hits

Hipp hurra for fattern!

Denne går ut til alle som fortjener en klapp på skulderen i dag.

 

 

Jeg har alltid synes at farsdag er en flau avart av morsdagen. Det er ikke en festdag, mer som dagen derpå. Klein, klam og litt utilpass. Skvist inn mellom Halloween og jul står den blek og gjemmer seg i skyggene. Hadde det ikke vært for massiv markedsføringsinnsats fra kleskjeder og bakerier som ønsker å få solgt et par ekstra paller med dressokker, slips, kaffekrus og flaxlodd, ville farsdag aldri sett dagens lys.

Og det har jeg alltid tenkt at er helt greit. Men det er jo utrolig trist! For vet du hva? Vi fedre trenger faktisk vår egen dag. Rett og slett i lys av at vi er menn og menn har ikke så lett for å uttrykke det der med følelser og sånn. Det sitter langt inne og om vi kan unngå å prate om det, så gjør vi gjerne det.

Men tro ikke at en mann ikke har følelser, spesielt ikke en far! For det har vi, vi snakker bare ikke så høyt om det. Husk det: Stillest vann har dypest grunn.

Selvfølgelig er det litt kleint, isolert sett, å få sin årlige innsats hedret med en halvhjertet 5-pakk med dressokker, men det er noe. Det er en innsats, en oppmerksomhet, en takk. Og det fortjener vi, for vet du hva? Å være en god far er faktisk et valg.

Det er kanskje en kontroversiell tanke, men jeg mener at kvinner har et mye sterkere bånd til barna enn far. Det formes et bånd under svangerskapet som stikker så dypt at det vanskelig kan fattes. Den prosessen går ikke vi fedre gjennom, men vi følger med fra sidelinjen.

Ikke spesielt mye bedre blir det vel egentlig det første året av barnets levetid heller. Vi står i puppens skyggedal og bidrar der vi kan. Stiller opp og gjør vårt beste, men likevel ikke fullt og helt mamma. Men vi er der.

Men så, sakte men sikkert, og hvis vi tar valget, blir vi en større og viktigere del av barnas liv for hver eneste dag som går. Med tiden like viktig som mamma.

 

 

Og jeg mener at å være en tilstedeværende far i større grad er et valg for far enn mor. Det er lettere å stikke av for far enn mor. Det høres kanskje kynisk ut, men alenemor-statistikken tilsier vel at det kan være noe der. Vi er rett og slett ikke like viktige som mor i starten.

Men noe er i ferd med å skje! Far er i ferd med å innhente mor hva gjelder viktighet og tilstedeværelse i barnas liv.

Vi er mer enn bare en fraværende inntektskilde, vi er her. En å prate til, en å lene seg på. Vi er på vei opp, frem og ut av skyggene, for å være mer enn bare "beste mannlige bi-rolle" i barnas liv.

Ironisk nok har vi vel kvinnene å takke for dette, for med kvinnekampens fremferd har det også skjedd noe med far. Det har knyttet oss fedre nærmere hjemmet og banet vei for å forme dagens fedre til å bli enda mer tilstedeværende i barnas liv. Og ingenting er viktigere enn det.

Enten man er mye rundt huset eller jobber langt hjemmefra - det viktigste er at man gjør hva man gjør for seg og sine. Og at uansett hvor man er, banker pappahjertet hardt og intenst for de der hjemme.

Man hører ofte at man som mann skal være en ekte mann. En skikkelig mann. En grepa kar. En tøffing. Jeg sier: fuck det. Å være en mann er lett. Enhver gjøk i flanellskjorte kan være "en mann". Å være en god far derimot - det krever sin mann.

 

 

/ Gratulerer med dagen, fattern og takk for at du er en bra mann :-)

--> DEL gjerne med fedre som fortjener en klapp på skulderen i dag.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram