Å frata er ikke det samme som å oppdra – gi barna skarpe kniver.
Jeg leste en artikkel på Mammanett.no for noen dager siden om barn og husarbeid, og hva man kan forvente at barna kan og vil være med på i ulike aldre.
Les artikkelen: “Husarbeid – Dette kan du forvente at barnet klarer i ulike aldre”
Artikkelen tar for seg at barn mer enn gjerne kan iverksettes med husarbeid, selv fra de er veldig små, og det er jeg absolutt helt enig i. Det jeg derimot reagerer på er følgende avsnitt om hva 2-3-åringer kan hjelpe til med:
“Barnet kan hjelpe til med å tømme bestikkholderen i oppvaskmaskinen (selvsagt etter at du har fjernet eventuelle skarpe kniver)”.
Selvsagt? Hvorfor det? Er det virkelig selvsagt? Gitt fullt oppsyn fra foreldrene, hvorfor skal ikke små barn lære seg å hanskes skarpe kniver med omhu?
Jeg er jo ikke helt kjøttløk så jeg skjønner tanken bak, men hvorfor må vi “selvsagt” skjerme barna våre for skarpe gjenstander? 2-åringer kan ikke forventes å forstå en instruks om skarpe kniver og andre kniver, men 3-åringer er langt mer tilsnakkenes og kan jo faktisk læres opp fremfor å bare skjermes mot.
Det er noe med den retorikken jeg ikke liker, dette at vi selvsagt skal skåne barna våre for alt som kan være potensielt farlig.
Noe av det beste jeg vet er dager som i dag, når plutten kommer hjem fra barnehagen og forteller at de har vært på tur i skogen. For da hender det i blant at de får lov til å spikke litt. Spikke! Med kniv!
Jeg har ingen anelse hvor skarpe kniver det er snakk om, men jeg vet at det er voksne til stede og jeg vet at det har hjulpet med å få plutten til å lære å respektere kniver.
Og det er jeg veldig glad for, for hvis man kun lærer barn å bruke sløve plastkniver som nærmest ikke kutter gjennom smør, vil de ikke da potensielt kunne lære seg at kniver ikke er så veldig farlig og dermed behandle dem med manglende respekt?
For kniver er farlige, men de er også nyttige! Hvorfor ikke oppdra fremfor å frata?
Da jeg var ung lærte jeg masse om kniver, om deres bruksområder og farer. Jeg kuttet meg mang en gang, men jeg lærte litt for hver gang og i dag kan jeg kutte mine egne brødskiver. Er ikke det en del av oppveksten da?
For hvis vi selvsagt gjemmer bort alle de skarpe knivene for å skape et sikrere hjem, blir ikke dette som å skjære ned alle trærne i barnehagen i frykt for at barna skal falle ned?
Er det virkelig god oppdragelse? Å oppdra en generasjon med barn som verken kan klatre i trær eller bruke annet enn skje og gaffel?
Sist helg satt jeg meg ned med plutten for å lage tørket frukt. Først kutte, så tørke i maskin. Det gledet meg å se at han tok oppgaven seriøst og behandlet kniven med største mulige respekt. Selv med klønete små hender jobbet han fokusert og skar frukten som en sushikokk.
I all ærlighet skal det sies at han i et uoppmerksomt øyeblikk kuttet seg i fingeren. Men fordi han var varsom i bruken, ble det bare et lite kutt som raskt lot seg kurere med en rask blåse-på, et fargefullt plaster og en klapp på skulderen. Vipps så var han tilbake på jobb.
Og sånn synes jeg det skal være. Vi må oppdra barn til å bli folk, ikke blankpolerte nikkedukker som frykter alt annet enn kosebamser. La nå barna få lære seg at kniv er kniv, trær er trær og at verden er et sted som ikke utelukkende er laget av bobleplast.
For hvis vi filer vekk alle skarpe kanter, sitter vi til slutt igjen med verdens tryggeste bjørnetjeneste.
/ Oppdra, ikke frata
* Følg Knivhjerte på Facebook *
