så tenker de pris mot nytte, temperatur og kroppsfasong. Hva hvis vi må gå fra bilen og det er sprengkaldt? Hva om det er langt varmere inne enn ute? Blir det for stramt? For feminint? For pyntet? For casual? Funker de skoene med den vesken, og den blusen til den buksa, blir det litt mye eller for lite?
Og ikke minst: Hvordan vil dette få håret til å se ut? Hva om jeg krøller håret, burde jeg kanskje ta det smykket? Jeg vet at jeg sa at jeg likte det skjørtet, men nå er jeg ikke sikker lenger, for da burde jeg vel ta de skoene, som igjen snakker best med den toppen, men da kan jeg ikke ha det smykket, som igjen selvfølgelig betyr at jeg må gå for bukse og da ryker i hvert fall den jakka!
Lite visste jeg hvor veldig langt unna “begynner å ligne på noe” vi faktisk var…
Og alt dette, absolutt alt dette, går gjennom en massiv informasjonstrakt og komprimeres ned til akkurat den størrelsen der det lar seg presse rett inn i øretrompeten til en kaffetørst stakkar som sitter uvitende og pjusk i en gubbestol og venter. Venter og fortviler. Skulle ikke vi drikke kaffe?
Mens jeg ble bedt om en fyldig tilbakemelding på nok en svart topp som lignet faretruende på svart topp nummer 1,5 og 98, begynte jeg å se for meg avisoverskrifter som: “Mann på shopping omkom i ventestol” (sikre kilder vil ha det til at han kjedet seg i hjel).
For uansett hva man som mann sier, så går jo damene bare for det motsatte uansett. Kanskje det faktisk er vår rolle opp i alt dette? Å være et slags motekræsj-filter? Alt vi liker går rett i dunken, og slik finner de sin vinner.
Og hva i huleste er “deponering?” Jeg er rimelig sikker på at det er uttrykk man ikke kommer spesielt langt med i en klesbutikk for menn:
– “Hei, jeg skulle gjerne deponert på -“
– “Unnskyld, men hva sa du? Deponere? Hva er det?”
– “Næh, jeg vet ikke helt. Tar et par med sokker, jeg.”
– “Utmerket valg, sir”
Flatt batteri? På tide med en liten bløff 😉
Til slutt kom vi faktisk i mål, men det var ikke før jeg fisket frem mobilen (som for lengst var tom for batteri) og ropte: “Å herregud, se på klokka! Vi må hente i barnehagen!”. Da våknet frua endelig fra motetåka og tok beina på nakken.
Så i dag er det MIN tur til å dra på shopping, og hun får pinadø være med. Jeg skal riktignok bare på butikken for å kjøpe noen avocadoer og filterkaffe, men tro meg… det vil ta tid.
For hva slags kaffe skal vi ha? Jeg vet at jeg sa at jeg liker filterkaffe, men nå er jeg ikke sikker lenger, for hvis vi heller går for hele bønner ønsker jeg litt fløte, men hvis den skulle bli sur, da ønsker jeg frysetørret, men hvis den ikke blir sur vil jeg heller ha filterkaffe, men da må vi ha suketter, og hvis vi ikke har suketter vil jeg heller ha frysetørret enn hele bønner, men da må vi nesten kjøpe et helt glass og det trenger vi ikke. Dessuten er filterkaffe på tilbud, men jeg liker ikke det merket de har her, men hvis vi drar videre og de ikke har det på tilbud der, så…
Og slik skal jeg fortsette helt til hun mister livsgnisten i øynene. Først da skal jeg kjøpe te og gå.
/ Fool me once…
P.S. For mer shoppemoro og annet fjas –> Snapchat –> Pappahjerte
* Følg Shoppehjerte på Facebook *
