hits

Fødetips-triks

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Ei venninne venter sitt første barn i disse dager, og i den anledning tok jeg meg selv i å sende henne meldingen: "Bare spør hvis det er noe du lurer på!"

Herregud.

 

Det var først da jeg hadde sendt meldingen at jeg innså hvor ufattelig tragikomisk det hørtes ut.. "Ja hei du, jeg har født TO barn og det gjør jo meg til en ekspert, det! " Jeg er litt flau over det enda, og har innsett at det må være vanskelig å bli en fødeekspert. Og godt er vel egentlig det.

Det er fem måneder siden fødselen allerede, og jeg har for lengst glemt alt det ubehagelige. (Nesten, da) Jeg husker bare da jeg fikk det lille nurket på brystet, og at all smerten forsvant på null komma niks. Siden Peter allerede har skrevet om fødselshistorien, så skal jeg heller gi deg noen korte tips og triks:

 

RIETELLING

Les deg litt opp om dette før riene starter. For når de først har startet, så er det liksom greit å ikke måtte kaste seg over ny informasjon. Da har du nok med riene i seg selv - og også kanskje en vordende pappa som spinner rundt i huset på glatte sokker mens han leter etter ting han plutselig får det for seg at han trenger på fødestua. Peter lette etter en egnet matboks. I en evighet. Og bilnøklene, da.

Hvis du har litt kontroll på hva som venter deg av rier, så er du også forberedt på spørsmålene du garantert får av jordmoren som tar telefonen når du eller den vordende far ringer fødeavdelingen.

Uansett hvor usannsynlig vondt det gjør, så ønsker ikke sykehuset at du kommer heseblesende før riene har et visst intervall og gir et visst pustebesvær. Det siste du ønsker når du ankommer sykehuset, er å få beskjed om at du kan reise hjem igjen.

 

Peter hadde full kontroll.. Og litt panikk

 

HER-OG-DER-BARBERING

Ja, da tenker jeg ikke først og fremst på barbering av leggene. Enten er du opptatt av sånt fra før, eller så er du det ikke. Dette punktet var mang en gang oppe til diskusjon i venninnegjengen, og vi ble vel enige om at det på en måte blir litt som å pusse tennene før man skal til tannlegen. Siden det liksom er et område av kroppen din som skal blottlegges for en hel verden (Ja, det føles i alle fall sånn når man ligger der med beina til alle kanter), så konkluderte vi med at det var greit å ta et lite røsk, sånn for selvfølelsens del. Selv om magen er så i veien på dette tidspunktet at det er helt umulig å se hvor man barberer, så kan det være greit å ta litt her og litt der og heller håpe på det beste.

 

KLYSTER

Dette punktet inkluderer det som bestandig har vært min største frykt. For når man skal gjennom sitt livs største pressejobb, så skal jeg love deg at kroppen ikke tenker: "Sånn ja, da presses det her, så da åpner vi der, også kniper vi igjen heeer.." Etter to fødsler, og som den selvutnevnte eksperten jeg er, har jeg bare to ting å si. Dersom du også har en liten frykt for dette punktet: Takk ja til klyster når jordmor spør om du ønsker det, og ofre det deretter ikke en tanke til. Du har annet å konsentrere deg om, og skulle du presse ut noe mer enn en baby, så gjør det ingen verdens ting - jordmødrene er vant til at sånt skjer.

 

Jada, jada, bare gi meg det du har!


SMERTER

Til dette har jeg bare en ting å si: ikke få panikk. Ja, det gjør vondt, det skal gjøre vondt å føde barn. Men får du panikk, så blir alt tusen ganger verre. Og det siste du vil, er at det skal bli tusen ganger verre (Tro meg). Pust, stol på jordmødrene, knus hånda til personen du har med deg som støtte, og tenk at kvinnekroppen er skapt for å føde barn. Det er heller ikke et nederlag å takke ja til epidural! Da får du i tillegg møtt anestesilegen, og du får helt sikkert lyst til å gifte deg med ham når epiduralen begynner å virke.

 

LYSTGASS

Min første fødsel var på Ullevål, og der hadde de ikke lystgass. Det hadde de derimot i Tønsberg, så nå er jeg jaggu ekspert på dette punktet også. Jeg var litt skeptisk til denne gassen fordi jeg hadde hørt at man kunne bli både kvalm og uvel, men dette hadde jeg helt glemt da fødselen var i gang. "Pust dyyyyypt inn!", sa jordmor, og etter et par innpust begynte jeg å få dreisen på det.

Fordelen med lystgass er at man har en maske man kan klamre seg fast i, og konsentrere seg om når riene herjer kroppen. Problemet med lystgass er at det liksom ikke gjør store nytten når man har så innmari vondt. Derfor skal jeg dele mitt aller beste tips med deg: Du må snike til deg noen dype inhaleringer når du IKKE har rier også. Da skal jeg love deg at det svinger godt i nøtta.

Jeg husker jeg tenkte at "Hei, DETTE fortjener jeg! Wohooo!!" etter hvert som jeg begynte å få dreisen på denne snik-inhaleringen. Selvfølgelig regnet jeg med at jordmødrene ikke fikk det med seg, men sånn i ettertid har jeg jo kommet på at jeg var koblet til en riemåler, og at til og med en humrende Peter forstod hva jeg drev med. Utsagn som "Ja, tenk! Jeg HAR faktisk en rie nå!" lurte sannsynligvis ingen.

 

"Jeg har en rie nå, jeg lover"

 

 GI-OPP-ØYEBLIKKET

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette på forhånd. For når fødselen har kommet over i utdrivningsfasen, og barnet skal presses ut, da nådde jeg et punkt hvor jeg var 100% sikker på at nei, dette går bare ikke. Jeg klarer IKKE å presse hardere enn det jeg gjør nå (så hvorfor er ikke ungen allerede ute?), jeg har snart ikke flere krefter igjen, og nå kjenner jeg at jeg faktisk blir nødt til å gi opp helle dette fødeprosjektet.

Dere får hjelpe meg, dere får ta over hele dritten. Merkelig nok hadde jeg glemt at det trengs mer enn fire-fem runder med pressing for at en baby skal komme ut. Men da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, ja da var det sannelig rett før babyen var ute.

 

MORKAKE

Denne kaken hadde jeg ikke ofret en tanke før fødselen. Ultralyden hadde vist meg at den var der, men jeg var ikke forberedt på at jordmor ville spørre om hun skulle holde den opp for oss etter at den var ute. Jeg er ikke spesielt skvetten når det gjelder sånne ting, og syns det var helt greit å se hvordan den så ut med konturer av "livets tre" og så videre. Peter derimot.. Mannen som ikke orker å se på "Småkryp" (animert serie) på barne-tv mens han spiser frokost.. Så hvis du med andre ord er litt skvetten når det gjelder sånt: takk enten nei til å se på morkaken, eller flytt blikket ditt fra morkaken og over på den nybakte far. Jeg skal love deg at du får deg en god latter.

Peters ansiktsfarge skiftet hvertfall til grønn, og smilet hans etter å ha blitt tobarnsfar hadde stivnet i takt med at øynene videt seg ut. Han så rett og slett gal ut der han satt. Og jeg lo som jeg aldri har gjort før. Etterpå stønnet han bare: "Det der var faktisk helt på kanten.."

 

POSTFØDSEL

Jeg hadde regnet med å være på beina igjen kort tid etter Ferskens ankomst. Jeg så jo alle de stolte nybakte mødrene som trillet på sine små nurk i sykehusets ganger, og tok det for gitt at det var sånn det skulle være rett etter fødselen. Det ble ikke sånn for meg. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med kroppen min (ja bortsett fra at den hadde vært gjennom en fødsel, da), men det siste den var interessert i var i alle fall å komme seg opp på to bein igjen.

Så fort jeg prøvde å karre meg ut av sykesenga, var jeg nær ved å besvime, derfor ble jeg liggende en god stund. Forbered deg derfor på at du kan bli sliten i noen dager, så blir du heller positivt overrasket dersom du orker å spinne rundt i sykehusgangene.

 

"Vi bare kuler'n litt her da, Mutter'n. Har'u no mjælk?"

 

DEN FØRSTE AMMINGEN

På Ullevål var det en fantastisk barnepleier som prentet følgende inn i hodet mitt: "Når babyen din vil ha pupp, si fra, så kommer vi og hjelper til!" Og dette tipset er bare superviktig. Bruk tiden på sykehuset godt, å få til riktig ammestilling er alfa omega før du reiser hjem. Dra i snora du har over sykehussenga, og blås en lang marsj i at du føler deg til bry. Ja, så er du kanskje litt til bry, men det er verdt det i ukene som kommer. Jeg tenkte at jeg hadde full kontroll på ammingen siden jeg hadde gjort det før, men det var virkelig å starte fra scratch igjen med barn nr to! Like rart i starten, og like vondt etter et par dager.. Men det går seg til etter noen uker, heldigvis.

 

BLIKKET

Dette er vel verken et tips eller et triks, men helt avslutningsvis vil jeg bare nevne en fin liten ting. For da jeg endelig kom meg opp på beina igjen, og kunne spise mat i kantina i stedet for på sengekanten, møtte jeg mange jenter med tre dagers-mage som subbet rundt i tøfler og slække joggebukser. Vi snakket ikke så mye sammen.. Men vi smilte. Og ga hverandre blikket. Blikket som sier: "jeg vet nøyaktig hva du har vært gjennom. Jeg vet hvilken smerte du har opplevd. Men her er vi altså. Ingenting er hva det var. Men vi klarte det!"

 


Stolt mamma <3



Og så kommer man hjem fra sykehuset, til en helt ny hverdag med baby i hus. Med seg i kofferten har man fått Dolly Parton-pupper, barseltårer og hemoroider. Men mine tips og triks om den tilværelsen får vi ta en annen gang :-)

 

/ Lykke til!

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Følg @pappahjerte på Instagram