Vi sitter ved bordet, jeg slurper i kaffe. Bak oss summer radioen, men for øvrig er verden stille. Bare oss to gutta, nystekte rundstykker og glede.
Plutselig blir jeg grepet av stemningen og blir helt myk om hjertet. Det er noe med å se ham sitte der og ordne med sitt lille rundstykke, plukke ut innmaten, rulle den til små baller og spise de som en fugl.
Jeg kan ikke huske sist huset var så stille og harmonisk og jeg blir overrumplet av en merkelig lykkefølelse.
– Vi er bestevenner vi, sier jeg og ser på plutten med et stort smil i hjertet.
Han ser på meg med munnen stappet full av loffestoff og svarer som best han kan:
– Hivihifihufå.
Jeg skjønner selvfølgelig ikke bæret av hva han mener, men antar at det er noe koselig i retur. Ordene er ikke så viktige egentlig, jeg vet jo hva han prøver å si. Han prøver å si at han er enig. At han er glad i meg også, at vi er bestevenner og at fattern er en knallfin fyr.
Jeg bare nikker og smiler og legger hodet litt på skakke. Min aller beste venn. Men han gir seg ikke og prøver igjen:
– Jeg hihahuofå.
Å, så søt han er. Gir seg ikke vettu! Jeg smiler bare enda større, stryker ham over kinnet og rufser til håret.
– Ja, det er fint det gutten min, svarer jeg tilbake.
Han ser betenkt på meg. Så får han svelget unna loffestoffet som har hindret ham i å prate. Endelig skal han få svart tilbake med samme mynt.
Nå kommer gullkornet og jeg kjenner at jeg gleder meg. Så tar han seg en liten slurk med vann og ser på meg igjen.
– Jeg vil ha brunost på.
Å ja.. okei da.. Ehm.. javel.
Glad i deg også, liksom.
#antiklimaks
* Følg Brunosthjerte på Facebook *
