hits

Meditere som Ravi

I går kveld så jeg på Lindmo mens jeg nøt en skål hjemmelaget banan-is. Fin lørdagskveld det. Men det som virkelig preget meg var å høre Ravi prate om å meditere.

Mens han ravet i vei om hvor åndelig han har blitt og at han helt plutselig har blitt buddhist, innså jeg at det er jo akkurat noe sånt jeg lengter etter. Indre fred.

Jeg stresser for mye, sover for lite, jobber til alle døgnets tider og har ikke egentlig dratt i nødbremsen på evigheter. Jeg trenger litt indre fred, litt tid til å bare være til, uten verken mac eller barn i fanget.

Jeg trenger å meditere.

Så jeg bestemmer meg for å prøve det.

 

Oooohm


I følge Herr Ravi skal det visstnok være vanskelig å lære seg til å mestre å sitte stille bare i 20 minutter.

20 minutter? Pøh! Easy peasy! Så jeg rigger meg til.

Jeg tenner en sirkel av lys. Setter på litt hvalsang. Puster dypt inn, blåser sakte ut. Jeg er i ett med verden.

Jeg er en statue. Jeg er buddha.

Sinnet er som vann og jeg er bare en fugl som danser på skyene.

 

Ah, dette var saker!

- Peter?

I distansen hører jeg en ulyd som forstyrrer balansen i universet. Men jeg er en fugl som basker seg i glansen fra sollyset som reflekterer fra havet. Jeg flyr høyere. Lyden blir fjern, helt til den veldig brått bryter lydmuren igjen.

- PETER?! 

Jeg prøver å holde meg i mitt lille buddhist-øyeblikk, men kjenner at jeg er i ferd med å miste øyeblikket. Fuglen er på vei ned.

Begynner å lure på hva det kan dreie seg om og hvorfor jeg sitter med beina i kors som en fjott. De er uansett i ferd med å sovne. Nei vent, sånn må jeg ikke tenke. Jeg er en fugl, jeg svever høyt over -

- "PETER, HVA DRIVER DU MED? ER DU PÅ RAMMA NÅ IGJEN?!"

Nei, jeg er ei, tenker jeg. Jeg er ikke på noen ramme, jeg er en fugl. Jeg-

Så aner jeg lyden av en liten jente som hikster og gråter. Så hører jeg raske lyder som tripper opp trappa, etterfulgt av bestemte drønn. Jeg vet hvem som kommer nå, vet hva som kommer.

Først stormer plutten inn. Han ser på meg med et overrasket blikk, før han roper ut det meget innlysende:

- Pappa! Pappa, lillesøster gråter!

Så kommer frua. Sparker inn døra som en illsint dørvakt. Forventer svar og har ikke et mikrosekund å avse til verken venting eller bortforklaringer.

- "Peter, hva i hulesete er det du holder på med, hører du ikke at -"

- "Jammen jammen..." prøver jeg meg. "Ser du ikke at jeg mediterer? Jeg ville jo bare.. Ja, Ivar sa det bare skulle ta 20 minutter."

- "20 minutter?! Skal du bare sitte her og løke i 20 minutter?! Ja, da kan du vær så god ta hu her", sier frua oppgitt og over-middels-irritert, før hun rekker meg en baby, tar plutten under armen og går.

I armene holder jeg en liten snuppelupp som ser på meg med røde øyne og et fortumlet ansiktsuttrykk. En mistenkelig eim jeg kjenner så altfor godt kommer snikende. Med de ekstra kiloene hennes på beina kjenner jeg nå hvor godt det virkelig verker. En skikkelig hestekrampe kan ikke være mange sekundene unna.

Jeg spretter opp, skrur av lullemusikken, blåser ut lysene og lukker døra. Jeg sjekker klokka.. Tja, kan det ha vært et snaut minutt da? Det er vel bare å innse det med det samme: Jeg er ingen buddhistmunk med sjelefred og Dalai Lama på hurtigtast. Jeg er ingen harmonisk hval eller rolig sky på himmelen. 20 minutter er altfor lenge.

Jeg er ingen fugl.

Jeg er tobarnsfattern.

 

 

/ Ha en middels rolig søndag

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram