hits

Gjesteinnlegg: Når et pappahjerte slutter å slå

Jeg har aldri latt andre enn frua skrive gjesteinnlegg på bloggen, men da jeg leste denne teksten rørte den meg langt inn i hjerterota og jeg innså med en gang at det var på høy tid med et unntak..

 

* Gjesteinnlegg av Mari *

Du ringte meg torsdag 11. juni, mens var jeg på jobb. Jeg svarte ikke, så du sendte meg en SMS;

"Hei jenta mi! Kan du ringe meg? Her er alt bra. Paps". Du visste at du måtte forsikre meg om at alt var bra, for du ringte meg ikke så ofte. Så fort jeg var ferdig på jobb ringte jeg opp igjen, og du skulle bare spørre om noe med hytta.

- "Snakker DU med Mari?" hørte jeg mamma si i bakgrunnen, halvveis spørrende, halvveis bebreidende. For det var alltid mamma jeg ringte på vei hjem fra jobb. Ikke deg. Ikke pappa.

Mamma og jeg skravler om alt og ingenting - det ble for kjedelig for deg. Men denne dagen ringte jeg deg, og vi skravla. Jeg fortalte om jobben, og planene for helga, du fortalte om hytta - der du og mamma var da, som så ofte. Hytta. Vårt fristed og paradis. Der vi alle tre fikk ro - selv om du bråkte fra tidlig morgen med sag, hammer, kvistkvern, eller øks. Alltid et prosjekt eller tre på gang.

Fredag 12. juni. 40 minutter igjen av skoledagen. Bare noen timer til sommerfest med gode kollegaer. Kjolen hang klar, og jeg skulle bare kose meg hele helga.
Det banket på klasserommet, og en av kollegaene kom inn.

- "Kan du gå til rommet ved siden av, det er noen som må snakke med deg", sa ho. Der satt svigerinna mi. Ansiktsuttrykket hennes glemmer jeg aldri.

- "Hva har skjedd?" sa jeg.

- "Pappan din er ikke mer, Mari".

Svart.

Pappan min. Den trygge, gode, snille pappan min!

 

 

Hjertet ditt stoppet, og ingen klarte å få det til å slå igjen. Ikke mamma, ikke ambulansepersonellet, ikke legen. Det hadde ikke flere slag igjen. Pappahjertet ditt.

Surrealistisk, urettferdig og utenkelig. Ikke pappan MIN. Jeg er snart 30, men like fullt veslejenta di.

Det er så mye som blir annerledes, feil og vondt. Mamman min blir alene. Alene i huset, alene om beslutninger, alene i hverdagen. Alle planene blir avlyst, omgjort og endret. Én billett for mye til sommershow. Hvem skal sitte på pappas plass ved spisebordet? Hvem skal grille? Hvem skal fyre i hytta en kald vintermorgen? Hvem skal sette fram søppeldunkene og hvem skal klippe gress?

Hvem skal jeg ringe når jeg trenger råd? Hvem skal gi meg et kyss på kinnet når jeg kommer hjem på helgebesøk? Hvem skal være med meg å overtale mamma til å finne på sprell?

Hvem skal være tryggheten vår nå?

 

 

Torsdag 25. juni. 13 dager siden pappahjertet sluttet å slå. Dagen etter begravelsen. Tom i hodet, kvalm og sliten.

Telefonen ringer.

- "Jeg vet du sikkert tenker at du ikke orker, og at det blir helt feil nå, men jeg kommer oppover i kveld, og så drar vi på konserten med Kurt, sånn som vi planla i mai ? OK?".

- "Bare dra!" sa mamma.

- "Dit skal du! Du må leve livet ditt, sånn du alltid har gjort", sa mormor.

En kjent og god, gammel sang ble som ny.

 

 

/ Takk for en sår og vakker tekst, og håper dette innlegget kan gi deg styrke i sorgen, Mari.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn kondolerer og lykke til videre i tiden fremover <3

Stor klem fra Peter.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram