At barn kan ha dårlig timing er vel ikke noe nytt, men noen ganger overgår de selv seg selv…
Slik som når pappa er litt forsinket, og med litt mener jeg veldig. Han har prøvd det umulige, å skvise inn en ekstra avtale mellom barnehage og barnebursdag, for å rekke alle tre på samme dag, men tiden har for lengst løpt fra ham. Men like fullt, han er en sta jævel, han har lovet seg bort og nå skal det skje. Koste hva det koste vil.
Lenge ser det stygt ut, men så er man endelig klar. Alle forberedelser er unnagjort og det er tatt høyde for alt som kan skje. Rubb og stubb er pakket, alle er matet og forsørget, skiftet og pleiet, og kommet seg ut av døra.
Kan det virkelig holde? Sjekker klokka. Sjanseløst. Dette rekker vi aldri, men okei, vi prøver. Hvis vi ikke møter en eneste bil og alle sitter musestille i bilen og blåser fart i motbakkene, så kanskje. Bare kanskje. Vi har kommet for langt til å gi opp nå. Med tydelige svetteringer, neglbitende stress i blikket og en irritert tone som messer til høyere tempo, går endelig bildørene igjen og motoren brøler i gang som en illsint okse.
Setebelter spennes, kursen prikkes, musikken joinkes og pastiller deles ut.
Og da.. selvfølgelig..
Etter hele 300 meter herlige meter på vei mot målet i det fjerne, ja da lyder det plutselig spakt fra baksetet:
– Pappa?
– Yes, hva er det, gutten min? Endelig er vi på vei! Detta blir bra vettu, vi rekker detta, jadda, fattern får til vettu.
– Pappaaaaa?
– Yes, ma boy?
– Jeg må tisse.
– … at det var?
– Jeg må tisse!
– Faaa-
/ Snipp snapp snute, så gikk den planen i vasken 😉
* Følg Tissehjerte på Facebook *
